fredag 4. mai 2018

Hvordan komme i gang

Det hender jeg får henvendelse fra personer som ønsker å skrive sin historie, og som trenger hjelp til å komme i gang. Eller det kan være folk jeg prater med og vi tilfeldig kommer inn på dette temaet. Jeg har forstått det slik at dette gjerne er mennesker som ikke har skrevet så mye tidligere; kanskje likte de ikke å skrive stil på skolen engang. Men det kan også være skriveglade personer som sitter med historier de vil fortelle, men ikke får til å begynne av en eller annen grunn.

Før du setter deg ned ved PCen - eller med blyant og papir - kan det være lurt å gjøre noe tankearbeid først, rundt historien/teksten du vil lage.

Målgruppe
Hvem tenker du at du skriver historien for? Skriver du for å dele med barn og barnebarn, kanskje? Eller vil du at historien skal spres videre enn som så? I så fall: Tenker du at det er barn, ungdom eller voksne som skal lese?
Dette vil være avgjørende for nivået/vanskelighetsgraden du legger deg på når du skriver. Hvis du skriver for barn, bør du passe på at språket blir enklest mulig. Ikke bruk vanskelige fagord eller fremmedord. Og kanskje bør du vurdere om det er noen grep du kan ta for å gjøre dette mer fengende. Bare å oppsummere nøkternt fra A til Å kan hende blir litt tørt, litt for saklig?

Fakta eller fiksjon?
Skal du skrive en sann historie, noe som virkelig har hendt? Hvordan vil du i så fall presentere den? Vil du bearbeide tema til en skjønnlitterær tekst (fiksjon), eller vil du skrive det som en faktabasert fortelling? Dersom du skriver fakta, vil du i så fall bruke virkelige navn, eller bør/må du omskrive, slik at ikke andre mennesker føler seg uthengt?
Hvis du skal skrive fakta, kan det være lurt å lage en ryddig disposisjon av stoffet. For eksempel kan innfallsvinkelen være å fortelle kronologisk. I en innledning kan du presentere prosjektet, hvorfor du vil fortelle, hvem forteller du til, er det deler av historien du har valgt å legge mer vekt på, andre ting du kunne ha tatt med, men har valgt å kutte ut?

Utgivelse
Tenker du at det du lager skal gis ut? Er historien din så viktig at flere bør lese den?
Hvis du skriver en faktabasert historie, kan du ta kontakt med et forlag før du starter, spørre om de mener tema kan være av interesse for et større publikum, og om de eventuelt kan tenke seg å støtte/utgi prosjektet.
Ellers finnes det nå en rekke forlag som hjelper deg med en utgivelse, mot at du betaler hva det koster å redigere/lage layout og trykke materialet i et visst antall eksemplarer.

Fortellerstemme
Dersom du velger å fremstille historien som fiksjon, må du tenke over hvem som skal være forteller. Skal det være en jeg-forteller, eller skal historien fortelles i tredjeperson? Eller skal det veksle mellom flere fortellere? En historie kan også veksle mellom kapitler/deler der en jeg-forteller har ordet, og andre kapitler/deler der historien formidles i tredjeperson.
Generelt kan man si at jeg-fortellere gir en større følelse av nærhet til hovedpersonen, handlingen og stoffet, både for den som skriver og den som leser.

Nåtid eller fortid
Skal du fortelle i nåtid eller fortid? Utrente skribenter har en tendens til å skifte ubevisst mellom å fortelle som om noe skjer akkurat nå, og som om det skjedde tidligere. Du KAN bytte mellom nåtid og fortid, men da må du vite at du gjør det og ha en tanke bak.
Generelt kan man si at fortellinger i nåtid gir en større nærhet til den historien handler om og det som skjer, men noen ganger kan det virke litt konstruert. Det hender jeg reagerer på artikler i avisa, hvis det står sånt som for eksempel: "Denne tredje søndagen i juli 1970 er det sol og varmt." 1970 er jo beviselig historie...
Men du bestemmer hva du synes er best for akkurat deg og din historie.

Så: Komme i gang!
Når du har gjort deg en del tanker om punktene ovenfor, er du kanskje mer enn klar for å sette i gang. For mange er det naturlig å fortelle kronologisk og følgelig begynne med begynnelsen. Men det du skal skrive om skjedde kanskje for veldig lenge siden, og så husker du ikke helt, og så blir du i stedet sittende å tygge på blyanten; du står fast!
Fortvil ikke! Det er sikkert deler av historien du husker bedre, da synes jeg du heller skal begynne der. Du kjenner jo kronologien i historien din uansett, og vet hvordan du skal plassere kapitlene innbyrdes når du først er ferdig.
Hvis du begynner med noe du synes går lett, får du kanskje følelsen av mestring og flyt, og det er bra for selvtilliten og det videre arbeidet.
Mens du skriver - produserer teksten, så å si - så ikke vær kritisk! Bare la det flyte ut, la det strømme på. Ikke begynn å lese det du skrev i forrige avsnitt samtidig med at du skriver - da skifter du fokus fra å skape til å kritisere/rette. Min erfaring er at det er viktig å holde disse to fasene fra hverandre, ellers ødelegger den kritiske sansen for den kreative. Jeg tror veldig mange gir opp skrivingen nesten før de har begynt, fordi de er altfor kritiske - sitter og klusser og stryker nesten samtidig med at de skriver. Da stopper det fort, det kan jeg love deg.

I den kreative fasen skal du være "snill" mot deg selv. Tenke at alt du gjør er bra, oppmuntre deg selv. Ikke heng deg opp i at du skal skrive mest mulig hver gang du setter deg ned, vær fornøyd hver gang du kommer videre!

Ikke heng deg opp i grammatikk eller stavemåte. Hvis du har god flyt, bør du ikke stoppe for eksempel for å slå opp et ord i ordboka - sjekking av skrivefeil og annet kan du ta senere.

Idet du avslutter for dagen, gjør deg en liten tanke om hvordan du kan fortsette neste gang du setter deg ned. Noter kanskje hva du tenker å fortelle om neste gang, så gjør du det enklere for deg selv når du skal fortsette.

Lykke til!

Kanskje du som leser bloggen har noen gode tips for hvordan man kommer i gang med den aller første teksten?

fredag 13. april 2018

Neppe napp, men man må jo prøve seg

Denne uka gjorde jeg noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist: Jeg sendte et manus - på papir - til et forlag. Egentlig hadde jeg tenkt å publisere denne romanen selv nå. Den har vært til vurdering hos en håndfull forlag - jeg husker ikke eksakt hvilke eller hvor mange - og når man får mange nei til et og samme manus, så tenker man naturlig nok at dette manuset her vil neppe gi meg napp hos noen.
Men forleden kom jeg til å ta en titt på en av vurderingene jeg fikk i følge med et av avslagene. Som regel får man ikke vurderinger, bare enkle og (intetsigende) avslag, men hos et ganske lite forlag fikk jeg en veldig positiv tilbakemelding. Han som skrev til meg mente slutten av manuset ikke holdt mål, men boka hadde inntil da vært spennende. Han mente også den var velskrevet, og han mente at boka absolutt burde gis ut. Men av et annet forlag, selvfølgelig. Det er alltid lett å være raus på vegne av andre, men jeg tror likevel at mannen var ærlig. Han syntes faktisk boka var bra, bare med unntak av slutten. Og han syntes den fortjente å se dagens lys, etter noen endringer/forbedringer.
Jeg husker jeg ikke greide å mobilisere så mye glede over tilbakemeldingen da jeg fikk den. Det var jo bare nok et nei! Så jeg puttet bare eposten i en mappe og så ikke noe mer på den. Jeg tror faktisk skuffelsen var like stor som vanlig. Et nei er et nei, samme hvor hyggelig nei-et er presentert og hvor vakkert det er pakket inn.

Jeg tenkte egentlig som mannen, at slutten var for dårlig. Så jeg har skrevet en ny slutt etter at jeg fikk den tilbakemeldingen. En slutt jeg har plundret med. Lenge. Jeg er enda ikke topp fornøyd med den, men HVIS... Hvis dette forlaget jeg har sendt til nå, vil gi ut boka, så har kanskje de en ide om hvordan slutten kan løses på best mulige måte.

Jeg har prøvd og fått nei så mange ganger, så jeg klarer på en måte ikke å forvente noe annet enn nei. Det svir jo hver gang man får avslag, så for å beskytte seg, forbereder man seg på enda et nei. Det er vel bare sånn det virker. Jeg har selvfølgelig enda et lite håp, ellers hadde jeg ikke sendt inn manuset. Og jeg vet at jeg blir skuffet hvis det blir nei nå igjen. Jeg gjør som jeg pleier, jeg: Håper det beste, men er forberedt på det verste.

fredag 16. mars 2018

Ulike motivasjoner

Jeg har fortsatt ikke særlig mye tekstproduksjon å blogge om. Jeg har i tidligere innlegg forklart den manglende skrivingen med for liten tid, for lite overskudd, for lite ro. Men akkurat nå kjennes det ut som det kanskje like mye er tanker, erfaringer fra livet jeg halvveis har tenkt - en gang, men ikke nå - å bearbeide gjennom å lage tekst, som kommer i veien for det jeg har mest lyst til å skrive, og som jeg hadde ønsket å gå i gang med først.

Hvis du har lest romanen Brudd av Karin Fossum, så viser denne romanen hvordan skrivehverdagen til en forfatter ikke alltid blir som man har planlagt. Forfatteren i Fossums roman forestiller seg prosjektene sine som en kø av mennesker som står utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn til henne, en om gangen og i tur og orden. Når det er deres tur, skal de fortelle sine historier, og hun skal skrive.

Forfatteren i Brudd opplever at en mann presser seg fram i køen. Ikke bare det, han tar seg inn i huset ubedt, for han mener han ikke kan vente. Historien hans er for viktig. Forfatteren forsøker å be ham stille seg tilbake i køen, vente til det er hans tur, men til slutt lar hun seg overtale til å ta for seg hans historie før alle de andres.

Kanskje har jeg det litt som forfatteren i Brudd. Kanskje er det et prosjekt jeg må ta først, før jeg kan konsentrere meg om det jeg har mest lyst til, selv om det ikke er dette prosjektets tur?
Hva prosjektet er kan jeg ikke si så mye om, annet enn at det ikke er lyst som driver det. Mer plikt.

Hva er den viktigste drivkraften når du skriver? Er det morsomt, som en lek, altså lystbetont? Eller kjenner du det som noe du må, en plikt? Eller som noe helt annet?

lørdag 10. februar 2018

Skriver du noe om dagen?

Noen ganger når jeg møter folk som vet at jeg skriver, hender det at de spør: "Nå!? Åssen går det? Holder du på og skriver noe om dagen?"
Da må jeg svare at det er lite skriving for tida. Ofte synes jeg at jeg må forklare litt hvorfor, og skylder på jobben og at jeg har det travelt på fritida også.

For meg, som det sikkert er for mange forfattere, er livet en kilde til inspirasjon til å skape/skrive. Da jeg "bare gikk hjemme" begynte jeg etter hvert å føle meg uinspirert og litt likeglad. Alle nei-ene fra forlagene gjorde også sitt til at mye av gleden ved å skrive ble borte, og det var lite jeg ellers fikk bygget selvfølelsen opp på. Nå som jeg er i jobb får jeg tilbakemeldinger, eller jeg skjønner av meg selv, at jeg gjør en bra innsats og får til ting. Den forståelsen/følelsen manglet ofte da jeg gikk hjemme og skulle være forfatter på heltid. Det ødela.

En god balanse mellom nok tid og ro til å skrive, men også nok inspirasjon i form av å komme ut og møte mennesker, møte andre utfordringer, få brynt hjernen på mer enn "bare skriving", samt nødvendig påfyll på selvtilliten - en sånn balanse har jeg altså ikke funnet per nå.

Jeg jobber 80 % og har dermed en fridag i uka. Per nå får jeg ikke til å benytte fridagene mine til skriving. Andre ting, som husarbeid, trening og rekreasjon, kommer foran.

I perioder hvor jeg ikke får sittet gode økter ved PCen, kjenner jeg suget etter å få gjøre nettopp det. Og som vanlig kommer det nye ideer til meg, små frø jeg har lyst til å jobbe med for å se hvor de kan føre hen. De fleste ideene mine har kimen i seg til å kunne bli store tekster. Jeg må nok se det som et luksusproblem at jeg har så mange ideer, men når de er så mange og har det i seg at de kan bli så store, så har jeg ikke plass i livet mitt per nå til å jobbe dem fram. Det er litt trist. Men da har jeg noe å drømme om i alle fall.

Hvis jeg bare greide å bestemme meg for én ide som skulle prioriteres hver gang jeg har en ledig stund, så kunne jeg kanskje kommet meg videre. Jeg må forsøke å være mer strukturert. Og mindre kreativ, kanskje - for nye ideer kan være til hinder for konsentrasjon og fokus.

fredag 29. desember 2017

Skriveåret 2017

Nok et år er i ferd med å gå over i historien.
Som skriveår betraktet har det vært et skrint år! Det gjenspeiler seg også i antall blogginnlegg her på Interscribo - dette innlegget blir årets tolvte; ett innlegg per måned i gjennomsnitt er ikke stort å skrive hjem om, som det heter!

På den andre bloggen min, derimot - Pervoluto - har jeg i 2017 satt ny årsrekord med 81 innlegg. Det er et gjennomsnitt på 6,75 i måneden og det er jeg selvfølgelig kjempefornøyd med. Hyppige innlegg har antakelig noe å si for besøket også - Pervoluto er jo mye bedre besøkt enn Interscribo.

Kort oppsummert har nok 2017 vært et leseår mer enn et skriveår for min del. Jeg har hatt bra driv i lesingen, men skrivingen har - når sannheten skal fram - nærmest ligget brakk. Jeg har ikke greid å finne roen i meg til skriving - det har vært for mye annet som har kommet foran. Det er lov å håpe at 2018 blir bedre i så måte, men da må jeg nok gjøre en bevisst prioritering i retning av å lese mindre, rett og slett bruke mindre tid på andres verk, og mer på mine egne. Framtida vil vise om det er mulig å få til.

Nå på tampen av året kan jeg lese i avisa at menneskeheten er i ferd med å bli mindre intelligent. En medisin mot fordumming må være å lese og skrive mer. Og jeg er ganske overbevist om at det kan være bra å møtes og ta de gode samtalene også; en god diskusjon stimulerer hjernen, tror nå jeg. I alle fall bør vi legge vekk de tekniske duppedittene av og til. La hjernen få fri fra all skjermtiden så mange fyller dagene med.

Godt nytt lese- og skriveår!