onsdag 23. mars 2011

Kan man nyttiggjøre seg av litt idrettspsykologi?

Jeg er ganske interessert i sport. Ikke alle grener, nei – men hvis jeg har noen å heie på, så liker jeg å se sport på TV.
Gode og dårlige prestasjoner blir kommentert av både eksperter og tilhengere, og idrettsatlene selv må stille opp til de reneste avhør, om de har feilet en dag. 
«Hva gjorde at du ikke nådde helt opp i dag? Var det skiene?»
Det er jo opplagt at man ikke kan vinne bestandig. I hvert skirenn er det bare én vinner. (Hvis det ikke tilfeldigvis skulle bli dødt løp og man må kåre to.)
Noen må fylle opp i resultatlisten under vinneren – slik er det bare. Neste gang er det kanskje en annen sin tur til å vinne – det er der spenningen ligger.

Men nå tenkte jeg å trekke fram litt idrettspsykologi – slik vi TV-seere får det (enkelt) presentert fra kommentatorer og konkurransedeltakere.

Å ville for mye
Dette virker som et kjent fenomen i hoppsporten. «Jeg ville for mye,» sier hopperen – skuffet etter å ha hoppet mye kortere i konkurransen enn han har gjort på trening i det siste.
Det som skjer om man vil for mye, er at man blir anspent, ikke konsentrerer seg eller får kroppen til å gjøre det den har øvd på at den skal. Kanskje satser hopperen for tidlig eller for seint, og svevet får et galt utgangspunkt, blir krampaktig eller heilt feilslått.

Som forfatter kan man også ville for mye. Man har så lyst til å få til noe bra, at alt man gjør blir krampaktig, anmassende, høyrøstet, egentlig veldig ubehagelig for andre å lese. Man fokuserer mer på det man håper skal bli resultatet av arbeidsinnsatsen, enn selve arbeidet.

Å fokusere på de (enkle) arbeidsoppgavene
Dette er viktig, for eksempel for skiskytterne. Når man kommer inn på standplass, leder rennet klart, og kanskje leder Verdenscupen til og med!, kan det fort bli til at man begynner å tenke på akkurat dette, at man faktisk leder. «Fy søren,» kan man tenke. «Kanskje jeg vinner gull i dag, og da vinner jeg jammen meg hele Verdenscupen sammenlagt! Det er stort! Tenk på den utviklingen jeg har hatt - i fjor var jeg aldri bedre enn nummer fem i noe renn! Fy søren! Nå blir mamma stolt,» og videre i den duren. Plutselig har man skutt fire bom, og man kan glemme gullkampen fullstendig. Hva skjedde? Jo, man mistet fokus. Men begynte å tenke på helt andre ting, som forstyrret.

Slik kan også forfattere ha det. Til en viss grad må man stenge en del tanker og følelser ute, om man skal prestere bra ved tastaturet. Tenk deg forfatteren som, midt i en spennende passasje begynner å tenke: «Fy søren! Dette blir bra! Dette kommer til å bli et kanon-manus – forlagene må jo kaste seg over dette!?» Plutselig kan tankerekken man skulle følge, være borte. Man mistet fokus. En forstyrrende digresjon ødela kanskje hele den spennende passasjen man hadde nesten klar i hodet.
For ikke å snakke om hvor ødeleggende det kan være med negative (dumme) tanker, som «Jeg får jo bare nei, uansett. Det er sikkert ingen som vil ha dette heller.»

Utholdenhet, styrke, ferdigheter 
Man må sørge for å være både utholdende, sterk og ha gode ferdigheter/teknikk, om man skal lykkes i idretten. Da gjelder det å trene jevnt og trutt. Være tålmodig, bygge seg opp, sakte men sikkert. Skippertaksmetoden nytter ikke.
Forfattere må også være utholdende, sterke og ha gode ferdigheter, og det gjelder å trene på det man ikke kan. Er du dårlig på dialoger? Eller er miljøskildringer et problem? Er tekstene dine fulle av småfeil og gjentakelser? Øv på tingene du har forbedringspotensiale i, men du må heller ikke glemme å holde ved like alt du er god i.

mandag 21. mars 2011

Positiv omtale

Som bokblogger (Pervoluto) har jeg ved et par anledninger mottatt forespørsler fra forlag om jeg ville ta imot anmeldereksemplar fra dem, for å lese og omtale på bloggen min. Jeg synes slike forespørsler er både hyggelige og smigrende – jeg blir glad når jeg skjønner at bloggen min blir lest, og at noen bryr seg om mine leseopplevelser og meninger. At bokbloggere generelt blir spurt om de vil ta imot anmeldereksemplar fra forlagene, ser jeg både som en anerkjennelse av bokbloggene, og et tegn på at litteratur kanskje blir omtalt for lite eller ensidig i tradisjonelle media.

Å tilby anmeldereksemplar til bokbloggere, var uansett en god idé, tenkte jeg, og våget meg til å spørre en bokblogger jeg har fulgt (jeg tror helt siden jeg selv begynte å blogge – så da må vi vel ha blogget like lenge, Beate og jeg?), om hun kunne tenke seg å motta et anmelder-eksemplar av debutromanen min, «Vårløsning» fra 2009. Beate har en ryddig og fin blogg, skriver godt, og jeg trodde at hun kunne like boka jeg har laget.
BEATE BLOGGER OM BØKER svarte uansett at hun gjerne ville ha et anmeldereksemplar, og mindre enn ei uke etter at hun mottok boka, blogget hun om den. Her kan dere se hva hun skriver:
«Vårløsning for bokblogger Pervoluto»

Jeg får lyst til å kommentere to ting Beate mener trekker ned det positive helhetsinntrykket av boka mi. (Jeg er kjempeglad for at hun kommer med konstruktiv kritikk!)
Hun mener for det første at handlingen opplevdes som forutsigbar. Det har én annen leser sagt til meg før – en mann – han hadde skjønt hvordan det kom til å gå, helt fra starten, sa han. Likevel er det mange som har sagt til meg at de syntes boka var spennende, så alle er kanskje ikke like dyktige til å gjennomskue plottet i bøker? Eller det kan være andre ting som gjør at boka likevel oppleves som spennende?
For øvrig vil jeg si at det er noe med underholdningsromaner som tilsier at det bør være en dose forutsigbarhet i dem. Når du griper til for eksempel en kjærlighetsroman, har du straks et sett med forventninger du ønsker skal innfris. Jeg blir i alle fall fryktelig skuffet hvis det ikke går bra med heltene til slutt – da føler jeg meg rett og slett snytt.

Bokomslaget nevner Beate som det andre negative punktet. Omslagsbildet gir Beate assosiasjoner om at dette er noe tungt noe – og det er det jo ikke. Jeg kan være enig i det hun skriver, men jeg var mest opptatt av fargene, da jeg valgte bildet. Pastellene skulle gi assosiasjoner om romantikk og noe lett – tenkte jeg. Men jeg skjønner at vi assosierer ulikt, og for å sikre seg, burde man nok valgt et annet, mindre ”poetisk” motiv.

Uansett er jeg kjempeglad for den fine omtalen. Det var en god oppmuntring! Tusen takk, Beate!

mandag 14. mars 2011

Fjerde reise for feelgood-manuset

Feelgood-manuset mitt er nå på vei til et fjerde forlag for vurdering. Forlaget som hadde det sist, returnerte det til meg, da jeg ba om det.
Så langt har manuset oppnådd hederlig omtale (men likevel et tydelig neitakk) hos ett forlag, gjennomsnittlig intetsigende avslag fra forlag nummer to, og hos forlag nummer tre fikk jeg som forfatter en oppmuntrende tilbakemelding og forslag, som jeg foreløpig har valgt ikke å gjøre noe med.
Nå skal vi se hva fjerde forsøk kan føre til. Som vanlig er jeg svært håpefull, samtidig som jeg forsøker å være forberedt på det verste. I fall jeg skal få et nytt nei, har jeg tenkt gjennom hva neste skritt skal bli. Jeg synes det hjelper å se framover og planlegge hva som videre kan prøves. Det nytter ikke å grave seg ned, gruble over gamle nederlag eller bli bitter, og den som gir seg oppnår i alle fall ingenting.

Ellers er jeg i kreativ skrivemodus om dagen. Jeg har kommet godt i gang med en ny idé. Denne gangen ei barnebok – for litt større unger enn det jeg har skrevet før, og på nynorsk.
Etter å ha hatt pause på et par dager (helg), bruker jeg alltid litt tid på å komme tilbake i den rette stemningen. Jeg begynte skriveøkta i dag med å lese gjennom det jeg skrev forrige uke, og rettet og plukket litt samtidig.
Jeg bruker intuitiv metode på dette manuset også, men planlegger og pønsker litt ved behov. Det er som den intuitive metoden lar meg få se litt og litt av veien framover mens jeg skriver. Av og til kommer det til en sving eller et veidele, og da må jeg stoppe opp en stund, tenke meg om og gjøre noen valg. Veldig ofte fungerer det godt å gå en rolig tur mens jeg tenker. Jeg prøver å leve meg inn i handlingen, akkurat der det har stoppet litt opp, og veldig ofte får jeg innskytelser om hvordan handlingen best skal utvikle seg videre. Andre ganger kan jeg dagdrømme etter at jeg har lagt meg om kvelden, eller utveier og ideer kan plutselig som deilig, kjærkommen nedfallsfrukt, ramle ned i hodet på meg – når og hvor som helst. Mens jeg pusser tennene, mens jeg henger opp klær, mens jeg kjører bil eller leser avisa. For meg er det aller mest gøy å få bruke intuisjonen til å utvikle handlingen i bøkene mine. Å planlegge alt i detalj før jeg setter meg ned og skriver, er langt fra like spennende.


fredag 11. mars 2011

TELLEVERK

Så har også jeg begynt å telle ord jeg får ned i løpet av en dag. Jeg har lenge sett at andre har gjort det, og tenkt at det egentlig var litt tåpelig. Selv så jeg gjerne litt større på det, og telte heller sider om jeg absolutt skulle telle noe. Eller jeg spurte meg selv: Er jeg fornøyd med innsatsen i dag? Synes jeg at jeg har kommet videre? Og videre i riktig retning?
Jeg visste ikke en gang hvordan jeg kunne finne oversikten over antall ord i et dokument. Men da jeg først ble nysgjerrig og ønsket å finne det ut, var det ikke vanskelig å resonnere seg fram til hvor tallene lå. I fall du lurer, så klikker du bare på Fil (forutsatt at du bruker Word), deretter Egenskaper, og til sist Statistikk.

Statistikk er jo gøy og interessant, og gir mulighet for sammenligning. Greide jeg like mange ord i dag som i går? Er jeg like rask til å skrive som andre forfattere? (Ser at det er enkelte som kunngjør hvor mange ord de har kommet videre siden sist, i blogger og på facebookprofilen sin. Særlig når de er fornøyde og dermed har noe å skryte av. ;-))

At jeg vet antall ord forandrer jo ikke hvordan skrivingen går. Hvis jeg blir skikkelig oppslukt og ivrig – lever meg inn i scenene og kjenner gangen i det som skal skrives – så går det virkelig unna. Det hjelper ikke å piske seg selv til å presse ut x antall ord. Hva skal jeg med hauger og lass av dårlige ord? Jeg vil ha gode og brukbare ord, det får ikke hjelpe om det bare ble noen få av dem, enkelte dager.
Én mengde ord, er ikke direkte sammenlignbar med en annen, like stor ordmengde. Alle ord er ikke like mye verdt.
Tenk deg selv: De ordene du produserte i dag, skal du kanskje komme til å slette i en eller annen redigeringsprosess.
Dette kan kanskje være til trøst for deg som bare fikk til noen få ord i dag: Noen ganger kan få ord være verdt mer enn flere tusen du taster ned i løpet av en god dag. De få ordene som brakte deg forbi et vanskelig punkt, forløste en propp eller brakte deg gjennom et vanskelig veivalg, det er de som virkelig er gull verdt. Man kan ikke forvente at det man jobber fram i motvind og motbakke kommer lett. Arbeidsinnsatsen eller vellykkethet som forfatter, måles ikke i antall ord per dag.
Så: Ikke stirr deg blind på antall ord. Kjenn heller etter om du er fornøyd med dagens innsats. Kom du et stykke videre? Det er det som teller.

søndag 6. mars 2011

Det er ikke alltid enkelt å skrive lett

Jeg har hatt nydelig vinterferie, vært helt bortreist. Det gjorde virkelig godt å kunne koble ut hverdagstankene og bekymringene, og bare kose meg på skitur i vakker natur sammen med familien.

Da jeg kom hjem igjen ventet et avslag på meg – det var på feelgood-romanen min. Jeg har fremdeles stor tro på den, så den skal snart ut på reise til forlag nummer fire. Jeg tror nemlig det finnes publikum til denne romanen, som har lett innhold og lett språk, og enn så lenge har jeg tro på at det må kunne gå an finne et forlag som forstår hva jeg har laget!?

Av og til lurer jeg på om folkene i forlagene synes jeg skriver for banalt og enkelt. I et avslag jeg fikk var språket mitt karakterisert som ”greit normalspråk”. Uttrykt slik høres det ikke ut som jeg skriver særlig godt eller talentfullt – det lukter ikke av litterær kvalitet og kunst, nei.
Men det er da mange lesere som ønsker et lett og ”normalt” språk? Forstår ikke forlagene at det ligger hardt arbeid bak et lett språk, og at jeg bevisst har valgt å skrive lett? Blir de rett og slett lurt av det lette språket mitt? Tenker de at det er for banalt, og egentlig dårlig?

Eller har ikke refusjonene noe som helst med språket å gjøre? Er det innholdet? Jeg er overbevist om at det finnes mange lesere som gjerne ønsker underholdende romaner, i et lett språk, som er preget av en munter stemning, med god og glad handling. Ekte feelgood, med kjærlighet og humor. Hvorfor satser ikke forlagene mer på kjærlighet og feelgood? Må alt dreie seg om krim, vold og blod? Hvorfor kan de ikke gi meg en sjanse til å vise at det finnes lesere som ønsker gode alternativ til krim og spenning?