lørdag 30. juni 2012

Lek og alvor

Som i livet for øvrig, mener jeg at man også i forhold til skriving bør skride til verket med en balansert blanding av lek og alvor; for å komme i gang, og greie å utvikle en slags motor som kan holde en gående i positiv utvikling og vekst.

Jeg har erkjent at jeg er avhengig av en viss ”godfølelse” når jeg skal skape tekst. Om gleden og leken ikke er der, blir det vanskelig å få til noe.
Men jeg må også ha en dose alvor i leken – som stiller krav, gir en retning, peker mot et mål.

Skrivingen er ikke bare en lek for meg, det er også dypt alvor. Det er derfor jeg blir nedfor og lei meg når forlagene takker nei til manusene mine – fordi det virkelig betyr noe for meg å skrive; det er det jeg har lyst til å holde på med. Jeg tørster etter aksept og positive tilbakemeldinger som kan bidra til at jeg blir sikrere på at jeg kan skrive, og at jeg kan skrive noe andre har lyst til å lese.
Når jeg mister fokuset, og i stedet går og grubler på apparatet rundt skrivingen (Hvorfor vil ikke forlagene ha det jeg skriver, er det noen vits i å gjøre flere forsøk? Hvis jeg skal forsøke igjen, hvor skal jeg i så fall sette inn støtet, skal jeg jobbe med manusidé a, b eller x i tida framover?), får jeg ikke energi igjen til å skape. Da har på en måte alvoret tatt helt overhånd. Da har jeg stukket fingeren så langt ned i jorda at jeg ikke får den løs igjen uten videre. Da føler jeg meg miserabel og langt nede, og alt jeg tar i blir til bly.

Jeg har tidligere på bloggen fortalt at jeg deler inn skrivearbeidet i to faser, nemlig kreativ og kritisk prosess. Da kan man kanskje si at den kreative prosessen er leken, mens den kritiske fasen representerer alvoret.

Som ung leste jeg Erich Fromms ”Om kjærlighet”. Jeg mener å huske at han der omtaler morskjærlighet og farskjærlighet, og peker på forskjellene mellom disse to kjærlighetene. En mor elsker barnet sitt betingelsesløst, mens en far nettopp stiller betingelser for å elske; barnet skal være sånn og slik, så har det fortjent fars kjærlighet. En fars kjærlighet er kanskje derfor mer formende og oppdragende. Der har du kanskje leken og alvoret igjen?
Som forfatter må jeg ha både mors- og farskjærlighet til verket mitt. Som mor lar jeg leken og kreativiteten boble teksten fram. Men som tekstens far setter jeg meg etterpå ned og ser klart at teksten trenger å tøyles og stusses på, slik en viltvoksende buske behøver behandling og klipp, ellers mister den helt fasongen og får snåle proporsjoner.          

søndag 17. juni 2012

FORFATTERTREFF


I går var jeg på forfattertreff på Jevnaker folkebibliotek, og det var jeg som var forfatteren! :-)
Arrangementet var – som tidligere nevnt – en Liv & Røre-arrangement.

Da jeg kom, måtte jeg stoppe opp litt utenfor biblioteket. Der var det nemlig slått opp telt, hvor det lå stabler av utgåtte og kasserte bøker som biblioteket ga bort. Ikke at jeg skulle ha noe, men det var kjentfolk der som jeg måtte veksle noen ord med.
Ellers var det virkelig liv og røre på torget på Nesbakken i går – artig å høre og se så mange folk som stiller opp når det skjer noe.

Inne i biblioteket var det ikke fullt så ”livlig og rørete”. Det var 7-8 stykker som kom for å høre på meg. Det er færre enn jeg opplevde i Alvdal, men flere enn på Brandbu, den gangen jeg var der. Dette er jo bare tredje gang jeg opptrer som forfatter på denne måten.
Det er alltid spennende å se hvor mange som kommer, og det spiller ikke så stort rolle hvor stor forsamling man har foran seg. Ofte kan det bli vel så koselig når man er færre – man kan føle at man får bedre kontakt med hver enkelt som hører på.

Jeg startet med å fortelle hvorfor jeg ble forfatter. Det var ikke noe jeg bråbestemte meg for da jeg rundet 40, liksom. Nei, jeg tror jeg alltid (i alle fall så lenge jeg har visst om litteratur og bøker) har drømt om å bli forfatter. Men jeg hadde antakelig en stor dose fornuft eller kritisk sans i meg; jeg hadde det liksom for meg at dette var og måtte bli bare en drøm. Og jeg kan heller ikke huske at jeg fortalte til noen at jeg hadde slike drømmer – tvert imot holdt jeg det vel hemmelig.
Som ung kan jeg huske at jeg satte meg ned for å skrive, men det bare stoppet opp for meg etter et par sider eller så. Jeg trodde den gangen at jeg ikke hadde nok livserfaring eller noe å skrive om. Men siden har jeg skjønt at jeg ikke manglet noe å skrive om (for jeg hadde fantasien min!), men jeg manglet verktøyskrinet, metodene som kunne få ideene forløst.

Som voksen tok jeg skrivekurs, og da lærte jeg hvordan jeg skulle komme i gang. Men så fikk jeg samboer og barn, og ingenting skjedde på skrivefronten før jeg i 2006-2007 hadde et friår fra jobben min. Da forsøkte jeg for første gang, helt seriøst, å sette meg ned og skape tekst. Og det viste seg å gå veldig greit. Jeg skrev dette året råteksten til to og en halv roman, ei barnebok og en novellesamling. Når jeg ser tilbake på dette nå, så kan jeg det nesten synes som jeg var overmoden for endelig å begynne ”produksjonen”.

Jeg fortalte tilhørerne litt om metoden jeg bruker – at jeg ikke planlegger, men at teksten for en stor del blir til mens jeg skriver. At det handler om å leve seg inn i handlingen, og kjenne at personene lever.
Videre fortalte jeg om de tre bøkene jeg har gitt ut, og avsluttet med å lese et avsnitt fra «Pengetrøbbel». Jeg har hørt folk diskutere om bygdeoriginalene er borte i vår tid. Jeg tror ikke de er det, og i Svaldal finnes de i alle fall. For å vise fram dette, leste jeg følgende utdrag – der politimennene Truls og Hallgrim drar for å besøke Pål Bratta, en mann som liker å følge med på hva som skjer rundt seg:

Veien opp var usedvanlig smal og dårlig. Vårens smeltevann
hadde stukket av gårde med mye av både veidekke og fundament
flere steder, så den solide lunsjen i magene på politimennene
ble godt ristet og blandet. Av og til smalt det til under
bilen. Hallgrim ropte til lensmannen, for å overdøve skuringen
av grus mot understellet: «Jeg blir bare mer og mer glad for at
det er du og den uniformerte bilen som kjører!»
«Ja, du vet, denne bilen har vært ute en vinterdag før,» skrøt
Truls. «Ja, en vårdag også, forresten. Så, nå får vi se om vi greier
den siste kneika også.»
Rett etter en krapp sving åpenbarte det seg en bemerkelsesverdig
steil stigning opp den siste biten frem til gården Bratta.
Hjulene spant så det freste i grusen i utgangen av svingen, men
bilen kom seg da opp uten altfor stort heft. Truls parkerte like
nedenfor det hvite våningshuset. Gården hadde ikke noe skikkelig
opparbeidet tun, men det hadde vel med det bratte terrenget
å gjøre. Våningshuset, den falleferdige låven og et uthus
sto i rekke – i et slags stivt og gebrekkelig geledd, tenkte
Hallgrim – som om husene var engstelige for å skli utfor kanten
på den bratte skråningen. De steg ut av bilen. I vinduet lengst
unna seg kunne de skimte noen bevegelser bak en urolig gardin.
Truls kommenterte tørt: «Han er nok hjemme, ja.»
«Ser sånn ut,» smilte Hallgrim.
Lensmannen førte an. Da de nærmet seg det hvite huset,
kunne Hallgrim se at malingen var i ferd med å skalle av. Synet
ga ham assosiasjoner til en hare eller rype som var i gang med å
skifte til vårham, for der hvitmalingen hadde sluppet veggen,
skinte det gråflammede flekker igjennom. Før han gikk inn,
vendte Hallgrim seg ut mot dalen, og måtte uvegerlig snappe
etter pusten. Utsikten var rett og slett formidabel. Langt der
nede bredte dalen seg ut foran ham, og han fikk ny innsikt i hvor
variert og frodig bygdas landskap faktisk var. Utsikten kunne jo
være en fin bonus å ta med seg, når man først fant på å bosette
seg et sted som her. Veien opp til Bratta måtte være et håpløst
slit – og særlig på vinterføre, tenkte Hallgrim.
De to karene stampet inn. Truls tok av seg støvlene i den ytre
gangen, og Hallgrim fulgte eksemplet hans. Truls banket på
døra som førte videre inn i huset. Et «Kom inn!» ble avlevert så
raskt og kontant at de ble enda sikrere på at ankomsten deres var
observert. Da de steg innenfor den neste døra, kom de inn i en
ny gang. De åpne dørene videre viste at der lå stue og kjøkken,
i hver sin ende av gangen. Inne på kjøkkenet sto en brunkledd,
eldre mann ved benken og støttet seg på en nokså nett rullator,
tydelig beregnet til innendørs bruk.
«Jeg så at dere kom, så nå holder jeg på med å sette over kaffen!
» kauket kallen med glad røst.
Truls gikk bort til ham og håndhilste.
«God dagen, lensmann!» smilte Pål. «Og hvem har du med deg
i dag?» ville han vite.
Hallgrim presenterte seg selv: «Hallgrim Orhøgden.
Førstebetjent.»
«Åja, deg har jeg både hørt og lest om. Artig å få hilse på deg!
Vær så god og sitt. Sitt hvor dere vil, bare dere ikke tar plassen
min. He-he!»
Hallgrim smilte til Pål, men strevde med å møte blikket hans,
siden Pål led av betydelig skjeling. Øynene, som nå lyste av iver,
kunne skimtes som entusiastisk skinnende rundinger bak de
tykke brilleglassene. Hallgrim følte umiddelbar sympati for
mannen; ordvalg og klangen på stemmen ga inntrykk av at han
var både sosial og kvikk.
Politimennene satte seg på hver sin kjøkkenstol på samme side
av bordet, vis a vis det de forsto var Påls faste plass. Kjøkkenbordet
var noe av det største Hallgrim hadde sett. Det virket
som om det var spesiallaget for å kunne tjene som både arbeidsplass
og oppsamlingssted av bruksting og rariteter for en travel
mann. På det ene hjørnet lå et påbegynt puslespill med 2000
biter, etter det han kunne lese på den tilhørende esken. Midt på
bordet lå det blant mye annet et håndarbeid. Hallgrim kunne
nokså lett artsbestemme dette, på grunn av morens jobb som
formingslærer; det var nupereller.
Ved siden av Påls plass lå det flere stabler med skrivebøker, et
skriveunderlag og et skrin fullt av blyanter og andre skrivered-
skap. Flere kikkerter av ulike fasonger og størrelser var stilt opp,
og i vinduskarmen var det til og med én på et robust stativ. På
veggen hang et digitalt termometer som viste inne- og utetemperatur,
samt minimum- og maksimumstemperaturer, ved siden
av et barometer og et hygrometer. Utenfor vinduet kunne
Hallgrim se et beger for måling av nedbør montert på en slags
arm som stakk ut fra huset – tydeligvis plassert slik for at Pål
kunne betjene og avlese målestasjonen gjennom vinduet.
Følelsen av å befinne seg i et slags observatorium ble stadig mer
påtrengende ettersom Hallgrim så seg omkring.

Jeg håper tilhørerne hygget seg – det gjorde i alle fall jeg! Ei av damene som var der lånte med seg den første boka (Vårløsning) hjem fra biblioteket etterpå. Da er jeg veldig fornøyd, når jeg har greid å vekke interessen eller nysgjerrigheten hos noen.
Flere av de andre tilstedeværende hadde lest alle tre, og ga uttrykk for at de har likt dem veldig godt. Jeg blir veldig glad for ros, så takk skal dere ha.

Og tusen takk til Jevnaker folkebibliotek v/ Tina som ba meg komme!

torsdag 7. juni 2012

Siste korrektur av «Døden på skrivekurs»


I disse dager leser jeg aller siste korrektur på Døden på skrivekurs – kriminalromanen min som skal gis ut som e-bok av Tekstloftet forlag. Den skal samtidig gis ut som Print-on-demand-utgave. Det vil si at man kan kjøpe den som vanlig papirbok; da blir det trykt ett eksemplar nettopp fordi du bestiller den.
Hvor og hvordan du kan kjøpe boka, kommer jeg tilbake til. Enda vet jeg ikke eksakt utgivelsesdato, heller.

Som jeg var inne på i en tidligere artikkel, anbefaler jeg at forfattere får hjelp av kyndige lesere til å språkvaske og lese korrektur. Bare denne ene gangen gjør jeg alt selv, men jeg håper og tror likevel at teksten kommer til å framstå som både lettlest og renvasket.

Som alltid når jeg nærmer seg målstreken er jeg temmelig sliten, og lei min egen tekst. Jeg har jobbet meg gjennom den, finpusset og lest korrektur x antall ganger – det er ikke rart om man til slutt nesten blir kvalm ved tanken på at man må ta for seg teksten enda en gang før man er i mål. Men nå er det siste gangen, og til tross for at jeg akkurat nå er lei teksten, synes at boka blir bra. Jeg håper den vil fenge og interessere alle som er interessert i skriving, litteratur og krim.



tirsdag 5. juni 2012

LIV & RØRE

Liv & Røre-logoen - lånt fra Jevnaker kommunes hjemmeside


Lørdag 16. juni ca kl 13.00 skal jeg delta på Liv & Røre på Jevnaker. Det er tredje året det arrangeres en slik kulturdugnad på Jevnaker, og i år skal altså forfatteren Randi Landmark være med.


Hele programmet for festivalen kan du se her: http://www.jevnaker.kommune.no/Toppmeny/Tjenester/Kultur/LIV--RORE/

Arrangementet jeg skal være med på skal finne sted i biblioteket, og der vil jeg presentere den siste boka mi. Siden Pengetrøbbel henger sammen med de to første bøkene jeg har gitt ut, er det nok naturlig å snakke om hele produksjonen min, og jeg har også tenkt å fortelle litt om hvordan jeg jobber med skrivingen.

Jeg gleder meg og er spent. I dagene som kommer må jeg sette av litt tid til å tenke gjennom hva jeg skal si – for jeg er av typen som liker å stille godt forberedt. Jeg håper det kommer noen og hører på meg!

søndag 3. juni 2012

Om å debutere på en forsvarlig måte

Det finnes etter hvert mange muligheter for en forfatterspire til å debutere uten først å ha blitt antatt av et etablert forlag.
Her er noen av forlagene jeg vet om, som kan ordne en utgivelse for deg:
Kolofon forlag: http://www.kolofon.no/
Licentia forlag: http://www.licentia.no/
Og det finnes flere – bare let på nettet!

Fra disse forlagene stilles det ingen kvalitetskrav til manuset ditt, og med mindre du betaler eksplisitt for det, blir ikke manuset ditt redigert, språkvasket eller korrekturlest utover det du klarer å gjøre selv.

Mitt råd til forfatterspirer som ikke har gitt ut bøker før, er at man ikke bør debutere på et slikt forlag som dem jeg har nevnt over – ikke uten at du tar deg råd til å betale for en redaktør/konsulents hjelp. Eller sagt med andre ord: Ikke gi ut et manus uten å ha fått god hjelp til å redigere og språkvaske først!

Med all respekt: Når du ikke har vært gjennom en slik prosess før, vet du ikke hva som skal til for at en bok skal bli lesbar for andre. Det kreves en høy grad av oppmerksomhet og konsentrasjon med tanke på teksten. Det kreves tilstedeværelse og energi lagt i hver eneste linje, hvert avsnitt, og helt fra begynnelsen til slutten.
Jeg var en nokså kritisk leser før jeg debuterte som forfatter, og jeg skrev vel ”ikke så verst” – det var nokså variert og for det meste grammatikalsk riktig. Likevel hadde jeg et ganske stort forbedringspotensial i manuset mitt – det skjønte jeg først da jeg arbeidet meg gjennom teksten på nytt sammen med en konsulent, og i flere runder.

Når man har vært gjennom en slik ferdigstillelsesprosess noen ganger, får man en slags oversikt over hva som skal til for å hente ut alt det beste av teksten, hvor mye som faktisk kreves av den som skriver.
Selv om du er blitt nokså kyndig, vil det likevel alltid være lurt å ha noe hjelp til å språkvaske og lese korrektur – og kanskje komme med innspill til oppbygging og ordning av tekstens elementer.

Som forfatter er man gjerne redd for å ta imot for mye hjelp – hvor mye av boka som utgis er opprinnelig mitt, tenker man kanskje, etter å ha fått mange innspill og gjort endringer underveis. Jo, det er veldig viktig å kjenne – når boka er ferdig – at man kan stå inne for alt som står der. Man må ikke gjøre endringer uten å kjenne at man er enig i det konsulenten foreslår for en, men det er også lurt å ta imot hjelp og råd fra noen som har erfaring, og gi etter for gode argumenter.

Hvis du vil debutere på en forsvarlig måte, så sørg for å få hjelp til redigering, språkvask og korrektur – det er mitt klare råd!

fredag 1. juni 2012

MANUSKONKURRANSE - SERIELITTERATUR

Bildet er hentet fra Cappelen Damms hjemmeside
Cappelen Damm har lyst ut en manuskonkurranse i kategorien serielitteratur.
Vinneren får 200.000 kroner og kontrakt om utgivelse. Det kan også være flere enn vinneren som oppnår utgivelse – det har skjedd før, skriver Cappelen Damm på sin hjemmeside.

Fristen for innsending er 1. oktober 2012. Du må sende inn fem prøvekapitler (ca 20.000 ord) av den første boka, i tillegg til en kort beskrivelse av handlingen i de neste fem bøkene.

Forlagets serielitteraturredaksjon skal være jury i konkurransen, og du kan lese mer om konkurransen her: http://www.norskeserier.no/norskeserier/incoming/article.action?contentId=1920