«På det femte smeller det - på det sjette gjelder det»

Nå sender jeg feelgood-manuset mitt til et femte forlag. Jeg krysser fingrene og håper på velvilje fra den som skal vurdere denne gangen. Jeg har fortsatt stor tro på potensialet i boka – underholdningsromaner burde jo være ettertraktet vare; dessverre kan det se ut for at denne type underholdning (kjærlighet, feelgood – ”mest for kvinner”) helst skal serveres som et seriekonsept?

Forresten er dette på en måte sjette forsøk: For en stund siden henvendte jeg meg til et ukeblad og spurte om de kanskje kunne tenke seg å ta en titt på manuset mitt – jeg vil at boka jeg er stolt av og glad i skal bli utgitt, og tenkte at det kanskje kunne passe som føljetong i et ukeblad.

Ukebladet svarte at de gjerne ville ta en titt – bare send! Like etter fikk jeg tilbakemelding om at manuset mitt var altfor langt. De hadde ”målt” manuset og funnet ut at det ville utgjøre 31 kapitler av den lengden de ønsker, men de kan ikke ha føljetonger som består av mer enn 10 kapitler. Så den lette romanen min er tydeligvis ikke så lett, heller.

Kan det være at jeg faller mellom to stoler?
Jeg skriver lett og underholdende – såpass lett og underholdende at jeg ikke når opp i forlagene/avdelingene som vurderer såkalte seriøse romaner. Men jeg skriver tydeligvis ikke lett eller langt/kort nok til å passe inn i eksisterende underholdningslitteraturkonsept.

Hva gjør man når man ramler mellom stoler?
Man kan tilpasse seg, sikte seg inn mot en bestående stol. Eller man kan være sta, og insistere på at det må stå en stol DER – ja, akkurat DER, ja! – som passer for meg og mine lesere.