tirsdag 27. september 2011

Tredje reise til Svaldal - er du klar?

Da er det bestemt:
Det skal utgis ei tredje bok om Hallgrim, Marie og alle de andre vi har blitt kjent med i den oppdiktede fjellbygda Svaldal. Foreløpig tittel er «Pengetrøbbel».

Flere har etterlyst en oppfølger, og siden forrige bok hadde en åpen slutt har jeg ønsket å få til en fortsettelse. Nå gleder jeg meg til å gi ut bok igjen - jeg opplever det som en veldig givende og spennende prosess dette å fullføre et skriveprosjekt .
Denne tredje boka har vært påtenkt lenge. Jeg skrev nesten hele «Pengetrøbbel» like etter å ha fullført førsteutkastet til «Lystløgneren» - vi snakker om våren 2007. Jeg var helt oppslukt av den fine bygda og persongalleriet jeg hadde skapt, og skrev ivrig videre fordi det var den eneste måten å finne ut hvordan ting gikk.
Da jeg var nesten i mål med «Pengetrøbbel» hadde jeg fått så mange avslag på «Vårløsning» at jeg begynte å tvile på prosjektet. Jeg trodde ikke det hadde noe for seg å fortsette på denne historien som tilsynelatende ingen ville ha - derfor stoppet jeg brått, og prøvde meg heller på ei barnebok og noen mer seriøse noveller. (Disse manusene ble ferdigskrevet i 2007, men er ikke utgitt.)

Slutten på «Lystløgneren» ble en del endret i forhold til mitt utkast,  i forbindelse med ferdigstillelsen før utgivelse. Derfor var det ting å gjøre både i starten og slutten av «Pengetrøbbel», men i vår fullførte jeg manuset og i sommer sendte jeg det Publica, etter først å ha vist det til min eminente testleser-venninne.
Publica forlag vil stå for utgivelsen – i dag skriver jeg under kontrakten, og innen 15. oktober sender jeg manuset til dem på nytt, for korrektur og språkvask. Fram til da jobber jeg med det samme selv, så langt jeg formår – jeg er allerede i gang, og finner som vanlig alltid litt småplukk, etter å ha "glemt" manuset noen måneder. Man blir på en måte aldri helt ferdig med den prosessen hvor man finpusser og flikker for å få teksten til å gli best mulig.

Som for de to første romanene må jeg selge 100 ex før utgivelsen, så jeg må atter en gang fri til slekt, venner og kjente. Jeg håper at de som har likt de første bøkene og kan tenke seg å lese neste, vil bestille den av meg. Boka kommer til å koste 249,- + porto – og da får du boka i postkassa på utgivelsesdatoen.

Jeg kommer tilbake med et salgsbrev litt seinere, som forteller mer om handlingen. Samtidig som jeg leser og pusser, pønsker jeg nå på hvordan vaskeseddelen til boka skal lyde.

mandag 26. september 2011

Løping og skriving

Jeg er ikke bare glad i å skrive, jeg liker også veldig godt å gå turer, eller løpe. Jeg trente aldri som unge, bortsett fra det vi var nødt til å være med på i gymmen på skolen – det var bare sjelden jeg syntes det var noe særlig gøy. Det var først i voksen alder jeg begynte å mosjonere regelmessig, men da jeg først kom i gang ble jeg så glad i det at jeg har fortsatt. Jeg setter pris på godfølelsen man får etter trening, når endorfinene strømmer, men jeg liker også opplevelsen av selve løpeturen. Når jeg går tur kan jeg tenke og fundere, men når jeg løper blir det på en måte ikke energi nok til så mange tanker – du kan sikkert si at løping for meg er en form for meditasjon. Jeg tømmer hodet, kjenner mest at jeg beveger meg, lever og puster. Følelsen av bevegelse og fart (selv om den ikke er veldig stor!) er en god følelse for meg.


For noen år siden begynte jeg å trene mer målbevisst for å øke farten. Det hadde jeg suksess med, og selv om jeg visste at jeg aldri kom til å bli veldig rask, så syntes jeg det ble artig å konkurrere med meg selv – det var gøy å slå sine egne personlige rekorder. Men akkurat i år fikk jeg en nedtur i forhold til dette, da tida mi på 5 km var over ett minutt dårligere enn i fjor, og jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg er omtrent like tung, jeg har trent på samme måte som i fjor – er det alderen som slår inn, kanskje? Eller har jeg trent feil – med altfor store doser hardtrening, og for lite rolig (koselig) langkjøring?

Jeg ser nå at jeg hadde fått et feil fokus på løpinga. Siden jeg ble så skuffet over resultatet i år, må det bety at jeg fokuserte mer på å slå meg selv, enn jeg fokuserte på gleden jeg har ved å løpe. Det er virkelig mye å være glad for her – for jeg vet veldig godt at ikke alle kan løpe. Det er mange som har skader og vondter som gjør at løping er umulig, men jeg er så heldig at jeg kan være med.

Parallellen jeg trekker mellom løping og skriving gjelder dette med å ha det rette fokuset. Jeg har alltid kost meg og hatt stor glede ved å skrive. Men etter at jeg begynte å satse mer seriøst for å bli etablert som forfatter, har jeg gradvis gått over til et feil fokus. Etter hvert som jeg har blitt refusert fra forlag etter forlag, har jeg kjent hvordan skuffelsen svir. Iblant har jeg kjent at skuffelsen ble så tung, at noe av gleden ved å skrive forsvant.
Da tenker jeg at jeg også fikk feil fokus på skriving – jeg så meg blind på resultater og pinte meg selv ved å ha uoppnåelige mål.

Men nå er jeg tilbake ved rett fokus, både i forhold til skriving og løping. Nå kjenner jeg hva som gir meg skriveglede og løpsglede. At jeg kan! At jeg er med, kan kjenne hvor godt det er å ”flyte” – kjenne at jeg lever.
Jeg må ikke tenke på alt som en konkurranse, eller ha altfor stort fokus på resultater. Selv om de gode resultatene uteblir, kan og skal jeg likevel glede meg over både skriving og løping!

mandag 19. september 2011

NOVELLEKONKURRANSE

Bokvennen forlag har i samarbeid med Oslo bokfestival utlyst en novellekonkurranse.
Frist for innsending er 1. februar 2012, og tema er EKSTREMISME.


Hver deltaker kan bare sende ett bidrag. Det skal kåres én vinner som mottar en pris på 25.000 kr.
De beste novellene blir samlet i en antologi som skal lanseres på neste års bokfestival.

Les mer om konkurransen på Bokvennens hjemmeside.

torsdag 8. september 2011

SPRÅKVASK

For folk som ikke sysler veldig mye med tekst, kan ordet ”språkvask” virke litt absurd, kanskje. Hva gjør man? Strør på vaskepulver og vann, liksom? Gnir og gnukker litt?
Det kunne vært gøy å prøve, men man kan ikke gå så bokstavelig til verks, selvfølgelig.

Det man gjør er å gå nøye gjennom teksten, for å oppdage og luke vekk feil, slums og
urenheter i språket, og rette opp alt som skurrer eller halter.

Rene språkfeil må selvfølgelig ut. Og/å-feil, sjekk at verb er bøyd riktig og satt i riktig tid. Er du nybegynner kan det fort skje at du skifter tid underveis i teksten uten å merke det selv, fra nåtid til fortid og tilbake. En annen typisk feil er – hvis historiens tid er fortid – at man glemmer å sette verbene i fortid av fortid, når man omtaler ting som har foregått før romanens tid.
Er du sikker på at ordet staves slik du har tastet det ned? Automatiske stavekontroller er ikke alltid til å stole på – hvis du skal skrive om rein, men staver det regn, reagerer ikke stavekontrollen på det. Bruk ordboka, om du er i tvil. Selv bruker jeg ordbok på internett – det er kjempekjekt bare å hoppe inn dit, og slå opp akkurat der og da jeg trenger å sjekke noe. Her ligger både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. (De som står bak disse: Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet)

Luking, stussing eller kvisting
Noen setninger bør kanskje rett og slett strykes i sin helhet – fordi de ikke henger helt sammen med resten, eller fordi innholdet – når sant skal sies – er komplett uinteressant, bare pratsomt. Eller kanskje det er en setning som bare sier det samme som står andre steder. Gjentakelser kan fort bli kjedelig. Tenk deg at du klipper en hekk – hvilke kvister skal kuttes for at fasongen blir tydelig og slik du i utgangspunktet ønsket at den skulle ta seg ut?

Stokke ord 
Andre setninger rister man løs og setter sammen på nytt, fordi de var klønete eller urytmiske, eller rett og slett til å misforstå.

Finne andre ord 
Her og der må man bytte ut ord, kanskje fordi man har en hyppig bruk av spesielle ord. Et eksempel er Tom H. Dalbak, som brukte ordet ”bunndyr” i romanen «Den siste bjørnen i Vassfaret.» Jeg ble veldig begeistret da jeg leste ordet første gangen! Men da det dukket opp flere steder i teksten, var det ikke så originalt og snedig lenger.
Poenget er at litt sære ord stikker seg fram og blir lagt merke til, derfor må disse brukes nennsomt.

Variasjon er viktig. Begynner du mange setninger med ”Så…” eller ”Jeg…” eller noe annet uvariert? Prøv om det går an å ta tak inni setningen et sted, og vreng den så du får en annen start.
Er det noen spesielle ord eller typer ord som går igjen i teksten din?
Når du leser gjennom teksten for å vaske, bør du legge merke til ord som kommer igjen i samme setning, eller samme avsnitt. Kan du variere? Hvis du ikke greier å få til variasjon, og samtidig få fram eksakt hva du ønsker å si, med å bytte inn et synonym, kanskje du kan skrive om setningen, så du unngår å gjenta ord for tett på hverandre?

Tomme småord
Er det noen småord du har lett for å putte inn både her og der? Selv – det er lenge siden – var jeg ram til å bruke ordet ”litt”. Da jeg etter hvert merket det, fikk jeg nesten aversjon eller skrekk mot ordet ”litt” – det formelig fløt ”litt-er” i hele teksten. For mange tomme småord skjemmer teksten, modererer, forsinker, gjør bilder mindre skarpe.

Tegnsetting og setningslengde
Det er spørsmål om smak og behag, men personlig synes jeg ikke om altfor lange setninger, eller tekster som gir et massivt, ugjennomtrengelig inntrykk, ved at man gir leserne minimalt med luft eller opphold. Jeg foretrekker lettleste tekster, helst uten for mange lange, innfløkte ord og fremmedord. Hvis du vet at du foretrekker noe annet, så er det et valg du tar. (Men spør deg selv og hold hånda på hjertet: Liker du å ta med fremmedord mest fordi du ønsker å imponere? Bryr du deg om at leseren forstår hva du forteller om?)
Etter min mening bør man alltid ha i mente at teksten faktisk skal leses. Ha omtanke for leseren! Det tror jeg må være en tommelfingerregel.
Del opp lange setninger, bruk komma og punktum. Men sett ikke for mange kommaer heller, husk det skal være flyt i teksten også!

Være konsekvent 
Både innen bokmål og nynorsk finnes det en rekke valg du kan ta, både i forhold til kjønn og bøying av substantiv, i bøying av verb og i forhold til sidestilte former av ulike typer ord. Hvis du for eksempel velger å skrive ”frem”, ikke ”fram”, så gjennomfør dette i hele teksten. Velg former som passer sammen – vil du skrive konservativt eller mest mulig moderne/radikalt, eller vil du gå for et dialektpreget språk? 
Eksempel:
Hvis du velger ordet ”frem”, bør du også skrive ”fremtid” og ”fremst”, ikke ”framtid” og ”framst”.

Rytme og tone 
Det er ikke så godt å si eksakt hva som gir god rytme og tone i en tekst, men du merker det nok, hvis teksten halter og tonen føles ubehagelig. Man kan få følelsen av høyt stemmeleie – som at alt i teksten blir ropt mot deg – eller at det er for lavmælt – som at det virker utydelig og vagt, vanskelig å få helt fatt på.
Et godt råd kan være å lese teksten høyt for seg selv. Når du leser høyt vil du lettere kjenne hvor det halter og på andre måter ikke stemmer.

Det er mange moment å huske på når man skal sjekke språket i tekster, jeg tror ikke jeg klarer å gi en utfyllende liste her.
Ofte er det både fint og nødvendig å få hjelp fra en utenfra, som ser teksten din med helt friske øyne.

Og til slutt:
Ikke tro at en veldig godt vasket tekst automatisk vinner redaktørenes hjerter. Jeg har selv brent meg på dette – jeg har følt at tekstene mine har vært veldig ferdige og fullkomment logiske innenfor sitt eget univers, og trodd at «Nå! Denne gangen…!»
Men når redaktørene ikke tror på ideen som ligger til grunn for teksten, så hjelper det ikke, samme hvor godt gjennomarbeidet den er. Det er hva jeg har erfart, i alle fall. Flinkhet er ikke nok. (Dette har jeg tenkt en del på når jeg har fulgt med på TV-programmer som «Idol» og liknende – å være flink er ikke nok.) Det må være noe mer – en styrke, en overbevisning, en original tone? Noe ubestemmelig, kanskje? Den dagen jeg har knekt koden og har funnet det ubestemmelige som gjør at jeg vinner fram hos forlagene, skal jeg juble!

torsdag 1. september 2011

Raskt eller langsomt

Mange har en formening om at god litteratur skal ta tid å lage.

Men det er ikke slik at litteratur som har tatt lang tid å lage, automatisk blir bra. På samme måte som det ikke er automatikk i at mat blir god om det tar tid å lage den. (Forsøk å koke fårikål på for lav varme – det tar evigheter og resultatet smaker skosåler!)

Det er heller ikke slik at litteratur som er blitt til på kort tid, automatisk blir dårlig. Ofte når man er inspirert og har ånden over seg, går det fort å få ned noen sider tekst. Og det kan være veldig bra, det man fikk til, nettopp fordi man var ekte inspirert, hadde bra energi og trøkk.
Andre ganger, om man egentlig har litt skrivesperre, men likevel presser seg til å lage noe, kan det i sannhet ta tid å få ned et par sider, og det kan ofte bli uengasjert, tamt, dødt, flatt, krampaktig, seigt. Kanskje må hele greia kastes.

Men dette gjelder råteksten, selve skapelsesprosessen. Når det kommer til videre bearbeiding og finpuss, da tror jeg at man skal bruke en del tid. Legg vekk testen – la den gå litt i glemmeboka, så ser du den med friske øyne når du for eksempel etter noen måneder tar den fram igjen. Kanskje blir du flau over noe som du nå kan se er overfølsomt, klisjepreget, klønete formulert eller overdrevet, mens andre deler overrasker deg positivt. «Er det virkelig jeg som har skrevet det der? Nå er jeg imponert over meg selv!»
Det er også en fordel å la andre lese gjennom teksten og lete etter mangler og feil. Det er lett å se seg blind på sine egne formuleringer, særlig når man leser dem om og om igjen.