fredag 30. desember 2011

Skriveåret 2011

Året som er i ferd med å ebbe ut har vært et tungt år for skribenten Randi. Jeg har riktignok produsert mye tekst – og en god del av dette tror jeg er godt nok per nå, eller vil komme til å bli bra med noe bearbeidelse. Ergo kan mye av det jeg har skrevet i 2011 bli til bokutgivelser en eller annen gang – men jeg synes fremdeles det går altfor tungt å få til de synlige resultatene. (Les: bokutgivelser.)

I løpet av 2011 har jeg grublet mye. Noe av det jeg har kommet fram til er ikke lystige konklusjoner, men tøffe sannheter som gjør at framtida som forfatter ikke ser mye lysere eller enklere ut enn før – snarere tvert imot. Etter hvert som jeg følger den svært smale og kronglete stien som kanskje fører et sted, kjenner jeg at det kreves stadig mer for å holde motet oppe.
Noe av det jeg har grublet over har jeg også delt med dere i bloggen, slikt som: Hva vil forlagene egentlig ha? Ett av svarene jeg har kommet fram til er at noen forlag riktignok vil ha underholdningslitteratur, men da i form av serier. Enkeltstående titler fra en ukjent forfatter er uinteressant – da gir de heller ut oversatte titler, bøker de vet har solgt tilfredsstillende i opprinnelseslandet.
«If you can’t beat dem, join them,» heter det. Hvis jeg ikke kan få forlagene til å ville satse på originalt norske, enkeltstående underholdningsromaner – skal jeg da gi dem serielitteraturen de spør etter? Foreløpig sier jeg nei til den tanken – det er så mange andre som skriver serier, og sikkert gjør det bedre enn hva jeg kunne klart.

En annen ting jeg har kommet fram til, er at det er for mange av oss ukjente, håpefulle skribenter. Jeg trives ikke helt i denne svært uoversiktlige konkurransen, som foregår aldeles uten klare regler eller former – det føles trangt og ubehagelig å stå slik til. Her må man lete etter start- og målstrek selv, og om vi konkurrerer om best innhold eller stil, det aner ingen - det kan være noe helt annet. Å bevare den gode følelsen, skrivegleden, i denne trengselen – det er ikke lett.
Men jeg sier stadig til meg selv: Når det ser som svartest ut – nettopp i disse mørke øyeblikkene – kan det være vinneren skiller seg fra taperen. Taperen gir ofte opp her, avslutter jakten på den vakre drømmen, forlater den mørke, gjengrodde, klundrete stien og springer tilbake til den brede, opplyste veien. Mens vinneren ikke gir opp, men fortsetter å kjempe enda mer og enda hardere. H*n tenker at h*n kan vel for f… lage sitt eget lys, brøyte sin egen vei, om så skal være. Det ordner seg nok, for lykken står den heldige bi.

2012 kan bli et veldig fint år - jeg håper og tror det!
Til våren skal jeg gi ut min tredje roman, og kanskje blir det flere utgivelser i 2012? Det er muligheter for det.

Godt nytt år til alle som følger bloggen min – måtte 2012 bringe hell og lykke!

onsdag 14. desember 2011

Første korrektur av «Pengetrøbbel»

I dag mottok jeg første korrektur av tredje Svaldal-bok – som mest sannsynlig skal hete «Pengetrøbbel».
Det var med skrekkblandet fryd, (eller for å være ærlig: med hovedsakelig bange anelser) jeg åpnet tekstfila og begynte å se over hva konsulenten har av innvendinger.
Selv om det ikke er så mange språklige blemmer å rydde opp i lenger, (jeg har blitt bedre på å ferdigstille tekster nå, enn hva som var tilfellet for det først antatte manuset mitt), er konsulenten flink til å se kritisk på reisverket i fortellingen min. Og der har hun innvendinger, eller vi kan kalle det forslag, akkurat som sist. Det blir noe å gruble over – enten jeg må skrelle vekk en del, eller jeg må legge til noe. Konsulenten og forlaget ønsker å vri boka mi mest mulig over mot krim, mens jeg kjenner at jeg vil hvile minst like tungt på feelgood-aspektet. Kanskje vi kan diskutere oss fram til et slags kompromiss?
Innspillene fra konsulenten er fine - noe å bryne seg på - og det kjennes godt å bli tatt på alvor. Nå jobber vi seriøst - sammen - for å få til best mulig resultat.

Hver gang jeg får tilbake en førstekorrektur kjenner jeg at jeg nesten blir oppjaget og stressa. Jeg har lyst til straks å gi meg i kast med materien og rette opp alt som er ”feil”, forte meg med å få tilbake følelsen av å være i balanse og ha kontroll, få tilbake oversikten på alt – både helheten og alle bitene av helheten. 
Men stressafølelsen vil og skal legge seg. Når jeg får oversikt over hva jeg har igjen å jobbe med, kanskje. Så må underbevisstheten få tid og ro til å jobbe litt med plottet igjen. Forhåpentligvis åpenbarer det seg en løsning på hvordan jeg skal forbedre manuset og få aksept hos forlaget, uten at jeg må skrive om igjen altfor store deler.

mandag 5. desember 2011

Forfatteren som vert

Ikke alle forfattere bryr seg like mye om leserne sine, etter hva jeg synes å oppfatte. Noen sier rett ut at de ikke ser for seg en bestemt type lesere, eller skriver for å nå ut til noen bestemt. Jeg kan forstå det – når man sitter i en skapelsesprosess er det ikke sikkert man har energi nok til å tenke på at teksten skal bli lest overhodet. Man skriver, teksten lever på en måte sitt eget liv, og forfatteren må bare henge med og forsøke å skrive ned alt som strømmer fram.
Men når man begynner å bearbeide råteksten kan man også ha i mente at teksten skal bli lest. Jeg synes faktisk ei bok kan bli ganske uinteressant, dersom det for oss lesere blir altfor tydelig at forfatteren bare har skrevet den ”for sin egen del”, uten å ta hensyn til at den skal leses av noen, eller tenkt noe over hvem h*n skriver for. I forhold til veldig innadvendte, selvsentrerte tekster får jeg ofte en utenfor-følelse. Jeg liker best forfattere som tydelig viser at de vil dele, som får meg til å kjenne at de ønsker at leserne skal føle at de også teller med.

Av og til leser jeg bøker der jeg tror forfatteren riktignok har sett for seg en bestemt type lesere, eller hatt en ganske klart definert historie h*n vil fortelle, men der h*n bare durer i vei uten å tenke på at leseren skal holde følge, når personer, miljø og handling slenges ut. Som forfatter eller vert må man ha evnen til å sette seg selv til side og vise omsorg for gjestene eller leserne.
Forfatteren kan spørre seg selv: Henger alle med, eller går jeg for fort fram nå? I forsøket på å gjøre ting gåtefulle og spennende, tåkelegger jeg vel ikke for mye? Det går gjerne en grense et sted, mellom gåtefullt og fullstendig ubegripelig?

Jeg tror i alle fall det kan være nyttig for forfatteren at h*n av og til ser på seg selv som vert. I boka skal forfatteren by på en opplevelse, i form av en historie eller en tekst, der h*n ønsker å vise leseren noe, gi eller tilføre noe – en opplevelse – til leseren.
Hvis man ser på boka som en fest man byr på – hvordan ville du invitere? Hvordan forhåndsomtaler du boka di på vaskeseddelen eller til journalister som skal skrive om boka di? Forteller du hele handlingen i detalj, eller gir du bare noen pirrende smakebiter?
Hvordan vil du vekke appetitten, interessen, lysten til å delta på festen med liv og lyst? Hvordan holder du interessen oppe underveis i festen? Er det best å oppfordre til dans på bordet hele kvelden, eller er det lurt å ta noen pauser innimellom? Holder du taler i høyt stemmeleie hele tiden (folk kan jo bli imponerte over utholdenheten og ordkunsten din!), eller lar du gjestene få slippe til med sine tanker og opplevelser, lar du dem være delaktige i å skape den felles festen?

Tenk at du skal være tydelig, uten å overkjøre – la noe ligge mellom linjene som leserne selv kan finne ut av. Ikke trøtt ut leseren med lange, knusktørre partier. Forsøk å variere rytme og intensitet. Etter scener med høyt trykk, kan leseren sette pris på å få puste ut i smult farvann før det bærer løs på nytt.

Ved å tenke på deg selv som vert, fokuserer du i alle fall litt på leseren og hvordan leseopplevelsen vil bli, og det tror jeg er av det gode.

torsdag 10. november 2011

Ingen absolutt vitenskap

Litteratur er ikke en absolutt vitenskap. Det er ingen som sitter med fasiten til hvordan for eksempel en roman skal skrives og hva den skal handle om, for at den skal bli en bestselger. Og jeg vil hevde at det er ikke sikkert forlagsredaktørene vet så veldig mye mer om hva som er godt og kan slå an hos et (stort) publikum, enn en hvilken som helst interessert og trenet leser.

Jeg skrev en gang en kriminalroman (fortsatt upublisert), der en kvinnelig forfatterspire møter en forlagsredaktør. Jeg gir et lite sitat, og det er forfatterspiren som forteller:

Ikke tale om at han ville gi meg noen tips om hva jeg eventuelt kunne sette i gang med å skape, som forlaget kunne ha fattet interesse for. «Det er ikke slik bøker blir til,» sa han til slutt. «Vi legger ikke frem en oppskrift, som du eller andre skribenter kan komponere etter. Du må finne din egen stemme, din egen form. Du må ha en historie å fortelle, som du selv har klekt ut og har eierforhold til, og kle det i et språk som fungerer og harmonerer med innholdet. Når alt dette går opp i en slags større enhet, først da kan vi kanskje finne noe av interesse.»
 Ja, slik var det jeg tenkte meg at forlagsredaktørene tenkte og arbeidet, men etter å ha sanket noen erfaringer tror jeg ikke dette stemmer i alle tilfeller. Jeg tror nok at noen sitter med en ide om – i alle fall når det gjelder underholdningslitteratur – hvilke tema som kan slå an (les: selge), hvordan historier skal bygges opp for å vri spenningssitronen maksimalt, hvordan hovedpersoner skal være, beskrives og opptre, for at de skal vekke interessen.

Men litteratur er ikke som matematikk eller regnskap. Det kan føre utallige veier inn til lesernes åpne favn.
Dette er egentlig en stor trøst, samtidig som det er irriterende ikke å få slippe til, når man tror man har laget noe som leserne ville like, og forlagene mener nei.

Jeg spurte en gang på bloggen: ”Hva vil egentlig forlagene ha?” En prat med en kvikk samtalepartner om samme tema ga meg følgende kommentar til grublingen min: ”Kanskje de ikke vet det selv?”
Nei, det kan hende. Kanskje de ikke vet hva de vil ha, bare hva de ikke vil ha. Forresten, så er uansett det mest interessante hva leserne vil ha. Men så lenge forlagene sitter og siler, må man jo også forholde seg til hva de mener?
Vel, jeg fortsetter uansett i min egen sta overbevisning. Jeg fortsetter med skrive det jeg tror leserne vil ha. Det vil si: Jeg skriver bøker jeg selv kunne tenkt meg å lese.


fredag 21. oktober 2011

Bokkjøp

Jeg følger en del andre bokbloggere og observerer at flere – med en blanding av stolthet og skam? – kaller seg bokshopoholikere.
Jeg skriver jo i headingen til Pervoluto – bokbloggen min – at jeg låner de aller fleste bøkene jeg leser, på biblioteket. Jeg kan følgelig ikke kalle meg en bokshopoholiker, med et unntak når det gjelder – nettopp, du har gjettet det! – SKRIVEBØKER.

Jeg har alltid vært fascinert av de blanke boksidene – de jeg selv kan fylle med hva det skal være. Og det finnes veldig mye lekkert. Noe av det er såpass eksklusivt og kostbart at jeg nøyer meg med å kikke, men av og til kommer jeg over et godt tilbud, og da slår jeg til.

Siste nyvinning fant jeg i Trondheim, da jeg var der på besøk forrige helg. Omslaget forestiller en Penguin books-utgave av en av mine favorittbøker – Stolthet og fordom = Pride and prejudice av Jane Austen. Inni boka er det linjerte, blanke ark. Boka fikk jeg for 39,- kroner, tror jeg det var, så den kunne jeg ikke la være å ta med meg hjem.

Når alt dette er sagt, så er jeg ikke null-handler av bøker ellers. Men jeg nøyer meg med å kjøpe bøker det er noe ekstra ved – enten de er av en yndlingsforfatter, eller det er bøker jeg har lyst til å lese flere ganger. Og jeg kjøper gjerne bøker og gir bort i gave – bøker er alltid fint å gi bort, synes jeg.

tirsdag 18. oktober 2011

Ting tar tid

Bokutgivelser gjør i alle fall det. Og som jeg har vært inne på i tidligere blogginnlegg, synes jeg det er riktig at det skal ta litt tid å lage bok, særlig når vi har kommet til den kritiske fasen. Teksten skal modnes, bearbeides og få tid til å sette seg skikkelig.

I forrige uke sendte jeg «Pengetrøbbel» til forlaget, så nå er forhåpentligvis konsulenten min i gang med å lese og lete etter feil og mangler. Før jeg sendte manuset fra meg lette jeg etter det samme, for n’te gang.
Dessuten måtte jeg altså skrive om en del av plottet, siden jeg hadde gjort en feil som endret forutsetninger for flere av scenene i boka.

Forlagsredaktøren sier at «Pengetrøbbel» skal komme ut i god tid før påske 2012. Dersom jeg går ut fra at det går ca seks måneder fra boka ble antatt og til den foreligger ferdig trykt - slik det har gjort for de to første bøkene mine, vil det bli utgivelse i midten eller slutten av mars.

onsdag 12. oktober 2011

Om research - og kunsten å vite når man ikke vet

Det skal visstnok finnes i alle fall to hovedgrupper man kan dele forfattere inn i: De som liker research, og de som (av)skyr det.

Det er ikke det at jeg direkte misliker research, men det er heller ikke det jeg aller helst vier tid til. I alle fall ikke mens jeg er midt inne i en kreativ prosess og ordene strømmer – da vil jeg aller helst bli sittende ved tastaturet uten å bli avbrutt av noe.
Men når et manus først blir antatt, må man selvfølgelig sikre kvaliteten. Og det er da jeg begynner å gjøre grundigere research. At man ikke har tatt researchen tilstrekkelig alvorlig eller gjort det skikkelig helt fra starten, kan dessverre straffe seg…
I forbindelse med siste gjennomgang av Pengetrøbbel, før forlaget starter på sin jobb, fant jeg ut – ved å spørre en i politiet – at jeg hadde latt politimennene velge en framgangsmåte på et åsted som ikke var sannsynlig. Dermed måtte det en god bit av grubling og omskriving til, for å vri plottet inn i et akseptabelt spor.

Man kan ta seg dikteriske friheter mange ganger, men når man velger å ta med krimplott, synes jeg man bør gjøre dette så sannsynlig og riktig som mulig. Særlig når man velger å la politifolk stå for oppklaring av saken – de har klare spilleregler de må følge. Det er annerledes om man velger journalister og privatdetektiver som helter – litteraturen har mange eksempler på at de handler etter eget forgodtbefinnende – bryter seg inn i hus for å lete etter spor, banker opp folk når de skal ha dem til å snakke. Det er metoder politiet – heldigvis – ikke kan benytte seg av!

Jeg antar at de færreste forfattere – selv de helt på toppen – har folk i omgangskretsen som de kan spørre om å lese hele manuset og sjekke ut for eksempel alt som står vedrørende politiarbeid – er det korrekt og/eller realistisk? Research må nok for det aller meste bygge på at forfatteren stiller spørsmål om det h*n er usikker på. Da må man vite når man ikke vet nok – det i seg selv kan faktisk være en utfordring!
Jeg håper nå at jeg har funnet alle momenter jeg burde ha spurt om, og jeg håper også at jeg for neste bok spør på et tidligere stadium om ting jeg er usikker på – da blir jeg kanskje spart for en del større omskrivinger. Man lærer så lenge man lever!

tirsdag 27. september 2011

Tredje reise til Svaldal - er du klar?

Da er det bestemt:
Det skal utgis ei tredje bok om Hallgrim, Marie og alle de andre vi har blitt kjent med i den oppdiktede fjellbygda Svaldal. Foreløpig tittel er «Pengetrøbbel».

Flere har etterlyst en oppfølger, og siden forrige bok hadde en åpen slutt har jeg ønsket å få til en fortsettelse. Nå gleder jeg meg til å gi ut bok igjen - jeg opplever det som en veldig givende og spennende prosess dette å fullføre et skriveprosjekt .
Denne tredje boka har vært påtenkt lenge. Jeg skrev nesten hele «Pengetrøbbel» like etter å ha fullført førsteutkastet til «Lystløgneren» - vi snakker om våren 2007. Jeg var helt oppslukt av den fine bygda og persongalleriet jeg hadde skapt, og skrev ivrig videre fordi det var den eneste måten å finne ut hvordan ting gikk.
Da jeg var nesten i mål med «Pengetrøbbel» hadde jeg fått så mange avslag på «Vårløsning» at jeg begynte å tvile på prosjektet. Jeg trodde ikke det hadde noe for seg å fortsette på denne historien som tilsynelatende ingen ville ha - derfor stoppet jeg brått, og prøvde meg heller på ei barnebok og noen mer seriøse noveller. (Disse manusene ble ferdigskrevet i 2007, men er ikke utgitt.)

Slutten på «Lystløgneren» ble en del endret i forhold til mitt utkast,  i forbindelse med ferdigstillelsen før utgivelse. Derfor var det ting å gjøre både i starten og slutten av «Pengetrøbbel», men i vår fullførte jeg manuset og i sommer sendte jeg det Publica, etter først å ha vist det til min eminente testleser-venninne.
Publica forlag vil stå for utgivelsen – i dag skriver jeg under kontrakten, og innen 15. oktober sender jeg manuset til dem på nytt, for korrektur og språkvask. Fram til da jobber jeg med det samme selv, så langt jeg formår – jeg er allerede i gang, og finner som vanlig alltid litt småplukk, etter å ha "glemt" manuset noen måneder. Man blir på en måte aldri helt ferdig med den prosessen hvor man finpusser og flikker for å få teksten til å gli best mulig.

Som for de to første romanene må jeg selge 100 ex før utgivelsen, så jeg må atter en gang fri til slekt, venner og kjente. Jeg håper at de som har likt de første bøkene og kan tenke seg å lese neste, vil bestille den av meg. Boka kommer til å koste 249,- + porto – og da får du boka i postkassa på utgivelsesdatoen.

Jeg kommer tilbake med et salgsbrev litt seinere, som forteller mer om handlingen. Samtidig som jeg leser og pusser, pønsker jeg nå på hvordan vaskeseddelen til boka skal lyde.

mandag 26. september 2011

Løping og skriving

Jeg er ikke bare glad i å skrive, jeg liker også veldig godt å gå turer, eller løpe. Jeg trente aldri som unge, bortsett fra det vi var nødt til å være med på i gymmen på skolen – det var bare sjelden jeg syntes det var noe særlig gøy. Det var først i voksen alder jeg begynte å mosjonere regelmessig, men da jeg først kom i gang ble jeg så glad i det at jeg har fortsatt. Jeg setter pris på godfølelsen man får etter trening, når endorfinene strømmer, men jeg liker også opplevelsen av selve løpeturen. Når jeg går tur kan jeg tenke og fundere, men når jeg løper blir det på en måte ikke energi nok til så mange tanker – du kan sikkert si at løping for meg er en form for meditasjon. Jeg tømmer hodet, kjenner mest at jeg beveger meg, lever og puster. Følelsen av bevegelse og fart (selv om den ikke er veldig stor!) er en god følelse for meg.


For noen år siden begynte jeg å trene mer målbevisst for å øke farten. Det hadde jeg suksess med, og selv om jeg visste at jeg aldri kom til å bli veldig rask, så syntes jeg det ble artig å konkurrere med meg selv – det var gøy å slå sine egne personlige rekorder. Men akkurat i år fikk jeg en nedtur i forhold til dette, da tida mi på 5 km var over ett minutt dårligere enn i fjor, og jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg er omtrent like tung, jeg har trent på samme måte som i fjor – er det alderen som slår inn, kanskje? Eller har jeg trent feil – med altfor store doser hardtrening, og for lite rolig (koselig) langkjøring?

Jeg ser nå at jeg hadde fått et feil fokus på løpinga. Siden jeg ble så skuffet over resultatet i år, må det bety at jeg fokuserte mer på å slå meg selv, enn jeg fokuserte på gleden jeg har ved å løpe. Det er virkelig mye å være glad for her – for jeg vet veldig godt at ikke alle kan løpe. Det er mange som har skader og vondter som gjør at løping er umulig, men jeg er så heldig at jeg kan være med.

Parallellen jeg trekker mellom løping og skriving gjelder dette med å ha det rette fokuset. Jeg har alltid kost meg og hatt stor glede ved å skrive. Men etter at jeg begynte å satse mer seriøst for å bli etablert som forfatter, har jeg gradvis gått over til et feil fokus. Etter hvert som jeg har blitt refusert fra forlag etter forlag, har jeg kjent hvordan skuffelsen svir. Iblant har jeg kjent at skuffelsen ble så tung, at noe av gleden ved å skrive forsvant.
Da tenker jeg at jeg også fikk feil fokus på skriving – jeg så meg blind på resultater og pinte meg selv ved å ha uoppnåelige mål.

Men nå er jeg tilbake ved rett fokus, både i forhold til skriving og løping. Nå kjenner jeg hva som gir meg skriveglede og løpsglede. At jeg kan! At jeg er med, kan kjenne hvor godt det er å ”flyte” – kjenne at jeg lever.
Jeg må ikke tenke på alt som en konkurranse, eller ha altfor stort fokus på resultater. Selv om de gode resultatene uteblir, kan og skal jeg likevel glede meg over både skriving og løping!

mandag 19. september 2011

NOVELLEKONKURRANSE

Bokvennen forlag har i samarbeid med Oslo bokfestival utlyst en novellekonkurranse.
Frist for innsending er 1. februar 2012, og tema er EKSTREMISME.


Hver deltaker kan bare sende ett bidrag. Det skal kåres én vinner som mottar en pris på 25.000 kr.
De beste novellene blir samlet i en antologi som skal lanseres på neste års bokfestival.

Les mer om konkurransen på Bokvennens hjemmeside.

torsdag 8. september 2011

SPRÅKVASK

For folk som ikke sysler veldig mye med tekst, kan ordet ”språkvask” virke litt absurd, kanskje. Hva gjør man? Strør på vaskepulver og vann, liksom? Gnir og gnukker litt?
Det kunne vært gøy å prøve, men man kan ikke gå så bokstavelig til verks, selvfølgelig.

Det man gjør er å gå nøye gjennom teksten, for å oppdage og luke vekk feil, slums og
urenheter i språket, og rette opp alt som skurrer eller halter.

Rene språkfeil må selvfølgelig ut. Og/å-feil, sjekk at verb er bøyd riktig og satt i riktig tid. Er du nybegynner kan det fort skje at du skifter tid underveis i teksten uten å merke det selv, fra nåtid til fortid og tilbake. En annen typisk feil er – hvis historiens tid er fortid – at man glemmer å sette verbene i fortid av fortid, når man omtaler ting som har foregått før romanens tid.
Er du sikker på at ordet staves slik du har tastet det ned? Automatiske stavekontroller er ikke alltid til å stole på – hvis du skal skrive om rein, men staver det regn, reagerer ikke stavekontrollen på det. Bruk ordboka, om du er i tvil. Selv bruker jeg ordbok på internett – det er kjempekjekt bare å hoppe inn dit, og slå opp akkurat der og da jeg trenger å sjekke noe. Her ligger både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. (De som står bak disse: Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet)

Luking, stussing eller kvisting
Noen setninger bør kanskje rett og slett strykes i sin helhet – fordi de ikke henger helt sammen med resten, eller fordi innholdet – når sant skal sies – er komplett uinteressant, bare pratsomt. Eller kanskje det er en setning som bare sier det samme som står andre steder. Gjentakelser kan fort bli kjedelig. Tenk deg at du klipper en hekk – hvilke kvister skal kuttes for at fasongen blir tydelig og slik du i utgangspunktet ønsket at den skulle ta seg ut?

Stokke ord 
Andre setninger rister man løs og setter sammen på nytt, fordi de var klønete eller urytmiske, eller rett og slett til å misforstå.

Finne andre ord 
Her og der må man bytte ut ord, kanskje fordi man har en hyppig bruk av spesielle ord. Et eksempel er Tom H. Dalbak, som brukte ordet ”bunndyr” i romanen «Den siste bjørnen i Vassfaret.» Jeg ble veldig begeistret da jeg leste ordet første gangen! Men da det dukket opp flere steder i teksten, var det ikke så originalt og snedig lenger.
Poenget er at litt sære ord stikker seg fram og blir lagt merke til, derfor må disse brukes nennsomt.

Variasjon er viktig. Begynner du mange setninger med ”Så…” eller ”Jeg…” eller noe annet uvariert? Prøv om det går an å ta tak inni setningen et sted, og vreng den så du får en annen start.
Er det noen spesielle ord eller typer ord som går igjen i teksten din?
Når du leser gjennom teksten for å vaske, bør du legge merke til ord som kommer igjen i samme setning, eller samme avsnitt. Kan du variere? Hvis du ikke greier å få til variasjon, og samtidig få fram eksakt hva du ønsker å si, med å bytte inn et synonym, kanskje du kan skrive om setningen, så du unngår å gjenta ord for tett på hverandre?

Tomme småord
Er det noen småord du har lett for å putte inn både her og der? Selv – det er lenge siden – var jeg ram til å bruke ordet ”litt”. Da jeg etter hvert merket det, fikk jeg nesten aversjon eller skrekk mot ordet ”litt” – det formelig fløt ”litt-er” i hele teksten. For mange tomme småord skjemmer teksten, modererer, forsinker, gjør bilder mindre skarpe.

Tegnsetting og setningslengde
Det er spørsmål om smak og behag, men personlig synes jeg ikke om altfor lange setninger, eller tekster som gir et massivt, ugjennomtrengelig inntrykk, ved at man gir leserne minimalt med luft eller opphold. Jeg foretrekker lettleste tekster, helst uten for mange lange, innfløkte ord og fremmedord. Hvis du vet at du foretrekker noe annet, så er det et valg du tar. (Men spør deg selv og hold hånda på hjertet: Liker du å ta med fremmedord mest fordi du ønsker å imponere? Bryr du deg om at leseren forstår hva du forteller om?)
Etter min mening bør man alltid ha i mente at teksten faktisk skal leses. Ha omtanke for leseren! Det tror jeg må være en tommelfingerregel.
Del opp lange setninger, bruk komma og punktum. Men sett ikke for mange kommaer heller, husk det skal være flyt i teksten også!

Være konsekvent 
Både innen bokmål og nynorsk finnes det en rekke valg du kan ta, både i forhold til kjønn og bøying av substantiv, i bøying av verb og i forhold til sidestilte former av ulike typer ord. Hvis du for eksempel velger å skrive ”frem”, ikke ”fram”, så gjennomfør dette i hele teksten. Velg former som passer sammen – vil du skrive konservativt eller mest mulig moderne/radikalt, eller vil du gå for et dialektpreget språk? 
Eksempel:
Hvis du velger ordet ”frem”, bør du også skrive ”fremtid” og ”fremst”, ikke ”framtid” og ”framst”.

Rytme og tone 
Det er ikke så godt å si eksakt hva som gir god rytme og tone i en tekst, men du merker det nok, hvis teksten halter og tonen føles ubehagelig. Man kan få følelsen av høyt stemmeleie – som at alt i teksten blir ropt mot deg – eller at det er for lavmælt – som at det virker utydelig og vagt, vanskelig å få helt fatt på.
Et godt råd kan være å lese teksten høyt for seg selv. Når du leser høyt vil du lettere kjenne hvor det halter og på andre måter ikke stemmer.

Det er mange moment å huske på når man skal sjekke språket i tekster, jeg tror ikke jeg klarer å gi en utfyllende liste her.
Ofte er det både fint og nødvendig å få hjelp fra en utenfra, som ser teksten din med helt friske øyne.

Og til slutt:
Ikke tro at en veldig godt vasket tekst automatisk vinner redaktørenes hjerter. Jeg har selv brent meg på dette – jeg har følt at tekstene mine har vært veldig ferdige og fullkomment logiske innenfor sitt eget univers, og trodd at «Nå! Denne gangen…!»
Men når redaktørene ikke tror på ideen som ligger til grunn for teksten, så hjelper det ikke, samme hvor godt gjennomarbeidet den er. Det er hva jeg har erfart, i alle fall. Flinkhet er ikke nok. (Dette har jeg tenkt en del på når jeg har fulgt med på TV-programmer som «Idol» og liknende – å være flink er ikke nok.) Det må være noe mer – en styrke, en overbevisning, en original tone? Noe ubestemmelig, kanskje? Den dagen jeg har knekt koden og har funnet det ubestemmelige som gjør at jeg vinner fram hos forlagene, skal jeg juble!

torsdag 1. september 2011

Raskt eller langsomt

Mange har en formening om at god litteratur skal ta tid å lage.

Men det er ikke slik at litteratur som har tatt lang tid å lage, automatisk blir bra. På samme måte som det ikke er automatikk i at mat blir god om det tar tid å lage den. (Forsøk å koke fårikål på for lav varme – det tar evigheter og resultatet smaker skosåler!)

Det er heller ikke slik at litteratur som er blitt til på kort tid, automatisk blir dårlig. Ofte når man er inspirert og har ånden over seg, går det fort å få ned noen sider tekst. Og det kan være veldig bra, det man fikk til, nettopp fordi man var ekte inspirert, hadde bra energi og trøkk.
Andre ganger, om man egentlig har litt skrivesperre, men likevel presser seg til å lage noe, kan det i sannhet ta tid å få ned et par sider, og det kan ofte bli uengasjert, tamt, dødt, flatt, krampaktig, seigt. Kanskje må hele greia kastes.

Men dette gjelder råteksten, selve skapelsesprosessen. Når det kommer til videre bearbeiding og finpuss, da tror jeg at man skal bruke en del tid. Legg vekk testen – la den gå litt i glemmeboka, så ser du den med friske øyne når du for eksempel etter noen måneder tar den fram igjen. Kanskje blir du flau over noe som du nå kan se er overfølsomt, klisjepreget, klønete formulert eller overdrevet, mens andre deler overrasker deg positivt. «Er det virkelig jeg som har skrevet det der? Nå er jeg imponert over meg selv!»
Det er også en fordel å la andre lese gjennom teksten og lete etter mangler og feil. Det er lett å se seg blind på sine egne formuleringer, særlig når man leser dem om og om igjen.



tirsdag 16. august 2011

ARBEIDSTID

Så er høsten her, eller i alle fall er den like om hjørnet! (Shorts er ikke lenger det mest opplagte plagget å gripe til når du står opp om morgenen…)
I dag regner det, det er godt å være inne.

Jeg har hatt lang sommerferie fra skriveprosjektene mine, så nå håper jeg at jeg skal ha overskudd og lyst til å ta fatt igjen. Litt småpusling har jeg likevel drevet med i sommer, selv om jeg har hatt fri, og jeg har tenkt veldig mye på hvordan jeg skal legge opp arbeidet framover.

Jeg har tatt avslagene (også kalt nederlagene) tungt, altfor tungt. Jeg må slutte å henge meg opp i det negative, heller rette fokuset mot det som gir meg glede og ikke være så opptatt av resultater, eller at jeg skal få lønn for strevet.
Fokuset må være på skriveprosessen – at den føles meningsfull og gir meg glede.
Ikke mere grubling nå, rundt hva de store, synlige forlagene vil ha, hvordan jeg skal få til å bli antatt av et av de store forlagene, hvor stort salget kunne ha blitt da, eller hvor mange lesere jeg kunne ha hatt. 
At bøkene mine betyr noe for noen – det er en stor rikdom og holder i massevis.
Nå vil jeg kose meg mest mulig mens jeg skriver. Det gir de beste tekstene, tror jeg.

fredag 5. august 2011

Om feelgood

Feelgood-sjangeren er en forholdsvis ung sjanger. Av mange brukes betegnelsene chick-lit og feelgood om hverandre og som likestilte, men jeg har en formening om at feelgood favner videre enn chick-lit. Der chick-lit kanskje henvender seg mest til yngre kvinner, tenker jeg at feelgood kan falle i smak hos både kvinner og menn, og eldre som yngre. En roman som «Potensgiverne» av Karin B. Holmquist er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som feelgood, men den er ikke chick-lit. Hovedpersonene er aldrende, ugifte kvinner, de lever nokså ensomt ute på landsbygda. Romanen er koselig og morsom for begge kjønn og alle aldere, men ikke primært for de yngre kvinnene.

Romanen «Luremus» av Elin Rise mener jeg er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som både feelgood og chick-lit. Bokas hovedperson er ei ung, singel kvinne, handlingen er krydret med humor og sex. Jeg vil anta at det er flest yngre kvinner som vil kjenne seg igjen, og like boka best. De aller eldste leserne vil kanskje finne handlingen litt våget og fjern fra deres virkelighet; det var ikke slik de hadde det da de var unge. Jeg vet ikke, men jeg gjetter at det er slik.

Feelgood-romaner er lette og underholdende, gir oss en god følelse av at verden tross alt er enkel og oversiktlig, og at alt ordner seg. Om det er trøblete på veien, går det alltids bra til slutt. Det er en trygg og god atmosfære i disse bøkene, både fordi vi vet hva vi får og fordi de har en koselig tone og et koselig tema.

Jeg antar feelgood-sjangeren en avledning, et slags sidespor fra kjærlighetsromanen. En god dose kjærlighet hører gjerne med i feelgood-romanen, men også vennskap, familie, hverdagsliv, noe konfliktstoff og trøbbel hører med. I en tradisjonell kjærlighetsroman skal de elskende få hverandre – selv om det hender at de ikke gjør det. Den ene kan dø eller det skjer noe annet trist. I en feelgood-roman kan man kanskje oftere oppleve at de to ikke får hverandre? Jeg liker ikke så godt den type slutt, men jeg ser at det hender at utfallet kan bli slik Jeg er ikke sikker på om kriteriene for en feelgood-roman er veldig spikret enda – siden sjangeren er såpass ny. Det meste er ”lov”, vil jeg tro.

Feelgood kan fint blandes med andre sjangre. Etter min mening blander Camilla Läckberg elementer av feelgood inn i sine kriminalromaner fra Fjällbacka. Hun har som regel med en god dose kjærlighet, samliv, hverdagsslit/problemer, samt konflikter på Patricks jobb, ved siden av krim-plottet.
Etter min mening er feelgood en anvendelig og god sjanger – her har man anledning til å gi leserne underholdning, humor og hygge uten dreping eller vold. Det går fint an å lage konflikter av andre ting enn tjuveri og drap – spennende konflikter, på et annet plan. Personlig synes jeg kjærlighet er veldig spennende. Kjærligheten kan være skummel – det å legge ned forsvarsverk, gi seg hen til et annet menneske og stille seg sårbar. Det kan være ganske risikabelt, eller hva?

Har feelgood-sjangeren potensiale til å vokse seg stor?
Finnes det nok lesere der ute, til at forlagene kan gi ut feelgood-romaner og tjene penger på det?
Tør forlagene prøve å finne svaret?


torsdag 7. juli 2011

NEIDA

Norsk "regnskog"

I går satt jeg og leste i feelgood-manuset mitt. Det ble sendt i måneds-skiftet mai/juni til et femte forlag for vurdering. Det var en god stund siden jeg hadde lest i det, og jeg koste meg. Tenkte at dette var jammen meg nesten bedre enn jeg husket. Et eller annet forlag er jo nødt til å si ja til å utgi dette!?
Jeg var nesten litt stolt av meg selv og det jeg har greid å få til; en mektig god følelse!

MEN. Det femte forlaget ville heller ikke ha det, kunngjør brevet jeg fikk i posten i dag. Nå gjelder det å holde på den gode følelsen fra i går, og ikke henge seg opp i dette siste avslaget.

torsdag 23. juni 2011

Tanke- og tenketid

Sommer.
Jeg har tenkt å ta skikkelig fri fra alle skriveprosjekt, og lade opp før høstens utfordringer. Å ligge unna tastaturet og tekstene mine håper jeg skal gi meg fornyet skrivekløe. Jeg må innrømme at det i flere måneder har gått tungt med skriving, redigering og korrekturlesing. Avslagene fra forlagene setter spor, selv om jeg ikke vil det. De oppleves som nedturer, og gleden ved å skrive krymper etter hvert som avslagene kommer. Jeg håper at jeg ved å koble skrivingen helt ut, kan få et påfyll av energi og pågangsmot. Jeg håper jeg kan finne tilbake til den gode gleden ved å skrive.

Selv om jeg tar fri, vet jeg at tankene ikke kommer til å stoppe. Jeg kommer til å tenke mye på de ulike prosjektene jeg jobber med, og jeg kommer til å gruble over hva jeg skal drive med i fortsettelsen. Jeg var forberedt på at det ville ta tid å komme i gang som forfatter, jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig – og at jeg kunne komme til å konkludere med – til slutt – at det faktisk ikke bare er vanskelig, men umulig.
Det jeg ikke var forberedt på, var hvor liten, dum og unyttig jeg skulle føle meg hver gang jeg feiler.

Jeg har tenkt en del på bildene jeg bruker i denne bloggen. Det er bilder jeg har tatt selv, med motiver fra naturen. Om våren velger jeg ofte bilder av knopper. Som forfatter føler jeg meg som en knopp, klar til å blomstre. Men jeg må vite at noen vil ha meg, før jeg våger å la knoppen briste og vise hva den skjuler. Jeg vet det er vanskelig for forlagene å plukke akkurat meg, siden jeg bare har en knopp å vise. Hva er inni knoppen? Er det en slående, vakker blomst, helt ulik alle andre? Er den velduftende? Blomstrer den lenge, eller visner den etter ett døgn? Er det en staude som kommer tilbake med nye gleder neste år?
Det avhenger ikke bare av genene, men også av miljø og stell. Jeg står sterkt alene – jeg liker å være ”ensom ulv” – men jeg kjenner og må innrømme at jeg også er avhengig av noe hjelp for å få til alt jeg vil.

onsdag 8. juni 2011

Det er for mange av oss

Detalj fra skulptur som står ved Kistefoss
En sjef jeg hadde en gang pleide for spøk å si – når avtaleboka var full og møter kolliderte en masse – «Det er for få av meg!»
Det er stikk motsatt med oss forfatterspirer - det er for mange av oss!
Det handler om tilbud og etterspørsel. Jeg skulle ønske det jeg skrev gled enkelt inn hos forlagene og ble til bøker, fort og greit. Men det jeg lager er ikke etterspurt. Det jeg lager er ikke godt nok til å ligge i toppsjiktet, og det er for mange av oss som drømmer om å egne tiden til skriving til at det holder å være middelmådig.
Jeg må bare fortsette å trene og arbeide jevnt og trutt. Kanskje jeg til slutt kan heve meg over middelmådig-sjiktet? 


torsdag 26. mai 2011

«På det femte smeller det - på det sjette gjelder det»

Nå sender jeg feelgood-manuset mitt til et femte forlag. Jeg krysser fingrene og håper på velvilje fra den som skal vurdere denne gangen. Jeg har fortsatt stor tro på potensialet i boka – underholdningsromaner burde jo være ettertraktet vare; dessverre kan det se ut for at denne type underholdning (kjærlighet, feelgood – ”mest for kvinner”) helst skal serveres som et seriekonsept?

Forresten er dette på en måte sjette forsøk: For en stund siden henvendte jeg meg til et ukeblad og spurte om de kanskje kunne tenke seg å ta en titt på manuset mitt – jeg vil at boka jeg er stolt av og glad i skal bli utgitt, og tenkte at det kanskje kunne passe som føljetong i et ukeblad.
Ukebladet svarte at de gjerne ville ta en titt – bare send! Like etter fikk jeg tilbakemelding om at manuset mitt var altfor langt. De hadde ”målt” manuset og funnet ut at det ville utgjøre 31 kapitler av den lengden de ønsker, men de kan ikke ha føljetonger som består av mer enn 10 kapitler. Så den lette romanen min er tydeligvis ikke så lett, heller.

Kan det være at jeg faller mellom to stoler?
Jeg skriver lett og underholdende – såpass lett og underholdende at jeg ikke når opp i forlagene/avdelingene som vurderer såkalte seriøse romaner. Men jeg skriver tydeligvis ikke lett eller langt/kort nok til å passe inn i eksisterende underholdningslitteraturkonsept.

Hva gjør man når man ramler mellom stoler?
Man kan tilpasse seg, sikte seg inn mot en bestående stol. Eller man kan være sta, og insistere på at det må stå en stol DER – ja, akkurat DER, ja! – som passer for meg og mine lesere.


fredag 20. mai 2011

Tekstkonkurranse - kort frist!

Aschehoug er ute etter tekster om ungdom – av såkalte «nye stemmer».
Jeg kan ikke finne noe om dette på nettsiden deres, bare på Facebook.
Jeg forstår dette som en slags konkurranse, der premien er å bli publisert. Forlaget har nemlig planlagt en utgivelse til høsten: «11 i 11 : 11 nye stemmer i 2011».
Forlaget skriver: 
«Vi leter etter historier med ungdom i hovedrollene. Tekster som på en eller annen måte kretser rundt ungdomstid, uten at vi legger føringer for sjanger eller tema

Teksten skal ha max 30.000 tegn, og sendes til Johanne.Askeland.Rothing@aschehoug.no

Med «nye stemmer» mener forlaget stemmer som er nye for Aschehoug forlag, eller som ikke har gitt ut noe for ungdom før. Dette vet jeg, fordi jeg spurte om det.
Fristen for innsending er kort – allerede 1. juni. Hvis du har noe liggende som kan passe, kanskje det er en idé å finne det fram?

onsdag 11. mai 2011

PRODUKSJONSSTANS



Jeg har drømt mye om natta i det siste - om at jeg har vært ute og reist. Eller jeg har vært på reise, nærmere bestemt - jeg har oppholdt meg midlertidig et sted, og så skal jeg hjem.
Og det er da jeg begynner å rote rundt.
Hvor er koffertene, bagene og veskene jeg skal pakke i? 
Når går bussen, egentlig?
Rekker jeg å pakke ferdig før bussen/toget/flyet går?
Alt er bare uoversiktlig, vanvittig stressende og kaospreget.
Drømmen har jeg tolket dit hen at jeg anser meg selv som på et slags midlertidig opphold med noe i livet – noe jeg tester ut, noe jeg koser meg med en stund, før jeg må gå tilbake til det jeg bør, komme meg videre i det virkelige livet. Jeg hoppet jo av jobbkarusellen for å arbeide hjemme som forfatter og husmor. Jeg har sett på dette som et forsøk. Hvis det ikke førte noe fornuftig sted, måtte jeg få meg en vanlig jobb igjen, det har jeg hele tiden ment.
Jeg har tolket reisedrømmene slik at en del av meg anser forfatterforsøket som gjennomført nå, men at jeg ikke vet hva konklusjonen ble, hva jeg skal ha med meg av bagasje enten jeg skal hit eller dit, eller egentlig hvor jeg skal ta sikte på å lande.
Dersom forfatterforsøket er avsluttet, anser jeg da forsøket som så vellykket at det er det jeg helt hundre prosent sikkert vil gå for i framtida? Eller anser jeg det som mislykket, og må ”tilbake til min lest” – bibliotekaryrket? Konklusjonen er ikke trukket enda. Jeg kaver midt i dette kjernespørsmålet, og det kan enda ta tid før jeg vet noe om hva svaret vil bli.

Poenget jeg vil fram til er at jeg tror jeg kan ha feiltolket drømmen. All bagasjen kan heller være et symbol på alle manusene og ideene jeg har til ulike skriveprosjekt. De er nå blitt så mange at jeg har mistet oversikten og fokuset på hva som er viktigst – jeg har ingen rangering på hva som skal gjøres først. Jeg mangler systematikk og orden – alt er bare rot. Det store spørsmålet jeg må stille meg selv, er: Hvor skal jeg sette inn støtet for å komme videre?

Jeg elsker å produsere tekst, så det er i den avdelingen jeg for det meste har oppholdt meg – ja rent ut sagt: gravd meg ned.
Etter å ha skapt ferdig et manus, har jeg redigert og finpusset, og så har jeg sendt manus til ulike forlag for vurdering. Stadig flere manus har jeg i omløp – bare to har jeg greid å lande.
For hver refusjon fra forlagene har jeg følt meg som et barn som har fått et plutselig og ubegripelig klaps på hånda. Jeg har blitt sittende en stund med tårevått blikk, komplett forvirret. Det sved, men hva skulle nå det klapset bety? Har jeg gjort noe galt? Hva da? Jeg skjønner ikke!?
Så har jeg hver gang føyst unna den vonde avvisningen, og gått i gang med mer skriving – men veldig ofte har jeg da gått vekk fra det jeg holdt på med da jeg fikk en refusjon, fordi jeg har sett på det som et signal om at ”dette med (for eksempel) krim, det kan jeg ikke!”, og heller begynt på noe nytt.

Etter oppklarende samtaler med en svært god venn, har jeg kommet fram til at jeg gjør lurt i å innstille produksjonen av ny tekst inntil videre. Det er jo det omstillingsdyktige bedrifter gjør – når det ikke er etterspørsel etter det de lager, må de slutte å lage det. Produksjon koster. Man må heller starte med noe annet, eller samle seg på ett produkt, der man før laget tjue. Og det ene produktet må være noe som etterspørres. 
Eller: man må i alle fall tenke seg om. Kanskje kan man finne ut noe som kan gjøres for å selge produktet inn i markedet – noe som virkelig virker?

Nå skal jeg ikke lage noe nytt på en stund, med mindre jeg virkelig skulle brenne etter å få ned noe av alt jeg tutler med i hodet. Nå skal jeg heller ta for meg manusene jeg har gjort ferdig, fundere og spekulere på hvordan jeg skal hjelpe dem fram til en fødsel. Jeg vet jeg har blogget om dette før, at jeg må gå inn for landing og alt slikt. Nå må jeg se til å gjøre som jeg sier, ikke bare rote rundt i det kreative hjørnet hele tiden – bare fordi det er det morsomste jeg vet.

søndag 8. mai 2011

Ikke noe kanskje

I den kjente «Solveigs sang» av Henrik Ibsen heter det:

Kanske vil der gaa baade vinter og vaar, baade vinter og vaar, og næste sommer med og det hele aar, og det hele aar…

Jeg har ofte nynnet litt på den sangen, muligens som et forsøk på å mane meg selv til tålmodighet. 
Tålmodighet trengs nemlig i bøtter og spann når man forsøker å etablere seg som forfatter, og det er helt sikkert at jeg må vente både vinter og vår, den neste sommer med og det hele år før jeg kommer noe videre – så ordet «kanskje» kan jeg nok stryke og bytte ut med noe annet. Helt sikkert vil det gå både vinter og vår – og den neste sommer med og det hele år…
Men – da vet jeg jo det i det minste! Det å ha visshet har jeg jo ofte tenkt på som en fordel – usikkerhet er noe dritt. Og hvis du tenker om meg at ”nå leker hun Pollyannas være-glad-lek”, så kan du vel ha litt rett i det.

I går fikk jeg avslag fra forlag nummer fire som har hatt feelgoodmanuset mitt inne til gjennomlesing og vurdering. Nå har det gått høst, vinter og (snart) vår siden jeg første gang sendte manuset fra meg – det var tidlig i september 2010.
Ting Tar Tid. Det er godt jeg har annet å drive med mens feelgoodmanuset farter hit og dit og viser seg fram. Jeg har bestemt meg for å sende det til enda et forlag, før jeg eventuelt gjør noe mer med det. Skylappene er på inntil videre, og jeg er derfor sikker på at det ikke er noe galt med manuset, bare konsulentene/redaktørene som har lest det. Eller: Galt og galt - de har bare ikke likt det - jeg kan ikke ha truffet smaken deres.

søndag 1. mai 2011

Imponerende sta

Våren er her!
Denne deilige tida på året da det popper fram liv, høyt og lavt. Det meste er vi glad for å se komme igjen – tulipanene, de søte, små og blå forglemmegeiene, og den hardføre rosa jeg fikk avlegger av fra mor. Andre kunne vi gjerne unnvært – brenneslene og løvetennene som har infiltrert, eller regelrett konspirert overalt i hagen. Nå kunne jeg ha krøpet rundt på alle fire dagen lang, og forsøkt å begrense omfanget av ugress. Særlig er det mye løvetann i plenen/mosen vår.
Jeg har en liten og spiss slags spade som jeg stikker på skrått ned i jorda ved siden av løvetanna. Jeg bender og lirker og som regel hører jeg da et lite knepp etter ei stund. Da er det bare å dra opp løvetannplanta, og en god bit av rota følger med. Det er rota som gir fra seg et saftig knepp når den ryker.

Samtidig som jeg irriterer meg over hvor usannsynlig mange løvetannplanter det er på hver kvadratmeter med plen, må jeg la meg imponere over hvor seiglivet og opportun løvetanna er. Noen steder vokser den seg stor på tilsynelatende ingenting, eller kanskje bare et bittelite jordkorn, midt i en asfaltørken! Og den har lange, seige stengler, som strutter freidig opp, og på toppen – et bustete, kvikt hode, nesten selvlysende gult. 
Egentlig er løvetanna en sta og pen opportunist – kanskje man rett og slett skulle ha den som forbilde!?

fredag 8. april 2011

Norsk barnebokinstitutt tilbyr forfatterstudium

«Drømmer du om å skrive den nye fantastiske bildeboka, de gode lettlestbøkene, den virkelig store ungdomsromanen? Da er du kanskje en av dem som bør søke Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Fristen for å søke er 23. mai 2011.»

Dette skriver Norsk barnebokinstitutt på sine hjemmesider. Det skal nå i vår være nytt opptak til forfatterstudiet de tilbyr; fra før har de uteksaminert to kull.
Forfatterutdanningen er et deltidsstudium med månedlige samlinger over to år.
Studiet gir 60 studiepoeng og rett til å søke om studielån hos Statens lånekasse.
Studiet koster 30.000 per år.


torsdag 7. april 2011

Når man ikke vet, kan man håpe eller tro

Forleden dag skrudde jeg på TV, bare for å ha noe å se/høre på mens jeg tøyde litt og gjorde noen øvelser etter en løpetur. Da var det tilfeldigvis reprise av Skavlan, og Morten Harket var gjest. Han fortalte noe om at han hadde visst veldig tidlig at han kom til å bli berømt, eller kom til å gjøre suksess med musikken og sangen. Han sa også at når han ”vet” noe på den måten, så pleier han å ha rett.

Dette han sa ga meg noe å tenke på. Jeg kan ikke si at jeg ”vet” at jeg kommer til å slå gjennom som forfatter og bli et kjent navn, en forfatter folk flest har hørt om eller lest noe av. Jeg skulle ønske jeg kunne. Da hadde det vært lett å utholde alle vanskelighetene man møter på veien fram mot målet. Rene barneskirennet! For man kan tåle mye når man bare vet at enden kommer til å bli god.

Men i mangel på at man ”vet”, kan man tro eller håpe. Jeg tror virkelig at jeg skal lykkes – en dag. Hvis jeg ikke virkelig trodde det, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg tenker at det å tro på noe, er sterkere enn å håpe, selv om håpet også kan være en positiv kraft.

Så må jeg vel også ha en dose flaks? På den andre bloggen min, Pervoluto, skrev jeg omtale av boka «Shackleton : en polarhelt for vår tid». Der nevner jeg at det virker som om polarheltene på den tiden trodde at hell og lykke var en faktor man skulle regne med. Hadde man flaks, så kunne man lykkes med det meste. «Lykken står den heldige bi» er det jo noe som heter.

Når jeg nevner håp og tro, er det lett å tenke på kjærlighet i samme slengen. ”Tro, håp og kjærlighet.” Kan det å elske være det samme som å vite? Jeg vet i alle fall at jeg elsker å skrive (og lese!). Det man elsker, vil man alltid synes er verdt å kjempe for.

mandag 4. april 2011

Lese og skrive

Det å lese henger sammen med det å skrive. Hvis vi ikke kunne lese, hadde vi ikke kunnet skrive – i alle fall hadde vi ikke kunnet være sikre på at vi hadde skrevet noe som betydde noe, og vi hadde ikke kunnet kontrollert hva det var vi skrev.

For å bli en god skribent, er du nødt til å være en dyktig leser, på samme måte som du må være flink til å lytte for å bli en god musiker. Du må også ha evne til å opparbeide deg en avstand til teksten du selv har skrevet, for å kunne bedømme den mer objektivt og sant. For de fleste – med sånn passelig god hukommelse – tror jeg det fungerer godt å opparbeide seg avstand ved å la teksten hvile noen uker eller måneder. For meg er det i alle fall slik, at når jeg tar teksten fram igjen etter en god stund, er det nesten som å se teksten for aller første gang.

Etter som jeg har skrevet større mengder det siste året, og også skrevet med større bevissthet, merker jeg at jeg har utviklet meg som skribent. Men jeg har også utviklet meg som leser. Jeg har blitt enda mer kritisk. Ferdighetene påvirker hverandre. Når jeg skriver og utvikler skriveferdighetene, utvikler jeg leseferdighetene mine på samme tid. Også til mine egne tekster blir jeg mer kritisk, og det skal mer til før jeg blir fornøyd.

En dag håper jeg at jeg har kommet opp på et så høyt nivå, at jeg klarer å imponere flere enn meg selv. ;-)

onsdag 23. mars 2011

Kan man nyttiggjøre seg av litt idrettspsykologi?

Jeg er ganske interessert i sport. Ikke alle grener, nei – men hvis jeg har noen å heie på, så liker jeg å se sport på TV.
Gode og dårlige prestasjoner blir kommentert av både eksperter og tilhengere, og idrettsatlene selv må stille opp til de reneste avhør, om de har feilet en dag. 
«Hva gjorde at du ikke nådde helt opp i dag? Var det skiene?»
Det er jo opplagt at man ikke kan vinne bestandig. I hvert skirenn er det bare én vinner. (Hvis det ikke tilfeldigvis skulle bli dødt løp og man må kåre to.)
Noen må fylle opp i resultatlisten under vinneren – slik er det bare. Neste gang er det kanskje en annen sin tur til å vinne – det er der spenningen ligger.

Men nå tenkte jeg å trekke fram litt idrettspsykologi – slik vi TV-seere får det (enkelt) presentert fra kommentatorer og konkurransedeltakere.

Å ville for mye
Dette virker som et kjent fenomen i hoppsporten. «Jeg ville for mye,» sier hopperen – skuffet etter å ha hoppet mye kortere i konkurransen enn han har gjort på trening i det siste.
Det som skjer om man vil for mye, er at man blir anspent, ikke konsentrerer seg eller får kroppen til å gjøre det den har øvd på at den skal. Kanskje satser hopperen for tidlig eller for seint, og svevet får et galt utgangspunkt, blir krampaktig eller heilt feilslått.

Som forfatter kan man også ville for mye. Man har så lyst til å få til noe bra, at alt man gjør blir krampaktig, anmassende, høyrøstet, egentlig veldig ubehagelig for andre å lese. Man fokuserer mer på det man håper skal bli resultatet av arbeidsinnsatsen, enn selve arbeidet.

Å fokusere på de (enkle) arbeidsoppgavene
Dette er viktig, for eksempel for skiskytterne. Når man kommer inn på standplass, leder rennet klart, og kanskje leder Verdenscupen til og med!, kan det fort bli til at man begynner å tenke på akkurat dette, at man faktisk leder. «Fy søren,» kan man tenke. «Kanskje jeg vinner gull i dag, og da vinner jeg jammen meg hele Verdenscupen sammenlagt! Det er stort! Tenk på den utviklingen jeg har hatt - i fjor var jeg aldri bedre enn nummer fem i noe renn! Fy søren! Nå blir mamma stolt,» og videre i den duren. Plutselig har man skutt fire bom, og man kan glemme gullkampen fullstendig. Hva skjedde? Jo, man mistet fokus. Men begynte å tenke på helt andre ting, som forstyrret.

Slik kan også forfattere ha det. Til en viss grad må man stenge en del tanker og følelser ute, om man skal prestere bra ved tastaturet. Tenk deg forfatteren som, midt i en spennende passasje begynner å tenke: «Fy søren! Dette blir bra! Dette kommer til å bli et kanon-manus – forlagene må jo kaste seg over dette!?» Plutselig kan tankerekken man skulle følge, være borte. Man mistet fokus. En forstyrrende digresjon ødela kanskje hele den spennende passasjen man hadde nesten klar i hodet.
For ikke å snakke om hvor ødeleggende det kan være med negative (dumme) tanker, som «Jeg får jo bare nei, uansett. Det er sikkert ingen som vil ha dette heller.»

Utholdenhet, styrke, ferdigheter 
Man må sørge for å være både utholdende, sterk og ha gode ferdigheter/teknikk, om man skal lykkes i idretten. Da gjelder det å trene jevnt og trutt. Være tålmodig, bygge seg opp, sakte men sikkert. Skippertaksmetoden nytter ikke.
Forfattere må også være utholdende, sterke og ha gode ferdigheter, og det gjelder å trene på det man ikke kan. Er du dårlig på dialoger? Eller er miljøskildringer et problem? Er tekstene dine fulle av småfeil og gjentakelser? Øv på tingene du har forbedringspotensiale i, men du må heller ikke glemme å holde ved like alt du er god i.

mandag 21. mars 2011

Positiv omtale

Som bokblogger (Pervoluto) har jeg ved et par anledninger mottatt forespørsler fra forlag om jeg ville ta imot anmeldereksemplar fra dem, for å lese og omtale på bloggen min. Jeg synes slike forespørsler er både hyggelige og smigrende – jeg blir glad når jeg skjønner at bloggen min blir lest, og at noen bryr seg om mine leseopplevelser og meninger. At bokbloggere generelt blir spurt om de vil ta imot anmeldereksemplar fra forlagene, ser jeg både som en anerkjennelse av bokbloggene, og et tegn på at litteratur kanskje blir omtalt for lite eller ensidig i tradisjonelle media.

Å tilby anmeldereksemplar til bokbloggere, var uansett en god idé, tenkte jeg, og våget meg til å spørre en bokblogger jeg har fulgt (jeg tror helt siden jeg selv begynte å blogge – så da må vi vel ha blogget like lenge, Beate og jeg?), om hun kunne tenke seg å motta et anmelder-eksemplar av debutromanen min, «Vårløsning» fra 2009. Beate har en ryddig og fin blogg, skriver godt, og jeg trodde at hun kunne like boka jeg har laget.
BEATE BLOGGER OM BØKER svarte uansett at hun gjerne ville ha et anmeldereksemplar, og mindre enn ei uke etter at hun mottok boka, blogget hun om den. Her kan dere se hva hun skriver:
«Vårløsning for bokblogger Pervoluto»

Jeg får lyst til å kommentere to ting Beate mener trekker ned det positive helhetsinntrykket av boka mi. (Jeg er kjempeglad for at hun kommer med konstruktiv kritikk!)
Hun mener for det første at handlingen opplevdes som forutsigbar. Det har én annen leser sagt til meg før – en mann – han hadde skjønt hvordan det kom til å gå, helt fra starten, sa han. Likevel er det mange som har sagt til meg at de syntes boka var spennende, så alle er kanskje ikke like dyktige til å gjennomskue plottet i bøker? Eller det kan være andre ting som gjør at boka likevel oppleves som spennende?
For øvrig vil jeg si at det er noe med underholdningsromaner som tilsier at det bør være en dose forutsigbarhet i dem. Når du griper til for eksempel en kjærlighetsroman, har du straks et sett med forventninger du ønsker skal innfris. Jeg blir i alle fall fryktelig skuffet hvis det ikke går bra med heltene til slutt – da føler jeg meg rett og slett snytt.

Bokomslaget nevner Beate som det andre negative punktet. Omslagsbildet gir Beate assosiasjoner om at dette er noe tungt noe – og det er det jo ikke. Jeg kan være enig i det hun skriver, men jeg var mest opptatt av fargene, da jeg valgte bildet. Pastellene skulle gi assosiasjoner om romantikk og noe lett – tenkte jeg. Men jeg skjønner at vi assosierer ulikt, og for å sikre seg, burde man nok valgt et annet, mindre ”poetisk” motiv.

Uansett er jeg kjempeglad for den fine omtalen. Det var en god oppmuntring! Tusen takk, Beate!

mandag 14. mars 2011

Fjerde reise for feelgood-manuset

Feelgood-manuset mitt er nå på vei til et fjerde forlag for vurdering. Forlaget som hadde det sist, returnerte det til meg, da jeg ba om det.
Så langt har manuset oppnådd hederlig omtale (men likevel et tydelig neitakk) hos ett forlag, gjennomsnittlig intetsigende avslag fra forlag nummer to, og hos forlag nummer tre fikk jeg som forfatter en oppmuntrende tilbakemelding og forslag, som jeg foreløpig har valgt ikke å gjøre noe med.
Nå skal vi se hva fjerde forsøk kan føre til. Som vanlig er jeg svært håpefull, samtidig som jeg forsøker å være forberedt på det verste. I fall jeg skal få et nytt nei, har jeg tenkt gjennom hva neste skritt skal bli. Jeg synes det hjelper å se framover og planlegge hva som videre kan prøves. Det nytter ikke å grave seg ned, gruble over gamle nederlag eller bli bitter, og den som gir seg oppnår i alle fall ingenting.

Ellers er jeg i kreativ skrivemodus om dagen. Jeg har kommet godt i gang med en ny idé. Denne gangen ei barnebok – for litt større unger enn det jeg har skrevet før, og på nynorsk.
Etter å ha hatt pause på et par dager (helg), bruker jeg alltid litt tid på å komme tilbake i den rette stemningen. Jeg begynte skriveøkta i dag med å lese gjennom det jeg skrev forrige uke, og rettet og plukket litt samtidig.
Jeg bruker intuitiv metode på dette manuset også, men planlegger og pønsker litt ved behov. Det er som den intuitive metoden lar meg få se litt og litt av veien framover mens jeg skriver. Av og til kommer det til en sving eller et veidele, og da må jeg stoppe opp en stund, tenke meg om og gjøre noen valg. Veldig ofte fungerer det godt å gå en rolig tur mens jeg tenker. Jeg prøver å leve meg inn i handlingen, akkurat der det har stoppet litt opp, og veldig ofte får jeg innskytelser om hvordan handlingen best skal utvikle seg videre. Andre ganger kan jeg dagdrømme etter at jeg har lagt meg om kvelden, eller utveier og ideer kan plutselig som deilig, kjærkommen nedfallsfrukt, ramle ned i hodet på meg – når og hvor som helst. Mens jeg pusser tennene, mens jeg henger opp klær, mens jeg kjører bil eller leser avisa. For meg er det aller mest gøy å få bruke intuisjonen til å utvikle handlingen i bøkene mine. Å planlegge alt i detalj før jeg setter meg ned og skriver, er langt fra like spennende.


fredag 11. mars 2011

TELLEVERK

Så har også jeg begynt å telle ord jeg får ned i løpet av en dag. Jeg har lenge sett at andre har gjort det, og tenkt at det egentlig var litt tåpelig. Selv så jeg gjerne litt større på det, og telte heller sider om jeg absolutt skulle telle noe. Eller jeg spurte meg selv: Er jeg fornøyd med innsatsen i dag? Synes jeg at jeg har kommet videre? Og videre i riktig retning?
Jeg visste ikke en gang hvordan jeg kunne finne oversikten over antall ord i et dokument. Men da jeg først ble nysgjerrig og ønsket å finne det ut, var det ikke vanskelig å resonnere seg fram til hvor tallene lå. I fall du lurer, så klikker du bare på Fil (forutsatt at du bruker Word), deretter Egenskaper, og til sist Statistikk.

Statistikk er jo gøy og interessant, og gir mulighet for sammenligning. Greide jeg like mange ord i dag som i går? Er jeg like rask til å skrive som andre forfattere? (Ser at det er enkelte som kunngjør hvor mange ord de har kommet videre siden sist, i blogger og på facebookprofilen sin. Særlig når de er fornøyde og dermed har noe å skryte av. ;-))

At jeg vet antall ord forandrer jo ikke hvordan skrivingen går. Hvis jeg blir skikkelig oppslukt og ivrig – lever meg inn i scenene og kjenner gangen i det som skal skrives – så går det virkelig unna. Det hjelper ikke å piske seg selv til å presse ut x antall ord. Hva skal jeg med hauger og lass av dårlige ord? Jeg vil ha gode og brukbare ord, det får ikke hjelpe om det bare ble noen få av dem, enkelte dager.
Én mengde ord, er ikke direkte sammenlignbar med en annen, like stor ordmengde. Alle ord er ikke like mye verdt.
Tenk deg selv: De ordene du produserte i dag, skal du kanskje komme til å slette i en eller annen redigeringsprosess.
Dette kan kanskje være til trøst for deg som bare fikk til noen få ord i dag: Noen ganger kan få ord være verdt mer enn flere tusen du taster ned i løpet av en god dag. De få ordene som brakte deg forbi et vanskelig punkt, forløste en propp eller brakte deg gjennom et vanskelig veivalg, det er de som virkelig er gull verdt. Man kan ikke forvente at det man jobber fram i motvind og motbakke kommer lett. Arbeidsinnsatsen eller vellykkethet som forfatter, måles ikke i antall ord per dag.
Så: Ikke stirr deg blind på antall ord. Kjenn heller etter om du er fornøyd med dagens innsats. Kom du et stykke videre? Det er det som teller.

søndag 6. mars 2011

Det er ikke alltid enkelt å skrive lett

Jeg har hatt nydelig vinterferie, vært helt bortreist. Det gjorde virkelig godt å kunne koble ut hverdagstankene og bekymringene, og bare kose meg på skitur i vakker natur sammen med familien.

Da jeg kom hjem igjen ventet et avslag på meg – det var på feelgood-romanen min. Jeg har fremdeles stor tro på den, så den skal snart ut på reise til forlag nummer fire. Jeg tror nemlig det finnes publikum til denne romanen, som har lett innhold og lett språk, og enn så lenge har jeg tro på at det må kunne gå an finne et forlag som forstår hva jeg har laget!?

Av og til lurer jeg på om folkene i forlagene synes jeg skriver for banalt og enkelt. I et avslag jeg fikk var språket mitt karakterisert som ”greit normalspråk”. Uttrykt slik høres det ikke ut som jeg skriver særlig godt eller talentfullt – det lukter ikke av litterær kvalitet og kunst, nei.
Men det er da mange lesere som ønsker et lett og ”normalt” språk? Forstår ikke forlagene at det ligger hardt arbeid bak et lett språk, og at jeg bevisst har valgt å skrive lett? Blir de rett og slett lurt av det lette språket mitt? Tenker de at det er for banalt, og egentlig dårlig?

Eller har ikke refusjonene noe som helst med språket å gjøre? Er det innholdet? Jeg er overbevist om at det finnes mange lesere som gjerne ønsker underholdende romaner, i et lett språk, som er preget av en munter stemning, med god og glad handling. Ekte feelgood, med kjærlighet og humor. Hvorfor satser ikke forlagene mer på kjærlighet og feelgood? Må alt dreie seg om krim, vold og blod? Hvorfor kan de ikke gi meg en sjanse til å vise at det finnes lesere som ønsker gode alternativ til krim og spenning?

tirsdag 22. februar 2011

Hvor mye er det plass til i skrivebordsskuffen?

I vår digitale hverdag, da skrivebordsskuffen er harddisken på PC-en, sier det seg selv at skrivebordsskuffen aldri blir full, i alle fall ikke hvis man utvider med eksterne harddisker, eller lagrer på andre medier i tillegg. Men for meg er det ikke optimal mening i å skrive tekster, som bare skal puttes i en skuff. De er ikke født, der de ligger, de er ikke fullt ferdige, fullbårne, og da blir det slik at jeg fremdeles bærer dem med meg. Og så begynner det kanskje å kjennes litt tungt, etter hvert, å dra med seg alle de ufødte bøkene.
Jeg tar dem stadig fram, bearbeider, leser, finpusser. Så prøver jeg dem for verden igjen – sender dem til ulike forlag, får avslag, og så går manusene tilbake til skuffen igjen, for ytterligere modning. Og nye manus fullfører jeg nå og da, samt at jeg har liggende mange ideer jeg bare så vidt har begynt på, som jeg eller og meller mellom – hvem skal bli neste? De ligger der som saftige, fine frø, som bare lengter etter å vokse til en stor tekst. Frøene er som rike skatter, manusene burde også kjennes som noe fint, en skatt, men det er merkelig nok som om de tynger, mer enn de gleder.
Og: Kanskje det er LITT tyngre å begynne på noe nytt nå, som jeg av og til lurer på om alt jeg skriver skal forbli ufødt. Skal det bare bli liggende på harddisken min? Hva er meningen? De ufødte manusene tar ikke bare opp plass på harddisken min, de tar plass i hodet mitt også. Jeg kan ikke glemme dem – jeg føler ansvar for å hjelpe dem videre, få dem født, men hvordan skal jeg få det til?

Svaret til spørsmålet i overskriften vet jeg ikke. Det er plass til mer på harddisken og i hodet mitt enn så lenge. Men jeg kjenner at det kan være en begrensning der et sted...

tirsdag 15. februar 2011

Knusktørt avslag

















I dag fikk jeg novellesamlingen min i retur fra forlaget jeg sendte den til i desember. Når jeg ser en slik tykk konvolutt i postkassa vet jeg med en gang hva det er. Manuset i retur, sammen med et knusktørt brev som forteller at jeg har fått avslag.

Jeg ble ikke overrasket denne gangen – noveller er ikke akkurat lett salgbart, virker det som. Men litt skuffet ble jeg også, selvfølgelig. Det er aldri morsomt å bli avvist, selv om jeg ikke tar det like tungt nå som jeg er blitt garvet, som jeg gjorde da jeg mottok de første avslagene.
«Alt blir en vane», som Samuel Becket sa. Bare jeg ikke begynner å tenke som han mannen som ble påkjørt; han var overbevist om at det var hans egen feil, for han hadde blitt påkjørt før. (Jeg har ikke mulighet til å verifisere denne historien i skrivende stund, men jeg lurer på om det kan være en figur Kjell Aukrust skrev om. Kanskje noen av dere vet det?)
Nei, når forlagene avslår det jeg har laget, så er det ikke fordi det er dårlig. Selvfølgelig ikke! Det er fordi forlagene ikke forstår hva det er de har fått lese, enten det har for normal språkdrakt eller det er for originalt funnet på. Skal man lykkes i dette gamet, så tror jeg man må lulle seg inn i forestillingen om at det er ”alle andre som tar feil”, i alle fall ganske lenge, før man – eventuelt – begynner å gå i seg selv. Jeg tror vi må ha gode doser stahet og stayerevne om vi skal holde ut i denne bransjen.

Jeg har – som tidligere skrevet – kommet fram til at jeg egentlig ikke ønsker begrunnede avslag, men jeg synes alltid det er skuffende at forlagene ikke skriver mer i brevene de sender. I følgebrevet mitt hadde jeg for eksempel denne gangen foreslått at forlaget kunne vurdere novellene enkeltvis, med tanke på om en eller noen av dem kunne passe i lettlest-utgave, nærmest betraktet som kortromaner. Dette forslaget mitt er ikke kommentert i forlagets svarbrev overhodet. Var forslaget mitt helt på jordet? Var alle novellene like dårlige, så det var fullstendig uaktuelt? Så de forslaget mitt i det hele tatt? Dette får jeg jo ikke svar på.
Når jeg tenker på det, er jo dette rett og slett uhøflig – de svarer ikke på brevet mitt.
Ord jobber de med, forlagene, men kommunisere vil de ikke.


mandag 7. februar 2011

Tilbake i Svaldal

Jeg har fått en del tilbakemeldinger fra lesere som ønsker seg en fortsettelse på historien om Hallgrim og Marie, samt de andre personlighetene vi har blitt kjent med i den oppdiktede fjellbygda Svaldal.
Da jeg skrev «Vårløsning»
(råteksten ble til ca september-desember 2006), skrev jeg «Lystløgneren» like etterpå – mest fordi jeg måtte vite hvordan det gikk, og fordi jeg trivdes så godt i det universet jeg hadde skapt. Jeg vil anslå at denne andre boka var ferdig i mars 2007.
Deretter fortsatte jeg med ei tredje bok. I likhet med en del av leserne, var jeg nysgjerrig på hva mer jeg kunne finne ut om Maries mormor, ved å gjennomsøke leiligheten som sto igjen etter henne i Malby. Og det var flere andre tråder som skulle forfølges – hvordan gikk det med Ola, for eksempel?, som var så innbitt forelsket i Marie, som han dessverre ikke kunne få. Og hvordan gikk det videre med Mikkel og Åge? Og selvfølgelig fikk Hallgrim og de andre politimennene en ny sak å jobbe med – skal tro hva de dumpet oppi denne gangen?

Etter råd fra konsulenten min, gjorde jeg om en del i slutten av «Lystløgneren», slik at den endte på en nokså åpen måte. (Dette forplikter – jeg er nødt til å gi leserne mine en fortsettelse, slik bok to sluttet.) Siden jeg gjorde en del endringer i bok to, får dette innvirkning på bok tre – derfor har jeg kanskje grudd meg litt til å ta den fatt. Dessuten ser jeg nå at råtekstene jeg laget for tre-fire år siden ikke er av samme kvalitet som råtekstene jeg lager nå – etter å ha konsentrert meg mer om skrivingen ser jeg at jeg (heldigvis!) har blitt flinkere til å skrive mer presist og variert allerede i førsteutkastet, slik at det blir mindre å rette opp i etter hvert.
Akkurat nå sitter jeg med denne tredje boka – flikker og pusser. Biten jeg ikke fikk med i bok to, har jeg valgt å åpne bok tre med, og så kan jeg bruke store deler av bok tre slik den er. Jeg mangler en slutt, og den pønsker jeg litt på, samtidig som jeg går gjennom teksten og retter opp språket i stor stil.

Det er veldig inspirerende når lesere spør meg om når neste bok kommer – og blir skuffet når jeg sier at det kanskje ikke blir noen bok i år. Her ligger det mye god motivasjon – tenk at jeg har lesere som har likt det jeg har laget, og som ber om å få mer!

fredag 28. januar 2011

Forfatterdrømmer koster II


Det sto en interessant artikkel i A-magasinet i dag, om det magasinet kaller ”litterær speed-dating” mellom håpefulle forfatterspirer og representanter fra redaksjonen i Cappelen Damm.
At et forlag velger å komme forfatterspirer i møte på denne måten, synes jeg er en god nyhet. Forlagsbransjen virker ellers stengt og gåtefull for de fleste av oss.
Cappelen Damm har holdt på med disse ”Redaktørens hjørne” en stund, og de skal visstnok gjennom disse møtene ha oppdaget tekster/ideer som har vakt interesse.
”Bravo!” til Cappelen Damm – og er det flere forlag som kan tenke seg å gjøre noe lignende?

Artikkelen forteller også at antallet personer med forfatterdrømmer er økende. For meg – som er nettopp en slik person – er dette en litt dårlig nyhet. Konkurransen blir stadig hardere, som om den ikke var hard og tøff nok fra før.

Forfatterdrømmer koster, skrev jeg i forrige blogginnlegg. Men utgifter til blekk, papir og porto er selvfølgelig peanuts i forhold til den virkelig store investeringen vi gjør i drømmene våre. All tiden. Tid vi i stedet kunne brukt på lønnet arbeid.

Må det egentlig være så vanskelig å bli forfatter? Er det meningen at vi skal slite så fryktelig? Vel, motgang gjør sterk, så lenge du ikke knekkes av den. Hver motbakke vi forserer bedrer kondisjonen og vi får brynt utholdenheten vår. Hvor mange flere motbakker greier vi, før vi gir opp? (Hadde enda antallet motbakker vært en kjent størrelse!) Hvor mange avslag, hvor mange omarbeidelser, hvor mange flere runder med manuset ditt orker du? Kan det skje at folk gir opp, som ikke burde gitt opp?

Er det noe forlagene kan gjøre for å lette strevet vårt? Ja, de kunne åpne opp dørene, slik Cappelen Damm har gjort. Lette litt på det hemmelighetsfulle sløret. Fortelle oss hvordan bransjen er, la oss forstå at det ikke er lett å bedømme et uferdig manus – se gullet i det uferdige – gullet innimellom all grusen.
Så gjentar jeg det jeg skrev sist – om forlagene i større grad kunne tatt imot manus på e-post, og eventuelt tatt på seg kostnadene av utskrifter - hvis de MÅ lese på papir, så hadde det betydd en litt lettere hverdag for oss, og litt mindre utgifter.

onsdag 26. januar 2011

Forfatterdrømmer koster


I dag har jeg skrevet ut et manus på 246 sider. De aller fleste forlag ber nemlig om å få tilsendt manus som skal vurderes, på papir. Minst halvannen linjeavstand, og skriftstørrelse sånn og slik. Dette blir det en del papir av, og det går blekk! Masse blekk!
Jeg satte inn en ny blekkpatron i dag – den gamle ble tom etter de første 30 sidene – og innen jeg hadde fått ut hele manuset, viste displayet at også den nye patronen er nære på tom.
Patronen til skriveren jeg bruker koster 200,-.
Porto for en slik forsendelse ser ut til å være 130,-.

Så – da koster hver vurdering om lag 300,- fra min side.
Det ergerlige er å tenke på at utgiftene for en vurdering kunne vært nede i 0,- for meg, hvis forlagene ville akseptere å ta imot manus sendt med e-post.
Noen forlag sender tilbake utskriften din, om du ber om det – da kunne du i teorien bruke den om igjen til neste forsøk, hos et annet forlag. Men ofte vil man gå inn i teksten på nytt og gjøre forbedringer, slik at den utskriften man laget er blitt ”foreldet”, og uansett går i søppelbøtta.

Kan flere forlag tenke seg å ta imot manus sendt med e-post? Eller er dette bevisst, for å holde antallet innsendte manus nede?
Hvor mye leses av hvert manus som sendes inn? Og selv om de leser manusene i sin helhet, kunne ikke konsulentene greie å lese det på skjerm? Hvis de må ha papirutskrift, kunne ikke forlagene ta på seg den kostnaden? Hvor mye er forlagene villige til å investere i det å finne nye forfatterstemmer?

torsdag 20. januar 2011

AVSLAG IV

Det normale for meg er jo å få avslag, likevel er det en nedtur – hver eneste gang.
Overskriften antyder kanskje at dette er mitt fjerde avslag i karrieren, men jeg har fått mange flere – uten at jeg helt vet hvor mange. (Dagens overskrift betyr bare at dette er fjerde blogginnlegg fra meg, om avslag.)

Avslaget var veldig skuffende denne gangen, fordi det kom på feelgood-romanen min. Per i dag er dette den romanen jeg har skrevet, som jeg har best tro på. Fordi den er rendyrket feelgood (selv om den kanskje kunne gått for å være en ren kjærlighetsroman, eller så vidt tenderer mot å være en moderne bygderoman), fordi den er akkurat passe lett, morsom og romantisk. Synes jeg.

Det er alltid vanskelig å bedømme sitt eget, likevel tror jeg ikke at jeg er uten evnen til å kunne bedømme objektivt. Særlig etter å ha lagt manuset fra meg og lest det på nytt, mener jeg at jeg evner å vurdere med et mer objektivt blikk, hva det kan være godt for.

Avslag gjør meg usikker, både på evnene mine og på taktikken jeg har valgt. Som jeg har vært inne på før, så er jeg en ganske sjenert og tilbakeholden person. Derfor har jeg vel på en måte skjøvet manusene mine foran meg. Jeg har tenkt at manusene får stå på egne bein – er de gode nok, så slår de nok igjennom.
Kanskje jeg må endre taktikk? Kanskje jeg ikke skal sende manus hit og dit, planløst? Kanskje jeg burde ta kontakt med ett og ett forlag – fortelle dem hvem jeg er og vise dem alt jeg har gjort, så langt, ikke bare ett utvalgt manus om gangen?
Kanskje det gjør mer inntrykk?