Imponerende sta

Våren er her!

Denne deilige tida på året da det popper fram liv, høyt og lavt. Det meste er vi glad for å se komme igjen – tulipanene, de søte, små og blå forglemmegeiene, og den hardføre rosa jeg fikk avlegger av fra mor. Andre kunne vi gjerne unnvært – brenneslene og løvetennene som har infiltrert, eller regelrett konspirert overalt i hagen. Nå kunne jeg ha krøpet rundt på alle fire dagen lang, og forsøkt å begrense omfanget av ugress. Særlig er det mye løvetann i plenen/mosen vår.

Jeg har en liten og spiss slags spade som jeg stikker på skrått ned i jorda ved siden av løvetanna. Jeg bender og lirker og som regel hører jeg da et lite knepp etter ei stund. Da er det bare å dra opp løvetannplanta, og en god bit av rota følger med. Det er rota som gir fra seg et saftig knepp når den ryker.

Samtidig som jeg irriterer meg over hvor usannsynlig mange løvetannplanter det er på hver kvadratmeter med plen, må jeg la meg imponere over hvor seiglivet og opportun løvetanna er. Noen steder vokser den seg stor på tilsynelatende ingenting, eller kanskje bare et bittelite jordkorn, midt i en asfaltørken! Og den har lange, seige stengler, som strutter freidig opp, og på toppen – et bustete, kvikt hode, nesten selvlysende gult. 

Egentlig er løvetanna en sta og pen opportunist – kanskje man rett og slett skulle ha den som forbilde!?