tirsdag 22. februar 2011

Hvor mye er det plass til i skrivebordsskuffen?

I vår digitale hverdag, da skrivebordsskuffen er harddisken på PC-en, sier det seg selv at skrivebordsskuffen aldri blir full, i alle fall ikke hvis man utvider med eksterne harddisker, eller lagrer på andre medier i tillegg. Men for meg er det ikke optimal mening i å skrive tekster, som bare skal puttes i en skuff. De er ikke født, der de ligger, de er ikke fullt ferdige, fullbårne, og da blir det slik at jeg fremdeles bærer dem med meg. Og så begynner det kanskje å kjennes litt tungt, etter hvert, å dra med seg alle de ufødte bøkene.
Jeg tar dem stadig fram, bearbeider, leser, finpusser. Så prøver jeg dem for verden igjen – sender dem til ulike forlag, får avslag, og så går manusene tilbake til skuffen igjen, for ytterligere modning. Og nye manus fullfører jeg nå og da, samt at jeg har liggende mange ideer jeg bare så vidt har begynt på, som jeg eller og meller mellom – hvem skal bli neste? De ligger der som saftige, fine frø, som bare lengter etter å vokse til en stor tekst. Frøene er som rike skatter, manusene burde også kjennes som noe fint, en skatt, men det er merkelig nok som om de tynger, mer enn de gleder.
Og: Kanskje det er LITT tyngre å begynne på noe nytt nå, som jeg av og til lurer på om alt jeg skriver skal forbli ufødt. Skal det bare bli liggende på harddisken min? Hva er meningen? De ufødte manusene tar ikke bare opp plass på harddisken min, de tar plass i hodet mitt også. Jeg kan ikke glemme dem – jeg føler ansvar for å hjelpe dem videre, få dem født, men hvordan skal jeg få det til?

Svaret til spørsmålet i overskriften vet jeg ikke. Det er plass til mer på harddisken og i hodet mitt enn så lenge. Men jeg kjenner at det kan være en begrensning der et sted...

tirsdag 15. februar 2011

Knusktørt avslag

















I dag fikk jeg novellesamlingen min i retur fra forlaget jeg sendte den til i desember. Når jeg ser en slik tykk konvolutt i postkassa vet jeg med en gang hva det er. Manuset i retur, sammen med et knusktørt brev som forteller at jeg har fått avslag.

Jeg ble ikke overrasket denne gangen – noveller er ikke akkurat lett salgbart, virker det som. Men litt skuffet ble jeg også, selvfølgelig. Det er aldri morsomt å bli avvist, selv om jeg ikke tar det like tungt nå som jeg er blitt garvet, som jeg gjorde da jeg mottok de første avslagene.
«Alt blir en vane», som Samuel Becket sa. Bare jeg ikke begynner å tenke som han mannen som ble påkjørt; han var overbevist om at det var hans egen feil, for han hadde blitt påkjørt før. (Jeg har ikke mulighet til å verifisere denne historien i skrivende stund, men jeg lurer på om det kan være en figur Kjell Aukrust skrev om. Kanskje noen av dere vet det?)
Nei, når forlagene avslår det jeg har laget, så er det ikke fordi det er dårlig. Selvfølgelig ikke! Det er fordi forlagene ikke forstår hva det er de har fått lese, enten det har for normal språkdrakt eller det er for originalt funnet på. Skal man lykkes i dette gamet, så tror jeg man må lulle seg inn i forestillingen om at det er ”alle andre som tar feil”, i alle fall ganske lenge, før man – eventuelt – begynner å gå i seg selv. Jeg tror vi må ha gode doser stahet og stayerevne om vi skal holde ut i denne bransjen.

Jeg har – som tidligere skrevet – kommet fram til at jeg egentlig ikke ønsker begrunnede avslag, men jeg synes alltid det er skuffende at forlagene ikke skriver mer i brevene de sender. I følgebrevet mitt hadde jeg for eksempel denne gangen foreslått at forlaget kunne vurdere novellene enkeltvis, med tanke på om en eller noen av dem kunne passe i lettlest-utgave, nærmest betraktet som kortromaner. Dette forslaget mitt er ikke kommentert i forlagets svarbrev overhodet. Var forslaget mitt helt på jordet? Var alle novellene like dårlige, så det var fullstendig uaktuelt? Så de forslaget mitt i det hele tatt? Dette får jeg jo ikke svar på.
Når jeg tenker på det, er jo dette rett og slett uhøflig – de svarer ikke på brevet mitt.
Ord jobber de med, forlagene, men kommunisere vil de ikke.


mandag 7. februar 2011

Tilbake i Svaldal

Jeg har fått en del tilbakemeldinger fra lesere som ønsker seg en fortsettelse på historien om Hallgrim og Marie, samt de andre personlighetene vi har blitt kjent med i den oppdiktede fjellbygda Svaldal.
Da jeg skrev «Vårløsning»
(råteksten ble til ca september-desember 2006), skrev jeg «Lystløgneren» like etterpå – mest fordi jeg måtte vite hvordan det gikk, og fordi jeg trivdes så godt i det universet jeg hadde skapt. Jeg vil anslå at denne andre boka var ferdig i mars 2007.
Deretter fortsatte jeg med ei tredje bok. I likhet med en del av leserne, var jeg nysgjerrig på hva mer jeg kunne finne ut om Maries mormor, ved å gjennomsøke leiligheten som sto igjen etter henne i Malby. Og det var flere andre tråder som skulle forfølges – hvordan gikk det med Ola, for eksempel?, som var så innbitt forelsket i Marie, som han dessverre ikke kunne få. Og hvordan gikk det videre med Mikkel og Åge? Og selvfølgelig fikk Hallgrim og de andre politimennene en ny sak å jobbe med – skal tro hva de dumpet oppi denne gangen?

Etter råd fra konsulenten min, gjorde jeg om en del i slutten av «Lystløgneren», slik at den endte på en nokså åpen måte. (Dette forplikter – jeg er nødt til å gi leserne mine en fortsettelse, slik bok to sluttet.) Siden jeg gjorde en del endringer i bok to, får dette innvirkning på bok tre – derfor har jeg kanskje grudd meg litt til å ta den fatt. Dessuten ser jeg nå at råtekstene jeg laget for tre-fire år siden ikke er av samme kvalitet som råtekstene jeg lager nå – etter å ha konsentrert meg mer om skrivingen ser jeg at jeg (heldigvis!) har blitt flinkere til å skrive mer presist og variert allerede i førsteutkastet, slik at det blir mindre å rette opp i etter hvert.
Akkurat nå sitter jeg med denne tredje boka – flikker og pusser. Biten jeg ikke fikk med i bok to, har jeg valgt å åpne bok tre med, og så kan jeg bruke store deler av bok tre slik den er. Jeg mangler en slutt, og den pønsker jeg litt på, samtidig som jeg går gjennom teksten og retter opp språket i stor stil.

Det er veldig inspirerende når lesere spør meg om når neste bok kommer – og blir skuffet når jeg sier at det kanskje ikke blir noen bok i år. Her ligger det mye god motivasjon – tenk at jeg har lesere som har likt det jeg har laget, og som ber om å få mer!