torsdag 29. oktober 2009

BOKMÅL OG NYNORSK



For meg er det ikkje eit spørsmål om nynorsk ELLER bokmål, for meg er det ja-takk til begge delar!
Dei siste månadene har eg byrja å skriva på nynorsk i dagboka mi, der eg i alle år har skrive bokmål, og eg har på nytt tenkt gjennom kvifor eg har skrive bokmål i brev og dagbøker i alle år.
Eg vaks opp i ei nynorsk-kommune, og hadde såleis nynorsk som hovudmål i grunnskulen. For meg – som kanskje hadde lett for å lære skriving og lesing – var det egentleg heilt ideelt med nynorsk som hovudmål, for så fekk ein liksom bokmålet attåt heilt gratis. Bokmålet kom seg inn i hausen på ein - anten ein ville det eller ikkje.
Bokmål var (og er) ein omgjeven av på alle kantar – i TV, i radio, i avisene – jamvel dei aller fleste bøkene ein fekk tak i og slukte, anten på folkebiblioteket eller på skulebiblioteket, var på bokmål.
Eg trur at eg på ein eller annan måte må ha fått for meg at bokmål var meir ”litterært”, kan hende eg jamvel tykte bokmål var ”penare”, eller hadde meir status?
Heilt frå eg starta å skrive dagbok 10 år gamal, eller skreiv dei fyrste breva mine, antakeleg endå yngre, har eg nytta bokmål til den slags.
Og dei litterære krumspringa mine har nesten utelukkande vore uttrykt på bokmål.

Då eg var som mest forvirra og fortvila av di ingen forlag ville ha manusa mine, prøvde eg litt av kvart i desperasjon etter å tekkast forlaga. Eg hadde laga ei barnebok som eg, etter nokre nei-takk frå ulike forlag, sette om til nynorsk i von om at ”nynorsk-kvota” skulle redda meg. Den planen ga heller ikkje det ynskte resultatet, men det var no moro å prøva!

Eg kjenner at klangen eller musikken i nynorsk er så annleis enn bokmål. Er ikkje annleis bra? ;-)
Eg kjenner at nynorsken er nærare hjartet mitt, men likevel kjem eg nok til å halde fram med å skrive manusa mine på bokmål. Rett og slett av di eg ynskjer å nå så mange lesarar som mogleg. (Grisk veit du – fæle kjerringa!)

torsdag 22. oktober 2009

Jeg gikk den stille gaten...



I byen min råder det unntaks-tilstand om dagen. På grunn av om-fattende grave-arbeid er deler av sentrum stengt for all ordinær biltrafikk, og folk som skal fra den ene enden av byen til den andre, må kjøre lange omveier siden de ikke kan kjøre gjennom sentrum.

Forrige onsdag var jeg ferdig på jobb 18.40. Mellom 18.30 og 21.00 var det ingen busser jeg kunne ta for å komme hjem. Jeg tenkte det kunne være artig og like greit å gå hjem, enda jeg var sulten og allerede temmelig sliten i beina – det blir en del ståing og gåing på biblioteket i løpet av en ettermiddag og kveld.

Turen tok over en time og jeg kommer neppe til å gjenta stuntet. Enda jeg hadde en alle tiders fin tur og en spesiell opplevelse av bilfrie sentrumsgater. Akkurat da jeg gikk gjennom det bilfrie området holdt mørket på å falle. Men unger og ungdom brydde seg ikke om det – de tråkket rundt på sykkel, gjerne med en passasjer slengende bakpå. Andre var ute og lekte med ball eller hva de holdt på med – det gjallet av opprømte stemmer som hoiet og lo, og lyden av løpende føtter hørtes både her og der. Tenk at det kunne være så stille midt i byen, at jeg kunne høre alle disse koselige lydene!
Selve prikken over i-en sto en gruppe ender for. De ”bærtet” og gikk inn for landing ved å skli ned og sette blanke streker etter seg i elvevannet akkurat idet jeg gikk over brua.
Jeg kan love deg at dette fylte meg med en helt spesiell stemning. En slik du bare sjelden opplever. Jeg følte meg hensatt til forne dager – før bilene suste rundt og laget støy over alt.

Ikke misforstå meg: Jeg er fornøyd med å ha bil når jeg skal langt av gårde. Men av og til kan man lure på om det ikke hadde gjort seg med litt mindre bilbruk…

søndag 18. oktober 2009

Inn for landing



I et ganske nylig innlegg skrev jeg at jeg ønsket å hengi meg til kreativ skriving, men av ulike årsaker får jeg ikke til den rette typen ro og konsentrasjon akkurat nå.
Da er det bedre at jeg forsøker å lande noen flere av prosjektene jeg startet på i 2006/2007. Det virker uansett som om landinger er det jeg kan ha mest problemer med og som jeg trenger å øve på. Jeg tror derfor at planen min om å holde meg i kritisk skrivefase en stund til er en bra plan.

Da jeg i 2007 fikk nei fra forlag etter forlag på debutromanen min, Vårløsning, begynte jeg å tvile på potensialet i den, og trodde at jeg måtte skrive noe annet i stedet. Jeg vet bedre nå. Man må fortsette å ha tro på ideene sine – aldri gi opp! Ta tak i tekstene om og om igjen. Hver gang man har hatt pause og har fått tekstene på avstand klarer man å forbedre dem.
Til slutt vil kanskje et forlag også se potensialet og anse manuset såpass ferdig og interessant at det antas.
Et godt innhold er ikke nok. Innholdet må komponeres på en interessant og forståelig måte, og presenteres i et språk med rytme, personlig uttrykk, samtidig som det er begripelig og velformet.

I første omgang er det en novellesamling jeg skal forsøke å lande. Jeg anser disse novellene som nokså seriøse – dette er altså ikke skrevet primært for å underholde, slik jeg ønsket med Vårløsning. Jeg ønsket å leve meg inn i personer med ulike utfordringer, nærmest forske i hvordan det kjentes å være dem. Det dreier seg mye om angst og vanskelige følelser/oppgaver man støter på i livet.

søndag 11. oktober 2009

Snart vinter













Mye rognebær i år, betyr det mye snø i vinter?

Vinteren puster oss i nakken. Denne helga var jeg på et sted som ligger ca 300 moh, der kom sesongens tredje snøfall i dag. Det er tidlig med snø i starten av oktober og folk flest håper vel at snøen skal regne eller smelte bort i denne omgangen. Men snøen virker nokså bestemt, synes jeg, så dette kan godt være startskuddet for vinteren.












Fru Potentilla virker ikke helt klar for dette...

Kalde dager og mørke kvelder har også mye godt å by på. Våren og sommeren kan være rastløse årstider. Om det er sol og godt vær føler man ofte at man MÅ ut. Høst og vinter kan man lettere hengi seg til innekos med god samvittighet.
En god stol, en kopp te og en bok - nå er det absolutt lov...