lørdag 8. september 2018

En stor forteller er borte

Margit Sandemo. Bildet er hentet fra Wikipedia
Forrige helg kom nyheten om at Margit Sandemo er død. Hun begynte å bli en gammel dame, hele 94 år var hun, så helt uventet kan man vel ikke si at dødsfallet var. Men det er alltid trist når en stemme man liker å høre, har stilnet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har lest og likt mye av det Margit Sandemo skrev. Sagaen om Isfolket ble utgitt årene 1982-1989; jeg var 16 år da serien startet. Og jeg leste hver eneste bok i serien. Som jeg kan huske det, var det slik at hver gang det kom ei ny bok, kastet jeg meg over den så snart det var min tur (vi var flere i familien som var interessert) og slukte den som regel i løpet av en ettermiddag/kveld. Jeg kan huske at jeg ikke likte så godt slutten av serien, enten det skyldtes at jeg var blitt eldre og en mer kritisk leser, eller - mest sannsynlig - at handlingen begynte å bli trukket veldig tynt utover; serien ble hele 47 bøker lang.

Aller best har jeg likt de enkeltstående bøkene hun skrev; det hender fortsatt at jeg før ferier stikker innom bruktbokbutikken og finner noen av disse enkeltstående titlene. Da har jeg lett underholdning å ta med på stranda eller hytta.

Da jeg studerte til bibliotekar, var det enkelte forelesere som snakket svært nedsettende om serielitteratur og forfatterne som skrev den. Vi fikk også vite at det var god grunn til at flere bibliotek aldri ville ta inn den slags i samlingen; det var rett og slett ikke betraktet som stuerent eller av god nok kvalitet til at det var forsvarlig. For det står i Lov om folkebibliotek at "Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet", og når det kom til punktet om kvalitet, så mente man at serielitteratur var milevis fra å oppfylle kravet. Men: Det står jo også at man skal legge vekt på allsidighet, og med det som argument, kan man godt forsvare å ta inn NOE av den lette litteraturen, det er i alle fall min mening. Og de fleste bibliotekarer i dag skuler ikke stygt på underholdningslitteraturen, men sørger for å ta inn noe av den i bibliotekets samlinger.

Dessverre er det fortsatt slik at underholdningslitteratur blir sett ned på av enkelte. Jeg kan gi et eksempel: For noen år siden sendte jeg en roman til et ganske lite, forholdsvis ukjent forlag, og i følgebrevet presenterte jeg romanen jeg sendte dem som en underholdningsroman. Mannen som tok imot i andre enden - som egentlig var ganske positiv til manuset, uten å ville gi det ut - ga meg det rådet etterpå, at jeg måtte ALDRI presentere manusene mine som "underholdning", da denne merkelappen kunne få folk i bransjen til å reise bust, slik den hadde gjort hos ham.
Jeg ble veldig overrasket over det han skrev. Jeg trodde at forlagsbransjen på samme måte som bibliotekbransjen hadde gjennomgått en utvikling, og hadde opparbeidet toleranse for litteratur av alle slag.
Men rådet hans kan selvfølgelig ha noe for seg av en annen grunn; kanskje det uansett bør være opp til den som leser å vurdere hva det er for et manus man har foran seg, og eventuelt sette i bås eller sortere med merkelapper?

Men tilbake til Margit Sandemo: Hun må ha hatt en ubeskrivelig rik fantasi og enormt stor fortellerglede, noe som skinner igjennom i alt hun skrev. Hun var også med og skapte åpenhet om det overnaturlige, slik at flere har turt å fortelle om merkelige ting de har opplevd. Samme om man tror på overnaturlige ting eller ei, er det bra med åpenhet for de som faktisk har opplevd ting de ikke kan forklare. For de finnes.
Jeg beundrer Sandemo for det hun skapte, og takker henne for alt hun har betydd for min og andres leseglede.

Har du lyst til å vite mer om Margit Sandemo var, kan jeg anbefale selvbiografien Livsglede (2010)

mandag 27. august 2018

Høst og tid for inneliv

Jeg liker hverdager.
Gjør du?
Sist jeg skrev var det sommer og veldig varmt vær. De siste ukene har temperaturen vært ganske høstlig og sommervarmen er bare et minne.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født om høsten, men jeg har alltid likt høsten veldig godt. Altså: Jeg liker alle årstidene våre, men høsten er som et friskt pust. Etter sommeren kjenner man seg gjerne uthvilt og klar for en ny start, med fritidsaktiviteter, jobb eller skole.

En som skriver kan selvfølgelig velge å sette seg ute med skrivingen, men mest praktisk er det nok å holde seg innendørs. Da er det en fordel at man liker seg innendørs, og kan finne ro der. Jeg synes det er lettere å like seg inne når det er gråvær og litt kjølig ute - da er det godt innevær, godt skrivevær!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gi meg i kast med av skriving nå i høst, men jeg håper det blir et eller annet! Samtidig vet jeg at jobb, familie og fritidsaktiviteter krever sitt. Det å sette seg på rommet for seg selv, trekke seg unna de andre, være asosial og inne i sitt eget hode kan være krevende å bevilge seg, for man kan kjenne seg sær og kjedelig. Men alenetid må til, om en skal få skrevet noe.

Hvordan er det med deg? Er høsten god skrivetid for deg?

torsdag 5. juli 2018

Sommermodus

Det er sommer, og sommeren begynte tidlig på østlandet i år. Nå er det rett og slett hett. Det er deilig med sol og badetemperaturer, samtidig er det uår for bøndene. Været får vi ikke gjort noe med, det er bare å ta det som det kommer. Og nyte, i den grad man har anledning. Personlig synes jeg det er fantastisk når man kan bade utendørs i Norge uten å fryse seg blå i løpet av noen minutter! Det er virkelig ikke hver sommer man opplever slike lange varmeperioder.

I slik varme er det ikke alltid like lett å holde tankene samlet om noe. Som vanlig om sommeren, i alle fall når jeg ferie, pleier tankene å boltre seg. De leker, og springer fra ide til ide. Da skriver jeg på en måte masse i hodet hver dag, men det er lite konkret som kommer ut av det, i form av filer på datamaskinen, eller notater på papir.

Det jeg har begynt med, som jeg tenker kan være fin skrivejobb når jeg ikke har anledning eller ork til å sitte lenge av gangen ved PCen, er å få ned minner fra barndommen. Det kan være en måte å holde skrivemusklene varme på, om ikke annet. Og det er spennende å se hvor mye jeg egentlig husker. Når jeg først begynner et sted, så dukker det opp en god del, virker det som.

Hvordan er det med deg? Orker du å skrive noe i varmen? Eller tar du rett og slett ferie fra tastaturet?

søndag 27. mai 2018

Nok et nei

I tilfelle noen er spent på om jeg fikk napp hos forlaget jeg prøvde meg hos (blogginnlegg fra 13. mai), så ble det selvfølgelig nei denne gangen også.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei nå. Hvorfor gidder jeg opparbeide meg mot og optimisme gang etter gang, for bare å oppleve skuffelse på skuffelse?
Så lenge man blir veldig skuffet, så skjønner man at dette betyr noe for en. Men denne gangen kjente jeg det ikke helt på den måten. Jeg ble egentlig bare lei. Som når du har forsøkt å starte gressklipperen i en halv time uten suksess, er svett, forbanna og har vondt i armen. Du blir irritert over at du har brukt en hel halvtime på dette som virker totalt dødfødt. Det mest fornuftige er antakelig å kaste gressklipperen på skraphaugen og kjøpe en ny, hvis man har råd.

Jeg sier ikke at jeg skal slutte å skrive. Men jeg gidder i alle fall ikke å sende akkurat dette manuset noe mer rundt.

fredag 4. mai 2018

Hvordan komme i gang

Det hender jeg får henvendelse fra personer som ønsker å skrive sin historie, og som trenger hjelp til å komme i gang. Eller det kan være folk jeg prater med og vi tilfeldig kommer inn på dette temaet. Jeg har forstått det slik at dette gjerne er mennesker som ikke har skrevet så mye tidligere; kanskje likte de ikke å skrive stil på skolen engang. Men det kan også være skriveglade personer som sitter med historier de vil fortelle, men ikke får til å begynne av en eller annen grunn.

Før du setter deg ned ved PCen - eller med blyant og papir - kan det være lurt å gjøre noe tankearbeid først, rundt historien/teksten du vil lage.

Målgruppe
Hvem tenker du at du skriver historien for? Skriver du for å dele med barn og barnebarn, kanskje? Eller vil du at historien skal spres videre enn som så? I så fall: Tenker du at det er barn, ungdom eller voksne som skal lese?
Dette vil være avgjørende for nivået/vanskelighetsgraden du legger deg på når du skriver. Hvis du skriver for barn, bør du passe på at språket blir enklest mulig. Ikke bruk vanskelige fagord eller fremmedord. Og kanskje bør du vurdere om det er noen grep du kan ta for å gjøre dette mer fengende. Bare å oppsummere nøkternt fra A til Å kan hende blir litt tørt, litt for saklig?

Fakta eller fiksjon?
Skal du skrive en sann historie, noe som virkelig har hendt? Hvordan vil du i så fall presentere den? Vil du bearbeide tema til en skjønnlitterær tekst (fiksjon), eller vil du skrive det som en faktabasert fortelling? Dersom du skriver fakta, vil du i så fall bruke virkelige navn, eller bør/må du omskrive, slik at ikke andre mennesker føler seg uthengt?
Hvis du skal skrive fakta, kan det være lurt å lage en ryddig disposisjon av stoffet. For eksempel kan innfallsvinkelen være å fortelle kronologisk. I en innledning kan du presentere prosjektet, hvorfor du vil fortelle, hvem forteller du til, er det deler av historien du har valgt å legge mer vekt på, andre ting du kunne ha tatt med, men har valgt å kutte ut?

Utgivelse
Tenker du at det du lager skal gis ut? Er historien din så viktig at flere bør lese den?
Hvis du skriver en faktabasert historie, kan du ta kontakt med et forlag før du starter, spørre om de mener tema kan være av interesse for et større publikum, og om de eventuelt kan tenke seg å støtte/utgi prosjektet.
Ellers finnes det nå en rekke forlag som hjelper deg med en utgivelse, mot at du betaler hva det koster å redigere/lage layout og trykke materialet i et visst antall eksemplarer.

Fortellerstemme
Dersom du velger å fremstille historien som fiksjon, må du tenke over hvem som skal være forteller. Skal det være en jeg-forteller, eller skal historien fortelles i tredjeperson? Eller skal det veksle mellom flere fortellere? En historie kan også veksle mellom kapitler/deler der en jeg-forteller har ordet, og andre kapitler/deler der historien formidles i tredjeperson.
Generelt kan man si at jeg-fortellere gir en større følelse av nærhet til hovedpersonen, handlingen og stoffet, både for den som skriver og den som leser.

Nåtid eller fortid
Skal du fortelle i nåtid eller fortid? Utrente skribenter har en tendens til å skifte ubevisst mellom å fortelle som om noe skjer akkurat nå, og som om det skjedde tidligere. Du KAN bytte mellom nåtid og fortid, men da må du vite at du gjør det og ha en tanke bak.
Generelt kan man si at fortellinger i nåtid gir en større nærhet til den historien handler om og det som skjer, men noen ganger kan det virke litt konstruert. Det hender jeg reagerer på artikler i avisa, hvis det står sånt som for eksempel: "Denne tredje søndagen i juli 1970 er det sol og varmt." 1970 er jo beviselig historie...
Men du bestemmer hva du synes er best for akkurat deg og din historie.

Så: Komme i gang!
Når du har gjort deg en del tanker om punktene ovenfor, er du kanskje mer enn klar for å sette i gang. For mange er det naturlig å fortelle kronologisk og følgelig begynne med begynnelsen. Men det du skal skrive om skjedde kanskje for veldig lenge siden, og så husker du ikke helt, og så blir du i stedet sittende å tygge på blyanten; du står fast!
Fortvil ikke! Det er sikkert deler av historien du husker bedre, da synes jeg du heller skal begynne der. Du kjenner jo kronologien i historien din uansett, og vet hvordan du skal plassere kapitlene innbyrdes når du først er ferdig.
Hvis du begynner med noe du synes går lett, får du kanskje følelsen av mestring og flyt, og det er bra for selvtilliten og det videre arbeidet.
Mens du skriver - produserer teksten, så å si - så ikke vær kritisk! Bare la det flyte ut, la det strømme på. Ikke begynn å lese det du skrev i forrige avsnitt samtidig med at du skriver - da skifter du fokus fra å skape til å kritisere/rette. Min erfaring er at det er viktig å holde disse to fasene fra hverandre, ellers ødelegger den kritiske sansen for den kreative. Jeg tror veldig mange gir opp skrivingen nesten før de har begynt, fordi de er altfor kritiske - sitter og klusser og stryker nesten samtidig med at de skriver. Da stopper det fort, det kan jeg love deg.

I den kreative fasen skal du være "snill" mot deg selv. Tenke at alt du gjør er bra, oppmuntre deg selv. Ikke heng deg opp i at du skal skrive mest mulig hver gang du setter deg ned, vær fornøyd hver gang du kommer videre!

Ikke heng deg opp i grammatikk eller stavemåte. Hvis du har god flyt, bør du ikke stoppe for eksempel for å slå opp et ord i ordboka - sjekking av skrivefeil og annet kan du ta senere.

Idet du avslutter for dagen, gjør deg en liten tanke om hvordan du kan fortsette neste gang du setter deg ned. Noter kanskje hva du tenker å fortelle om neste gang, så gjør du det enklere for deg selv når du skal fortsette.

Lykke til!

Kanskje du som leser bloggen har noen gode tips for hvordan man kommer i gang med den aller første teksten?