torsdag 26. mai 2011

«På det femte smeller det - på det sjette gjelder det»

Nå sender jeg feelgood-manuset mitt til et femte forlag. Jeg krysser fingrene og håper på velvilje fra den som skal vurdere denne gangen. Jeg har fortsatt stor tro på potensialet i boka – underholdningsromaner burde jo være ettertraktet vare; dessverre kan det se ut for at denne type underholdning (kjærlighet, feelgood – ”mest for kvinner”) helst skal serveres som et seriekonsept?

Forresten er dette på en måte sjette forsøk: For en stund siden henvendte jeg meg til et ukeblad og spurte om de kanskje kunne tenke seg å ta en titt på manuset mitt – jeg vil at boka jeg er stolt av og glad i skal bli utgitt, og tenkte at det kanskje kunne passe som føljetong i et ukeblad.
Ukebladet svarte at de gjerne ville ta en titt – bare send! Like etter fikk jeg tilbakemelding om at manuset mitt var altfor langt. De hadde ”målt” manuset og funnet ut at det ville utgjøre 31 kapitler av den lengden de ønsker, men de kan ikke ha føljetonger som består av mer enn 10 kapitler. Så den lette romanen min er tydeligvis ikke så lett, heller.

Kan det være at jeg faller mellom to stoler?
Jeg skriver lett og underholdende – såpass lett og underholdende at jeg ikke når opp i forlagene/avdelingene som vurderer såkalte seriøse romaner. Men jeg skriver tydeligvis ikke lett eller langt/kort nok til å passe inn i eksisterende underholdningslitteraturkonsept.

Hva gjør man når man ramler mellom stoler?
Man kan tilpasse seg, sikte seg inn mot en bestående stol. Eller man kan være sta, og insistere på at det må stå en stol DER – ja, akkurat DER, ja! – som passer for meg og mine lesere.


fredag 20. mai 2011

Tekstkonkurranse - kort frist!

Aschehoug er ute etter tekster om ungdom – av såkalte «nye stemmer».
Jeg kan ikke finne noe om dette på nettsiden deres, bare på Facebook.
Jeg forstår dette som en slags konkurranse, der premien er å bli publisert. Forlaget har nemlig planlagt en utgivelse til høsten: «11 i 11 : 11 nye stemmer i 2011».
Forlaget skriver: 
«Vi leter etter historier med ungdom i hovedrollene. Tekster som på en eller annen måte kretser rundt ungdomstid, uten at vi legger føringer for sjanger eller tema

Teksten skal ha max 30.000 tegn, og sendes til Johanne.Askeland.Rothing@aschehoug.no

Med «nye stemmer» mener forlaget stemmer som er nye for Aschehoug forlag, eller som ikke har gitt ut noe for ungdom før. Dette vet jeg, fordi jeg spurte om det.
Fristen for innsending er kort – allerede 1. juni. Hvis du har noe liggende som kan passe, kanskje det er en idé å finne det fram?

onsdag 11. mai 2011

PRODUKSJONSSTANS



Jeg har drømt mye om natta i det siste - om at jeg har vært ute og reist. Eller jeg har vært på reise, nærmere bestemt - jeg har oppholdt meg midlertidig et sted, og så skal jeg hjem.
Og det er da jeg begynner å rote rundt.
Hvor er koffertene, bagene og veskene jeg skal pakke i? 
Når går bussen, egentlig?
Rekker jeg å pakke ferdig før bussen/toget/flyet går?
Alt er bare uoversiktlig, vanvittig stressende og kaospreget.
Drømmen har jeg tolket dit hen at jeg anser meg selv som på et slags midlertidig opphold med noe i livet – noe jeg tester ut, noe jeg koser meg med en stund, før jeg må gå tilbake til det jeg bør, komme meg videre i det virkelige livet. Jeg hoppet jo av jobbkarusellen for å arbeide hjemme som forfatter og husmor. Jeg har sett på dette som et forsøk. Hvis det ikke førte noe fornuftig sted, måtte jeg få meg en vanlig jobb igjen, det har jeg hele tiden ment.
Jeg har tolket reisedrømmene slik at en del av meg anser forfatterforsøket som gjennomført nå, men at jeg ikke vet hva konklusjonen ble, hva jeg skal ha med meg av bagasje enten jeg skal hit eller dit, eller egentlig hvor jeg skal ta sikte på å lande.
Dersom forfatterforsøket er avsluttet, anser jeg da forsøket som så vellykket at det er det jeg helt hundre prosent sikkert vil gå for i framtida? Eller anser jeg det som mislykket, og må ”tilbake til min lest” – bibliotekaryrket? Konklusjonen er ikke trukket enda. Jeg kaver midt i dette kjernespørsmålet, og det kan enda ta tid før jeg vet noe om hva svaret vil bli.

Poenget jeg vil fram til er at jeg tror jeg kan ha feiltolket drømmen. All bagasjen kan heller være et symbol på alle manusene og ideene jeg har til ulike skriveprosjekt. De er nå blitt så mange at jeg har mistet oversikten og fokuset på hva som er viktigst – jeg har ingen rangering på hva som skal gjøres først. Jeg mangler systematikk og orden – alt er bare rot. Det store spørsmålet jeg må stille meg selv, er: Hvor skal jeg sette inn støtet for å komme videre?

Jeg elsker å produsere tekst, så det er i den avdelingen jeg for det meste har oppholdt meg – ja rent ut sagt: gravd meg ned.
Etter å ha skapt ferdig et manus, har jeg redigert og finpusset, og så har jeg sendt manus til ulike forlag for vurdering. Stadig flere manus har jeg i omløp – bare to har jeg greid å lande.
For hver refusjon fra forlagene har jeg følt meg som et barn som har fått et plutselig og ubegripelig klaps på hånda. Jeg har blitt sittende en stund med tårevått blikk, komplett forvirret. Det sved, men hva skulle nå det klapset bety? Har jeg gjort noe galt? Hva da? Jeg skjønner ikke!?
Så har jeg hver gang føyst unna den vonde avvisningen, og gått i gang med mer skriving – men veldig ofte har jeg da gått vekk fra det jeg holdt på med da jeg fikk en refusjon, fordi jeg har sett på det som et signal om at ”dette med (for eksempel) krim, det kan jeg ikke!”, og heller begynt på noe nytt.

Etter oppklarende samtaler med en svært god venn, har jeg kommet fram til at jeg gjør lurt i å innstille produksjonen av ny tekst inntil videre. Det er jo det omstillingsdyktige bedrifter gjør – når det ikke er etterspørsel etter det de lager, må de slutte å lage det. Produksjon koster. Man må heller starte med noe annet, eller samle seg på ett produkt, der man før laget tjue. Og det ene produktet må være noe som etterspørres. 
Eller: man må i alle fall tenke seg om. Kanskje kan man finne ut noe som kan gjøres for å selge produktet inn i markedet – noe som virkelig virker?

Nå skal jeg ikke lage noe nytt på en stund, med mindre jeg virkelig skulle brenne etter å få ned noe av alt jeg tutler med i hodet. Nå skal jeg heller ta for meg manusene jeg har gjort ferdig, fundere og spekulere på hvordan jeg skal hjelpe dem fram til en fødsel. Jeg vet jeg har blogget om dette før, at jeg må gå inn for landing og alt slikt. Nå må jeg se til å gjøre som jeg sier, ikke bare rote rundt i det kreative hjørnet hele tiden – bare fordi det er det morsomste jeg vet.

søndag 8. mai 2011

Ikke noe kanskje

I den kjente «Solveigs sang» av Henrik Ibsen heter det:

Kanske vil der gaa baade vinter og vaar, baade vinter og vaar, og næste sommer med og det hele aar, og det hele aar…

Jeg har ofte nynnet litt på den sangen, muligens som et forsøk på å mane meg selv til tålmodighet. 
Tålmodighet trengs nemlig i bøtter og spann når man forsøker å etablere seg som forfatter, og det er helt sikkert at jeg må vente både vinter og vår, den neste sommer med og det hele år før jeg kommer noe videre – så ordet «kanskje» kan jeg nok stryke og bytte ut med noe annet. Helt sikkert vil det gå både vinter og vår – og den neste sommer med og det hele år…
Men – da vet jeg jo det i det minste! Det å ha visshet har jeg jo ofte tenkt på som en fordel – usikkerhet er noe dritt. Og hvis du tenker om meg at ”nå leker hun Pollyannas være-glad-lek”, så kan du vel ha litt rett i det.

I går fikk jeg avslag fra forlag nummer fire som har hatt feelgoodmanuset mitt inne til gjennomlesing og vurdering. Nå har det gått høst, vinter og (snart) vår siden jeg første gang sendte manuset fra meg – det var tidlig i september 2010.
Ting Tar Tid. Det er godt jeg har annet å drive med mens feelgoodmanuset farter hit og dit og viser seg fram. Jeg har bestemt meg for å sende det til enda et forlag, før jeg eventuelt gjør noe mer med det. Skylappene er på inntil videre, og jeg er derfor sikker på at det ikke er noe galt med manuset, bare konsulentene/redaktørene som har lest det. Eller: Galt og galt - de har bare ikke likt det - jeg kan ikke ha truffet smaken deres.

søndag 1. mai 2011

Imponerende sta

Våren er her!
Denne deilige tida på året da det popper fram liv, høyt og lavt. Det meste er vi glad for å se komme igjen – tulipanene, de søte, små og blå forglemmegeiene, og den hardføre rosa jeg fikk avlegger av fra mor. Andre kunne vi gjerne unnvært – brenneslene og løvetennene som har infiltrert, eller regelrett konspirert overalt i hagen. Nå kunne jeg ha krøpet rundt på alle fire dagen lang, og forsøkt å begrense omfanget av ugress. Særlig er det mye løvetann i plenen/mosen vår.
Jeg har en liten og spiss slags spade som jeg stikker på skrått ned i jorda ved siden av løvetanna. Jeg bender og lirker og som regel hører jeg da et lite knepp etter ei stund. Da er det bare å dra opp løvetannplanta, og en god bit av rota følger med. Det er rota som gir fra seg et saftig knepp når den ryker.

Samtidig som jeg irriterer meg over hvor usannsynlig mange løvetannplanter det er på hver kvadratmeter med plen, må jeg la meg imponere over hvor seiglivet og opportun løvetanna er. Noen steder vokser den seg stor på tilsynelatende ingenting, eller kanskje bare et bittelite jordkorn, midt i en asfaltørken! Og den har lange, seige stengler, som strutter freidig opp, og på toppen – et bustete, kvikt hode, nesten selvlysende gult. 
Egentlig er løvetanna en sta og pen opportunist – kanskje man rett og slett skulle ha den som forbilde!?