lørdag 25. januar 2020

Alle kan gjøre litt

Gjenbruksnett til frukt og grønnsaker.
Smart! :)
Heller ikke nå har jeg noe særlig av skriving å skrive om, så jeg tar heller opp et tema som opptar stadig flere, nemlig klima. Som jeg har skrevet før, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å ikke poste artikler om annet enn skriving på denne bloggen, men da jeg først prøvde meg på et annet tema ble det tatt ganske bra imot. Og temaet klima kan jeg for så vidt knytte opp mot et skriveprosjekt jeg har, selv om det foreløpig bare er på tankestadiet. ;-)

Det var engang jeg begynte å kna på en framtidsfabel eller dystopi. Der er jorden i ferd med å bukke under, og i denne fabelen går det så galt fordi menneskeheten aldri ble enige om hva miljøproblemene skyldtes (var de menneskeskapte eller tilfeldige svingninger?) eller hvordan de kunne repareres.

Det er vel etter hvert ganske stor enighet om at klimaendringene vi opplever i verden i dag, er menneskeskapte. Og hvis det ikke settes i verk drastiske tiltak, kan jorden, hele livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker gå tapt.

Jeg tror mange tenker at dette er skummelt, kanskje særlig de unge. Jeg husker selv da jeg vokste opp, at nyheter i aviser og TV kunne skremme. Den gangen var det den kalde krigen og redselen for at det skulle bryte ut atomkrig som var det skumleste.
Når det gjelder klimaendringene ønsker vel de fleste at problemet blir fikset, men man tenker kanskje at det er fint lite jeg, ett enkeltmenneske, kan gjøre. Så skyver man heller de ubehagelige tankene til side og lever som før.
Men hvis vi skal begynne et sted, må det vel være med oss selv? Og om det i utgangspunktet er bare litt vi kan gjøre, så er det vel uansett bedre enn ingenting?

Hvis du tenker etter er det kanskje noe du kan gjøre? Som for eksempel minske bruken av plast?
Jeg har lært at det finnes noe som heter bee wrap (på norsk: bivoksark) du kan bruke i stedet for plastfolie til å pakke inn mat med. Arkene er laget av bomull innsatt med bivoks, og er for gjenbruk; de kan rengjøres i kaldt vann og mild såpe, henges til tørk, og så kan de brukes på nytt. Behandler man arkene riktig, er det sagt at de holder ett år. De kan ikke brukes til kjøtt eller fisk, men du kan bruke de til matpakka, eller når du pakker inn ost, brød og hva du ellers pleier å bruke (engangs)plast på.
Bivoksarkene har også klebende effekt, litt god håndvarme er alt som skal til, så kan du forme dem til å ligge tett rundt gjenstanden du pakker inn.
Men apropos plast: Jeg husker at min bestemor pleide å vaske og tørke plast og bruke om igjen. Det kan også bidra til mindre plastsøppel, hvis man gjenbruker. De mest solide plastposene holder til å brukes flere ganger.

Det er også mulig å ha med bærenett i butikken. Ganske store nett til hele handelen, men også små til å samle frukt og grønnsaker som selges løst.

Som forbruker kanskje man også kan henvende seg til vareprodusenter man ser pakker gjenstander inn i både ett og to lag plast, og be dem utvikle andre alternativer for å bevare varene hele og fine på veien fra produksjon til forbruker?
Forleden dag kom jeg over denne gladnyheten; to norske studenter har utviklet spiselig emballasje laget av tang! https://www.nrk.no/kultur/vinnere-av-dogas-hedersmerke-for-design-og-arkitektur-2020-1.14869384

Hvordan er det med deg; lar du deg uroe av klimaendringene, og har du tenkt over om det er noe du kan gjøre for å bidra med for å bedre situasjonen?

lørdag 4. januar 2020

Nytt år - nye muligheter

Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, men jeg er absolutt ikke motstander av at man iblant tar et stopp i bakken, gjør opp status for livet slik det står nå, og ser om det kanskje kan være noe å endre. Er det mulig å få det bedre med seg selv og menneskene man omgis av; familie, venner, kolleger? I så fall kan det aldri bli feil å gjøre noen grep. Men grep kan man gjøre hele året, man trenger ikke vente til 1. januar! ;-)

En viktig sak som stadig flere blir opptatt av, er miljøvern. Alle kan gjøre LITT. Kanskje kan du la bilen stå en og annen gang, heller gå, sykle eller bruke kollektivtransport? Kanskje kan du gjøre noe for å minske plastbruken? Og det er sikkert mulig å kaste mindre mat?

2019 ble ikke noe skriveår av de store for min del. Jeg fikk endelig publisert novellesamlingen Noen ganger holder det som ebok, og det er jeg fornøyd med. Men utover det har jeg vært veldig lite aktiv på skrivefronten, og jeg håper at jeg for året som kommer skal klare å fokusere på ett skriveprosjekt. For jeg tror det er utfordringen min og det som holder meg vekk fra tekstproduksjon, at jeg hopper som en forvirret frosk fra det ene prosjektet til det andre. Alle prosjektene mine er kjempeinteressante, men jeg kan jo ikke jobbe med mange prosjekt samtidig, det blir bare kaos.

Derimot synes jeg at 2019 var et meget godt leseår! Jeg hadde mange fine leseopplevelser i året som gikk; kjente stor appetitt på bøker og fant heldigvis mange som fenget. Noe som jo bare bidrar til enda større appetitt! Så det kan jo også være noe som har holdt meg vekk fra tastaturet, at jeg har lest i stedet for å skrive...

Løping har vært en stor interesse for meg i mange år, men for drøye to måneder siden kunne jeg plutselig ikke løpe. Det er noe med bekkenet. Jeg vet ikke om det blir kronisk, eller om jeg kan bli bra igjen. Slik status er nå, kan jeg gå turer på ca 5 km, men da begynner jeg å bli sliten. Beina blir støle og tunge, og det kjennes ustøtt og ubehagelig å fortsette. Jeg har blitt gradvis litt og litt bedre, så det er bare å holde motet oppe, fortsette å gjøre øvelser jeg har fått foreskrevet, og mosjonere det jeg klarer.
Nå har jeg også oppdaget hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å trene! Dette er jo i teorien frigitt tid som jeg kanskje kan bruke på skriving?

Jeg håper skriveåret ditt har vært bra, og at du ser lyst på å fortsette i 2020. Det er ikke mange som kan leve av å være forfatter i landet vårt, men om vi ikke kan leve av det, kan det jo være en givende hobby.

Godt nytt skriveår!

mandag 21. oktober 2019

SELVPUBLISERING

I Aftenposten kunne jeg nylig lese om krimforfatter Eirik Husby Sæther som mener han ikke trenger noe forlag for å gi ut bøkene han skriver. Han vil heller gjøre det selv. Han hevder at forlagene ikke er så viktige for god redigering, språkvask og korrektur som de hevder; dette er oppgaver han fint kan ta hånd om selv.
Jeg forstår det som at noen innen forlagsbransjen har sagt til ham at de mener kvaliteten på selvpubliserte verk blir dårligere enn det forlagene utgir, noe han imøtegår.
Jeg har personlig aldri hørt noen fra forlagsbransjen si akkurat dette med kvalitet hos selvpubliserende rett ut, men det virker som det er en stilltiende enighet om at alle som selvpubliserer, gjør det fordi det de skriver ikke er bra nok, og følgelig ikke får kontrakt med noe forlag. Dette kan sikkert stemme for mange, men det kan også hende at forlagene ikke forstår seg på all slags litteratur, selv om de burde gjøre det.

Jeg har selv skrevet i et tidligere innlegg på bloggen at jeg ikke vil anbefale selvpublisering for en debutant. Mine første bøker ble gitt ut på Publica bokforlag. Riktignok garanterer de seg mot tap ved at forfatteren må selge en viss andel eksemplarer før boka gis ut, og kvalitetsvurderingen de sier de tar før kontrakt inngås, er ikke veldig streng. Men likevel kan ikke Publica regnes som et rent selvpubliseringsforlag. Verket blir redigert, språkvasket og korrekturlest i samarbeid med forfatteren. Og jeg opplevde det som en grundig prosess, der jeg lærte mye. Jeg forsto også at det er mye man som forfatter kan se seg blind på, uansett hvor språkmektig eller belest man er. Et øvd øye som kommer utenfra og leser med kritisk sans, vil normalt heve teksten.
Nå har jo også Sæther gitt ut bøker før i samarbeid med forlag, så han har nok lært seg det som trengs for å sikre god kvalitet på sluttproduktet.

Tilbake til artikkelen: Det står også at selvpublisering blir stadig mer vanlig. Kolofon, som er Norges største selvpubliseringsforlag, har gitt ut mellom 150 og 200 titler i året de siste fem årene.

Sæthers motivasjon for å selvpublisere, i tillegg til at han får bestemme selv hvordan boka skal bli, synes å være det økonomiske. Hans selvpubliserte roman Kriminell er blitt innkjøpt av kulturrådets innkjøpsordning. Fordi han publiserer selv uten et (fordyrende) forlag som mellomledd, får han hele 235.000 for jobben. Om forlaget hadde meldt ham opp til innkjøpsordningen, ville han bare sittet igjen med 83.000 - resten ville forlaget tatt. Selvfølgelig er det utgifter forbundet med å utgi bøker; trykkeriet og distributører skal ha sitt, språkvaskere og korrekturlesere likeså. Men de to siste leddene her tar altså Sæther hånd om selv, forstår jeg ham rett.

Sæther er jo i en heldig posisjon at han faktisk kan velge; jeg vil anta at de aller fleste forfattere som selvpubliserer gjør det fordi de ikke har noe annet valg. Ingen forlag vil inngå kontrakt med dem, rett og slett fordi forlagene ikke anser forfatternavnet eller produktet som salgbart.

Personlig er jeg usikker på hvor god butikk det er å gi ut bøker selv. Forlagene er normalt gode på markedsføring og salg, noe det ikke er gitt at alle forfattere er. Det krever tid, innsats og andre ressurser også, som annonsering og annen promotering. Ressurser som en selvpubliserende ofte ikke har.

Og noen forlag sitter med bukta og begge endene innen bokhandel - det er således ikke enkelt for en ukjent forfatter utgitt på et lite filleforlag å bli tatt inn i de store bokhandelkjedenes sortiment. Men eierforlagenes egne produkt kjøres inn i hauger og lass.

Nei, jeg har ikke noe særlig tro på lønnsomheten i selvpublisering. Men jeg ønsker selvfølgelig Sæther og alle andre som våger å satse på selvpublisering, lykke til!

fredag 27. september 2019

TRÆR

Treet som sola skinner på,
finnes ikke lenger.
En høy osp som ble fargerik hver høst.
Om sommeren hørtes vinden godt i
bladene dens, som lett "klapring".
(Du kjenner sikkert uttrykket "skjelve som
et ospeløv")
Jeg synes trær er vakre. De er som skulpturer, og ingen er helt like. Nå om høsten er løvtrærne fargesprakende, om vinteren er de også veldig pene, med de bare kronene og greinene som strekker seg som armer mot himmelen. Rim og snø framhever eller forskjønner.

Dessverre virker det som mange synes løvtrær er brysomme. Jeg kan til en viss grad forstå at man vil fjerne de som tetter til utsikten, men jeg sørger likevel når de vakre trærne i nabolaget blir borte. Alle årene de har levd, all tiden det har tatt for å oppnå høyden og størrelsen de har, så legges de i bakken på bare noen minutter.
Som det heter i ordtaket: Skogen er snart rudd; han er ikkje snart oppatt runnen.

onsdag 26. juni 2019

IPP- ikke på plass

Dagene går, og ukene, månedene - de bare svisjer forbi. Her på bloggen har jeg ikke skrevet noe siden april, og det har heller ikke skjedd en døyt på skrivefronten siden siste innlegg.

Jeg tror jeg må skylde på at jeg ikke er helt på plass, derfor overskriften på dagens innlegg.
IPP er en forkortelse vi bruker på biblioteket når katalogen sier at en bestemt bok skal stå på hylla, men vi ikke finner den der den skulle stått. Da endrer vi status på boka, fra "på hylla" til "IPP" - kanskje dukker den opp igjen, kanskje er den tapt, tiden får vise.
(Hvis kunden virkelig ønsker eller trenger boka NÅ, bestiller vi den selvfølgelig fra et annet bibliotek.)

Som forfatter er jeg IPP om dagen. Jeg vil heller bruke fritida på å lese, trene, skravle med venner, være med familien, se TV eller bare sitte og glo ut i lufta og høre gresset gro. Tiden får vise om forfatteren i meg kan dukke opp igjen, eller om hun er tapt for alltid.
Hm. Dette hørtes da veldig dramatisk ut. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker å ha noe press. Jeg vil være fri og bare kunne slappe av når jeg ikke er på jobb. Og når skrivingen akkurat nå går tungt, slik at det kjennes litt for mye som arbeid, ikke er særlig lystbetont rett og slett, da får vi bare se hvordan det går. Eller ikke går.

Det er i år ti år siden jeg debuterte som forfatter. Siden har jeg gitt ut sju bøker, og jeg har skrevet enda mer enn det jeg har gitt ut. Skrivingen har gitt meg glede, den har utviklet meg som menneske, jeg ville ikke vært foruten alle disse timene ved tastaturet. Men drømmen jeg hadde, troen jeg hadde på at jeg skulle få det til - nei, jeg tror nok dessverre jeg mistet noe av pågangsmotet på veien.

Men. Kanskje jeg ser annerledes på det hele etter ferien ;-)

God sommer!