onsdag 2. september 2020

Noe er bedre og noe er verre


Nå har vi levd i den nye virkeligheten med koronasmitten i ganske lang tid. Noen synes det er nok nå, som om det er noe enkeltpersoner kan bestemme, «at nå har vi slitt nok med denne koronaen» og gir blaffen i smitteverntiltakene. Tålmodighet er en dyd, er det noe som heter. Men alle er ikke like tålmodige, det viser seg gang på gang.


Vi må fortsette å leve, og vi må tilpasse oss den nye hverdagen med anbefalte smitteverntiltak. Da samfunnet gradvis ble åpnet utover sommeren var det en kalkulert risiko; man regnet med at åpningen ville medføre en (helst liten) økning i smittespredningen. Det blir sagt at koronaviruset - og tiltakene mot spredning av det – vil være noe vi skal leve med i kanskje årevis framover. Og det er ikke mulig å holde samfunnet nedstengt «for evig». Det koster veldig mye, sliter på både økonomi og menneskesinn.

Noe ble bedre da samfunnet stengte ned. Flytrafikken stoppet nesten helt opp, og forurensningen gikk betraktelig ned. På veiene var det plutselig ikke noe særlig rush-trafikk å snakke om, da alle som kunne det skulle jobbe hjemmefra. Lufta i byene ble bedre å puste i på grunn av den store nedgangen i trafikk.
Etter hvert som det var greit å reise på jobb igjen, var det en del som valgte sykkel; det var jo vår/sommer og elsykkelsalget har virkelig tatt av. De som bor i grei avstand fra jobben, har byttet ut bil med elsykkel. Også en god ting.

Folk har vært veldig mye ute i skog og mark. Som følge av at organiserte fritidsaktiviteter var avlyst og treningssentre stengt, bevegde folk seg i stedet ut. Vi var også heldige med at våren – i alle fall her på østlandet – hadde mye godvær å by på. Mye sol, god temperatur. Det meldes om rekordmange som har gått tur-orientering. Og det er solgt telt og hengekøyer en masse. Sommerferien skulle jo helst tilbringes i Norge, og vi er så heldige at vi har nærmest uante mengder av skog og fjell man kan traske i, fjorder og sjøer man kan padle og seile på, veier og stier man kan sykle eller kjøre, og underveis er det fantastiske landskap som gjør oss storøyde og varme om hjertet. Vakre Norge!

Så over til det som ikke er så bra: Det er ikke anbefalt å reise kollektivt i disse dager. Det er stikk imot det vi ellers ønsker; at folk lar bilen stå og benytter seg av buss eller tog for å reise til og fra jobb. Frykten for smitte gjør at flere velger å kjøre bil.

I matvarebutikkene hadde vi – før koronaen – fokus på mindre plast. Vi valgte å ha med gjenbruksnett når vi plukket grønnsaker og frukt i løs vekt, og skydde varer som var pakket i plast. Frykten for smitte gjør at vi har begynt å pakke flere varer i plast. Bakervarer for eksempel, skillingsboller og skolebrød er nå pakket parvis eller enkeltvis i plast.

Jeg jobber på bibliotek. Der har vi vanligvis fokus på å være et møtested. Folk som sitter mye hjemme og kanskje er sosiale bare på nettet, mister noe vesentlig. Vi ønsker å være et sted der folk enkelt kan møtes fysisk. Vi formidler litteratur og kunnskap gjennom samlingene våre og arrangementer. Når det har kommet mange på et arrangement, anser vi det som særlig vellykket. På grunn av korona er det nå begrenset hvor mange publikummere vi kan ha for hvert arrangement. Det generelle besøket til biblioteket, folk som skal låne, sitte og studere, ta utskrifter og bruke  publikumsPCer, er på et lavt nivå sammenliknet med et normalår. Jeg antar at mange holder seg unna fordi de frykter smitte.

Jeg er født på 60-tallet og vokst opp på landet. Så jeg er i utgangspunktet ingen «klemmer». ;-)
Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg vent meg til å gi og få klem når jeg møter gode venner. Og det har jeg satt pris på. På grunn av korona er vi nå tilbake til den reserverte avstanden. Nå skal vi ikke engang håndhilse.
Mange eldre og ensomme har mistet nærhet og varme i denne tiden. Av frykt for å smitte personer i risikogruppa, har man sluttet å besøke, og i alle fall klemme eller være nær når man har vært på besøk. Hva gjør det med oss? Hvordan kan vi uttrykke omsorg og omtanke uten å ta på hverandre?

Hvordan er det med deg? Har du noen plusser eller minuser å tilføre denne «lista» over verre og bedre?

søndag 26. april 2020

Positivisme og humor


Jeg ser på humor som et viktig hjelpemiddel til å holde ut når man har en tung dag. For tunge dager har alle, enten man vil eller ikke, og enten man vil innrømme det eller ikke. Det er ingens liv som består kun av solskinnsdager. Det nekter i alle fall jeg å tro!
Noen ganger går det tungt. Noen ganger er det oppoverbakke, motvind og andre motarbeidende krefter som preger hverdagen. Kanskje er det umulig å le når man ligger helt nede, men OM man kan finne noe å muntre seg med, så vil det ofte gjøre tilværelsen lettere.
Positiv tankegang tror jeg til en viss grad kan øves opp. Da jeg var liten leste jeg om Pollyanna. Hun er en litterær karakter skapt av Eleanor H. Porter. Pollyanna hadde sine utfordringer, men hun valgte å ha en positiv tilnærming til alt som skjedde. Hun kalte det «Være-glad-leken». Jeg husker jeg likte måten hun taklet tilværelsen på.
Men en god ting kan også overdrives. Det kan være situasjoner hvor det å prøve å finne noe å være glad for, bare blir dumt. Enkelte ganger må det være lov å sette seg ned og grine en stund. Eller rive sund noe, hvis man føler at det er en bedre måte å få ut frustrasjonen på.

Nå er Norge (og hele verden) satt i en alvorlig situasjon som preger hverdagen til hver enkelt.
Tenker vi som Pollyanna, kan vi trekke fram tanker som: Vi er heldige vi som bor i Norge, som har et velfungerende helsevesen, og ei statskasse som ikke var bunnskrapt da koronaviruset gjorde at drastiske tiltak var påkrevd.
Og det finnes lyspunkt hvis du kikker deg rundt. Ikke alle elever sliter i hjemmeskole, for eksempel. Enkelte kan ha bedre konsentrasjon og læringsmiljø når de får jobbe i ro hjemme med oppgaver, har støtte fra lærere og kanskje foreldre når de trenger det. Kanskje opplever de nå at de blir sett ordentlig for første gang når læreren ringer og gir individuell oppfølging. I klassehverdagen opplevde de kanskje alltid å stille sist, fordi det var andre elever som var flinkere til å få oppmerksomhet?
Det meldes også om ensomme som i disse dager kjenner seg mindre ensomme, fordi det å sitte hjemme alene er noe «alle» gjør og man kjenner et fellesskap gjennom felles opplevelse av alenesitting.
Mange har oppdaget teknologiens muligheter for å møtes på nettet, og har omsider lært å bruke verktøyet som lenge har vært tilgjengelige. Etter at denne koronaunntakstilstanden er over, kanskje hjemmekontor, nettmøter og videokonferanser blir vanligere i folks arbeidshverdag?
Kriser og vanskeligheter gjør at kreativiteten blomstrer. Går det ikke med plan A, så kanskje vi greier å finne en plan B. Overraskende ofte finnes det flere mulige løsninger, og nå graver vi dem fram.

Noen nøyer seg ikke med bare å være positive, men finner til og med ting å le av i denne merkelige tiden. Man kan leke med ord. Ordene korona og karantene kan lekes med. Koronasveis; det har ikke vært mulig å gå til frisør på mange uker, og etterveksten er nå godt synlig på mange. Noen synes det er morsomt å tenke på at nå blir det avslørt hvilken hårfarge folk egentlig har. Overraskende mange blonde og mørkhårede viser seg egentlig å være ganske grå.
Korona/karantene-kroppen; mange blir sultne på hjemmekontoret, og trening har det kanskje blitt lite av med alle treningssentre stengt.

På sosiale medier deles videosnutter og bilder som får oss til å le av selvgode presidenter, statsråders ville hårsveiser (gjett hvem jeg tenker på). Mange irriterte seg over folks hamstring av doruller, mens andre mer undret seg og nærmet seg fenomenet med nysgjerrighet og humor. Hva skulle folk med alle dorullene? Hva kreative folk har forestilt seg har blitt vist i form av morsomme bilder og filmer – vi ser hva dorullene kan brukes til: triksing eller andre treningsformer med doruller, pokerspill med doruller som innsats, innredning av huset med doruller.

Nå begynner vi å åpne opp. Barnehagene startet igjen forrige uke, og i morgen starter småskolen. I forrige uke kunne vi gå til behandlere igjen, som fysioterapeuter og kiropraktorer. I morgen blir det også mulig å gå til frisøren, og kor og korps kan møtes til øving, så sant de ikke er flere enn 30 stykker og holder anbefalt avstand til hverandre.
Det alle er spente på nå, er om det kan føre til mer smittespredning når det åpnes for disse typene aktivitet som gjør at mennesker kommer sammen i større grad enn de har gjort den siste tiden.

søndag 5. april 2020

Det beste og det verste

Tre uker med unntakstilstand har vi i Norge nå lagt bak oss. Mange snakker om hvor gode vi er på dugnad, og roser oss selv med at nå viser vi det beste i oss, alle sammen. Hurra for oss!

Men for å helle litt malurt i begeret:
Ganske mye av det som skjer og som kommenteres på sosiale og andre medier får meg til å tenke at mange også viser sine verste sider i disse dager. Det er mye sutring og klaging, og strenge, nærmest hodeløse irettesettelser av andre. For noen vet selvsagt alle regler på rams, er egenoppnevnte smitteverneksperter og vet best hvordan vi skal oppføre oss i disse merkverdige tider. Og disse noen informerer og irettesetter andre på ganske ukoselige og bryske måter.

Helt i starten hørte vi om folk som bevisst spredte redsel ved å gå og hoste rett i ansiktet på mennesker som tilfeldigvis var på reise med samme tog som dem. Det var ikke bra, og det var på sin plass å få satt en rask stopper for slikt.
Men senere hørte vi om folk som klager over joggere som puster og peser og kanskje snyter seg eller spytter på stien.
Folk som klager over at de ikke får reise på hytta i påska.
Folk som klager over folk som klager over at de ikke får reise på hytta.
Folk som klager over at andre går tur to og to tett sammen og skravler høyt.
Lista her er ikke utfyllende.

Noe av klagingen og irritasjonen skriver seg nok fra at vi i bunn og grunn er redde. Og vi synes folk oppfører seg uforsvarlig, og når vi mener de bryter regler, bjeffer vi til dem.

Hver og en får gå litt i seg selv, tenker jeg. Det er en del av det å være menneske og del av et fellesskap at man tar hensyn, ikke bare tenker på seg selv (og sin familie), men tenker over hva man gjør og sier, passer på at man ikke sjenerer eller ødelegger for andre.
Hvis du opplever at noen gjør ting som ikke er bra, så er det selvfølgelig flott at du sier ifra, men jeg tror det har større virkning hvis du sier ifra i en behersket, nøytral tone i stedet for å skjelle og smelle, eller skrive sinte innlegg i avisa.

Nå går vi snart inn i påska, og i år blir det nok hjemmepåske på det fleste av oss.
Kanskje kan vi håpe på at ting går litt mer over i normal gjenge etter påske?

Jeg håper du kan slappe av og hygge deg i påska. At du har nok lesestoff, kryssord og hva du ellers liker å pusle med. God påske!

fredag 27. mars 2020

Hva har du i bokhylla?

Da har det gått to uker siden Norge stengte ned. Bibliotekene stengte også, bare noen få har gitt tilbud om utlevering av materiale; kall det gjerne take-away-bibliotek. Bokhandlene på nett får visst mange bestillinger i denne korona-tiden, for folk trenger bøker. Noen holder på med studier, da sier det seg selv at de trenger bøkene. Mens andre er kroniske bokormer og bare må ha ei, eller gjerne flere bøker de kan la seg oppsluke av.

Jeg er så heldig at jeg jobber på bibliotek, så jeg har hatt den frynsegoden at jeg kunne ta med en hel del hjem derfra.
Men jeg har også mye i hyllene her hjemme! Og det har kanskje du også? For min del er det nå kanskje tid for endelig å lese den tykke biografien om Ernest Shackleton, skrevet at Roland Huntford, som jeg kjøpte på et antikvariat for en del år siden, men som bare har blitt liggende fordi jeg hele tiden har nye bøker fra biblioteket som går foran; de har jo begrenset lånetid.
Eller kanskje det er tid for å lese noe om igjen? Beatles av Lars Saabye Christensen har jeg allerede lest to eller tre ganger, men det hadde vært hyggelig med et gjensyn. Eller hva med Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset? Jeg var så ung da jeg leste den. Den gjorde inntrykk da, men ville sikkert gjøre et helt annet inntrykk nå som jeg er voksen.

Hvordan er det med deg? Har du gravd fram noen godbiter fra eget lager i disse dager?
Å lese er noe jeg alltid gjør mye av. Nå som livet er så annerledes for oss alle, og mange er urolige til sinns, så er det godt med ei bok som virkelig engasjerer. Da glemmer man seg selv og det som plager, kan leve seg inn i andres skjebner, rett og slett drømme seg vekk en stund.
Lesing vil jeg anbefale uansett, men spesielt nå.

lørdag 21. mars 2020

Medisin mot uro

Nå har det gått en drøy uke siden Norge stengte ned. Veldig mange kjenner usikkerheten prege livet akkurat nå, og usikkerheten gjør oss urolige. Vi trenger tålmodighet, og vi trenger håp og tro.
Jeg regner meg selv som en tålmodig person. Det kan være noe ved personligheten min, men jeg har også måtte lære meg tålmodighet, eller jeg kan si at jeg har fått anledning til å trene tålmodigheten min.
Det gis situasjoner og perioder i alles liv, tror jeg, da man er nødt til å ta en dag om gangen, en time av gangen, et minutt av gangen. Det er best å ikke tenke så mye på i morgen eller i går; ikke tenk på neste uke eller neste måned, men vær til stede i nået og gjør det beste ut av akkurat det øyeblikket du er i nå.

Det er naturlig å kjenne uro for situasjonen vi er i. Ingen vet hvordan korona-viruset vil spre seg, eller hvor lang tid det vil ta før vi kan vende tilbake til en noenlunde normal hverdag igjen. Bedrifter vil gå konkurs, mennesker vil miste jobben. Friheten vi er vant til å ha, til å kjøpe hva vi vil, reise hvor vi vil, kan vi komme til å miste. Men vi er med på denne stengingen av samfunnet i håp om å redde menneskeliv.

Jeg leste en oppfordring et sted om å skrive dagbok fra denne tiden vi nå er inne i, siden den er - som jeg nevnte i forrige innlegg - historisk.

Å skrive kan være å samle tankene. Å skrive kan være å sortere, skape orden i kaos. Å skrive kan være å trene tålmodigheten sin, finne roen. Å skrive - som å lese - kan gi adspredelse og trøst.