Som forfatter er jeg så heldig åha en masse ideer. Skuffen (eller lagringsenheten ved siden av datamaskinen) er full av så vidt påbegynte, godt påbegynte og nesten ferdige verk. Mange av ideene er kun fragmenter, men jeg vet at de har potensiale i seg til å vokse, hvis jeg bare har tid til å sette meg ned med dem, kna og fundere og leve meg inn i ideene, og har ro og konsentrasjon til å få dette til.
Da jeg begynte å skrive på tilnærmet fulltid høsten 2006 for en periode på ett år (da startet jeg ett års permisjon fra jobben min) ville jeg først forske på om jeg overhodet KUNNE skrive. Hadde jeg det i meg som skulle til? Ville jeg klare å skape store tekster? Alt som hadde levd i hodet på meg i "alle år", kunne det skapes om til tekst, kunne det bli til bøker?
Ett år holdt for meg til å slå fast at jo, jeg har det som skal til for å kunne skape store tekster. Jeg har god evne til konsentrasjon og innlevelse, og jeg har stor stayerevne når det gjelder å kunne jobbe fram og ferdigstille tekster. Jeg får til å skrive.
Det jeg ikke får til, er å få kontrakt med noe forlag. Til høsten er det snart gått ti år siden jeg startet å sende manus hit og dit, og jeg har enda ikke greid å få noe seriøst forlag til å tenne på mine ideer.
Men kanskje...
I en god stund nå, kanskje fra like etter jeg begynte å skrive mer sammenhengende, eller kanskje enda før, har jeg lagt planer om en helt spesiell roman som jeg vil skrive. Jeg har bevisst valgt å vente med å utarbeide ideen i særlig grad, for jeg ville først øve meg masse, og får visshet om at jeg er blitt skikkelig god til å skrive.
Etter å ha gitt ut seks romaner tror jeg at jeg har øvd nok. Jeg tror jeg med hell kunne gått løs på denne ideen nå. Ei god venninne av meg, som også er forfatter, sa allerede for flere år siden da jeg fortalte om denne romanen jeg planla, at hvorfor vente? Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Ifølge henne burde jeg ikke vente.
Nei, hvorfor venter jeg egentlig fortsatt? Kanskje fordi jeg frykter at jeg tar feil. Kanskje blir ikke romanen noe bra. Kanskje får jeg ikke stoffet til å leve. Kanskje blir det bare en fiasko. Sannhetens øyeblikk kan være skummelt...
Hva er så ideen jeg tror kan bli et hovedverk i mitt forfatterskap?
Det dreier seg inspirasjon fra livshistorien til en virkelig person, ei kvinne som har levd, et helt alminnelig menneske, men som jeg tenker levde et innholdsrikt liv, med flere meget dramatiske innslag. Livet hennes er en roman verdt.
Jeg har begynt å gjøre litt research om henne og tiden hun levde i, men jeg bør gjøre mye mer av den slags for å kunne skrive en troverdig historisk roman.
Det er vanskelig å få satt av veldig mye tid til skriving i det hele tatt akkurat nå, men med litt mer struktur i hverdagen burde det kunne gå? Ellers må jeg si jeg føler meg heldig som har slike gode ideer jeg kan jobbe med; det må vel ses på som et luksusproblem at jeg har litt for mange...
Hva med deg? Har du mange ideer, mange baller i luften? Kan noe av det ses på som et hovedverk?