Gode og dårlige prestasjoner blir kommentert av både eksperter og tilhengere, og idrettsatlene selv må stille opp til de reneste avhør, om de har feilet en dag.
«Hva gjorde at du ikke nådde helt opp i dag? Var det skiene?»
Det er jo opplagt at man ikke kan vinne bestandig. I hvert skirenn er det bare én vinner. (Hvis det ikke tilfeldigvis skulle bli dødt løp og man må kåre to.)
Noen må fylle opp i resultatlisten under vinneren – slik er det bare. Neste gang er det kanskje en annen sin tur til å vinne – det er der spenningen ligger.
Men nå tenkte jeg å trekke fram litt idrettspsykologi – slik vi TV-seere får det (enkelt) presentert fra kommentatorer og konkurransedeltakere.
Å ville for mye
Dette virker som et kjent fenomen i hoppsporten. «Jeg ville for mye,» sier hopperen – skuffet etter å ha hoppet mye kortere i konkurransen enn han har gjort på trening i det siste.
Det som skjer om man vil for mye, er at man blir anspent, ikke konsentrerer seg eller får kroppen til å gjøre det den har øvd på at den skal. Kanskje satser hopperen for tidlig eller for seint, og svevet får et galt utgangspunkt, blir krampaktig eller heilt feilslått.
Som forfatter kan man også ville for mye. Man har så lyst til å få til noe bra, at alt man gjør blir krampaktig, anmassende, høyrøstet, egentlig veldig ubehagelig for andre å lese. Man fokuserer mer på det man håper skal bli resultatet av arbeidsinnsatsen, enn selve arbeidet.
Å fokusere på de (enkle) arbeidsoppgavene
Dette er viktig, for eksempel for skiskytterne. Når man kommer inn på standplass, leder rennet klart, og kanskje leder Verdenscupen til og med!, kan det fort bli til at man begynner å tenke på akkurat dette, at man faktisk leder. «Fy søren,» kan man tenke. «Kanskje jeg vinner gull i dag, og da vinner jeg jammen meg hele Verdenscupen sammenlagt! Det er stort! Tenk på den utviklingen jeg har hatt - i fjor var jeg aldri bedre enn nummer fem i noe renn! Fy søren! Nå blir mamma stolt,» og videre i den duren. Plutselig har man skutt fire bom, og man kan glemme gullkampen fullstendig. Hva skjedde? Jo, man mistet fokus. Men begynte å tenke på helt andre ting, som forstyrret.
Slik kan også forfattere ha det. Til en viss grad må man stenge en del tanker og følelser ute, om man skal prestere bra ved tastaturet. Tenk deg forfatteren som, midt i en spennende passasje begynner å tenke: «Fy søren! Dette blir bra! Dette kommer til å bli et kanon-manus – forlagene må jo kaste seg over dette!?» Plutselig kan tankerekken man skulle følge, være borte. Man mistet fokus. En forstyrrende digresjon ødela kanskje hele den spennende passasjen man hadde nesten klar i hodet.
For ikke å snakke om hvor ødeleggende det kan være med negative (dumme) tanker, som «Jeg får jo bare nei, uansett. Det er sikkert ingen som vil ha dette heller.»
Utholdenhet, styrke, ferdigheter
Man må sørge for å være både utholdende, sterk og ha gode ferdigheter/teknikk, om man skal lykkes i idretten. Da gjelder det å trene jevnt og trutt. Være tålmodig, bygge seg opp, sakte men sikkert. Skippertaksmetoden nytter ikke.
Forfattere må også være utholdende, sterke og ha gode ferdigheter, og det gjelder å trene på det man ikke kan. Er du dårlig på dialoger? Eller er miljøskildringer et problem? Er tekstene dine fulle av småfeil og gjentakelser? Øv på tingene du har forbedringspotensiale i, men du må heller ikke glemme å holde ved like alt du er god i.
Et innlegg som jeg kunne skrevet selv. Med min bakgrunn fra sport, har jeg lenge sett likheten til forfatterarenaen, og brukt av mine erfaringer når det butter i mot, blir tungt samt når det går bra, nettopp av de anledningene du påpekte :)
SvarSlettSå hyggelig, uppsalahansen!
SvarSlettJeg har også sett likheter til prestasjoner innen musikk - dette med tilstedeværelse, engasjement - legge følelsene i det, mene det, våge å fylle en plass. Det kan virke oppklarende å finne slike paralleller.
Ha en fin dag!