lørdag 23. januar 2021

Nytt år

Da er vi allerede godt i gang med 2021. Det er ikke så stor aktivitet på denne bloggen for tida, men sist jeg skrev hadde jeg sendt et manus til et forlag. Da svaret kom etter en måneds tid, var det (selvfølgelig) nok et nei. Jeg sendte manuset sporenstreks til enda et forlag, og derfra venter jeg svar når som helst. Jeg regner med at det blir nei, og da har jeg enda et forlag jeg vil prøve det hos. Men deretter antar jeg at det er best bare å gi seg med det.

Jeg har en almanakk der det for hver uke står et slagord. For neste uke står følgende: «If it doesn't open... It's not your door.» På norsk har vi et som også antyder at det noen ganger kan være greit å gi opp: «Velg dine kamper med omhu».

Kan det være at jeg etter så mange år, så mange forsøk, skal endre tankesett? Jeg har tenkt at utholdenhet er bra. Å være sta, tro på meg selv, tro på at jeg kan og at jeg får det til - at det må føre fram til sist. Kan det være at jeg har tatt helt feil? Var dette noe jeg aldri burde forsøkt meg på? Burde jeg ha forstått at jeg - halvgammel kjerring fra bygda - ikke har noe å tilføre det litterære markedet? I stedet for å stå og klore på den låste døra, burde jeg ha gått videre og brukt kreativiteten min på noe helt annet?

Jeg tror det viktigste for meg er at jeg skriver, uansett hva som skjer. Jeg kommer alltid til å skrive på et eller annet. Det er ikke sikkert det er så viktig at noen leser hva jeg skriver.
Akkurat nå lever jeg bra med å skrive på bloggen, og skrive i forbindelse med jobben min. På jobb har jeg gleden av å formidle andres litterære verk, og det er oppleves som givende, for jeg merker at folk hører/leser og følger med. Hvis ingen vil ha romanene jeg skriver, så er det kanskje ikke så mye å bry seg om? Er det så farlig? Verden går neppe glipp av noe vesentlig.
Jeg kan glede meg over at andre har lykkes. Og glede meg over at andre lesere som er like interessert i litteratur som jeg, synes det er interessant å høre hvilke bøker jeg har lest, hva jeg synes om dem, hvorvidt jeg vil anbefale dem eller ei.
Kanskje jeg bare skal innse at folk er mer interessert i hva jeg leser, enn i hva jeg skriver?

Slik kan man tenke når et nytt år har begynt. Nytt år, nye tanker? Håper du som leser bloggen har hatt en fin og optimistisk start på det nye året.

lørdag 3. oktober 2020

Snøret er slengt ut

Det er von i hangande snøre, er det noe som heter. Og Den som intet våger, intet vinner.
Nå har jeg gjort noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist; jeg har sendt et manus til et forlag. Dette er en kriminalroman som jeg har jobbet med LENGE. En stund tenkte jeg å publisere selv, men så var det noe med slutten. Jeg fikk nemlig en tilbakemelding fra et forlag som leste manuset; han som leste likte alt, bortsett fra slutten. Jeg var KANSKJE litt enig i at den kunne virke hastig og lettvinn, dessuten var den lykkelig og søt, så slutten jeg opprinnelig hadde laget, hogde jeg bare vekk, og laget en ny. Siden har jeg gjort om slutten enda en gang, men jeg er mildt sagt usikker på hvor bra den egentlig er.
Det hadde vært fint om et forlag ville samarbeide med meg om utgivelse, så hadde jeg fått hjelp til å sy sammen slutten om den ikke fungerer nå heller.

Jeg har fått mange avslag på manus jeg har sendt "omkring". Jeg har ikke telt dem, men det er mange. Så mange at jeg kjenner at jeg sliter med å mobilisere håp for at det denne gangen skal bli klaff. Jeg har for lengst sluttet å tro på julenissen, for å si det slik. Og forlagenes vilje til å satse på nye, ukjente stemmer har jeg heller ikke all verdens tro på. Jeg forstår selvfølgelig at det handler om å tjene penger, så rene tapsprosjekt kan man ikke ha for mange av årlig. Og debutanter/nye stemmer er kanskje rene tapsprosjekt for forlagene? Men det vet de jo ikke før de har prøvd.
Det er lov å prøve seg; jeg vet ikke om jeg når opp, hvis jeg slutter å prøve. Så jeg stålsetter meg. Og forsøker å håpe.

torsdag 24. september 2020

Travel høst

Høsten er ofte en travel tid. Dette året er ikke noe unntak, selv om smittesituasjonen gjør at man ikke er like aktivt ute på for eksempel middag hos venner, teater, konserter, kino.

Det er travelt på biblioteket om dagen. Vi må tørke av tastaturer, bord, utlånsautomater, helst mellom hver bruker. Og selv om trafikken er betydelig lavere enn en vanlig september, så begynner det å ta seg opp med besøk. Det er hyggelig når en føler at det myldrer; det sitter både unge og gamle på sitteplassene vi har rundt omkring i biblioteket.
Vi har møblert slik nå at det skal innby til å holde avstand, hvis det går an å si det slik. Vi har begrenset antall plasser, og veldig mange stoler er stuet inn på lager inntil videre. Men selv om vi planlegger at folk skal sitte enkeltvis, er det mange, særlig blant de unge som kommer til oss, som nok tilhører samme kohort, som flytter på stoler slik at de kan sitte i gruppe. Hver morgen flytter vi stoler tilbake til de opprinnelige plassene. Det hadde vært fint hvis brukerne flyttet stoler tilbake fra der de tok dem, men det tenker de nok ikke på. Kanskje irriterer de seg over at det er så få stoler, men jeg håper de skjønner at det er gjennomtenkt og av en hensikt.

Bokhøsten er over oss. Det er kommet veldig mange titler inn på biblioteket i det siste, og veldig mye som frister også oss som jobber der. Noen av de mest populære titlene har vi på ukeslån, også kalt hurtiglån, og det hender jeg får tak i nyhetene ekstra tidlig ved å låne av disse. Jeg er veldig interessert i å lese, men det tar jo en del tid. Og kanskje er det derfor jeg føler at høsten blir så travel. Om man skal få lest, må man rydde tid til det, eller holde av tid. Jeg tror det er veldig få bibliotekarer som har lesetid i jobben; de leser på fritida si fordi de er så interessert i det. Og den interessen har biblioteket, og bibliotekets lånere veldig god nytte av. Lånerne vil ofte ha tips om hva som er verdt å lese. Jeg tror mange bibliotek og bibliotekarer tenker som oss, at vi gjerne vil bidra til å løfte fram de gode bøkene som kanskje ikke er de mest omtalte, og som kanskje overdøves av de veldig store kanonene. Så vi er veldig fornøyde når vi har greid å oppdage en skatt som har gått litt under radaren i mediene. Selv om vi slik sett ikke "trenger" å lese de bøkene som "alle" har hørt om og "alle" står på venteliste på, så hender det vi leser bestselgere også. Det er få ting som slår det å koble av med en velskrevet, engasjerende bok.

Jeg blir visst egentlig litt gira av alt som kommer om høsten av leseverdige bøker. Nå har jeg lånt så mange bøker at jeg egentlig burde tatt høstferie, skrudd av telefonen og alt som kan forstyrre, og bare lest.

På toppen av alt blir jeg inspirert av alt det som strømmer omkring meg, til egen skriving. Men det med skriving har jeg visst vansker med å prioritere. Jeg vil det antakelig ikke sterkt nok? Inspirasjonen er stor, men motivasjonen mangler? Det krever så mye tid, energi og tankearbeid å skape litteratur. Kanskje tenker jeg også, når jeg ser den store mengden av nye titler som kommer hvert år, at hvorfor skal jeg bidra til den haugen?

onsdag 2. september 2020

Noe er bedre og noe er verre


Nå har vi levd i den nye virkeligheten med koronasmitten i ganske lang tid. Noen synes det er nok nå, som om det er noe enkeltpersoner kan bestemme, «at nå har vi slitt nok med denne koronaen» og gir blaffen i smitteverntiltakene. Tålmodighet er en dyd, er det noe som heter. Men alle er ikke like tålmodige, det viser seg gang på gang.


Vi må fortsette å leve, og vi må tilpasse oss den nye hverdagen med anbefalte smitteverntiltak. Da samfunnet gradvis ble åpnet utover sommeren var det en kalkulert risiko; man regnet med at åpningen ville medføre en (helst liten) økning i smittespredningen. Det blir sagt at koronaviruset - og tiltakene mot spredning av det – vil være noe vi skal leve med i kanskje årevis framover. Og det er ikke mulig å holde samfunnet nedstengt «for evig». Det koster veldig mye, sliter på både økonomi og menneskesinn.

Noe ble bedre da samfunnet stengte ned. Flytrafikken stoppet nesten helt opp, og forurensningen gikk betraktelig ned. På veiene var det plutselig ikke noe særlig rush-trafikk å snakke om, da alle som kunne det skulle jobbe hjemmefra. Lufta i byene ble bedre å puste i på grunn av den store nedgangen i trafikk.
Etter hvert som det var greit å reise på jobb igjen, var det en del som valgte sykkel; det var jo vår/sommer og elsykkelsalget har virkelig tatt av. De som bor i grei avstand fra jobben, har byttet ut bil med elsykkel. Også en god ting.

Folk har vært veldig mye ute i skog og mark. Som følge av at organiserte fritidsaktiviteter var avlyst og treningssentre stengt, bevegde folk seg i stedet ut. Vi var også heldige med at våren – i alle fall her på østlandet – hadde mye godvær å by på. Mye sol, god temperatur. Det meldes om rekordmange som har gått tur-orientering. Og det er solgt telt og hengekøyer en masse. Sommerferien skulle jo helst tilbringes i Norge, og vi er så heldige at vi har nærmest uante mengder av skog og fjell man kan traske i, fjorder og sjøer man kan padle og seile på, veier og stier man kan sykle eller kjøre, og underveis er det fantastiske landskap som gjør oss storøyde og varme om hjertet. Vakre Norge!

Så over til det som ikke er så bra: Det er ikke anbefalt å reise kollektivt i disse dager. Det er stikk imot det vi ellers ønsker; at folk lar bilen stå og benytter seg av buss eller tog for å reise til og fra jobb. Frykten for smitte gjør at flere velger å kjøre bil.

I matvarebutikkene hadde vi – før koronaen – fokus på mindre plast. Vi valgte å ha med gjenbruksnett når vi plukket grønnsaker og frukt i løs vekt, og skydde varer som var pakket i plast. Frykten for smitte gjør at vi har begynt å pakke flere varer i plast. Bakervarer for eksempel, skillingsboller og skolebrød er nå pakket parvis eller enkeltvis i plast.

Jeg jobber på bibliotek. Der har vi vanligvis fokus på å være et møtested. Folk som sitter mye hjemme og kanskje er sosiale bare på nettet, mister noe vesentlig. Vi ønsker å være et sted der folk enkelt kan møtes fysisk. Vi formidler litteratur og kunnskap gjennom samlingene våre og arrangementer. Når det har kommet mange på et arrangement, anser vi det som særlig vellykket. På grunn av korona er det nå begrenset hvor mange publikummere vi kan ha for hvert arrangement. Det generelle besøket til biblioteket, folk som skal låne, sitte og studere, ta utskrifter og bruke  publikumsPCer, er på et lavt nivå sammenliknet med et normalår. Jeg antar at mange holder seg unna fordi de frykter smitte.

Jeg er født på 60-tallet og vokst opp på landet. Så jeg er i utgangspunktet ingen «klemmer». ;-)
Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg vent meg til å gi og få klem når jeg møter gode venner. Og det har jeg satt pris på. På grunn av korona er vi nå tilbake til den reserverte avstanden. Nå skal vi ikke engang håndhilse.
Mange eldre og ensomme har mistet nærhet og varme i denne tiden. Av frykt for å smitte personer i risikogruppa, har man sluttet å besøke, og i alle fall klemme eller være nær når man har vært på besøk. Hva gjør det med oss? Hvordan kan vi uttrykke omsorg og omtanke uten å ta på hverandre?

Hvordan er det med deg? Har du noen plusser eller minuser å tilføre denne «lista» over verre og bedre?

søndag 26. april 2020

Positivisme og humor


Jeg ser på humor som et viktig hjelpemiddel til å holde ut når man har en tung dag. For tunge dager har alle, enten man vil eller ikke, og enten man vil innrømme det eller ikke. Det er ingens liv som består kun av solskinnsdager. Det nekter i alle fall jeg å tro!
Noen ganger går det tungt. Noen ganger er det oppoverbakke, motvind og andre motarbeidende krefter som preger hverdagen. Kanskje er det umulig å le når man ligger helt nede, men OM man kan finne noe å muntre seg med, så vil det ofte gjøre tilværelsen lettere.
Positiv tankegang tror jeg til en viss grad kan øves opp. Da jeg var liten leste jeg om Pollyanna. Hun er en litterær karakter skapt av Eleanor H. Porter. Pollyanna hadde sine utfordringer, men hun valgte å ha en positiv tilnærming til alt som skjedde. Hun kalte det «Være-glad-leken». Jeg husker jeg likte måten hun taklet tilværelsen på.
Men en god ting kan også overdrives. Det kan være situasjoner hvor det å prøve å finne noe å være glad for, bare blir dumt. Enkelte ganger må det være lov å sette seg ned og grine en stund. Eller rive sund noe, hvis man føler at det er en bedre måte å få ut frustrasjonen på.

Nå er Norge (og hele verden) satt i en alvorlig situasjon som preger hverdagen til hver enkelt.
Tenker vi som Pollyanna, kan vi trekke fram tanker som: Vi er heldige vi som bor i Norge, som har et velfungerende helsevesen, og ei statskasse som ikke var bunnskrapt da koronaviruset gjorde at drastiske tiltak var påkrevd.
Og det finnes lyspunkt hvis du kikker deg rundt. Ikke alle elever sliter i hjemmeskole, for eksempel. Enkelte kan ha bedre konsentrasjon og læringsmiljø når de får jobbe i ro hjemme med oppgaver, har støtte fra lærere og kanskje foreldre når de trenger det. Kanskje opplever de nå at de blir sett ordentlig for første gang når læreren ringer og gir individuell oppfølging. I klassehverdagen opplevde de kanskje alltid å stille sist, fordi det var andre elever som var flinkere til å få oppmerksomhet?
Det meldes også om ensomme som i disse dager kjenner seg mindre ensomme, fordi det å sitte hjemme alene er noe «alle» gjør og man kjenner et fellesskap gjennom felles opplevelse av alenesitting.
Mange har oppdaget teknologiens muligheter for å møtes på nettet, og har omsider lært å bruke verktøyet som lenge har vært tilgjengelige. Etter at denne koronaunntakstilstanden er over, kanskje hjemmekontor, nettmøter og videokonferanser blir vanligere i folks arbeidshverdag?
Kriser og vanskeligheter gjør at kreativiteten blomstrer. Går det ikke med plan A, så kanskje vi greier å finne en plan B. Overraskende ofte finnes det flere mulige løsninger, og nå graver vi dem fram.

Noen nøyer seg ikke med bare å være positive, men finner til og med ting å le av i denne merkelige tiden. Man kan leke med ord. Ordene korona og karantene kan lekes med. Koronasveis; det har ikke vært mulig å gå til frisør på mange uker, og etterveksten er nå godt synlig på mange. Noen synes det er morsomt å tenke på at nå blir det avslørt hvilken hårfarge folk egentlig har. Overraskende mange blonde og mørkhårede viser seg egentlig å være ganske grå.
Korona/karantene-kroppen; mange blir sultne på hjemmekontoret, og trening har det kanskje blitt lite av med alle treningssentre stengt.

På sosiale medier deles videosnutter og bilder som får oss til å le av selvgode presidenter, statsråders ville hårsveiser (gjett hvem jeg tenker på). Mange irriterte seg over folks hamstring av doruller, mens andre mer undret seg og nærmet seg fenomenet med nysgjerrighet og humor. Hva skulle folk med alle dorullene? Hva kreative folk har forestilt seg har blitt vist i form av morsomme bilder og filmer – vi ser hva dorullene kan brukes til: triksing eller andre treningsformer med doruller, pokerspill med doruller som innsats, innredning av huset med doruller.

Nå begynner vi å åpne opp. Barnehagene startet igjen forrige uke, og i morgen starter småskolen. I forrige uke kunne vi gå til behandlere igjen, som fysioterapeuter og kiropraktorer. I morgen blir det også mulig å gå til frisøren, og kor og korps kan møtes til øving, så sant de ikke er flere enn 30 stykker og holder anbefalt avstand til hverandre.
Det alle er spente på nå, er om det kan føre til mer smittespredning når det åpnes for disse typene aktivitet som gjør at mennesker kommer sammen i større grad enn de har gjort den siste tiden.