lørdag 23. september 2017

Elle melle

Jeg synes man bør se det som et luksusproblem å ha mange ideer, mange ulike skriveprosjekt man kan veksle mellom. Nå er jeg der at jeg endelig kjenner noe mer ro i meg enn jeg har kjent på lenge, som gjør at jeg kan forsøke å sette meg ned i ledige stunder for å skrive, og da mener jeg skrive for å produsere ny tekst, ikke bare flikke på gamle ting.

Hvis det skal være noen vits i at jeg setter meg ned, må jeg vite at jeg kan holde på i noen timer til sammen, ellers blir det en slags stress for meg; da må jeg skynde meg å komme i modus, skynde meg å få ned tankene som flakser litt febrilsk omkring. Da blir det fort krampaktig og jeg får ikke den gode følelsen av å være lukket inne med tankene mine, og ha det rolig og behagelig der. Da blir det bare å kravle rundt og forsøke å fange et eller annet i farten. Jeg blir sjelden fornøyd med resultatet av slike hesbles-økter.

Så var det dette luksusproblemet, da. Jeg har så mange ideer, så mange ulike prosjekt jeg kan ta tak i. Som jeg var inne på i en bloggpost for en stund siden, har jeg en ide som jeg ser kanskje kan bli et av mine hovedverk. Eller selve hovedverket - det beste, både på innhold og form, som jeg noen sinne kommer til å lage. Jeg har liksom gått og spart på denne ideen, ventet med å gi meg i kast med den til forholdene var optimale. Men nå tenker jeg at jeg kommer ikke til å få optimale skriveforhold på veldig lenge. Kanskje aldri. Så hvorfor vente? Jeg har trent såpass mye nå - jeg har tross alt gitt ut seks romaner - at jeg har ferdigheter og kondisjon til å greie det jeg ønsker. Litt lav tidsressurs har jeg riktignok, men det er mange eksempler på at forfattere får til det utrolige med å være strukturerte og nytte hver ledige stund de får.

Jeg har så vidt begynt på dette slags hovedverket mitt. Og denne gangen velger jeg metoden jeg har brukt for de fleste av romanene mine. Jeg begynner å skrive på begynnelsen, og så skaper jeg historien mens jeg skriver. Jeg bruker en person som faktisk har levd, som romanens hovedperson. Jeg vet en del av hva hun opplevde i livet, og de grove trekkene skal med. Jeg har gjort litt research om henne, det finnes enda noen tråder jeg kunne utforsket; da ville jeg fått enda flere knagger å henge historien på. Men det kan også være en fordel å vite akkurat passe lite til at jeg får diktet mesteparten fritt, slik jeg liker.