fredag 28. november 2014

Være i egne tanker

Om jeg befinner meg på steder hvor folk venter, det være seg en bussholdeplass, i foajeen ved kinoen, på venterommet til legen eller hvor som helst folk hoper seg opp mens de venter på et eller annet, da slår det meg at veldig mange sitter med mobiltelefon eller nettbrett. Noen sjekker e-post, noen oppdaterer facebook-statusen, noen bare surfer, men de dukker i alle fall ned i skjermen og har tidsfordriv der. Hvis det er noen som ikke trekker opp en mobil fra lomma, men heller titter rundt seg og kanskje småprater med sidemannen, så er det helst eldre mennesker. Mennesker som vokste opp før mobiltelefon var allemannseie.

Er folk blitt redde for å sitte i sine egne tanker, bare glo ut i lufta og la tankene vandre? Kjeder vi vettet av oss hvis vi blir overlatt til oss selv uten mobil og nett? Eller er vi bare så hekta på å få med oss siste nytt at vi i hver ledige stund må inn og sjekke status?

Forfattere tror jeg med fordel kan la mobilen ligge i lomma, eller kanskje til og med la den ligge igjen hjemme, hvis man ikke absolutt må kunne nås, eller må ha mulighet til å gi beskjeder mens man er ute på vift.

Befinner du deg på et sted der det kryr av andre mennesker, så er det bare å la blikket vandre omkring seg, observere og fundere. Se den gamle damen med trillebagen, sirlig kledd i kåpe og hatt; ikke den du ventet skulle stoppe ved søppelkassen for å grave etter tomflasker.
Se de to unge kvinnene som møtes, den ene har stått ved siden av deg en stund og kikket på klokka, den andre kom tydeligvis med bussen nettopp – nå ler de mot hverandre, gir hverandre en god, varm klem; du blir glad av å se den tydelige gjensynsgleden.
Og hva med den unggutten som ligger på benken, det ser ut som han sover. Du bekymrer deg litt; burde ikke han vært på skolen nå?

Før du vet ordet av det har ventetiden din gått og bussen din kommer. Mens du sitter på bussen kan du fundere videre, hvis du ikke bare MÅ sjekke e-posten din, da…

Det kan være utrolig lærerikt, underholdende og utviklende å være i sine egne tanker.

lørdag 8. november 2014

Å falle i omstendeligheter

Når man skriver og har et inderlig ønske om å formidle til andre det man selv ser for seg, føler eller har en opplevelse av, kan man lett komme i fare for å bli for omstendelig. Jeg tror det kommer av at ønsket jeg har om at leseren skal se det samme som jeg, er veldig sterkt. Da kan det være vanskelig å stole på at leseren fatter fullt og helt, og så beskriver og utbroderer man veldig omstendelig for at leseren virkelig skal forstå. Det blir så man gir det inn med teskjeer.

Ofte når jeg skriver, er jeg i samme scene som de litterære personene mine, og jeg opplever sammen med dem. Jeg hører, ser, føler, tenker – disse observasjonene bygger til sammen den scenen jeg gjennom tekst vil formidle til leseren. Men er jeg nødt til å ta med absolutt alt? Betyr det noe at det henger en florlett, lys gardin i rommet der, som vifter i trekken fra det åpne vinduet? Betyr det noe at hans skjorte er kneppet skjevt? Betyr det noe at hun er bustete på håret og rød i kinnene?
Det kan godt hende disse tingene betyr noe. Det kommer an på hva hovedessensen er i det du vil fortelle leseren.

De første gangene jeg fikk konsulenthjelp, fikk jeg beskjed om å stryke ditt og datt; setninger og avsnitt, kanskje hele kapitler som ikke betydde noe for helheten i historien. Jeg kjente protest i hele meg; Jeg var jo der og observerte alt sammen. Jeg hørte hvordan ordene falt, jeg så for meg hver bevegelse personene gjorde; skulle jeg juge!?


Nå har jeg litt mer erfaring, og jeg vet at det er ikke nødvendigvis ensbetydende med å juge, når du utelater ting. Det er lov å hoppe over kjedelige replikker, handlinger og beskrivelser av personer og miljø. Man kan heller gi noen få, karakteriserende trekk som tegner personer, miljø og scener effektivt og markert.
Og huske å stole på leseren, la det ligge innhold også mellom linjene i teksten din. La leseren skape sine egne bilder.

Jeg ser dette med å falle i omstendeligheter som en typisk nybegynnerfeil, men det er nok ikke bare det. Jeg leser romaner av og til, skrevet av etablerte forfattere og utgitt på etablerte, ærverdige forlag, der jeg også kan finne unødvendig omstendelig språk.