Knusktørt avslag

I dag fikk jeg novellesamlingen min i retur fra forlaget jeg sendte den til i desember. Når jeg ser en slik tykk konvolutt i postkassa vet jeg med en gang hva det er. Manuset i retur, sammen med et knusktørt brev som forteller at jeg har fått avslag.

Jeg ble ikke overrasket denne gangen – noveller er ikke akkurat lett salgbart, virker det som. Men litt skuffet ble jeg også, selvfølgelig. Det er aldri morsomt å bli avvist, selv om jeg ikke tar det like tungt nå som jeg er blitt garvet, som jeg gjorde da jeg mottok de første avslagene.

«Alt blir en vane», som Samuel Becket sa. Bare jeg ikke begynner å tenke som han mannen som ble påkjørt; han var overbevist om at det var hans egen feil, for han hadde blitt påkjørt før. (Jeg har ikke mulighet til å verifisere denne historien i skrivende stund, men jeg lurer på om det kan være en figur Kjell Aukrust skrev om. Kanskje noen av dere vet det?)

Nei, når forlagene avslår det jeg har laget, så er det ikke fordi det er dårlig. Selvfølgelig ikke! Det er fordi forlagene ikke forstår hva det er de har fått lese, enten det har for normal språkdrakt eller det er for originalt funnet på. Skal man lykkes i dette gamet, så tror jeg man må lulle seg inn i forestillingen om at det er ”alle andre som tar feil”, i alle fall ganske lenge, før man – eventuelt – begynner å gå i seg selv. Jeg tror vi må ha gode doser stahet og stayerevne om vi skal holde ut i denne bransjen.

Jeg har – som tidligere skrevet – kommet fram til at jeg egentlig ikke ønsker begrunnede avslag, men jeg synes alltid det er skuffende at forlagene ikke skriver mer i brevene de sender. I følgebrevet mitt hadde jeg for eksempel denne gangen foreslått at forlaget kunne vurdere novellene enkeltvis, med tanke på om en eller noen av dem kunne passe i lettlest-utgave, nærmest betraktet som kortromaner. Dette forslaget mitt er ikke kommentert i forlagets svarbrev overhodet. Var forslaget mitt helt på jordet? Var alle novellene like dårlige, så det var fullstendig uaktuelt? Så de forslaget mitt i det hele tatt? Dette får jeg jo ikke svar på.

Når jeg tenker på det, er jo dette rett og slett uhøflig – de svarer ikke på brevet mitt.

Ord jobber de med, forlagene, men kommunisere vil de ikke.