tirsdag 7. november 2017

Salget tar ikke akkurat av


I august fortalte jeg på bloggen at jeg ble kontaktet av eBokNorden. De hadde fått forespørsel fra ebok-innkjøpere i Buskerudbibliotekene om eboka mi Nydelig og en halv kunne distribueres gjennom eBokNorden og deretter Biblioteksentralen. Grunnen til at innkjøperne i Buskerudbibliotekene spurte, var nok fordi jeg først spurte dem om de kunne kjøpe inn eboka mi til fylket sin eboksamling.

Jeg leverte det jeg skulle, eBokNorden gjorde det de skulle, og nå er Nydelig og en halv som ebok tilgjengelig gjennom Biblioteksentralen. Men innkjøperne i Buskerud fylke har enda ikke kjøpt den inn. Jeg sendte dem en ny forespørsel, tipset dem om at nå er boka tilgjengelig fra Biblioteksentralen, kommer dere til å kjøpe den? Denne forespørselen har jeg ikke fått svar på foreløpig.

Jeg har også spurt Biblioteksentralen om de kunne ta Nydelig og en halv med i sin nyhetskatalog - disse katalogene bruker bibliotekene for å se hva som har kommet av nyheter, og bestiller ut fra det.
Jeg fikk et hyggelig svar fra Biblioteksentralen: Jo, de kunne godt ta med Nydelig og en halv i neste nyhetskatalog. Grunnen til at de ikke hadde tatt den med automatisk, var fordi boka var tatt inn i sortimentet etter en kundehenvendelse.

Nå har neste nyhetskatalog kommet, men boka mi er ikke med.

Hvor mye mer skal jeg mase? Hele greia med å gjøre eboka tilgjengelig via eBokNorden og Biblioteksentralen ser ut til å ha vært bortkastet. Jeg kunne visst like gjerne gitt bort boka denne gangen også - som jeg gjorde med Døden på skrivekurs...

lørdag 23. september 2017

Elle melle

Jeg synes man bør se det som et luksusproblem å ha mange ideer, mange ulike skriveprosjekt man kan veksle mellom. Nå er jeg der at jeg endelig kjenner noe mer ro i meg enn jeg har kjent på lenge, som gjør at jeg kan forsøke å sette meg ned i ledige stunder for å skrive, og da mener jeg skrive for å produsere ny tekst, ikke bare flikke på gamle ting.

Hvis det skal være noen vits i at jeg setter meg ned, må jeg vite at jeg kan holde på i noen timer til sammen, ellers blir det en slags stress for meg; da må jeg skynde meg å komme i modus, skynde meg å få ned tankene som flakser litt febrilsk omkring. Da blir det fort krampaktig og jeg får ikke den gode følelsen av å være lukket inne med tankene mine, og ha det rolig og behagelig der. Da blir det bare å kravle rundt og forsøke å fange et eller annet i farten. Jeg blir sjelden fornøyd med resultatet av slike hesbles-økter.

Så var det dette luksusproblemet, da. Jeg har så mange ideer, så mange ulike prosjekt jeg kan ta tak i. Som jeg var inne på i en bloggpost for en stund siden, har jeg en ide som jeg ser kanskje kan bli et av mine hovedverk. Eller selve hovedverket - det beste, både på innhold og form, som jeg noen sinne kommer til å lage. Jeg har liksom gått og spart på denne ideen, ventet med å gi meg i kast med den til forholdene var optimale. Men nå tenker jeg at jeg kommer ikke til å få optimale skriveforhold på veldig lenge. Kanskje aldri. Så hvorfor vente? Jeg har trent såpass mye nå - jeg har tross alt gitt ut seks romaner - at jeg har ferdigheter og kondisjon til å greie det jeg ønsker. Litt lav tidsressurs har jeg riktignok, men det er mange eksempler på at forfattere får til det utrolige med å være strukturerte og nytte hver ledige stund de får.

Jeg har så vidt begynt på dette slags hovedverket mitt. Og denne gangen velger jeg metoden jeg har brukt for de fleste av romanene mine. Jeg begynner å skrive på begynnelsen, og så skaper jeg historien mens jeg skriver. Jeg bruker en person som faktisk har levd, som romanens hovedperson. Jeg vet en del av hva hun opplevde i livet, og de grove trekkene skal med. Jeg har gjort litt research om henne, det finnes enda noen tråder jeg kunne utforsket; da ville jeg fått enda flere knagger å henge historien på. Men det kan også være en fordel å vite akkurat passe lite til at jeg får diktet mesteparten fritt, slik jeg liker.

søndag 27. august 2017

E-bok-distribusjon av Nydelig og en halv

I forrige uke tok jeg kontakt med en representant i e-bok-innkjøpsgruppa til bibliotekene i Buskerud fylke, og spurte om de kan være interessert i å kjøpe Nydelig og en halv til fylkets ebok-samling. (De har en form for spleiselag og felles samling for flere kommuner i fylket.)
Døden på skrivekurs ga jeg dem 10 eksemplarer av, men denne gangen håper jeg de kan kjøpe noen eksemplarer.
Noe senere fikk jeg telefon fra eBokNorden, med spørsmål jeg ville tegne avtale med dem, slik at eboka mi kan distribueres via dem; ellers vil ikke Biblioteksentralen kunne ta den inn og tilby den til bibliotekene. Jeg har ikke forstått eller gjort så mye for å sette meg inn i hvordan ebøker distribueres; til nå har Nydelig og en halv og Døden på skrivekurs ligget hos ebok.no, og jeg har tenkt at de som vil ha tak i boka bare kan kjøpe den derfra. Men det fungerer tydeligvis ikke for alle; som når Biblioteksentralen vil ta inn boka i sitt sortiment. Representanten fra eBokNorden forklarte det med at ebok.no er en bokhandel, mens eBokNorden er en distributør, og leverer til flere bokhandlere.

Nå har jeg skrevet avtale med eBokNorden og også sendt dem Nydelig og en halv som epub-fil, sammen med forsidebilde og kort presentasjon av romanen og meg selv. Så håper jeg at filer og alt blir funnet i orden og at distribusjon til Biblioteksentralen blir klar i løpet av noen dager. Da er det i alle fall mulig å oppnå litt salg til bibliotekene.

Jeg har bedt om at boka mi ikke blir plassert i Bokbasen; der viste det seg å være noen avgifter å betale, og det kan jeg ikke, siden jeg ikke regner med å selge mer enn en håndfull eksemplarer. Jeg har avfunnet meg med at jeg ikke kommer til å tjene på bøkene mine, men jeg vil i alle fall gardere meg fra å gå i minus!
eBokNorden tar - i likhet med ebok.no - en liten sum per salg.

fredag 11. august 2017

Idétørke, eller vanskelig å fantasere om virkelige ting?

Etter denne overskriften tror du kanskje at jeg har idétørke?
Nei, slapp av, det har jeg ikke. Jeg har flust av ideer, så det er ikke det som er grunnen til at jeg ikke skriver ;-)
Noen av ideene har jeg begynt å arbeide med, de ligger på harddisken i form av små og store dokumenter, mens andre bare er på frøstadiet enda. Det er grenser for hvor mange ideer man kan sjonglere samtidig, har jeg funnet ut, i alle fall uten at det går ut over kvaliteten på produktet, derfor velger jeg rett og slett å legge en del ideer på is, selv om det ofte klør i tastaturet etter å gi meg i kast med dem.
Rent praktisk gjør jeg denne ide-frysinga slik: Jeg lager et lite notat, der jeg kort-kort beskriver ideen, og lagrer den i en egen mappe på PCen.

I det siste har jeg tenkt en del på forfattere som skriver såkalt "virkelighetslitteratur", for nå raser jo debatten igjen, etter at Vigdis Hjorths søster har skrevet roman som forsvar eller tilsvar på Hjorths "Arv og miljø".
Jeg lurer på om forfattere som velger å skrive slik litteratur, kanskje mangler gode ideer?
Eller er det slik at ting i forfatterlivet deres er SÅ viktig at det skygger for alt annet, det rir dem som en mare, så de bare MÅ skrive om det, få det ut, for å rydde det unna? Ellers har de ikke roen i seg til å skape fiksjon? For jeg tenker jo at når man skriver fiksjon, så finner man på i mye større grad, og det er på mange måter mer krevende enn for eksempel å gjengi noe man har hørt om eller opplevd selv.

Jeg har selv erfaring med å skrive om virkelige hendelser, men jeg gjør det ikke gjerne igjen, fordi jeg kjente hvor vanskelig det er å fantasere rundt virkelighet. De virkelige bildene kom i veien, jeg greide ikke helt å fantasere fritt eller skape noe nytt.

Hva med deg? Har du skrevet om virkelige hendelser og virkelige personer noen gang? Og synes du det fungerte greit? Har du noen spesielle triks?

lørdag 8. juli 2017

MOTIVASJON


Jeg har tidligere i bloggen vært inne på hva jeg – av erfaring – har skjønt er det ensomme ved å være forfatter. Som jeg skrev, pleide jeg bare å blåse av at folk sa det var et ensomt yrke dette å være forfatter. Hva så? Jeg liker å være alene. Jeg jobber selvstendig og konsentrert, har sterke meninger og vet hva jeg vil. Alene var greit, tenkte jeg.
Men så begynte jeg å skjønne hva som virkelig var ensomheten i disse forfatteriene. Det at bare jeg er skaper – og må være både far og mor, oppdrager og forsvarer. Alene må jeg bevare troen på prosjektene mine. Bare jeg vet hvordan manuset skal utvikle seg, bare jeg vet når det er ferdig til å møte verden.
Bare jeg driver skriveprosjektene framover. Jeg må ha en indre motivasjon, må være fullstendig selvgående; prosessene må holdes i gang, uten at jeg er avhengig av noen som lokker, dytter eller drar.

Meningen med å skrive er å få realisert prosjektene sine. Målet er at de får se dagens lys. Lesere skal lese tekstene mine – det er det som er hele vitsen. Å skrive, bygge manus som ikke blir født – det får ensomheten til å kjennes stadig mer knugende. Jeg innrømmer det: Det kan være veldig demotiverende bare å få nei, nei, nei – uansett hva jeg prøver å skrive, uansett hvem jeg viser det til.

Jeg så en episode av 4-stjerners middag i fjor vinter. Unni Lindell var en av deltakerne, og hun viste til seerne hvordan kontoret hennes så ut. Det var nokså rotete, men hun viste stolt fram stablene med bøker, og fortalte hvor mange språk hun nå er oversatt til. Så sa hun noe a la: «Det er jo veldig morsomt, da. Det er veldig motiverende.»

Ja! Gjett om jeg tror på det! Tenk hvordan det må kjennes at noen vil ha det du skriver, nesten uansett. Tenk å ha et forlag som står bak deg og støtter gjennom hele prosessen – fra idé til ferdig produkt. Det er min drøm.