I år skal jeg gi ut en kjærlighets/feelgood/moderne bygderoman. Den er helt frittstående og heter «Kjære Sandra».
Allerede mens jeg satt og skrev den, hadde jeg veldig stor
tro på romanen. Svaldalbøkene kjentes litt vanskelig å markedsføre, fordi de
var en blanding av flere sjangre: krim, kjærlighet, bygd. Men «Kjære Sandra»
skulle bli en rendyrket kjærlighets/feelgoodroman, var planen. Jeg syntes jeg hadde
lyktes i å skrive en mer sjangertro roman, men da jeg begynte å sende den rundt
til forlagene og fikk en og annen tilbakemelding, kom det fram at jeg nok også
denne gangen har blandet ”kortene” litt. I alle fall ett forlag mente at dette
var en moderne bygderoman, og da jeg tenkte etter, kunne jeg jo gi dem
rett, selv om mye av handlingen i «Kjære Sandra» foregår i byen, nærmere
bestemt i Oslo.
I den aller første romanen jeg skrev – Vårløsning – reiste
hovedpersonen fra byen og bosatte seg på bygda. Hovedpersonen i «Kjære Sandra»
gjør motsatt. Hun flytter fra Leira i Valdres til Oslo, enda hun vet at bylivet
egentlig ikke er noe for henne. Men hun er så forelsket i en mann som ikke vil noe noe annet sted enn i
Oslo. Hun bestemmer seg for at her må hun satse, og flytter etter.
Overskriften til dette innlegget er fantasert fram med utgangspunkt i et innspill
jeg fikk fra et forlag som leste manuset til «Kjære Sandra». Hovedpersonen – ei
ung kvinne – heter nemlig Gudrun, og det mente forlaget ikke var noe særlig bra
heltinnenavn.
Nei, heller burde hun vel hett Sandra? Men Sandra fra
boktittelen eksisterer egentlig ikke. Hun er en fiktiv person fra
samlivs-/spørrespalten «Kjære Sandra», en meget populær spalte i tidsskriftet
Gudrun jobber i.
Jeg syntes det var fint at heltinnen hadde et enkelt, norsk
navn, og for meg var det morsomt at Gudruns sjef straks begynte å kalle henne
Guddy, veldig imot Gudruns vilje…
Å velge navn til personer i bøker er ikke alltid så enkelt.
Jeg husker ikke nå hvor navnet Gudrun kom fra i utgangspunktet, men jeg tror
jeg tidlig så for meg en scene der hovedpersonen ble kalt Guddy av sin noe
spesielle sjef, og at hun hatet det. Jeg liker å ha med småting som dette; det
er med på å sette personer opp mot hverandre, skaper små konflikter og gnager
litt.
Når jeg først har kommet i gang med historien, liker jeg å
holde på navnene jeg har valgt. Og om noen sier noe sånt som: «Gudrun? Heltinna kan
vel ikke hete Gudrun!?», så er det som å vifte med en rød klut
framfor nesa på meg. Da SKAL hun hete Gudrun. Basta!