lørdag 8. juli 2017

MOTIVASJON


Jeg har tidligere i bloggen vært inne på hva jeg – av erfaring – har skjønt er det ensomme ved å være forfatter. Som jeg skrev, pleide jeg bare å blåse av at folk sa det var et ensomt yrke dette å være forfatter. Hva så? Jeg liker å være alene. Jeg jobber selvstendig og konsentrert, har sterke meninger og vet hva jeg vil. Alene var greit, tenkte jeg.
Men så begynte jeg å skjønne hva som virkelig var ensomheten i disse forfatteriene. Det at bare jeg er skaper – og må være både far og mor, oppdrager og forsvarer. Alene må jeg bevare troen på prosjektene mine. Bare jeg vet hvordan manuset skal utvikle seg, bare jeg vet når det er ferdig til å møte verden.
Bare jeg driver skriveprosjektene framover. Jeg må ha en indre motivasjon, må være fullstendig selvgående; prosessene må holdes i gang, uten at jeg er avhengig av noen som lokker, dytter eller drar.

Meningen med å skrive er å få realisert prosjektene sine. Målet er at de får se dagens lys. Lesere skal lese tekstene mine – det er det som er hele vitsen. Å skrive, bygge manus som ikke blir født – det får ensomheten til å kjennes stadig mer knugende. Jeg innrømmer det: Det kan være veldig demotiverende bare å få nei, nei, nei – uansett hva jeg prøver å skrive, uansett hvem jeg viser det til.

Jeg så en episode av 4-stjerners middag i fjor vinter. Unni Lindell var en av deltakerne, og hun viste til seernee hvordan kontoret hennes så ut. Det var nokså rotete, men hun viste stolt fram stablene med bøker, og fortalte hvor mange språk hun nå er oversatt til. Så sa hun noe a la: «Det er jo veldig morsomt, da. Det er veldig motiverende.»

Ja! Gjett om jeg tror på det! Tenk hvordan det må kjennes at noen vil ha det du skriver, nesten uansett. Tenk å ha et forlag som står bak deg og støtter gjennom hele prosessen – fra idé til ferdig produkt. Det er min drøm.

fredag 2. juni 2017

Juni og snart sommer

Snart blomstrer valmuene igjen i hagen vår
På tide med et lite livstegn på skrivebloggen. Det skjer lite og ingenting på skrivefronten for tida, derfor blir det heller ikke noe aktivitet på Interscribo. Jeg blogger desto mer på Pervoluto, er godt fornøyd med alle bøkene jeg har lest så langt i år - det har vært mange fine leseopplevelser. Får man ikke skrevet noe selv, så kan man alltids hygge seg med det andre har laget 😊

Nå er vi i starten av juni allerede, sommeren nærmer seg. I går morges var det bare tre varmegrader her; da får man ikke helt den store sommerfølelsen. Men forrige helg var det knallvarmt, nesten for varmt, så det er vel noe i emning.

Jeg har altså ikke jobbet med noen skriveprosjekt i det siste, kun i tankene. April og mai har vært travle måneder, mye å drive med både privat og på jobben. Håpet mitt nå er at det med sommeren kan komme en god ro til meg, slik at jeg greier å velge ett prosjekt blant de mange jeg har, som jeg så får til å komme videre med.

Igjen er det slik at det mangler ikke på ideer, men ro og konsentrasjon til å jobbe.
Hvordan er det med deg? Har våren vært travel, og har du kommet videre med dine prosjekt?

fredag 31. mars 2017

I den mørke bakgården

Det er når det er som mørkest man setter størst
pris på lyset. Man må bevare håpet om at skyene
vil åpne seg og slippe solen til.
Av og til tenker jeg om forfatterdebuten min i 2009 at det å bli utgitt av et lite, ukjent forlag kan sammenliknes med å holde boklanseringen i en lite tilgjengelig, mørklagt bakgård, mens de andre "ordentlige forfatterne" – som er blitt antatt på store og kjente forlag – feirer sine bokutgivelser i den grommeste festsalen. En sal lyssatt med glitrende prismelysekroner, der det serveres kanapeer og champagne til gjestene. Der det kryr av ivrige journalister som knipser bilder av debutantene og de stolte forlagsfolkene. Det er livlig og folksomt, med mye prat og latter, og etter møtet i festsalen vil kritikere gjerne lese debutantenes verk, og media spre informasjon om hvem debutantene er og hva de har prestert. Debutantene er æresgjester og kan bare nyte festen. Alles blikk blir trukket mot disse som står i lyset; de ser så glade ut, utstråler trygghet for at de betyr noe i rollen de har inntatt.

Vi andre – som har debutert på de små og ukjente forlagene, kanskje delvis betalt for å få komme til denne slags startstreken, blir henvist til bakgården. Det kan være hyggelig der også, men det blir helt og holdent opp til den enkelte debutant hva det blir til. Skal vi i det hele tatt ha en markering, må vi ordne alt selv. Skal vi ha journalister til å komme, må vi forsøke å lokke dem bort. Det skal litt til å få dem over, siden navnene våre er ukjente for dem, og forlaget vi har i ryggen kan ha rykte på seg som halvproft, eller til og med uproft. I den grad forlaget overhodet har gjort seg kjent med forfatterne i stallen sin og hva de har laget, vil de uansett gjøre minimalt for å skryte av dem eller bekjentgjøre hva de bringer til torgs.

Jeg innrømmer at jeg av og til lurer jeg på om jeg burde latt være å debutere på Publica. Og om jeg burde latt være å gi ut bøker selv, da jeg ikke orket samarbeidet med Publica mer. Hva sier valgene jeg gjorde, om meg og bøkene mine? Jeg frykter folk automatisk skal gå ut fra at det jeg skriver er møl. Ja, for ellers ville jo et velrenommert forlag tatt manusene mine til seg?

Kanskje var sjansene mine for å bli antatt av et anerkjent forlag, større FØR jeg inngikk samarbeid med Publica? Ødela jeg for meg selv da jeg inngikk samarbeid med dem? Og ødela jeg materiale som kunne blitt til noe mer? Burde jeg fortsatt å sende rundt til forlag, fortsatt å bearbeide i flere runder, heller enn å kaste meg overlykkelig over de første som ga meg ja? Kommer jeg noen gang til å oppnå å bli utgitt på en "ordentlig" måte? Eller er det for sent for meg? Etter valgene jeg har gjort er jeg kanskje for evig henvist til selvpublisering og et usynlig forfatterskap?

Det har liten hensikt å tenke så mye på det. Gjort er gjort. Og jeg er jo glad for at jeg har greid å gi liv til de seks romanene jeg har utgitt.

søndag 12. mars 2017

Én til. Og én til. Og ...

Følger du med på TV-serien "Mesternes mester"? Det gjør jeg. Jeg synes det er et hyggelig og underholdende program; vi blir nærmere kjent med utøvere som har lagt opp, og det er fine mennesker. Og så kjemper de passe innbitt om å slå hverandre ut, og stå igjen til slutt som Mesternes mester.

Litt idrettspsykologi dukker også opp, og det synes jeg er interessant. Jeg har tidligere på bloggen skrevet litt om det, for når det handler om å prestere, og kunne yte det beste og ikke gi seg, så kan idrettspsykologien gi oss noen nøkler.
I gårsdagens program var det Helene Olafsen som fikk spørsmål fra programlederen, om hvordan hun i all verden hadde greid å gå så mange runder med vekt på til sammen 84 kg. Da hadde vi sett henne vakle som en sjøsyk kamel, blikket hennes røpet at hun var skikkelig plaget. Men ga hun seg? Nei, ikke før hun virkelig var nødt. Til spørsmålet hun ble stilt, sa hun at hun "bare" tenkte sånn: "Én til. Jeg skal bare ta én til." Og da hun hadde tatt én til, så tenkte hun det samme igjen. "Én til." Og sånn fortsatte hun, og slik greide hun å presse seg gjennom veldig mange runder til sammen.

Så når du har lyst til bare å gi opp skriveprosjektet ditt, sette strek en gang for alle og la det fare, så kanskje du kan tenke som Helene Olafsen; jeg orker ett forsøk til.

fredag 10. februar 2017

Ingen skrivetid

Engel i morgengry
på kirkegården i Hønefoss
Det nye året har så langt vært tungt når det gjelder skriveprosjekt. Eller hva skal man si: Det har ikke vært noe skriveprosjekt - det finnes ikke rom for det i livet mitt akkurat nå. Og det gjør meg egentlig litt ulykkelig.
Det er så uoversiktlig for meg på jobb om dagen - altfor mange tråder å holde samlet - og hjemme er det også nok å stå i med. Så jeg har ikke hatt overskudd eller tid til noe skriving, ikke engang til gjennomlesing, redigering eller korrektur. Selv om jeg har en dag fri i uka, så får jeg ikke roen til det jeg ønsker, nemlig å dykke ned i en tekst, drømme meg bort, skape, være kreativ, leke.

Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Det kjennes som jeg får et trykk inni hodet når jeg ikke får noen ting ut; det blir til et negativt stress på toppen av det stresset jeg allerede kjenner på fordi hverdagen er mer hektisk enn jeg ønsker. Som 50-åring hadde jeg kanskje forestilt meg at livet skulle føles litt friere enn det gjør. Men det er for ille å syte også. Jeg har det jo egentlig veldig godt. Jeg lever i et velstående land, jeg har nok mat og klær. Jeg slipper å fryse eller sulte, jeg får tenke og si hva jeg vil. Jeg er privilegert som kan velge å jobbe såpass lite som jeg gjør. Og det kommer nok bedre og lysere tider.