lørdag 10. november 2018

Hyggelig salgsrapport

Slik har jeg tenkt at omslagsbildet
til novellesamlingen skal bli. Hva synes du? 👀
Forleden dag fikk jeg salgsrapport fra EbokNorden. Det viser seg at de første halvår 2018 har solgt 3 eksemplarer av Døden på skrivekurs. Det var uventet og gledelig; jeg har egentlig regnet med at bøkene mine er helt døde, at ingen vet om dem eller er interessert etter at jeg har "prakket" dem på familie og venner, og det har gått noen år siden utgivelsen.

Ellers er det ikke så mye å informere om her på skrivebloggen. Jeg er mye mer aktiv med andre sine bøker om dagen, har en veldig appetitt på lesing og bruker mye tid på det, og påfølgende blogging på lesebloggen.
Men jeg forsøker å sitte litt hver uke med siste korrektur av novellesamlingen som jeg skal gi ut som ebok. ISBN er søkt om og mottatt. Jeg har også lastet ned gratisprogrammet Calibre, slik at jeg kan konvertere til epub-formatet.

torsdag 4. oktober 2018

Sortere, rydde, sette punktum

Jeg har en drøm som stadig vender tilbake til meg. Jeg har visst nevnt den før her på bloggen. Jeg drømmer at jeg er på reise, eller oppholder meg midlertidig et annet sted enn hjemme. Så kommer stunden da jeg skal vende hjem, og jeg skal pakke. Oppbruddet virker alltid å komme litt brått på, og det er da jeg sliter.
Hvor er alle eiendelene mine?
Er det noe av mitt som jeg kan la ligge igjen eller kaste, i stedet for å putte det i kofferten?
Er det forresten bare en koffert jeg har, hadde jeg ikke også en bag, og kanskje en pose?
Hvis jeg har bare en koffert, får jeg plass til alt jeg skal ha med meg, i den?
Og hvor lang tid har jeg egentlig på meg; når går flyet eller toget?
Hvor langt er det til togstasjonen, hvordan kommer jeg dit og hvor lang tid tar det?
Jeg føler et veldig stress og våkner som regel før jeg engang har fått begynt å pakke.

Jeg tror drømmen vil fortelle meg noe om meg selv og skriveprosjektene mine. Jeg sa jo opp jobben min for en god del år siden, og var hjemmeværende for å skrive. Men så - etter to-tre år - mistet jeg piffen, ingen forlag var interessert i det jeg skrev, eller at jeg skrev. Det var bare nei overalt, ingen særlige oppmuntringer eller konstruktive forslag. Alt var hele tiden opp til meg, og da jeg ikke lenger kunne mobilisere troen på at jeg hadde betydning som forfatter eller at det var mulig å leve av å skrive, så gikk det etter hvert i stå. Da fant jeg det bedre å begynne i jobb som bibliotekar igjen, for på biblioteket blir jeg satt pris på, og jeg får betalt for det jeg gjør. Skrive kan jeg jo gjøre på si', var tanken.
Jeg tenkte jeg kunne arbeide med mindre tekster, ikke hele romaner som før. Eller jobbe videre med tekster jeg allerede hadde laget råteksten til, for jeg var såpass realistisk at jeg visste hvor vanskelig det ville bli å arbeide med store tekster når man bare har noen timer per uke til rådighet.
Jeg kunne sikkert stått opp en time tidligere hver morgen og sittet med skriving, eller jeg kunne vært mer strukturert og ryddet fram noen timer ekstra her og der. Men jeg har ikke gjort noe større forsøk på akkurat det - jeg ønsker jo også å leve. Være til stede for familie og venner, trene, synge, og lese hva andre skriver - for jeg elsker også å lese.

Når drømmen dukker opp igjen, så betyr det vel at jeg ikke er ferdig med skrivingen og prosjektene mine. Og jeg trenger å få en oversikt. Og hvis jeg klarer å finne tid og overskudd til å jobbe meg videre med noe, må jeg vite hvor jeg skal sette inn støtet. For - som jeg har skrevet før - jeg har så mange prosjekter. Ideer som jeg har skrevet litt på, andre ideer har jeg billedlig talt bare puttet i en skattekiste i påvente av at jeg en vakker dag skal ha tid til å se nærmere på dem.

Jeg tenker at det er noe jeg kan gjøre for å rydde. Sette noen punktum, får noen prosjekt ut av veien, bli ferdig med dem. Slik at jeg får større oversikt og kanskje rom til å jobbe med nye prosjekt.
Så det jeg sitter med i dag, er å lese for n'te gang noen noveller jeg skrev det året jeg hadde permisjon fra jobben for å se om jeg hadde i meg det som trengtes for å bli forfatter. Jeg tror det var på vårparten 2007 jeg skrev disse novellene.
Jeg har lest og gått gjennom dem mange ganger. Rettet og endret. Jeg ser at de er langt fra utmerkede, og tiden har muligens gått fra noen av dem, men nå har jeg uansett tenkt jeg skal få dem helt ferdige og gi dem ut som ebok.

Tittelen på samlingen har jeg bestemt for lenge siden; Noen ganger holder det. Jeg liker titler som kan tolkes på flere måter. I denne samlingen er det flere personer som kommer til et punkt der de får nok og gjør noe drastisk, men det er også noen som opplever at ting de har satset på, viser seg å holde både over tid og gjennom prøvelser.

lørdag 8. september 2018

En stor forteller er borte

Margit Sandemo. Bildet er hentet fra Wikipedia
Forrige helg kom nyheten om at Margit Sandemo er død. Hun begynte å bli en gammel dame, hele 94 år var hun, så helt uventet kan man vel ikke si at dødsfallet var. Men det er alltid trist når en stemme man liker å høre, har stilnet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har lest og likt mye av det Margit Sandemo skrev. Sagaen om Isfolket ble utgitt årene 1982-1989; jeg var 16 år da serien startet. Og jeg leste hver eneste bok i serien. Som jeg kan huske det, var det slik at hver gang det kom ei ny bok, kastet jeg meg over den så snart det var min tur (vi var flere i familien som var interessert) og slukte den som regel i løpet av en ettermiddag/kveld. Jeg kan huske at jeg ikke likte så godt slutten av serien, enten det skyldtes at jeg var blitt eldre og en mer kritisk leser, eller - mest sannsynlig - at handlingen begynte å bli trukket veldig tynt utover; serien ble hele 47 bøker lang.

Aller best har jeg likt de enkeltstående bøkene hun skrev; det hender fortsatt at jeg før ferier stikker innom bruktbokbutikken og finner noen av disse enkeltstående titlene. Da har jeg lett underholdning å ta med på stranda eller hytta.

Da jeg studerte til bibliotekar, var det enkelte forelesere som snakket svært nedsettende om serielitteratur og forfatterne som skrev den. Vi fikk også vite at det var god grunn til at flere bibliotek aldri ville ta inn den slags i samlingen; det var rett og slett ikke betraktet som stuerent eller av god nok kvalitet til at det var forsvarlig. For det står i Lov om folkebibliotek at "Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet", og når det kom til punktet om kvalitet, så mente man at serielitteratur var milevis fra å oppfylle kravet. Men: Det står jo også at man skal legge vekt på allsidighet, og med det som argument, kan man godt forsvare å ta inn NOE av den lette litteraturen, det er i alle fall min mening. Og de fleste bibliotekarer i dag skuler ikke stygt på underholdningslitteraturen, men sørger for å ta inn noe av den i bibliotekets samlinger.

Dessverre er det fortsatt slik at underholdningslitteratur blir sett ned på av enkelte. Jeg kan gi et eksempel: For noen år siden sendte jeg en roman til et ganske lite, forholdsvis ukjent forlag, og i følgebrevet presenterte jeg romanen jeg sendte dem som en underholdningsroman. Mannen som tok imot i andre enden - som egentlig var ganske positiv til manuset, uten å ville gi det ut - ga meg det rådet etterpå, at jeg måtte ALDRI presentere manusene mine som "underholdning", da denne merkelappen kunne få folk i bransjen til å reise bust, slik den hadde gjort hos ham.
Jeg ble veldig overrasket over det han skrev. Jeg trodde at forlagsbransjen på samme måte som bibliotekbransjen hadde gjennomgått en utvikling, og hadde opparbeidet toleranse for litteratur av alle slag.
Men rådet hans kan selvfølgelig ha noe for seg av en annen grunn; kanskje det uansett bør være opp til den som leser å vurdere hva det er for et manus man har foran seg, og eventuelt sette i bås eller sortere med merkelapper?

Men tilbake til Margit Sandemo: Hun må ha hatt en ubeskrivelig rik fantasi og enormt stor fortellerglede, noe som skinner igjennom i alt hun skrev. Hun var også med og skapte åpenhet om det overnaturlige, slik at flere har turt å fortelle om merkelige ting de har opplevd. Samme om man tror på overnaturlige ting eller ei, er det bra med åpenhet for de som faktisk har opplevd ting de ikke kan forklare. For de finnes.
Jeg beundrer Sandemo for det hun skapte, og takker henne for alt hun har betydd for min og andres leseglede.

Har du lyst til å vite mer om Margit Sandemo var, kan jeg anbefale selvbiografien Livsglede (2010)

mandag 27. august 2018

Høst og tid for inneliv

Jeg liker hverdager.
Gjør du?
Sist jeg skrev var det sommer og veldig varmt vær. De siste ukene har temperaturen vært ganske høstlig og sommervarmen er bare et minne.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født om høsten, men jeg har alltid likt høsten veldig godt. Altså: Jeg liker alle årstidene våre, men høsten er som et friskt pust. Etter sommeren kjenner man seg gjerne uthvilt og klar for en ny start, med fritidsaktiviteter, jobb eller skole.

En som skriver kan selvfølgelig velge å sette seg ute med skrivingen, men mest praktisk er det nok å holde seg innendørs. Da er det en fordel at man liker seg innendørs, og kan finne ro der. Jeg synes det er lettere å like seg inne når det er gråvær og litt kjølig ute - da er det godt innevær, godt skrivevær!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gi meg i kast med av skriving nå i høst, men jeg håper det blir et eller annet! Samtidig vet jeg at jobb, familie og fritidsaktiviteter krever sitt. Det å sette seg på rommet for seg selv, trekke seg unna de andre, være asosial og inne i sitt eget hode kan være krevende å bevilge seg, for man kan kjenne seg sær og kjedelig. Men alenetid må til, om en skal få skrevet noe.

Hvordan er det med deg? Er høsten god skrivetid for deg?

torsdag 5. juli 2018

Sommermodus

Det er sommer, og sommeren begynte tidlig på østlandet i år. Nå er det rett og slett hett. Det er deilig med sol og badetemperaturer, samtidig er det uår for bøndene. Været får vi ikke gjort noe med, det er bare å ta det som det kommer. Og nyte, i den grad man har anledning. Personlig synes jeg det er fantastisk når man kan bade utendørs i Norge uten å fryse seg blå i løpet av noen minutter! Det er virkelig ikke hver sommer man opplever slike lange varmeperioder.

I slik varme er det ikke alltid like lett å holde tankene samlet om noe. Som vanlig om sommeren, i alle fall når jeg ferie, pleier tankene å boltre seg. De leker, og springer fra ide til ide. Da skriver jeg på en måte masse i hodet hver dag, men det er lite konkret som kommer ut av det, i form av filer på datamaskinen, eller notater på papir.

Det jeg har begynt med, som jeg tenker kan være fin skrivejobb når jeg ikke har anledning eller ork til å sitte lenge av gangen ved PCen, er å få ned minner fra barndommen. Det kan være en måte å holde skrivemusklene varme på, om ikke annet. Og det er spennende å se hvor mye jeg egentlig husker. Når jeg først begynner et sted, så dukker det opp en god del, virker det som.

Hvordan er det med deg? Orker du å skrive noe i varmen? Eller tar du rett og slett ferie fra tastaturet?