Utdrag «Nydelig og en halv»

Utkast til bakside på
trykt utgave

Før utdraget, som er hentet fra midt i boka, en liten innledning:

Stine (35) har funnet ut at det haster å finne seg en mann. Hun har tre gode venninner som alle har partner, og de traff sine kjærester på ulikt vis. Nå insisterer de på at Stine skal forsøke deres metoder, så vil det nok ordne seg med en kjæreste for henne også.

Her får vi høre hva Ragna mener er løsningen for Stine, og det er Stine selv som forteller:

Da jeg var ferdig med skriveoppdraget den kvelden, ble jeg sittende og se i kalenderen en stund. Det var bare halvannen uke igjen til fjellturen med Ragna, og nå kjente jeg at jeg nesten begynte å grue meg, i alle fall var jeg skikkelig spent. Jeg likte å trene og holde meg i form, jeg var også glad i å bevege meg ute i naturen, men var jeg egentlig av den rette sorten ihuga fjellmenneske?

Plutselig, som om det hadde vært en telepatisk forbindelse mellom oss, ringte det på, og om litt kunne jeg ta imot eksperttips fra Ragna angående pakking av sekk og valg av utstyr. Men da var det også offisielt: Jeg grudde meg! For ut fra det venninnen min fortalte, begynte det omsider å dryppe inn hva slags type tur det var vi skulle på, nemlig en slite seg fullstendig ut-tur! Vi skulle gå fra hytte til hytte, forklarte Ragna kjekt, følgelig måtte alt vi trengte av klær og utstyr bæres med i ryggsekk. Hadde jeg forresten stor nok ryggsekk, hadde Ragna som neste punkt. Nei, noe slikt eide jeg ikke, og jeg kjente det nesten som en lettelse. Jeg tenkte rett og slett å trekke meg fra hele turen på grunn av manglende nødvendig utstyr. Men nei, Ragna var rask med å tilby meg å låne hennes, som hun forresten hadde tatt med seg i tilfelle, så kunne hun bruke Alexanders, det ordnet seg så lett som bare det!

Hele ideen med å dra på fjelltur skrev seg fra Ragnas første – og å, så lykkelige! – møte med Alexander. De hadde hver for seg meldt seg på gruppetur i Rondane med Den norske turistforening, og de to fjellvante hadde fort fått et godt øye til hverandre.
«Det er noe med kombinasjonen fjell, frisk luft og tøffe strabaser,» sa Ragna og så drømmende ut i lufta. «Fjellet tiltrekker seg de aller barskeste av de barske, derfor er det verdens beste sjekkested,» blunket hun til meg.

Jeg trodde først at Ragna hadde meldt oss på en sånn singeltur som turistforeningen arrangerte en del av, der hele opplegget var laget med tanke på at enslige menn og kvinner kunne møtes og kanskje finne hverandre. Jeg hadde lest om disse turene og tenkt at det kunne ha noe for seg. Men Ragna motsatte seg en slik tur, siden hun ikke var singel. Jeg hadde sagt hun bare kunne legge igjen gifteringen hjemme og late som om hun var enslig, men det syntes ikke hun var noen god ide. Og da Ragna nå kom over for å vise meg forslaget til pakkeliste, røpet hun omsider hva slags tur hun hadde meldt oss på.

«Det er en femdagers tur i Jotunheimen,» sa hun og viste meg et glanset utbrettsoppslag, nappet ut fra et nummer av Fjell og vidde. Jeg bøyde meg interessert over bordet og leste i vei. «Se: Turen er blitt tildelt en slags poeng. Fem støvler? Hva betyr det?» spurte jeg.

Ragna syntes visst jeg hadde lest tilstrekkelig for nå, klasket papiret sammen før jeg fikk studert detaljene i opplegget noe mer, og forklarte, litt svevende: «Fem støvler betyr at det er en passe hard tur for oss. Vi er jo langt fra utrente slappfisker, vi to.»

«Fem støvler?» Jeg funderte over det. «Men hva er maks, hvor mange støvler har de tyngste turene? Ti?»

«Eh. Ja, noe sånt, sikkert?» sa Ragna uinteressert, og begynte å grave i veska si etter pakkelista hun mente skulle være utgangspunkt for å finne frem hva jeg skulle ha med.

«Denne lista gir en god oversikt over det du trenger,» sa hun, og la et skrukkete papir på bordet foran meg.

«Seriøst? Alt det der?» Jeg skummet raskt gjennom, før jeg kikket skeptisk på sekken Ragna hadde tatt med til meg, den som nå lå slengt på golvet ved siden av sofaen vi satt i. «Er den sekken egentlig stor nok?»

«Ja, det er den,» forsikret hun. «Men du må pakke veldig lurt. Alt av såpe og kremer og sånt, det må du bare ta med litt av. Alt for å holde vekta nede, ikke sant? Ideelt sett bør ikke sekken bli tyngre enn cirka 7-8 kg.»

Jeg gapte. «Seriøst? Til fem hele dager må man jo ha med en hel del skift?»

Ragna ristet på hodet. «Nei, du skal i regelen klare deg med to skift, ett du går i om dagen, som du eventuelt kan skylle og så henge til tørk til dagen etter, og ett rent, som du bruker om kveldene på hytta der vi overnatter.»

Nesten ubevisst måtte jeg holde meg for nesa. «Usj, det kommer til å stinke verre enn verst. Hvordan i huleste kan man tenke sjekking i en slik forfatning, gjennomsvett og osende av ekle kroppsodører?»

«Du er ren på hytta om kveldene, ikke sant? Og om dagen stinker alle like ille, dessuten er vi ute i den uendelig store, friske lufta, det er overhodet ikke noe problem,» svarte hun lett.

Vi gikk nøyere gjennom pakkelista sammen, og jeg fant ut at jeg hadde det meste av det som trengtes. Fjellstøvler hadde jeg kjøpt for noen år siden, men av en eller annen merkelig grunn omtrent ikke brukt. Ragna bestemte derfor at hun og jeg skulle gå en tur i Nordmarka førstkommende søndag. «Du må være helt sikker på at fjellstøvlene er til å gå langt med, å få gnagsår ødelegger så vanvittig mye, så det kan vi ikke risikere. Og du får ta med sekken på søndagsturen vår, legg i drikke, niste og andre ting som veier en del. Vi er nødt for å teste om du er sterk nok til å orke å gå med såpass tung sekk.»

Seriøse greier, altså. Ragna ble stadig mer ivrig, det formelig skinte eventyrlyst og reisefeber av øynene hennes, mens jeg kjente at jeg ble stadig mer skeptisk. Fem hele dager, tung sekk, mulige gnagsår? Dette fristet egentlig veldig lite.

Turen i Nordmarka påfølgende søndag bidro til at humøret og forventningene steg. Ragna hadde også tatt stor sekk, for å være solidarisk og for å varme opp litt til turen, og vi var i fullt turutstyr. Jeg hadde ny, fancy allværsjakke og behagelig superundertøy, ja, for denne såkalte sommerdagen helt i slutten av juni, var både grå og hustrig.

Til min store glede la jeg merke til at folk, også kjekke, unge menn, smilte og hilste til oss der vi formelig fosset frem langs stien.

«Hva slags vær er det egentlig meldt til uka?» peste jeg, vi hadde stoppet for å drikke litt.

«Ikke noe særlig med sol og den slags,» svarte Ragna ubekymret. «Men det finnes ikke dårlig vær, vet du, Stine, bare dårlige klær. Husk lue og votter, regntøy og ullundertøy, så blir turen fin uansett vær.»

«Seriøst, Ragna, mener du at vi kan få bruk for lue og votter, i juli?» lo jeg.

Jeg tørket av meg fliret da hun nikket, alvorlig og bestemt. «Ta forresten med skjerf også, eller en varm buff.»

«Mener du at vi kan komme til å trenge det?» gnålte jeg.

«Det tror jeg nesten jeg kan garantere,» sa hun og puttet flaska tilbake i sidelomma på sekken. «Det er høyfjellet, det er Norge. Det hjelper ikke om det er juli og i teorien en sommermåned,» sa hun, temmelig ufølsomt. «Hvordan sitter sekken, synes du? Gnager det noe sted?»

Jeg viste henne et bestemt punkt på høyre skulder, der jeg kjente at stroppen var litt innpåsliten, og hun strammet noen reimer og fikk sekken til å sitte tettere inntil ryggen, og det føltes straks mye mer behagelig. «Sånn, da blir det bedre, tenker jeg. Og ellers? Går det greit å bære såpass tung sekk?»

«Ja da,» svarte jeg temmelig optimistisk. «Jeg veide den, den er nesten seks kilo.»

«Den blir sikkert minst et par kilo tyngre når vi skal på tur, og mer omfangsrik og uhåndterlig, men jeg synes dette ser skikkelig lovende ut,» skrøt hun. «Du er sprek, Stine!»

Ragna var en super og omsorgsfull reisesjef. Dagen etter ringte hun meg på jobb, bare for å høre hvordan det sto til; var det blitt noe sko- eller selegnag etter turen dagen før? Jeg forsikret at alt var bra, ikke så mye som antydning til en bitteliten vannblemme en gang på føttene. Rygg og skuldre var også helt fine. Litt mør der reimene berørte skuldrene, men det måtte man kunne tåle, mente jeg.

«Supert! Da ses vi lørdag morgen!» jodlet hun.

(…)

Kvelden sommerferien startet, feiret jeg med et glass kald hvitvin på terrassen. Dessverre var det ikke bare vinen som var kald; brisen som hadde sett forfriskende lett og leken ut innefra leiligheten, slik den spilte i løvverket på de ærverdige trærne i Botanisk hage, viste seg å være av den gretne og sure typen. Jeg kunne holdt ut litt lenger ved å tulle meg inn i skjerf, ullgenser og pledd, men i stedet tømte jeg glasset fort, for så å returnere til stuevarmen. Norsk sommer, altså. Nå måtte varmen komme snart! Nå sto Ragna og jeg parat til å entre den norske fjellheimen, og jeg hadde lyst til å gå i shorts og singlet!

Sent kvelden før vi skulle dra, ringte hun. «Jeg måtte bare forhøre meg for sikkerhets skyld: Hvor mange kilo veier den ferdigpakkede sekken din?» spurte hun nysgjerrig.

«Vel, den ble kanskje litt tung,» begynte jeg nølende.

«Hvor mange kilo?» forlangte Ragna å få vite, nølingen hadde muligens gjort henne mistenksom.

«Litt over elleve. Sist jeg veide. Tror jeg,» sa jeg, med vilje litt upresist. Faktum var at sekken var godt over tolv kilo og truet med å sprekke i sømmene, etter at jeg med mye strev hadde greid å dytte alt jeg ville ha med av klær og utstyr ned i den.

«Stine, det går ikke,» sukket Ragna bestemt. «Aldri i verden, heller. Du kommer til å slite på deg brokk eller lumbago, eller det som verre er. Jeg kommer over og hjelper deg.»

Så ble det ingen tidlig køying den kvelden, slik jeg hadde tenkt. Men jeg trengte kanskje litt hjelp til denne pakkingen? Selv jeg innså at 12 kg var mye å slepe med seg, mil etter mil i ulendt terreng.

Jeg trakk tilbake alt jeg tidligere hadde tenkt om Ragna som søt og omsorgsfull reisesjef, for denne kvelden var hun bare tyrannisk og påståelig. «Du trenger ikke den. Ikke den, heller ikke den.» Fortvilet så jeg hvordan hun vristet plagg etter plagg ut av sekken og slengte dem vekk. Ikke engang de søte, lysegule ballerinaskoene syntes hun jeg skulle ha med, enda de var så lette som fjær. «Du trenger da ikke slike sko, Stine,» smattet hun. «De andre ville bare ledd av deg. Og hva har vi her?» Hun trakk ut den minste toalettveska mi. «Sminke? Stine, da, ærlig talt. Hva slags tur tror du egentlig at du skal på?»

«Er det ikke en sjekketur, da? Jeg ser så svinaktig blass ut uten maskara, og litt foundation for å dekke over kviser eller ujevnheter, du vet at kviser kan komme når som helst, selv om man spiser sunt og er ute i frisk luft hele dagen? Og litegrann rødt til leppene kan jeg vel få ha? Det må vel være greit, Ragna? Please?» Jeg så bedende på henne.

Hun ristet bestemt på hodet. «Du får så fin teint av fjellufta, foundation vil bare se kunstig ut. Helt ubrukelig,» snøftet hun. «Leppestift likeså. Maskara kan du ta med, så kan jeg låne av deg. Den veier jo uansett nesten ingenting.»

«Tusen takk, så snill du er,» sa jeg ironisk, fisket til meg maskaraen med peke- og tommelfinger og puttet den i den store toalettveska jeg hadde sørget for å lirke opp av sekken før Ragna startet kontrollen, og nå holdt skjult bak ryggen. Ragna merket dessverre at jeg forsøkte å gjemme noe, og grabbet til seg hele veska før jeg rakk å få den brakt i sikkerhet. «Hørte du ikke etter da jeg sa det om såper og kremer, Stine? Bare bittesmå doser, sa jeg. Alle slike flytende greier er jo blytunge!»

Hun hjalp meg med å lete frem, fra skap og skuffer i kjøkken og bad, små beholdere og tomme pillebokser jeg kunne helle ørsmå porsjoner av sjampo, balsam og fuktighetskrem i. Mer enn det behøvde jeg ikke, sa hun bestemt. Jeg surmulte, meget skeptisk til om hun porsjonerte slik at det ville være tilstrekkelig til hele fem dager. Jeg ga meg da hun lovde at hvis jeg gikk tom for noe, skulle hun egenhendig gå rundt på hytta vi til enhver tid bodde på, og tigge til seg det jeg trengte. «På en eller annen måte skal jeg skaffe deg det du har behov for, hvis du skulle gå tom,» sverget hun. «Men det skjer aldri i verden!»

Til slutt gikk hun enda en gang gjennom hva jeg hadde tenkt å ta med av klær og utstyr, før hun la det i sekken. Hun pakket da alt tøyet liksom porsjonsvis i plastposer, for at det ikke skulle bli vått i regnvær, forklarte hun. Da hun ikke fant skjerf eller termos blant innholdet, pisket hun meg til å gå og finne det, og til slutt veide vi hele herligheten. «Åtte kilo, det er mye, mye bedre. Får vi kaldt ruskevær kommer du til å ha mye klær på deg mens vi går, og da blir sekken enda lettere. Bravo, Stine! Nå var du ordentlig flink!» roste Ragna, selv om hun godt visste at jeg aldri hadde kommet ned på dette mirakuløse minstemålet om det ikke hadde vært for hennes diktatoriske avgjørelser om hva som var nødvendig å ha med og hva jeg helst burde legge igjen hjemme.