fredag 31. mars 2017

I den mørke bakgården

Det er når det er som mørkest man setter størst
pris på lyset. Man må bevare håpet om at skyene
vil åpne seg og slippe solen til.
Av og til tenker jeg om forfatterdebuten min i 2009 at det å bli utgitt av et lite, ukjent forlag kan sammenliknes med å holde boklanseringen i en lite tilgjengelig, mørklagt bakgård, mens de andre "ordentlige forfatterne" – som er blitt antatt på store og kjente forlag – feirer sine bokutgivelser i den grommeste festsalen. En sal lyssatt med glitrende prismelysekroner, der det serveres kanapeer og champagne til gjestene. Der det kryr av ivrige journalister som knipser bilder av debutantene og de stolte forlagsfolkene. Det er livlig og folksomt, med mye prat og latter, og etter møtet i festsalen vil kritikere gjerne lese debutantenes verk, og media spre informasjon om hvem debutantene er og hva de har prestert. Debutantene er æresgjester og kan bare nyte festen. Alles blikk blir trukket mot disse som står i lyset; de ser så glade ut, utstråler trygghet for at de betyr noe i rollen de har inntatt.

Vi andre – som har debutert på de små og ukjente forlagene, kanskje delvis betalt for å få komme til denne slags startstreken, blir henvist til bakgården. Det kan være hyggelig der også, men det blir helt og holdent opp til den enkelte debutant hva det blir til. Skal vi i det hele tatt ha en markering, må vi ordne alt selv. Skal vi ha journalister til å komme, må vi forsøke å lokke dem bort. Det skal litt til å få dem over, siden navnene våre er ukjente for dem, og forlaget vi har i ryggen kan ha rykte på seg som halvproft, eller til og med uproft. I den grad forlaget overhodet har gjort seg kjent med forfatterne i stallen sin og hva de har laget, vil de uansett gjøre minimalt for å skryte av dem eller bekjentgjøre hva de bringer til torgs.

Jeg innrømmer at jeg av og til lurer jeg på om jeg burde latt være å debutere på Publica. Og om jeg burde latt være å gi ut bøker selv, da jeg ikke orket samarbeidet med Publica mer. Hva sier valgene jeg gjorde, om meg og bøkene mine? Jeg frykter folk automatisk skal gå ut fra at det jeg skriver er møl. Ja, for ellers ville jo et velrenommert forlag tatt manusene mine til seg?

Kanskje var sjansene mine for å bli antatt av et anerkjent forlag, større FØR jeg inngikk samarbeid med Publica? Ødela jeg for meg selv da jeg inngikk samarbeid med dem? Og ødela jeg materiale som kunne blitt til noe mer? Burde jeg fortsatt å sende rundt til forlag, fortsatt å bearbeide i flere runder, heller enn å kaste meg overlykkelig over de første som ga meg ja? Kommer jeg noen gang til å oppnå å bli utgitt på en "ordentlig" måte? Eller er det for sent for meg? Etter valgene jeg har gjort er jeg kanskje for evig henvist til selvpublisering og et usynlig forfatterskap?

Det har liten hensikt å tenke så mye på det. Gjort er gjort. Og jeg er jo glad for at jeg har greid å gi liv til de seks romanene jeg har utgitt.

søndag 12. mars 2017

Én til. Og én til. Og ...

Følger du med på TV-serien "Mesternes mester"? Det gjør jeg. Jeg synes det er et hyggelig og underholdende program; vi blir nærmere kjent med utøvere som har lagt opp, og det er fine mennesker. Og så kjemper de passe innbitt om å slå hverandre ut, og stå igjen til slutt som Mesternes mester.

Litt idrettspsykologi dukker også opp, og det synes jeg er interessant. Jeg har tidligere på bloggen skrevet litt om det, for når det handler om å prestere, og kunne yte det beste og ikke gi seg, så kan idrettspsykologien gi oss noen nøkler.
I gårsdagens program var det Helene Olafsen som fikk spørsmål fra programlederen, om hvordan hun i all verden hadde greid å gå så mange runder med vekt på til sammen 84 kg. Da hadde vi sett henne vakle som en sjøsyk kamel, blikket hennes røpet at hun var skikkelig plaget. Men ga hun seg? Nei, ikke før hun virkelig var nødt. Til spørsmålet hun ble stilt, sa hun at hun "bare" tenkte sånn: "Én til. Jeg skal bare ta én til." Og da hun hadde tatt én til, så tenkte hun det samme igjen. "Én til." Og sånn fortsatte hun, og slik greide hun å presse seg gjennom veldig mange runder til sammen.

Så når du har lyst til bare å gi opp skriveprosjektet ditt, sette strek en gang for alle og la det fare, så kanskje du kan tenke som Helene Olafsen; jeg orker ett forsøk til.