fredag 17. februar 2012

SELVRÅDERETT


I går leste jeg en interessant artikkel om småforlag på Barnebokkritikk. Jeg kjenner artikkelforfatteren, Morten Haugen; vi gikk samtidig på Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, som det het den gangen.

Haugen nevner tre ulike strategier som ser ut til å ligge bak småforlagenes virksomhet: selvråderett, restverdiredning og nisjekompetanse.
Det var ordet ”selvråderett” jeg bet meg særlig merke i, og kjente kunne passe for min del – jeg samarbeider jo med et lite forlag for å kunne realisere mine utgivelser.
Haugen forklarer ordet ”selvråderett” med «forfatterens mulighet til å bruke egne penger på å gi ut en bok når de store forlagene ikke er interessert» - altså en slags ”rett til å bli forfatter”, selv om man ikke blir antatt hos noen av de store, veletablerte forlagene.
Bare så det er sagt: Det er ikke slik at jeg faktisk kjøper utgivelser hos Publica. Publica kvalitetsvurderer manusene de får inn før de godkjenner dem for utgivelse, og jeg mottar konsulenthjelp for å ferdigstille teksten. Slik sett er gangen identisk med hvordan de store forlagene jobber.
Men så betaler jeg indirekte for utgivelsen, ved at jeg forplikter meg til å selge minimum 100 ex av boka før utgivelse. Rent bortsett fra at jeg ikke er noen selger og ikke liker akkurat denne jobben, ser jeg ikke noe galt i at jeg som forfatter ansvarliggjøres, bidrar til å skaffe inntekter ved å ta del i salg og markedsføring.
Det finnes andre forlag – som Kolofon – som tilbyr at man kan kjøpe utgivelser. Så vidt jeg kjenner til foretas det ingen kvalitetsvurdering her, og de tilbyr ingen konsulenthjelp, språkvask eller korrektur, men trykker teksten stort sett som forfatteren har bestemt at den skal være.

Nå har ikke jeg veldig bevisst valgt å samarbeide med et lite forlag, det har uvegerlig blitt slik, når ingen av de store er interessert. Og grunnen til at ordet selvråderett føltes som passende for min situasjon, handler mer om retten en forfatter har til å stå på sitt, som retten til å bli utgitt.
Jeg skriver hva man kan kalle ”snille” underholdningsromaner, kanskje fortrinnsvis for kvinnelige lesere – selv om også flere menn har lest og likt bøkene mine. Dette er en type underholdningslitteratur jeg begynner å forstå at de store norske forlagene ikke er interessert i. De vil antakelig hevde at ”slikt har vi forsøkt å gi ut, men det svarer seg ikke økonomisk.” Forlagene vil enten at denne type litteratur skal gis ut i form av lange serier, der hver bok er forholdsvis kort, slutter der det er mest spennende, og gis ut i stort, billig opplag. (Hver enkelt bok er forholdsvis billig å kjøpe, (stort opplag, billig papir og innbinding = lav pris) sammenliknet med enkeltstående underholdningsromaner gitt ut i mindre opplag.)
Eller forlagene velger å kjøpe den slags underholdningsromaner fra utlandet. Det er ufarlig å kjøpe utenlandske romaner i denne sjangeren; der har de jo sjansen til å se at salgstallene er gode i hjemlandet, før de får dem oversatt og gir dem ut i Norge.
Enkelte forlag gir ut originalt norske romaner innen sjangeren underholdning, men de er helst i chick-litt-sjangeren – og appellerer til de yngre kvinnene. Men disse originalt norske, enkeltstående romanene er i klart fåtall, sammenliknet med hva forlagene gir ut av underholdningsromaner av mer hardkokt kaliber – jeg tenker da på spenning og krim.

Jeg har etter hvert fått en del nei fra norske forlag til det jeg skriver.
Jeg kunne tenke som så: Det jeg skriver holder ikke mål, det er derfor de sier nei. Men jeg velger å stole på instinktene mine, som sier at: Jo, det du skriver er godt nok. Men du jobber innen en sjanger som forlagene ikke vil eller tør satse på.
Da er det godt at det finnes mindre forlag som våger, der de store vegrer. Publica forlag som jeg samarbeider med, oppfører seg på mange måter mer profesjonelt og smidig, synes jeg, enn hva jeg – for en stor del – har opplevd fra de store. Måten de svarer på mine henvendelser for eksempel: I sine svar "snakker" Publica til meg, de gjemmer seg ikke bak ferdigformulerte standardbrev. Jeg føler meg sett og blir behandlet med respekt hos Publica, der jeg ofte kan føle at jeg står med lua i hånda og venter underdanig og stumt, om jeg henvender meg til de ”store”.

Når det kommer til ferdigstillelse av produktet, har jeg også stor selvråderett som forfatter. Konsulenten sier tydelig ifra om hva hun mener, men jeg argumenterer imot, der jeg mener noe annet. Noen ganger gjør jeg som hun vil - fordi jeg ser at hun har et poeng, men det er alltid min mening som gjelder til slutt – slik har det i alle fall fungert for de tre bøkene jeg har ferdigstilt til nå. Jeg har også fått ha stor innflytelse på hvordan omslaget på bøkene mine har blitt seende ut.
Det er ikke sikkert jeg har vært like heldig med alle valgene jeg har tatt, men det er i alle fall mine valg.

onsdag 15. februar 2012

Slik ser «barnet» ut


Slik ser «Pengetrøbbel» - den siste boka mi ut!

Forsidebildet er tatt av niesa mi, og jeg er veldig godt fornøyd med resultatet! ☻

tirsdag 14. februar 2012

«Pengetrøbbel» er sendt til trykkeriet

Jeg tok visst litt i, da jeg skrev at «Pengetrøbbel» kom til å være klar i god tid før påske, for selv om boka ble sendt til trykkeriet i dag, er trykketid beregnet til 5-6 uker.
Det vil si at vi bare ganske akkurat rekker utgivelse til påske.

I disse dager tar jeg imot bestillinger, og det er hyggelig når folk sier "Denne har jeg ventet lenge på!" og "Selvfølgelig vil jeg gjerne kjøpe boka di!"
Det er jo slik at jeg må forhåndsselge 100 ex denne gangen også, så jeg tar nå kontakt med folk som har kjøpt de forrige bøkene og håper de har lyst til å henge med. Tusen takk til dere som har bestilt!
Er det flere som ønsker å kjøpe boka, er det bare å ta kontakt! (randi.landmark@gmail.com)

onsdag 8. februar 2012

Pengetrøbbel til påske

Nei, dette er ikke økonominytt! ☺


«Pengetrøbbel» er tittelen på den tredje Svaldal-romanen min.
Høyst sannsynlig kommer den til å bli klar i god tid før påske. I dag sendte jeg andre korrektur i retur til forlaget – og det var bare småting å rette etter første korrektur. Faktisk antydet redaktøren at denne andre korrekturen kunne bli den siste, før teksten settes og jeg leser absolutt siste korrektur før trykking.
Riktignok ønsket konsulenten at jeg skulle ha rokert noe på handlingsbolkene i romanen, men jeg står fast ved at det jeg puslet sammen sist er den mest optimale løsningen.

På bokas vaskeseddel står det:
Det meldes om brann på en gård i Svaldal. Brannen viser seg å være av uskyldig karakter, likevel blir husets beboer funnet død. Dessuten er det ting som tyder på at uvedkommende har vært i avdødes hus og lett grundig. Hvem var der, og hva ble det lett etter? Stemte det – som ryktene sa – at den gamle mannen oppbevarte store pengesummer i huset? Og hva var årsaken til at mannen døde? Lensmannen i Svaldal må ha hjelp fra Kripos for å nøste opp i saken.
Marie og Hallgrims forhold blomstrer. Marie får møte Hallgrims familie, og Hallgrim følger kjæresten til Malby for å tømme mormorens leilighet. Marie har bestemt seg for endelig å selge den – åtte år etter mormorens død.
En feelgood-krim om gjemte penger og andre hemmeligheter, som henger sammen med romanene «Vårløsning» (2009) og «Lystløgneren» (2010).
Boka kommer i innbundet utgave. Ønsker du å forhåndsbestille fra meg og få boka i posten (kr 249,- + porto)? Send meg en melding på randi.landmark@gmail.com.

tirsdag 7. februar 2012

KRIMINALROMANKONKURRANSE

Cappelen Damm er på jakt etter en ny krimdronning eller krimkonge og lyser i disse dager ut en konkurranse om den beste kriminalromanen.

Konkurransereglene kan du lese her:
http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=1001&artid=8692

Frist for innlevering av manus er 7. januar 2013, og juryen – bestående av Chris Tvedt (forfatter hos Cappelen Damm), Alexandra Beverfjord (forfatter hos Gyldendal Norsk Forlag og nyhetsredaktør i Dagbladet) og Mariann Fugelsø Nilssen (forlagssjef i Cappelen Damm) – tar sikte på å ha kåret en vinner innen 1. mars 2013.

Akkurat det med kåring innen 1. mars 2013 synes jeg virker ambisiøst – for her kan det da komme inn store mengder manus!?

Premien er 500.000 kroner, men juryen forbeholder seg retten til ikke å kåre en vinner, om de ikke finner en verdig kandidat.