mandag 31. desember 2012

Nytt år - nye muligheter

Jeg oppsummerer litt på årets siste dag:

Skriveåret 2012 ble nok et bratt år. Det var kan hende tungt, men det betyr først og fremst at 2012 har vært lærerikt og utviklende.

Før påske kom «Pengetrøbbel» ut. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på den – folk sier blant annet at jeg skriver stadig bedre. Det er veldig hyggelig å høre, og da går det jo i alle fall rette veien!

I sommer ga jeg ut «Døden på skrivekurs» på Tekstloftet, som e-bok og print-on-demand-utgave. «Døden på skrivekurs» er så lite kjent og omtalt, at den er nesten som en hemmelighet å regne... Det er delvis min feil; siden boka er litt vrien å få kjøpt, har jeg nemlig ikke gått aktivt ut til noen aviser og markedsført den. Jeg håper boka kommer i heftet utgave i løpet av 2013 og distribueres via bokhandlere, slik at den blir enkel å få tak i for alle som har lyst til å lese.

I høst var det tre år siden jeg sluttet i jobben som biblioteksjef på Jevnaker, for å kunne skrive på (tilnærmet) heltid. Jeg ble aldri superfornøyd med framdriften i dette prøveprosjektet, og uvegerlig begynte det å vokse fram en motløshet som truet med å kvele skrivegleden. Jeg besluttet at jeg ville tilbake til lønnet arbeid, og heldig som jeg er, dukket det opp et tilbud – det var som å finne en åpen dør akkurat da jeg trengte å komme meg inn i varmen et sted. På biblioteket i kommunen jeg bor i, var det et ledig vikariat i ca 60 %. Og fra slutten av januar kommer jeg til å jobbe i full tid i alle fall ett år, i et annet vikariat på samme bibliotek.
Etter å ha følt meg som hår i suppa som forfatter i tre år, er det veldig godt å bli verdsatt for innsatsen jeg gjør som bibliotekar. Hyggelig å ha daglig kontakt med kolleger og bibliotekbrukere er det også, og ikke minst å få lønn!

Så nå er skrivinga blitt hobby igjen. Jeg er fornøyd med den beslutningen. Skrivinga er viktig, og jeg fortsetter å skrive. Men jeg har hele tiden visst at jeg ikke ville risikere den mentale helsa mi på å nå målet om å bli etablert forfatter. Forlagsbransjen framstår for meg som vrien, lukket, ubegripelig; inntrykket mitt har ikke blitt mer positivt etter hvert som jeg har holdt på, heller. Dessverre. Uten et kjent navn eller viktige kontakter er det virkelig vrient å komme noen vei.

Som en glad nyhet kan jeg nevne at jeg ga en julegave til meg selv i romjula. Jeg tok kontakt med Publica og spurte om tilbudet deres enda sto ved lag; jeg fikk nemlig tilbud om å gi ut en roman til hos dem. Jeg kommer også denne gangen til å måtte selge et visst antall eksemplar selv, men det får gå. Jeg gleder meg til ny bokutgivelse – det er alltid spennende.

Jeg ønsker alle sammen et riktig godt nytt år!



fredag 30. november 2012

Gi aldri opp!

Denne tegningen dukket opp på facebook en dag. Dette er tankevekkende stoff for oss som forsøker å følge en drøm. Vi vet ikke hvor langt unna "gjennombruddet" vi er. Kanskje er det tjue år unna, kanskje to måneder. Om vi visste at det var tjue år, ville vi kanskje gitt opp; tenkt at så mye slit er ikke drømmen verdt. Om vi visste at gjennombruddet var like ved, ville det være enkelt å velge å stå på fortsatt.

Jeg har tidligere vært inne på at om man ikke vet, kan man tro eller håpe. Du kan håpe at du er bare millimeter fra å bryte gjennom - den tanken kan gjøre at du holder ut.

søndag 18. november 2012

Farmen-gården 2012 – Landmark i Nord-Aurdal kommune

Jeg har i det siste fått en del spørsmål om jeg har tilknytning til gården Landmark, årets Farmengård.
Til det er svaret ja – det er denne gården etternavnet mitt skriver seg fra.
Farfaren min – Otto Engebretsen Landmark – ble født og vokste opp på Landmark, som den ellevte i en søskenflokk på fjorten, hvorav tolv vokste opp. Farfar ble født i 1891.

Gården var i en periode delt i to, i Nordre og Søndre Landmark, men ble siden sammenført til ett bruk.

Mye jord tilhørende Landmark ble demmet ned på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Bagndammen og Bagn kraftverk (satt i drift 1963 i følge Wikipedia).
Ikke bare deler av jorda tilhørende gården ble liggende under vann, men også noen av husene det ikke var bryet verdt å redde.
Dette fotografiet er fra farmors album. "Pappas båt på Bægna i Aurdal",
har hun skrevet under. "Pappa" her er Otto, min farfar. Jeg tror
gården på den andre siden av elva, er Landmark.

TV2s konsept for Farmen er at de som bor på gården skal settes 100 år tilbake i tid, bo som de gjorde den gangen, greie seg med mat og utstyr de selv greier å få fram på gården.
Hvor godt de lykkes med dette konseptet, er det sikkert delte meninger om. Jeg for min del tror ikke de kan greie å gjenskape hverdagen slik den fortonte seg for menneskene som levde den gangen, innenfor rammene de setter, med bytte av husbond fra uke til uke, første- og andrekjemper og hjemsendelse av en deltaker per uke.
Men det kommer da absolutt fram at ikke alt bare var idyll – det var ofte knapt med mat, og slurv og slendrian kunne få sine alvorlige følger…

For 102 år siden, i 1910, kan jeg se av folketellingen at det bodde til sammen fjorten personer på Landmark. På Nordre Landmark ti stykker:
Husbonden Engebret (f. 1851), kona Liv (f. 1854) og barna Knut (f. 1874), Gunhild (f. 1889), Anne (f. 1890), Otto (f. 1891), Anders (f. 1894), Engebret (f. 1895) og Lage (f. 1899).
I tillegg bodde det en losjerende på gården, en Mikkel Olsen (f. 1819)
På Søndre Landmark bodde det fire personer: Olav (f. 1875) var nest eldste sønn av Engebret og Liv. I folketellingen står det at han var fortsettelsesskolelærer. Kona hans het Kari Nilsdatter (f. 1883), og de hadde nettopp i 1910 fått datteren Lilli. I tillegg bodde Ole Nilsen Rud (f. 1896) der – han var Karis lillebror.

Selv om gården på denne tiden sikkert kunne gi husly og mat til mange mennesker, måtte ungene – etter hvert som de ble voksne – flytte ut og skaffe seg eget levebrød. Farfar valgte å reise til Canada i 1911, der han tydeligvis gjorde det bra. I alle fall hadde han tjent opp nok penger til at han, da han kom tilbake til Norge, senere kunne kjøpe gården Hovdesveen i Etnedal, der jeg vokste opp.
Gården Landmark eies i dag av Ole Kulterstad. Ole er barnebarnet til Gjertrud Landmark f. 1880, som giftet seg med Ole Olsen Kulterstad.

Kilder: Folket fra Kulterstad og Landmark / av Ingebert Kulterstad (I kommisjon hos Dreyer, 1985)

Skannede kirkebøker, folketellinger, emigrantprotokoller, samt skannede tinglysingsdokumenter på internett

tirsdag 6. november 2012

Er det plass til en til?


Jeg synes det er underholdende å følge med på talentkonkurranser på TV, slike som Idol, Norske talenter, eller The voice. Jeg liker sang og musikk, men i tillegg synes jeg det er interessant å trekke paralleller til det jeg holder på med – nemlig skriving. Det kan være seg slikt som å finne sin egen stemme, våge å ta opp plass, våge å bli sett, våge å være god, holde fokus på hvordan løse arbeidsoppgavene, greie å sette strek når man har øvd målrettet i lang tid – si at nå har jeg trent nok, nå er jeg klar til å møte et publikum.

Jeg har tenkt at vi kan ikke alle stå på scenen, ikke samtidig i alle fall. Noen må også sitte i salen og høre eller se på, ellers blir hele opplegget meningsløst. Det fine er at de som har stått på scenen, prøvd hva det vil si, de vet hva som kreves og blir følgelig et bedre publikum, det vil si hvis de greier å ha interesse for det de andre gjør. Jeg tror det er en del i den bransjen som ikke interesserer seg synderlig for det andre har å vise fram. For dem er det kanskje en form for overlevelsestaktikk? Tiden er knapp, den bruker jeg bare på meg selv og egne prestasjoner, tenker de kanskje. Eller: Jeg vil ikke se hva de andre gjør, det kan gjøre skade – jeg kan bli påvirket, miste grepet om det som er originalt meg. Eller jeg kan bli psyket ut av andres fantastiske prestasjoner, hva vet jeg? Best å holde meg for meg selv, drive med mitt, ikke se på de andre.

Slik er det til en viss grad i litteraturbransjen også. Alle kan ikke skrive og utgi bøker, det trengs at noen nøyer seg med å være lesere. Noen må kjøpe alle bøkene som produseres, være kunder.
Og det kan da umulig være plass til alle som ønsker å være forfattere i forlagsstallene? Der er det jo så mange fra før. Mange gode, vel etablerte og bestselgende. Det virker helt sprengfullt, spør du meg. Om jeg nå greide å presse meg inn i den stallen, var det vel uansett slutt på havren…

Å forsøke å etablere seg som forfatter er litt som å gi seg i kast med det umuliges kunst. Det er bare å innse at du har alle odds mot deg. Forlagene må da sikkert ha nok med de kjente stemmene, og dessuten kan de få en kjendis til å skrive litt for seg i ny og ne, om de har behov for noe nytt. Noe mer enn det trenger de neppe. Derfor er det ikke det minste rart om forlagene tar imot manus fra oss håpefulle, og bare har et svært overmett og egentlig uinteressert blikk til overs for det vi lager.

Det dreier seg om salg. Dessverre gjør det nok det. Greier du å selge ideen din inn til forlaget, det er det som er spørsmålet. Greier du å få forlaget til å tro at det du lager er salgbart?
Hvis bare et forlag tror på produktet ditt, så kan du i det minste ha en liten mulighet. Da setter de i gang med markedsføringen, kverna begynner å male. Og det meste er salgbart, tror jeg, om bare de virkelig gode selgerne tar tak i produktet. Det finnes mengder av velvillige lesere der ute, som gjerne griper til nye bøker, bare de har hørt om dem og fått dem presentert på en appetittvekkende måte.

tirsdag 30. oktober 2012

Fortid eller nåtid – og hvilket fortellerperspektiv?

Mens jeg holder på med en tekst – enten jeg er i skapelsen eller redigeringen – kan det være fruktbart å eksperimentere litt med hvilken tid man skriver i, og hvor fortellerperspektivet ligger.



Jeg kan endre en tekst fra nåtid til fortid, eller omvendt.
Et eksempel:
«Hun fulgte en av de smale, men tydelige skogsstiene som førte ut mot havet.»
Setningen omgjort til nåtid blir:
«Hun følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»
Presens kan gi en større følelse av nærhet – av å stå i scenen, følge den helt tett, sammen med hovedpersonen.

Å skifte fortellerperspektiv kan også være med på å påvirke avstanden til handlingen, scenen, historien. Hvis jeg skifter til jeg-person i samme setning som over, vil den lyde:
«Jeg følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»
Kan du kjenne at du kom enda nærmere handlingen og hovedpersonen nå?

Det er ikke alltid nært passer best. Noen ganger er det bedre å stå et stykke unna og se det hele på avstand, med klargjørende perspektiv. Du bestemmer.


fredag 28. september 2012

Hva skjer?

Av og til får jeg spørsmålet: Hvordan går det med skrivinga?
Takk som spør, svarer jeg da, og så forteller jeg at jeg nå egentlig har gitt opp det der "realisere-forfatterdrøm-prosjektet." Jeg ønsker å gå tilbake til en vanlig jobb utenfor hjemmet og heller ha skrivinga som hobby. (Jeg har en del manus nesten klare, som jeg kan arbeide for å få utgitt ved siden av å ha en jobb utenfor hjemmet.)

Folk spør også om når den neste boka kommer – og de mener da neste bok med handling fra Svaldal. Jeg skjønner ut fra måten de spør, at de faktisk venter på og ønsker seg ei neste bok. Dette varmer meg langt inn i sjelen, så dere vet det. Men til dette spørsmålet er svaret at jeg ikke vet; jeg har prioritert å skrive på andre ting nå i et par år, og har ikke mer enn så vidt snust på en mulig fjerde Svaldal-bok. Jeg vet en del om hva den skal handle om – jeg har en tittel, og en person med tilhørende plot som nok skal gi politiet (les: Hallgrim) noe å bryne seg på. Men det er foreløpig bare en ide jeg ikke har begynt å kna så veldig på, fordi det er andre ting jeg vil gjøre meg ferdig med før jeg eventuelt skriver mer om Svaldal-gjengen.

Jeg har fått tilbud fra Publica om å gi ut en frittstående roman jeg sendte dem i vår. Den er enkeltstående, og kan beskrives som en ren kjærlighets- eller feelgood-roman. Forlaget gir meg samme kontrakttilbud som tidligere, som innebærer at jeg må selge et visst antall eksemplarer selv, før utgivelsen. Ved forrige utgivelse greide jeg ikke å selge alle, og måtte kjøpe ganske mange selv. Disse får jeg nok solgt videre etter hvert, men det er uansett et utlegg – en ganske stor sum jeg må ut med – som jeg helst ville sluppet å legge ut.
Et par venner av meg har lest denne romanen jeg sitter i tenkeboksen med, og gitt så sprikende tilbakemeldinger at jeg ble usikker. Selv hadde jeg i utgangspunktet veldig stor tro på romanen, men etter å ha fått mange nei fra ulike forlag, og sammen med den ene vennens negative vurdering, har jeg blitt i tvil.

Ellers har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på Pengetrøbbel, mens det er bare ytterst få tilbakemeldinger jeg har fått om ”Døden på skrivekurs”. Det skyldes nok at det er ytterst få som har lest denne boka enda! :-) (Det skal du vite, hvis du har lest den – du hører til en eksklusiv ”klubb”!) 
Uten å vite noe som helst, tror jeg kanskje at det føles litt vrient for publikum å skaffe boka, siden den må bestilles på nettet. Men jeg håper boka skal bli distribuert til flere kanaler etter hvert; jeg har bevisst ventet med å ta kontakt med pressen for å fortelle om utgivelsen, til boka er å få i bokhandlene rundt omkring.

I og med at jeg akkurat nå har et lite vikariat på biblioteket i kommunen hvor jeg bor, har jeg måttet trappe ned skrivingen noe. Jeg har også hatt et oppdrag fra et forlag om korrekturlesing, og får et nytt oppdrag om språkvask i måneden som kommer. Jeg synes det er fint å ha disse jobbene, og veldig hyggelig å tjene penger igjen… Om det skulle være noen der ute som tror det er lukrativt å være forfatter, så tro om igjen. Jeg har tjent lite og ingenting på de fire bøkene jeg har gitt ut, men så ser jeg også på disse årene uten inntekt, som en investering, både i viktig læring og i form av at nå har jeg fått noen romaner ut som skal få en sjanse til å bli oppdaget av publikum. Jeg vet at det kan ta tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Og så får vi se om det kommer noen romaner fra meg til neste år – jeg håper egentlig det.

onsdag 5. september 2012

«Evig eies kun det tapte»

Dette kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand liker jeg godt. Det er en merkverdig blanding av logisk og selvmotsigende på samme tid. Kan man virkelig eie noe man har tapt?

Sitatet henger egentlig sammen med noe mer:
«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. 
Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Jeg har nå en stund forsøkt å følge en drøm – drømmen om å bli forfatter. Jeg sa opp jobben jeg hadde, viet tid og krefter til skriving. Håpet var å få til et manus som et eller annet kjent forlag måtte si ja til å gi ut.
Jeg håpet at en dose talent blandet med en solid dose hardt arbeid skulle føre fram, men har jo funnet ut at suksessformelen er mye mer kompleks enn som så. 

Jeg vil understreke at jeg aldri trodde dette ville bli lett! Jeg er og var klar over at forlagene takker nei til de aller fleste manus de får tilsendt. Jeg er og var klar over at det kunne vise seg umulig å komme ordentlig i gang som forfatter, samme hvor hardt jeg satset.
Jeg visste også at ”alle” fraråder at man sier opp jobben for å arbeide fulltid som skribent, før man er blitt ordentlig etablert.
Det jeg ikke var klar over var hvordan jeg kom til å føle det når avslagene kom. Jeg var ikke forberedt på å kjenne meg så liten, dum og uønsket.

Jeg angrer ikke på at jeg satset skikkelig i forsøket mitt, selv om jeg nå har funnet ut at drømmen om å bli forfatter ble stadig mer knust, jo mer jeg forsøkte å fange den. Jeg innså til slutt at jeg ikke ville greie å gjøre drømmen til virkelighet på denne måten, uten samtidig å skade det forfattergjerningen lever av, som er glede, fantasi, kreativitet, lek. Alt ble så vrient, tungt og vanskelig. Hvert nei fra forlagene gjorde at motløsheten trengte seg stadig mer på. Leken og gleden ble sakte kvalt.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å la drømmen slippe fri; som en fargeglad ballong skal den få sveve, vippe lett og lekelystent opp mot sky. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på sin vei?
Så! Der slapp jeg drømmen! Der er drømmen tapt, der drar den… Morna drømmen min… (Snufs.)
Men vent nå litt? Drømmen forsvinner jo ikke? Den henger der oppe i lufta over meg fortsatt, slik at jeg kan se den!
Fordi jeg lot drømmen slippe å bli virkelig, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livslyst, glede og lek tilbake. Skapergleden som prosjektet mitt tynte og plaget med sitt alvor og ønske om å realisere mål, se resultater, hele tiden komme et stykke videre – er tilbake, like hel og fin som før!
Fordi jeg sluttet å følge drømmen, ble den fri. Å ha skrivingen som hobby er det riktige for meg akkurat nå, selv om jeg har trivdes med å skrive mye, har følt meg som en ekte forfatter og aldeles ikke har sluppet opp for ideer om hva jeg kan skrive om.

Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan kanskje føles litt som å la noe dø, men så slipper man endelig usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å skrive. 

Drømmen er fri! Og jeg er fri!

Serieromankonkurranse også hos Schibsted

For en stund siden hadde jeg et blogginnlegg om CappelenDamms serieromankonkurranse.
Fristen er 1. oktober, premien er 200.000.

Nå oppdaget jeg at også Schibsted har lyst ut en tilsvarende konkurranse. 
Der er fristen 15. september, og premien er 250.000.
Du kan lese mer om konkurransen på Schibsteds hjemmeside.

Men nå begynner det å haste hvis du har tenkt å delta!


onsdag 22. august 2012

Plant et tre

I forrige uke plantet vi et plommetre i hagen vår. Foreløpig er det bare en liten ”pinne” med litt løv på, så det vil gå noen år før treet bærer frukt. Da gjelder det å være tålmodig.

Det slo meg at dette med å forsøke å komme i gang som forfatter, er litt som å plante et tre.
Det lille treet er kanskje det man har av talent, utgangspunktet man har å jobbe seg ut fra når man investerer tid, studier, prøving og feiling for å komme nærmere målet; den spede starten på noe som kan bli stort og sterkt. Når man planter et tre, setter man røttene i god jord, og lar så sola, regnet og tiden virke. Fordi det ligger i treets natur at det skal vokse, blir det etter hvert større og sterkere, og til slutt bærer det kanskje frukt. Men tålmodighet må til. Og tillit til at tiden og naturen får det til, selv om det fra uke til uke knapt er synbare endringer på treet. 

På samme måte innser jeg at tålmodighet er en dyd når man vil komme i gang som forfatter. Der jeg før tenkte at jeg ville ha kommet et stykke på vei etter to-tre år med hardt arbeid, skjønner jeg nå at man bør ha et mye lengre tidsperspektiv. Kanskje om 10-20 år er jeg kommet et stykke som merkes. Ved å se mer langsiktig på ting, skrur man også forventningene ned, og forhåpentligvis blir ikke skuffelsene så store når man ikke kommer til målet med en eneste gang.


tirsdag 14. august 2012

Et stille rom

Når jeg skal skrive er det mange ganger som å gå inn i et stille rom, stenge døra etter meg, og glemme eller stenge ute hverdagens kjas og mas. Det å kunne dukke ned i oppdiktede problemstillinger, eller engasjere meg i liv og skjebne til fantasifigurer er kanskje som en slags flukt, men det oppleves i alle fall som å gå inn i noe som gir meg fred, det oppleves som stille og rolig, på en god måte.

Jeg vet ikke om andre forfattere har det likeens, men i hodet mitt foregår det alltid noe. Av og til er det slitsomt mye. Jeg tumler med ideer, lytter til hva hovedpersonene mine i bøker vil fortelle meg, eller kanskje ”lytter” er feil ord; kanskje jeg mer sanser at de vil et eller annet. Helst vil de nok videre? De vil at jeg skal gå inn i deres historie igjen, og fortsette der jeg slapp. «Hva skjer videre i livet mitt?» spør de kanskje. 
Det er mange av de litterære figurene mine etter hvert. For jeg har hatt og har så mange ideer, og jeg må innrømme at jeg av og til hopper ganske mye mellom ideene mine. Før jeg er ferdig med ide A, hopper jeg kanskje til ide K og skriver litt på den. Så fristes jeg til å grave litt mer i en ide F, som er en jeg tar litt innimellom, og kanskje får jeg likegodt en helt ny ide P, som jeg ikke greier å la være å begynne på med en gang den dukker opp…

Jeg tror skrivingen oppfattes som et stille eller behagelig rom for meg, fordi jeg da endelig kan la alle ”stemmene” få slippe til. I hverdagen ellers - når jeg driver med andre ting, da jeg er der for andre (virkelige!) mennesker - må stemmene inni meg tie. Det kan være slitsomt å dytte dem vekk, holde dem unna, få dem til å være stille, be dem vente.
Hm. Kanskje forfatter ikke er et yrke, men en diagnose? At man ”hører stemmer” pleier vel ikke å være et godt tegn, eller hva...? :-)
Joda, for en forfatter tror jeg det er en veldig god ting å ”høre stemmer”. Hva tror du?


mandag 6. august 2012

Bedre med ei bok i hånda...

Jeg er sikkert veldig gammeldags, men når jeg nå sitter her og ser på den siste boka mi - «Døden på skrivekurs» - ei god, real papirbok som jeg kan holde i, kjenne tyngden av, snuse på, bla i – ja, da først opplever jeg boka som virkelig, som faktisk eksisterende. Det er ikke lenger bare et fantasifoster som flyter rundt på internett et sted – bestillbar til lesebrett eller som print-on-demand. Først nå – som jeg har fått boka i hus – er det som den eksisterer. Først nå er det som om den virkelig er blitt født.

Det er en herlig følelse. Endelig har jeg "barnet mitt" her hos meg. Og så fin den er! Jeg var ikke så rent lite spent på hvordan en print-on-demand-bok ville se ut, men papir, permer og innbinding er av meget god kvalitet. 

Det eneste jeg kan si jeg savner, er at tekstene til forfatterspira i boka – Edvarda Knutsen – ikke er blitt satt med en annen bokstavtype enn resten av teksten. Da jeg sendte fra meg tekstfila, skilte Edvardas bolker seg klart ut fra resten – men ikke slik her, altså.
Likevel tror jeg leserne vil forstå hva som utgjør selve fortellingen, og hvilke deler som er skrevet av Edvarda.

Nå passer det bra å sende en takk til Ken Hansen i Tekstloftet forlag - takk for at du var med på å realisere dette prosjektet!

onsdag 4. juli 2012

Døden på skrivekurs er nå tilgjengelig for salg

Nå har jeg fått beskjed fra Tekstloftet forlag om at både e-bok-utgaven og print-on-demand-utgaven av Døden på skrivekurs er lagt ut for salg.

Jeg har skrevet om denne romanen før, men jeg kan gjenta hva vaskeseddelen sier om bokas handling:


Kolbjørn og Sigve – politimenn og gode venner – dumper høyst ufrivillig oppi en mordsak mens de er på fjelltur.
Liket – en kvinne i 40-årene – som fiskes opp fra Nutendvannet, viser seg å ha vært gjest på Solstad høyfjellshotell og deltaker på et skjønnlitterært skrivekurs, arrangert av Scarabæus forlag.
Det blir snart åpenbart at den drepte – Edvarda Knutsen – ikke var spesielt godt likt av noen av de andre kursdeltakerne, og dessuten var på kant med forlaget som arrangerte kurset.
Hvorfor var hun i det hele tatt invitert til Solstad – forlaget likte jo hverken henne eller det hun skrev?
Og hvem drepte henne? Riktignok var hun mislikt av flere, men hvem gikk så langt som å ta henne av dage?

Jeg har opplevd mine nedturer når jeg har vært i kontakt med norske forlag, og denne romanen er en form for kreativ bearbeidelse av nederlagene jeg har hatt. Edvarda har forfatterdrømmer på samme måte som jeg har det, men til forskjell fra meg tar hun ikke forlagenes avslag pent eller med fatning. Hun tar avslagene virkelig ille opp, og utøver til slutt desperate handlinger for å oppnå sine mål.
Siden deler av handlingen foregår på et skrivekurs og politimannen Kolbjørn hater skjønnlitteratur, er kanskje romanen ekstra interessant for lesere som er opptatt av litteratur, hva og hvorfor vi leser, og hvordan litteratur blir skapt.

E-bok-utgaven kan bestilles her:

Print-on-demand-utgaven kan bestilles her:
(Print-on-demand (”trykking-etter-bestilling”) er en vanlig papirbok der hvert eksemplar først blir laget når det bestilles, og denne utgaven koster 249,- + porto.)
Framgangsmåte:
Velg "Add to Cart"
På neste side velg "Checkout"
På siden deretter velg leveringsmåte
Ved express blir boka levert på døra
Oppgi betalingsinformasjon og adresse når du blir bedt om det.

Trykk og kjøp! :-)

lørdag 30. juni 2012

Lek og alvor

Som i livet for øvrig, mener jeg at man også i forhold til skriving bør skride til verket med en balansert blanding av lek og alvor; for å komme i gang, og greie å utvikle en slags motor som kan holde en gående i positiv utvikling og vekst.

Jeg har erkjent at jeg er avhengig av en viss ”godfølelse” når jeg skal skape tekst. Om gleden og leken ikke er der, blir det vanskelig å få til noe.
Men jeg må også ha en dose alvor i leken – som stiller krav, gir en retning, peker mot et mål.

Skrivingen er ikke bare en lek for meg, det er også dypt alvor. Det er derfor jeg blir nedfor og lei meg når forlagene takker nei til manusene mine – fordi det virkelig betyr noe for meg å skrive; det er det jeg har lyst til å holde på med. Jeg tørster etter aksept og positive tilbakemeldinger som kan bidra til at jeg blir sikrere på at jeg kan skrive, og at jeg kan skrive noe andre har lyst til å lese.
Når jeg mister fokuset, og i stedet går og grubler på apparatet rundt skrivingen (Hvorfor vil ikke forlagene ha det jeg skriver, er det noen vits i å gjøre flere forsøk? Hvis jeg skal forsøke igjen, hvor skal jeg i så fall sette inn støtet, skal jeg jobbe med manusidé a, b eller x i tida framover?), får jeg ikke energi igjen til å skape. Da har på en måte alvoret tatt helt overhånd. Da har jeg stukket fingeren så langt ned i jorda at jeg ikke får den løs igjen uten videre. Da føler jeg meg miserabel og langt nede, og alt jeg tar i blir til bly.

Jeg har tidligere på bloggen fortalt at jeg deler inn skrivearbeidet i to faser, nemlig kreativ og kritisk prosess. Da kan man kanskje si at den kreative prosessen er leken, mens den kritiske fasen representerer alvoret.

Som ung leste jeg Erich Fromms ”Om kjærlighet”. Jeg mener å huske at han der omtaler morskjærlighet og farskjærlighet, og peker på forskjellene mellom disse to kjærlighetene. En mor elsker barnet sitt betingelsesløst, mens en far nettopp stiller betingelser for å elske; barnet skal være sånn og slik, så har det fortjent fars kjærlighet. En fars kjærlighet er kanskje derfor mer formende og oppdragende. Der har du kanskje leken og alvoret igjen?
Som forfatter må jeg ha både mors- og farskjærlighet til verket mitt. Som mor lar jeg leken og kreativiteten boble teksten fram. Men som tekstens far setter jeg meg etterpå ned og ser klart at teksten trenger å tøyles og stusses på, slik en viltvoksende buske behøver behandling og klipp, ellers mister den helt fasongen og får snåle proporsjoner.          

søndag 17. juni 2012

FORFATTERTREFF


I går var jeg på forfattertreff på Jevnaker folkebibliotek, og det var jeg som var forfatteren! :-)
Arrangementet var – som tidligere nevnt – en Liv & Røre-arrangement.

Da jeg kom, måtte jeg stoppe opp litt utenfor biblioteket. Der var det nemlig slått opp telt, hvor det lå stabler av utgåtte og kasserte bøker som biblioteket ga bort. Ikke at jeg skulle ha noe, men det var kjentfolk der som jeg måtte veksle noen ord med.
Ellers var det virkelig liv og røre på torget på Nesbakken i går – artig å høre og se så mange folk som stiller opp når det skjer noe.

Inne i biblioteket var det ikke fullt så ”livlig og rørete”. Det var 7-8 stykker som kom for å høre på meg. Det er færre enn jeg opplevde i Alvdal, men flere enn på Brandbu, den gangen jeg var der. Dette er jo bare tredje gang jeg opptrer som forfatter på denne måten.
Det er alltid spennende å se hvor mange som kommer, og det spiller ikke så stort rolle hvor stor forsamling man har foran seg. Ofte kan det bli vel så koselig når man er færre – man kan føle at man får bedre kontakt med hver enkelt som hører på.

Jeg startet med å fortelle hvorfor jeg ble forfatter. Det var ikke noe jeg bråbestemte meg for da jeg rundet 40, liksom. Nei, jeg tror jeg alltid (i alle fall så lenge jeg har visst om litteratur og bøker) har drømt om å bli forfatter. Men jeg hadde antakelig en stor dose fornuft eller kritisk sans i meg; jeg hadde det liksom for meg at dette var og måtte bli bare en drøm. Og jeg kan heller ikke huske at jeg fortalte til noen at jeg hadde slike drømmer – tvert imot holdt jeg det vel hemmelig.
Som ung kan jeg huske at jeg satte meg ned for å skrive, men det bare stoppet opp for meg etter et par sider eller så. Jeg trodde den gangen at jeg ikke hadde nok livserfaring eller noe å skrive om. Men siden har jeg skjønt at jeg ikke manglet noe å skrive om (for jeg hadde fantasien min!), men jeg manglet verktøyskrinet, metodene som kunne få ideene forløst.

Som voksen tok jeg skrivekurs, og da lærte jeg hvordan jeg skulle komme i gang. Men så fikk jeg samboer og barn, og ingenting skjedde på skrivefronten før jeg i 2006-2007 hadde et friår fra jobben min. Da forsøkte jeg for første gang, helt seriøst, å sette meg ned og skape tekst. Og det viste seg å gå veldig greit. Jeg skrev dette året råteksten til to og en halv roman, ei barnebok og en novellesamling. Når jeg ser tilbake på dette nå, så kan jeg det nesten synes som jeg var overmoden for endelig å begynne ”produksjonen”.

Jeg fortalte tilhørerne litt om metoden jeg bruker – at jeg ikke planlegger, men at teksten for en stor del blir til mens jeg skriver. At det handler om å leve seg inn i handlingen, og kjenne at personene lever.
Videre fortalte jeg om de tre bøkene jeg har gitt ut, og avsluttet med å lese et avsnitt fra «Pengetrøbbel». Jeg har hørt folk diskutere om bygdeoriginalene er borte i vår tid. Jeg tror ikke de er det, og i Svaldal finnes de i alle fall. For å vise fram dette, leste jeg følgende utdrag – der politimennene Truls og Hallgrim drar for å besøke Pål Bratta, en mann som liker å følge med på hva som skjer rundt seg:

Veien opp var usedvanlig smal og dårlig. Vårens smeltevann
hadde stukket av gårde med mye av både veidekke og fundament
flere steder, så den solide lunsjen i magene på politimennene
ble godt ristet og blandet. Av og til smalt det til under
bilen. Hallgrim ropte til lensmannen, for å overdøve skuringen
av grus mot understellet: «Jeg blir bare mer og mer glad for at
det er du og den uniformerte bilen som kjører!»
«Ja, du vet, denne bilen har vært ute en vinterdag før,» skrøt
Truls. «Ja, en vårdag også, forresten. Så, nå får vi se om vi greier
den siste kneika også.»
Rett etter en krapp sving åpenbarte det seg en bemerkelsesverdig
steil stigning opp den siste biten frem til gården Bratta.
Hjulene spant så det freste i grusen i utgangen av svingen, men
bilen kom seg da opp uten altfor stort heft. Truls parkerte like
nedenfor det hvite våningshuset. Gården hadde ikke noe skikkelig
opparbeidet tun, men det hadde vel med det bratte terrenget
å gjøre. Våningshuset, den falleferdige låven og et uthus
sto i rekke – i et slags stivt og gebrekkelig geledd, tenkte
Hallgrim – som om husene var engstelige for å skli utfor kanten
på den bratte skråningen. De steg ut av bilen. I vinduet lengst
unna seg kunne de skimte noen bevegelser bak en urolig gardin.
Truls kommenterte tørt: «Han er nok hjemme, ja.»
«Ser sånn ut,» smilte Hallgrim.
Lensmannen førte an. Da de nærmet seg det hvite huset,
kunne Hallgrim se at malingen var i ferd med å skalle av. Synet
ga ham assosiasjoner til en hare eller rype som var i gang med å
skifte til vårham, for der hvitmalingen hadde sluppet veggen,
skinte det gråflammede flekker igjennom. Før han gikk inn,
vendte Hallgrim seg ut mot dalen, og måtte uvegerlig snappe
etter pusten. Utsikten var rett og slett formidabel. Langt der
nede bredte dalen seg ut foran ham, og han fikk ny innsikt i hvor
variert og frodig bygdas landskap faktisk var. Utsikten kunne jo
være en fin bonus å ta med seg, når man først fant på å bosette
seg et sted som her. Veien opp til Bratta måtte være et håpløst
slit – og særlig på vinterføre, tenkte Hallgrim.
De to karene stampet inn. Truls tok av seg støvlene i den ytre
gangen, og Hallgrim fulgte eksemplet hans. Truls banket på
døra som førte videre inn i huset. Et «Kom inn!» ble avlevert så
raskt og kontant at de ble enda sikrere på at ankomsten deres var
observert. Da de steg innenfor den neste døra, kom de inn i en
ny gang. De åpne dørene videre viste at der lå stue og kjøkken,
i hver sin ende av gangen. Inne på kjøkkenet sto en brunkledd,
eldre mann ved benken og støttet seg på en nokså nett rullator,
tydelig beregnet til innendørs bruk.
«Jeg så at dere kom, så nå holder jeg på med å sette over kaffen!
» kauket kallen med glad røst.
Truls gikk bort til ham og håndhilste.
«God dagen, lensmann!» smilte Pål. «Og hvem har du med deg
i dag?» ville han vite.
Hallgrim presenterte seg selv: «Hallgrim Orhøgden.
Førstebetjent.»
«Åja, deg har jeg både hørt og lest om. Artig å få hilse på deg!
Vær så god og sitt. Sitt hvor dere vil, bare dere ikke tar plassen
min. He-he!»
Hallgrim smilte til Pål, men strevde med å møte blikket hans,
siden Pål led av betydelig skjeling. Øynene, som nå lyste av iver,
kunne skimtes som entusiastisk skinnende rundinger bak de
tykke brilleglassene. Hallgrim følte umiddelbar sympati for
mannen; ordvalg og klangen på stemmen ga inntrykk av at han
var både sosial og kvikk.
Politimennene satte seg på hver sin kjøkkenstol på samme side
av bordet, vis a vis det de forsto var Påls faste plass. Kjøkkenbordet
var noe av det største Hallgrim hadde sett. Det virket
som om det var spesiallaget for å kunne tjene som både arbeidsplass
og oppsamlingssted av bruksting og rariteter for en travel
mann. På det ene hjørnet lå et påbegynt puslespill med 2000
biter, etter det han kunne lese på den tilhørende esken. Midt på
bordet lå det blant mye annet et håndarbeid. Hallgrim kunne
nokså lett artsbestemme dette, på grunn av morens jobb som
formingslærer; det var nupereller.
Ved siden av Påls plass lå det flere stabler med skrivebøker, et
skriveunderlag og et skrin fullt av blyanter og andre skrivered-
skap. Flere kikkerter av ulike fasonger og størrelser var stilt opp,
og i vinduskarmen var det til og med én på et robust stativ. På
veggen hang et digitalt termometer som viste inne- og utetemperatur,
samt minimum- og maksimumstemperaturer, ved siden
av et barometer og et hygrometer. Utenfor vinduet kunne
Hallgrim se et beger for måling av nedbør montert på en slags
arm som stakk ut fra huset – tydeligvis plassert slik for at Pål
kunne betjene og avlese målestasjonen gjennom vinduet.
Følelsen av å befinne seg i et slags observatorium ble stadig mer
påtrengende ettersom Hallgrim så seg omkring.

Jeg håper tilhørerne hygget seg – det gjorde i alle fall jeg! Ei av damene som var der lånte med seg den første boka (Vårløsning) hjem fra biblioteket etterpå. Da er jeg veldig fornøyd, når jeg har greid å vekke interessen eller nysgjerrigheten hos noen.
Flere av de andre tilstedeværende hadde lest alle tre, og ga uttrykk for at de har likt dem veldig godt. Jeg blir veldig glad for ros, så takk skal dere ha.

Og tusen takk til Jevnaker folkebibliotek v/ Tina som ba meg komme!

torsdag 7. juni 2012

Siste korrektur av «Døden på skrivekurs»


I disse dager leser jeg aller siste korrektur på Døden på skrivekurs – kriminalromanen min som skal gis ut som e-bok av Tekstloftet forlag. Den skal samtidig gis ut som Print-on-demand-utgave. Det vil si at man kan kjøpe den som vanlig papirbok; da blir det trykt ett eksemplar nettopp fordi du bestiller den.
Hvor og hvordan du kan kjøpe boka, kommer jeg tilbake til. Enda vet jeg ikke eksakt utgivelsesdato, heller.

Som jeg var inne på i en tidligere artikkel, anbefaler jeg at forfattere får hjelp av kyndige lesere til å språkvaske og lese korrektur. Bare denne ene gangen gjør jeg alt selv, men jeg håper og tror likevel at teksten kommer til å framstå som både lettlest og renvasket.

Som alltid når jeg nærmer seg målstreken er jeg temmelig sliten, og lei min egen tekst. Jeg har jobbet meg gjennom den, finpusset og lest korrektur x antall ganger – det er ikke rart om man til slutt nesten blir kvalm ved tanken på at man må ta for seg teksten enda en gang før man er i mål. Men nå er det siste gangen, og til tross for at jeg akkurat nå er lei teksten, synes at boka blir bra. Jeg håper den vil fenge og interessere alle som er interessert i skriving, litteratur og krim.



tirsdag 5. juni 2012

LIV & RØRE

Liv & Røre-logoen - lånt fra Jevnaker kommunes hjemmeside


Lørdag 16. juni ca kl 13.00 skal jeg delta på Liv & Røre på Jevnaker. Det er tredje året det arrangeres en slik kulturdugnad på Jevnaker, og i år skal altså forfatteren Randi Landmark være med.


Hele programmet for festivalen kan du se her: http://www.jevnaker.kommune.no/Toppmeny/Tjenester/Kultur/LIV--RORE/

Arrangementet jeg skal være med på skal finne sted i biblioteket, og der vil jeg presentere den siste boka mi. Siden Pengetrøbbel henger sammen med de to første bøkene jeg har gitt ut, er det nok naturlig å snakke om hele produksjonen min, og jeg har også tenkt å fortelle litt om hvordan jeg jobber med skrivingen.

Jeg gleder meg og er spent. I dagene som kommer må jeg sette av litt tid til å tenke gjennom hva jeg skal si – for jeg er av typen som liker å stille godt forberedt. Jeg håper det kommer noen og hører på meg!

søndag 3. juni 2012

Om å debutere på en forsvarlig måte

Det finnes etter hvert mange muligheter for en forfatterspire til å debutere uten først å ha blitt antatt av et etablert forlag.
Her er noen av forlagene jeg vet om, som kan ordne en utgivelse for deg:
Kolofon forlag: http://www.kolofon.no/
Licentia forlag: http://www.licentia.no/
Og det finnes flere – bare let på nettet!

Fra disse forlagene stilles det ingen kvalitetskrav overfor manuset ditt, og med mindre du betaler eksplisitt for det, blir ikke manuset ditt redigert, språkvasket eller korrekturlest utover det du klarer å gjøre selv.

Mitt råd til forfatterspirer som ikke har gitt ut bøker før, er at man ikke bør debutere på et slikt forlag som dem jeg har nevnt over – ikke uten at du tar deg råd til å betale for en redaktør/konsulents hjelp. Eller sagt med andre ord: Ikke gi ut et manus uten å ha fått god hjelp til å redigere og språkvaske først!

Med all respekt: Når du ikke har vært gjennom en slik prosess før, vet du ikke hva som skal til for at en bok skal bli lesbar for andre. Det kreves en høy grad av oppmerksomhet og konsentrasjon i forhold til teksten. Det kreves tilstedeværelse og energi lagt i hver eneste linje, hvert avsnitt, og helt fra begynnelsen til slutten.
Jeg var en nokså kritisk leser før jeg debuterte som forfatter, og jeg skrev vel ”ikke så verst” – det var nokså variert og for det meste grammatikalsk riktig. Likevel hadde jeg et ganske stort forbedringspotensiale i manuset mitt – det skjønte jeg først da jeg arbeidet meg gjennom teksten på nytt sammen med en konsulent, og i flere runder.

Når man har vært gjennom en slik ferdigstillelsesprosess noen ganger, får man en slags oversikt over hva som skal til for å hente ut alt det beste av teksten, hvor mye som faktisk kreves av den som skriver.
Selv om du er blitt nokså kyndig, vil det likevel alltid være lurt å ha noe hjelp til å språkvaske og lese korrektur – og kanskje komme med innspill i forhold til oppbygging av teksten.

Som forfatter er man gjerne redd for å ta imot for mye hjelp – hvor mye av boka som utgis er opprinnelig mitt, tenker man kanskje, etter å ha fått mange innspill og gjort endringer underveis. Jo, det er veldig viktig å kjenne – når boka er ferdig – at man kan stå inne for alt som står der. Man må ikke gjøre endringer uten å kjenne at man er enig i det konsulenten foreslår for en, men det er også lurt å ta imot hjelp og råd fra noen som har erfaring, og gi etter for gode argumenter.

Hvis du vil debutere på en forsvarlig måte, så sørg for å få hjelp til redigering, språkvask og korrektur – det er mitt klare råd!



fredag 1. juni 2012

MANUSKONKURRANSE - SERIELITTERATUR

Bildet er hentet fra Cappelen Damms hjemmeside
Cappelen Damm har lyst ut en manuskonkurranse i kategorien serielitteratur.
Vinneren får 200.000 kroner og kontrakt om utgivelse. Det kan også være flere enn vinneren som oppnår utgivelse – det har skjedd før, skriver Cappelen Damm på sin hjemmeside.

Fristen for innsending er 1. oktober 2012. Du må sende inn fem prøvekapitler (ca 20.000 ord) av den første boka, i tillegg til en kort beskrivelse av handlingen i de neste fem bøkene.

Forlagets serielitteraturredaksjon skal være jury i konkurransen, og du kan lese mer om konkurransen her: http://www.norskeserier.no/norskeserier/incoming/article.action?contentId=1920

onsdag 16. mai 2012

17. mai i Svaldal

I anledning nasjonaldagen gir jeg dere et utdrag fra romanen Pengetrøbbel, der vi får et lite innblikk i svaldølenes 17. mai-feiring. Jeg tror det er mange nordmenn - sør eller nord, øst eller vest - som kan kjenne seg igjen i denne scenen:


"Utenfor kirka sto en del folk som ikke tilhørte skaren av de ivrigste kirkegjengerne. Det var blant annet flere foreldre som ventet på at barna deres skulle komme ut etter endt gudstjeneste. Lærere og barnehagepersonell sto også klare, noen passet skoleklassenes faner som barna selv hadde laget av papp og papir på skolen. 17. mai-komiteen hadde stilt opp med flaggborg, og korpset holdt på å gjøre seg klare helt ytterst på plassen, ut mot veien bortenfor kirka. De to politimennene sto fremst som en slags buffer ut mot veien, og hutret i den kalde nordavinden. Det var Hallgrims første 17. mai-jobb i bygda, mens Truls var garvet i gamet. Hallgrim hadde ikke engang tilbrakt en 17. mai i Svaldal tidligere, men reist til Lund hvert år for å markere dagen sammen med familien. Nå gned han hendene mot hverandre og prøvde å slå noen diskrete flokeslag, innforstått med at det neppe var helt korrekt fremtreden i høytidsuniform.
«Brr. Pleier det alltid å være så kaldt her 17. mai?» spurte han.
«Tja.» Truls tenkte seg om. «Jeg har ikke ført noen statistikk akkurat, men dette er jo ei fjellbygd, må du huske. Vi får være glad til så lenge det er oppholdsvær. Regn eller snø i tillegg til denne vinden hadde virkelig svidd i kjakene!»
Betjenten mumlet noe mellom sammenbitte tenner; lensmannen oppfattet det som at han så definitivt hadde et poeng. Hallgrim kikket nok en gang på klokka. Bare noen minutter nå, så burde gudstjenesten være over.
«Hadde jeg visst at det var så kaldt, skulle jeg tatt to lag med ull under. Og tatt de største støvlene jeg har og fylt dem med ull eller avispapir,» sa Hallgrim sammenbitt.
Truls så forundret på ham. «Ja? Sa jeg ikke alt dette til deg før helgen?»
«Gjorde du?» svarte Hallgrim, litt skeptisk. «Jeg hørte det med ull under, men ikke at det burde være to lag?»
«Nåja. Denne erfaringen vil lære deg å ta bedre forholdsregler neste gang,» svarte sjefen, nokså ufølsomt.
«Å, fy fillern,» grøsset betjenten.
Endelig hørtes bønneslagene fra kirkeklokkene, og like etter slo kirkedørene opp. Ivrige unger stormet ut på plassen for å finne riktig fane å stille opp ved. Korpsmusikantene gjorde sine siste forberedelser, de blåste i munnstykkene for å lunke dem litt, før de orket å legge munnen sin inntil. De festet også noteheftene ekstra godt i noteklypene, slik at ikke vinden skulle lage plunder under marsjeringen. Lærerne og 17. mai-komiteen gjorde hva de kunne for at oppstillingen av toget skulle gå så glatt og fort som mulig. Det var flere enn Hallgrim som frøs – og mange hadde det verre enn ham, forsto han. Mange av barna hadde bare tynne sommerklær, så han til sin forferdelse. Han kikket etter Marie, og håpet hun hadde tatt på ullstrømpebuksene som hun hadde snakket om, og ull eller fleece innenfor kåpen.
Snart startet trommeslagerne, og korpset begynte å marsjere. Toget kom sigende etter ut fra plassen foran kirka. Det ble gjort en runde i sentrum først, forbi butikkene, togstasjonen og de offentlige bygningene med postkontor, lensmannskontor og kommuneadministrasjon. Trommeslagene drønnet overbevisende og høylydt mellom husfasadene. Siden forserte toget en nokså lang, steil bakke, før det gjorde et opphold foran aldershjemmet. Der ble dørene åpnet ut til den store terrassen, og noen få eldre mennesker, godt inntullet i pledd og yttertøy, ble trillet eller geleidet ut. Der fikk de først høre en feiende marsj fra korpset, før en provisorisk talerstol ble entret av ordføreren. Talerstolen var pyntet med flagg og nyutsprunget bjørkeløv – drevet frem innendørs, selvfølgelig – i slike rikelige mengder at synet av den omkransede ordføreren ga assosiasjoner til kamuflasje- og militærøvelser i skog og mark. Han lot seg imidlertid ikke affisere av løvverket som kilte ham under nesa, men holdt en kort og fyndig tale som nordavinden snappet bort mesteparten av. Da talen ble avsluttet med en oppfordring om et tre ganger hurra for dagen, sto kirkekoret klar til å synge «Ja, vi elsker», med tonefølge av korpset. Forsamlingen av frosne svaldøler sang med som best de kunne, gjennom sammenbitte tenner. Det hadde vært meningen at koret skulle ha fremført flere sanger, særlig til glede for beboerne på hjemmet, men dirigenten gjorde kort prosess og ga tegn til at koret skulle gå ned fra forhøyningen i terrenget hvor de hadde stilt opp. De få tilhørerne som hadde fulgt med fra terrassen, ble hurtig berget tilbake til varmen innendørs."

Ha en fin 17. mai alle sammen!

onsdag 9. mai 2012

Endorfiner og fantasi

Selv om jeg forsøker alt jeg kan for å unngå det, havner jeg av og til i Motløsbakken. Verdens bratteste og lengste bakke. Den er så bratt at du mister pusten etter bare noen få steg, og den er formelig tapetsert med Janteloven i alle mulige varianter av trykk. Første bud i Janteloven lyder: «Du skal ikke tro at du er noe.»
Bare pass dere for den bakken, folkens. Den står neppe avtegnet på noe kart, for den finnes i ditt indre.
Det finnes sikkert mange triks for å unngå å havne i Motløsbakken, og mange triks for å komme seg ut av den igjen. Selv har jeg nok best erfaring med en form for ”indre medisin” – ja, for Motløsbakken finnes i mitt indre, ikke sant?
Kuren er: Endorfiner og fantasi. Denne kuren virker også forebyggende.

Endorfiner
Jeg liker å gå eller løpe ute. Frisk luft er godt, og gjør godt. Mosjon i frisk luft gjør dobbelt godt – fordi det får endorfinene til å strømme.
Fra Wikipedia: «Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som lindrer smerte og påvirker viljen til å sove, spise og drikke. De blir også skilt ut i kroppen når man skader seg, trener eller blir forelsket, og kunstig gjennom akupunktur.»
Sinnets helse beskriver endorfiner som «Kroppens eget rusmiddel»
Personlig kjenner jeg at humøret blir bedre, og holder seg bedre, om jeg trener og sørger for tilførsel av en dose endorfiner i ny og ne. Er humøret bra, takler jeg motgang bedre. Motløsbakken slipper ikke så lett til.

Fantasi
Dagdrømmene har alltid vært til stor nytte og hygge for meg. Som forfatter er det bra med god fantasi. Fantasi gjør at jeg kan utvikle små ideer til store tekster. Fantasi hjelper meg til å se for meg personer og handling i historiene jeg skaper.
Men fantasi er også til stor hjelp generelt i livet mitt. Om jeg har en tung dag fantaserer og dagdrømmer jeg om fine ting. Noe som KANSKJE skjer i morgen, eller om en time, eller til neste år. Eller kanskje ikke. Det er ikke så farlig. Dagdrømmene kan være urealistisk tullball, det viktigste er at de hjelper meg til å smile, få tilbake gleden, kjenne at livet er fantastisk, samme hva.

mandag 23. april 2012

Skrive om eller skrive nytt?


Jeg fant denne artikkelen på nettet, der Levi Henriksen forteller noe om avslagene han har fått. Det står her:
« – Hver gang jeg mottar refusjonsbrevet, gir jeg meg som forfatter. Det varer bare i 14 dager, så biter jeg tennene sammen – og begynner med noe nytt. Men bare én gang har jeg orket å ta fatt på et refusert arbeid om igjen, betror Henriksen.» Les hele artikkelen her: http://universitas.no/kultur/2199/refser-refuseringen

Etter avslaget må man ta et valg: Skal man skrive noe nytt eller fortsette med å bearbeide det manuset man har fått avslag på – altså skrive om? For man gir seg selvfølgelig ikke!
Om avslaget er ubegrunnet, gir det ingen hint om hva som kan være klok taktikk her. Er det ideen som er uspiselig, eller er det bare utførelsen som er for svak?
Jeg vet ikke, men jeg antar at manus som ligger på et lavt nivå språklig – som har langt igjen med mye redigering, språkvask og korrektur før det kan sies å være ferdig – blir avvist i alle fall på grunn av dette. Tid er penger, og konsulentenes tid brukes ikke på manus med veldig dårlig språk.

Jeg har som regel – i likhet med Levi Henriksen – begynt på nye ting, etter å ha fått avslag. Jeg har skrevet barnebok, en ungdomsroman, noveller for voksne, kriminalromaner og mer rendyrkede feelgood-romaner. Jeg har tenkt: Der fikk jeg nei til det ene, så det andre, da kan jeg vel ikke dette ene eller det andre, men det tredje, kanskje!? 

Etter å ha holdt på ei stund med prøving og feiling er jeg temmelig sikker på at det ikke holder å skrive godt eller levere manus som er tett opp imot ferdig – forlaget må mest av alt like ideen din, og ha tro på at den kan bli ei salgbar bok.

torsdag 19. april 2012

Om avslag

I et tidligere innlegg skrev jeg om skrivekonkurranser, fordi det virker som et interessant tema for leserne mine, men det er også et annet tema på bloggen som ser ut til å vekke interesse, nemlig AVSLAG. I dag tenkte jeg å skrive litt om hvordan avslag føles, hva de kan føre til av vansker og problemer, og hvordan de kan takles.

Hvordan det føles å få avslag
Jeg har for så vidt skrevet om dette før. Et avslag kan oppleves som et klaps på hånda, et ”Fy!”
Jeg har vært kreativ, vært et lekende menneske, kost meg med skrivingen og laget noe jeg kunne tenkt meg å lese selv. Men best som jeg sitter der og er kjempefornøyd med det jeg har laget, får jeg plutselig et klaps på hånda, som svir. Og jeg sitter der som en uforstående idiot – hva var det de ikke likte? Hva gjorde jeg galt nå, da?
Jeg har selvfølgelig tro på manusene jeg sender inn til forlagene, og det ligger mange, mange arbeidstimer bak det jeg til slutt anser som nær opptil ferdig (jeg vet at det ikke er helt ferdig, den aller siste finishen må jeg ha hjelp til), så jeg er alltid optimist og håper det beste når manuset leveres. ”Denne gangen!” tenker jeg. ”Denne gangen må det gå veien!”
Så – etter ukers ventetid – kommer avslaget. Som oftest et ubegrunnet avslag, et standardformular forlaget har liggende klar til nettopp slik bruk. 
Av og til er avslaget begrunnet, og – som jeg har vært inne på tidligere – mange ganger har disse svidd og irritert mest. Per i dag er jeg enda ikke sikker på om jeg foretrekker et ubegrunnet eller begrunnet avslag. Først ønsket jeg begrunnelse, fordi jeg trodde det ville være en hjelp til å komme videre, men etter å ha mottatt noen begrunnede avslag, ombestemte jeg meg.
Selvfølgelig er jeg interessert i å få gode tips, lære, komme videre, men mange ganger har jeg følelsen av at begrunnelsene ikke kan brukes til noe som helst i den gata. Det kjennes ikke som om forlagene tenker på mitt beste, og vil hjelpe meg inn på en vei som kan føre til noe. Det virker heller som om de ganske raskt bestemmer seg for om svaret er JA eller NEI, og når de har bestemt seg for NEI og har tid/lyst til å gi en begrunnelse, så rasker de sammen noe i en viss fart. Det jeg forsøker å si er at forlagets hensikt ikke er å hjelpe meg videre, men å gi en begrunnelse jeg kan slå meg til ro med.
Et avslag fyller meg alltid med dårlige følelser, og er en skikkelig nedtur. Alt jeg har drømt om og håpet på, faller i grus. Jeg kjenner meg liten og dum, verdiløs og håpløs. Dum – fordi jeg innbilte meg noe. Jeg innbilte meg at jeg kunne skrive, at jeg hadde laget noe fint, noe som kunne være til glede for andre. Jeg tok nok feil.


Negative konsekvenser av avslag
Det er opplagt at man begynner å tvile på seg selv og evnene sine. Man kan miste gnisten, gleden ved å skrive. Kort sagt tror jeg man kan bli en dårligere skribent av for mye motgang, som en tryllekunstner blir dårligere om han blir nervøs og skjelven på hånda.
De fleste av oss har en indre kritisk røst, og når man også får kritikk utenfra kan disse kritikkene møtes, medføre en slags resonans slik at de forsterker hverandre.
Noen gir opp. Noen fortsetter å skrive, men vegrer seg for å sende flere manus til forlag for vurdering. Putter man drømmene i skrivebordsskuffen, kan de i alle fall ikke knuses.

Hvordan takle avslag?
Det vet du sikkert like godt som jeg – og det finnes mange måter å takle skuffelser og nederlag på. Man må jo fordøye det, selvfølgelig – innse hva det betyr: Måneders arbeid førte ikke fram denne gangen heller – forlaget likte det ikke.
Jeg har en tendens til å bli motløs og grublende, grave meg ned i en masse Hvorfor og Hva skal jeg gjøre nå!?
Kanskje det hjelper å gråte en skvett – give yourself a good cry, som engelskmennene sier.
Eller gjøre noe helt annet – ta en løpetur, møte venner, luke ugress, synge en sang.
Kanskje man kunne avreagere med å slite avslagsbrevet i filler – brenne det eller hoppe på det?
For min del har jeg funnet ut at det beste er å ikke ta avslagene for tungt. Det er bare et avslag, en ubetydelig, liten hendelse på en lang, lang vei. Som Karlsson på taket (en av mine barndomshelter) pleide å si: «Det er en hverdagslig sak!»

Det kan også være nyttig - for å få en til å forstå og roe seg ned - å forsøke å sette seg i forlagenes sted. Hvordan tror du det er for dem å sitte og lese hundrevis av manus – uferdige, halvferdige, tungtfordøyelige og ubegripelige – alt i en salig blanding?
Jeg tror det må være innmari vanskelig å sile ut hva som kan bli bra med noe konsulenthjelp, og hva som bygger på ideer som uansett ikke kan bli noe salgbart.
Når det er sagt er vi vel boklesere alle sammen, og vi ser hva vi ser: Etablerte forfattere stilles det neppe like høye krav til, som til nye, ukjente stemmer.

Uansett hvor du er på veien, uansett hvordan du takler nederlag og jobber videre – det er noen ting vi vet:
Den som gir seg, kommer i alle fall ikke i mål.
Du må ha tro på deg selv og det du lager.

LYKKE TIL!

onsdag 18. april 2012

Omtale av Pengetrøbbel i Østlendingen, 17. mars 2012


Allerede for en måned siden sto denne omtalen av Pengetrøbbel i Østlendingen, men først nå har jeg fått tak i den. Dette var også et stort og flott oppslag! :-)

Dessverre ble artikkelen krympet og ganske uleselig da jeg scannet den - så jeg gjengir teksten her, artikkelen er signert Karin Tørklep Sletten:

TRILOGI OM SVALDAL
Tidligere biblioteksjef i Alvdal med bok nummer tre om fjellbygda


Randi Landmark presenterer sin tredje roman om kjærlighet, krimgåter og livet på bygda i boka «Pengetrøbbel».



Mange kjenner igjen Randi Landmark som tidligere biblioteksjef i Alvdal. Nå er hun i tillegg solid etablert som forfatter med tre bøker på samvittigheten i løpet av like mange år.

- Jeg sluttet å jobbe for et par år siden for å satse på å skrive. Det er langt fra noe å leve av, og jeg har ikke tjent ei krone ennå, men det er moro å prøve, sier Landmark.
Nå er hun på utkikk etter arbeid igjen, for å fortsette med å skrive bøker på si. Hun har drømt om å bli forfatter siden hun var unge, og tok skrittet etter passerte 40 år.

Inspirert av Alvdal
De tre bøkene i serien; «Vårløsning», «Lystløgneren» og «Pengetrøbbel» foregår alle i den fiktive fjellbygda Svaldal.

- Jeg har hentet inspirasjon fra de årene jeg bodde i Alvdal, innrømmer Landmark.
Hun beskriver bøkene sine som en slags sjangerblanding av moderne bygderoman, feelgood og krim. I lanseringen av den tredje boka tar forlaget Publica i bruk ordet «feelgoodkrim» i et forsøk på å gi et inntrykk av hva slags bøker dette er.
- Serieideen bygger på at vi følger kjæresteparet Hallgrim og Marie - han politi, hun førskolelærer - fra bok til bok, og i hver enkelt bok får Hallgrim en kriminalsak å jobbe med. Selv om dette er underholdningsromaner, tar jeg også opp alvorlige tema, som homofili, bygdedyret, vanskelig kjærlighet og spillavhengighet og pengeproblemer.

Krim som e-bok
Landmark tør ikke si for sikkert om det kommer flere bøker fra livet i Svaldal.

- Jeg har nok av stoff, så tiden vil vise. Akkurat nå holder jeg på med en krimroman som skal lanseres som e-bok på forlaget Tekstloftet, sier hun.
Boka handler om en forfatter som går til ekstreme skritt når hun blir lei av å få manuset refusert av det ene forlaget etter det andre.
- Jeg fikk skrevet av meg mye frustrasjon for egen del i den boka, ler hun.

Gode opplevelser
Etter tre romaner om fjellbygda Svaldal er hun spent på mottakelsen den rykende ferske boka hennes får.

- Det er veldig inspirerende å se arbeidet sitt ferdig mellom to permer. Som forfatter ønsker jeg å gi leserne en hyggelig leseopplevelse - boka skal være spennende uten å være voldsom eller makaber, slik kanskje en del hardkokte kriminalromaner er i dag. Jeg er glad for at forlaget Publica er der, som tør å gi ukjente stemmer som meg en sjanse, sier Randi Landmark.

mandag 16. april 2012

Når skal man sette strek?

I disse dager holder jeg på å lese korrektur på kriminalromanen min som skal gis ut som e-bok på Tekstloftet forlag. Arbeidstittelen på manuset var «Som skrevet står», men da denne tittelen har vært brukt av andre før (i forbindelse med en teaterforestilling), ønsket jeg å kalle boka noe annet. «Døden på skrivekurs» dukket opp som en mulighet, og jeg tror nokså sikkert at dette blir den endelige tittelen.

Omtalen av boka vil lyde omtrent slik:

Kolbjørn og Sigve – politimenn og gode venner – dumper høyst ufrivillig oppi en mordsak mens de er på fjelltur. Liket – en kvinne i 40-årene – som fiskes opp fra Nutend-vannet, viser seg å ha vært gjest på Solstad høyfjellshotell og deltaker på et skjønnlitterært skrivekurs, arrangert av Scarabæus forlag. Det blir snart åpenbart at den drepte – Edvarda Knutsen – ikke var spesielt godt likt av noen av de andre kursdeltakerne, og dessuten var på kant med forlaget som arrangerte kurset.
Hvorfor var hun i det hele tatt invitert til Solstad – forlaget likte jo hverken henne eller det hun skrev?
Og hvem drepte henne? Riktignok var hun mislikt av alle, men hvem gikk så langt som å ta henne av dage?


Manuset til «Døden på skrivekurs» kom bitvis fram – denne gangen skrev jeg ikke boka fra start til mål, slik jeg for en stor del har skapt de tre romanene fra Svaldalmiljøet. Tilblivelsen har vært nesten som å legge et puslespill. Bitene kom fram en for en. Til slutt måtte jeg skaffe meg en god oversikt over hva jeg hadde av biter. Jeg fant da ut at noen biter manglet for å kunne lage et helt bilde. Disse laget jeg til slutt – og noen biter måtte jeg også forkaste, da de ikke passet inn i helheten.
Den spede starten av manuset var en tekst der en kvinne skriver om vårpussen sin i hagen – hun blir nervøs av kraslingen av det tørre løvet, som fyker og spretter litt uberegnelig hit og dit mens hun holder på å rake. Kvinnen lider av angst – plutselig klarer hun ikke være ute mer, men går inn i huset hvor hun føler seg trygg, og setter seg ved kjøkkenbordet for å skrive. Hun ønsker å bli forfatter, og det kommer fram at hun har skrevet mye, sendt mange manus til flere forlag, men bare fått nei over hele linja. Dette har skapt enorm frustrasjon hos henne, og etter hvert som romanen skrider fram får vi innblikk i hvor farlig stor denne frustrasjonen er, og hvordan hun kommer til å utøve desperate handlinger for å komme til målet sitt – nemlig det å få utgitt bok.
Jeg tror at denne romanen vil være av spesiell interesse for folk som er interessert i forfattere og litteratur, men jeg håper også at krimplottet vil oppleves spennende.
Måten romanen er skapt på gjør at den kan beskrives som episodisk. Jeg håper at dette episodiske preget gir lite dødtid og tomme transportetapper.

Nå til det egentlige temaet for dagens innlegg: 
Når kan man sette strek for finpussing og flikking, og si at er teksten så bra som jeg kan få den?
Det er vanskelig å vite, og det er til avgjørelsen av slike ting det er fint med hjelp fra konsulent/redaktør. For akkurat dette manuset blir jeg nødt til å stole på min egen vurderingsevne og bestemme selv når manuset er klart for utgivelse.
Siden jeg har vært igjennom prosessen med å jobbe fram manus og bearbeide helt til ferdigstilt bokutgivelse tre ganger tidligere, mener jeg at jeg vet hva som skal til. Og jeg er veldig nære målet nå. 
Råteksten/råmaterialet (som ble laget på slutten av 2009/begynnelsen av 2010) har vært pusset og flikket på x antall ganger. Manuset har ligget og hvilt og godgjort seg i mange runder, det har vært til vurdering hos noen forlag, og jeg har til en viss grad lyttet til innspill jeg har fått av de som har lest og ment noe om teksten.
Det er skummelt å sette strek, men man må en gang bli ferdig; en gang må teksten bli født for at den skal få møte sitt publikum.

torsdag 12. april 2012

Fantasier om forlag

For meg fremstår forlagsbransjen som en litt stengt og gåtefull verden.
Jeg har inntrykk av at forlagene for det meste bare kan sitte helt i ro og vente på at forfattere skal sende inn manus til dem – de store, etablerte forlagene trenger ikke være særlig utadvendte, inviterende eller engang imøtekommende – de drukner i manus uansett.

I en kriminalroman jeg har skrevet – som skal utgis som e-bok om ikke altfor lenge – kommer jeg indirekte inn på hvordan jeg ønsker meg at forlag kunne ha jobbet for å finne de nye stemmene flere av dem sier de er ute etter.
I romanen har politiet ærend i det store, anerkjente (oppdiktede) forlaget Scarabæus, der de snakker med en konsulent ved navn Eilertsen, om et skrivekurs forlaget har arrangert.
Politiet vil gjerne vite hvem som kom på at forlaget skulle arrangere et slikt kurs.
Eilertsen svarer:

«Hvems idé det egentlig var? Vi diskuterte på et internt seminar en gang, dette med at forlaget har som grunnholdning at vi ønsker å finne nye fortellerstemmer. En i salen nevnte at vi fant strengt tatt ingen eller ingenting av den slags, alle nye stemmer vi har oppdaget de siste årene har selv oppsøkt oss, ved å sende inn manus eller synopsis, som så har vakt interesse hos våre konsulenter. Vi oppsøker aldri mulige kilder selv – aviser, magasiner, blogger – for å lete opp skribenter med synlig talent. Og da var det at en eller annen foreslo at vi kunne arrangere et kurs, ledet av en forfatter fra stallen her, som vi har tro på, der vi gjennom annonsering og andre former for utadrettet kommunikasjon ville kunne få inn søknader fra noen av de nye stemmene, og gi dem en mulighet til å få ei lilletå innenfor.»


Nå har jeg faktisk opplevd at fantasien min (i forhold til at forlagene kunne lete og speide etter talenter på nettet, i aviser og blader) på en måte har blitt virkelighet. Jeg blogget om en upublisert kriminalroman jeg har liggende – ga et lite sitat som antydet at den handlet om litteratur og forlag, og Ken Hansen i Tekstloftet forlag leste det jeg blogget om. Han spurte da om jeg ikke ville vurdere å få den publisert som e-bok på Tekstloftet, siden han mente det var bedre enn å la den ligge i en bortgjemt fil på PC-en min. Jeg kom til at det har han rett i. Han fikk lese romanen, likte den godt nok til å ville stå som utgiver for den, så nå skal det bli e-bok av den. Bare jeg blir ferdig med n-te korrektur…

Hurra for alle drømmer som blir til virkelighet, og hurra for Ken Hansen, en forlagsredaktør som virkelig har skjønt dette med oppsøkende virksomhet!

Gode pauser

Selv om man holder på med ting man elsker å drive med – som for eksempel skriving – er det viktig å ta pauser, koble ut og ha fokus på noe helt annet en gang iblant.
Jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig flink til å ta pauser, enten skrivingen går lett eller tungt. Går det lett, sier det seg selv at jeg blir så ivrig at jeg glemmer tid og sted. Går det tungt, synes jeg at jeg må prøve likevel og presser meg videre.
Og ofte er det slik at når man først har jobbet seg inn i et stoff – noe som kan ta lang tid og kreve mye konsentrasjon – har man ikke lyst til å slippe det igjen for tidlig, fordi man vet at da må man bruke tid på å sette meg inn i stoffet på nytt, etter pausa.

Men av og til blir det pauser, enten man tar seg sammen og bevilger seg det, eller det skjer ting rundt en som gjør at man bare må.
Påska var fantastisk fin – for vi reiste bort ei hel uke for å bo på ei koselig hytte, omgitt av litt skog, men nære den norske fjellheimen. Når man befinner seg slik på toppen av verden er det lett å føle seg ovenpå.
Alt strevet og grublinga rundt skrivinga ble liggende igjen hjemme – jeg greide å slippe prosjektene mine med tankene også. Jeg leste andres bøker og koste meg med dem, jeg gikk turer i flott natur, på beina i hvite gater (for skiløypene var for harde for min smak), sammen med menneskene som betyr aller mest i livet mitt. Livet føltes så oversiktlig og godt – det var deilig å ha fri.
For det er ikke alltid så lett å ta helt fri, er det vel? Det har du sikkert kjent mange ganger også. Kroppen og tankene må slappe av, være der de er, ikke hige etter noe annet, tenke på hva som skal skje når jeg bare kommer hjem igjen. Det er en kunst å kunne nyte det gode livet har å by på, nyte nået.

Tilbake etter en slik fin påskeferie kjenner jeg at jeg er klar for nye utfordringer ved tastaturet!