mandag 21. oktober 2019

SELVPUBLISERING

I Aftenposten kunne jeg nylig lese om krimforfatter Eirik Husby Sæther som mener han ikke trenger noe forlag for å gi ut bøkene han skriver. Han vil heller gjøre det selv. Han hevder at forlagene ikke er så viktige for god redigering, språkvask og korrektur som de hevder; dette er oppgaver han fint kan ta hånd om selv.
Jeg forstår det som at noen innen forlagsbransjen har sagt til ham at de mener kvaliteten på selvpubliserte verk blir dårligere enn det forlagene utgir, noe han imøtegår.
Jeg har personlig aldri hørt noen fra forlagsbransjen si akkurat dette med kvalitet hos selvpubliserende rett ut, men det virker som det er en stilltiende enighet om at alle som selvpubliserer, gjør det fordi det de skriver ikke er bra nok, og følgelig ikke får kontrakt med noe forlag. Dette kan sikkert stemme for mange, men det kan også hende at forlagene ikke forstår seg på all slags litteratur, selv om de burde gjøre det.

Jeg har selv skrevet i et tidligere innlegg på bloggen at jeg ikke vil anbefale selvpublisering for en debutant. Mine første bøker ble gitt ut på Publica bokforlag. Riktignok garanterer de seg mot tap ved at forfatteren må selge en viss andel eksemplarer før boka gis ut, og kvalitetsvurderingen de sier de tar før kontrakt inngås, er ikke veldig streng. Men likevel kan ikke Publica regnes som et rent selvpubliseringsforlag. Verket blir redigert, språkvasket og korrekturlest i samarbeid med forfatteren. Og jeg opplevde det som en grundig prosess, der jeg lærte mye. Jeg forsto også at det er mye man som forfatter kan se seg blind på, uansett hvor språkmektig eller belest man er. Et øvd øye som kommer utenfra og leser med kritisk sans, vil normalt heve teksten.
Nå har jo også Sæther gitt ut bøker før i samarbeid med forlag, så han har nok lært seg det som trengs for å sikre god kvalitet på sluttproduktet.

Tilbake til artikkelen: Det står også at selvpublisering blir stadig mer vanlig. Kolofon, som er Norges største selvpubliseringsforlag, har gitt ut mellom 150 og 200 titler i året de siste fem årene.

Sæthers motivasjon for å selvpublisere, i tillegg til at han får bestemme selv hvordan boka skal bli, synes å være det økonomiske. Hans selvpubliserte roman Kriminell er blitt innkjøpt av kulturrådets innkjøpsordning. Fordi han publiserer selv uten et (fordyrende) forlag som mellomledd, får han hele 235.000 for jobben. Om forlaget hadde meldt ham opp til innkjøpsordningen, ville han bare sittet igjen med 83.000 - resten ville forlaget tatt. Selvfølgelig er det utgifter forbundet med å utgi bøker; trykkeriet og distributører skal ha sitt, språkvaskere og korrekturlesere likeså. Men de to siste leddene her tar altså Sæther hånd om selv, forstår jeg ham rett.

Sæther er jo i en heldig posisjon at han faktisk kan velge; jeg vil anta at de aller fleste forfattere som selvpubliserer gjør det fordi de ikke har noe annet valg. Ingen forlag vil inngå kontrakt med dem, rett og slett fordi forlagene ikke anser forfatternavnet eller produktet som salgbart.

Personlig er jeg usikker på hvor god butikk det er å gi ut bøker selv. Forlagene er normalt gode på markedsføring og salg, noe det ikke er gitt at alle forfattere er. Det krever tid, innsats og andre ressurser også, som annonsering og annen promotering. Ressurser som en selvpubliserende ofte ikke har.

Og noen forlag sitter med bukta og begge endene innen bokhandel - det er således ikke enkelt for en ukjent forfatter utgitt på et lite filleforlag å bli tatt inn i de store bokhandelkjedenes sortiment. Men eierforlagenes egne produkt kjøres inn i hauger og lass.

Nei, jeg har ikke noe særlig tro på lønnsomheten i selvpublisering. Men jeg ønsker selvfølgelig Sæther og alle andre som våger å satse på selvpublisering, lykke til!

fredag 27. september 2019

TRÆR

Treet som sola skinner på,
finnes ikke lenger.
En høy osp som ble fargerik hver høst.
Om sommeren hørtes vinden godt i
bladene dens, som lett "klapring".
(Du kjenner sikkert uttrykket "skjelve som
et ospeløv")
Jeg synes trær er vakre. De er som skulpturer, og ingen er helt like. Nå om høsten er løvtrærne fargesprakende, om vinteren er de også veldig pene, med de bare kronene og greinene som strekker seg som armer mot himmelen. Rim og snø framhever eller forskjønner.

Dessverre virker det som mange synes løvtrær er brysomme. Jeg kan til en viss grad forstå at man vil fjerne de som tetter til utsikten, men jeg sørger likevel når de vakre trærne i nabolaget blir borte. Alle årene de har levd, all tiden det har tatt for å oppnå høyden og størrelsen de har, så legges de i bakken på bare noen minutter.
Som det heter i ordtaket: Skogen er snart rudd; han er ikkje snart oppatt runnen.

onsdag 26. juni 2019

IPP- ikke på plass

Dagene går, og ukene, månedene - de bare svisjer forbi. Her på bloggen har jeg ikke skrevet noe siden april, og det har heller ikke skjedd en døyt på skrivefronten siden siste innlegg.

Jeg tror jeg må skylde på at jeg ikke er helt på plass, derfor overskriften på dagens innlegg.
IPP er en forkortelse vi bruker på biblioteket når katalogen sier at en bestemt bok skal stå på hylla, men vi ikke finner den der den skulle stått. Da endrer vi status på boka, fra "på hylla" til "IPP" - kanskje dukker den opp igjen, kanskje er den tapt, tiden får vise.
(Hvis kunden virkelig ønsker eller trenger boka NÅ, bestiller vi den selvfølgelig fra et annet bibliotek.)

Som forfatter er jeg IPP om dagen. Jeg vil heller bruke fritida på å lese, trene, skravle med venner, være med familien, se TV eller bare sitte og glo ut i lufta og høre gresset gro. Tiden får vise om forfatteren i meg kan dukke opp igjen, eller om hun er tapt for alltid.
Hm. Dette hørtes da veldig dramatisk ut. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker å ha noe press. Jeg vil være fri og bare kunne slappe av når jeg ikke er på jobb. Og når skrivingen akkurat nå går tungt, slik at det kjennes litt for mye som arbeid, ikke er særlig lystbetont rett og slett, da får vi bare se hvordan det går. Eller ikke går.

Det er i år ti år siden jeg debuterte som forfatter. Siden har jeg gitt ut sju bøker, og jeg har skrevet enda mer enn det jeg har gitt ut. Skrivingen har gitt meg glede, den har utviklet meg som menneske, jeg ville ikke vært foruten alle disse timene ved tastaturet. Men drømmen jeg hadde, troen jeg hadde på at jeg skulle få det til - nei, jeg tror nok dessverre jeg mistet noe av pågangsmotet på veien.

Men. Kanskje jeg ser annerledes på det hele etter ferien ;-)

God sommer!

tirsdag 16. april 2019

Interscribo har jubileum

Her en dag kom jeg plutselig på at det er jo 10 år siden i vår, at jeg startet å blogge på Interscribo. Det aller første blogginnlegget publiserte jeg
18. mars 2009.
Det er også 10 år siden jeg debuterte som forfatter.
Det var ikke meningen at jubileet skulle forbigås i stillhet, men jeg må innrømme det ble litt glemt; det har vært litt travelt om dagen...

Jeg husker hvor spennende det var å se den aller første boka si for aller første gang. Tankene, ordene, setningene man hadde plundret med i årevis; endelig var de omformet til et håndfast produkt. Og jeg hadde endelig en måte å invitere andre inn i min verden på.

Det foregår fortsatt mye i hodet mitt, relatert til ulike skriveprosjekter. Forhåpentlig blir det flere bøker i årene som kommer. Men det får nå tiden vise.

God påske til alle som følger bloggene mine!

torsdag 28. mars 2019

Hvorfor stille til start?

Som dere kanskje har fått med dere, liker jeg å løpe.
Eller "løpe"... Enkelte mener at det jeg gjør er å "jogge", og det er kan hende rett benevnelse. Spesielt fort går det jo ikke. Men det er likevel en følelse av fart; det er noe med å kjenne vinden i håret som er veldig tilfredsstillende. Det er ingen tvil om at jeg liker aller best å trene utendørs - det er jo der det er mest vind, som kjent.
Et par år nå har jeg vært med i en liten gjeng som løper rolige langturer sammen, og det er genialt. Med noen å skravle med underveis, går kilometerne merkverdig fort unna.
I flere år har jeg deltatt i mosjonsløp i distriktet, og løpevenninnene mine har deltatt i noen av de samme løpene. Men nå sier i alle fall den ene at nok er nok, nå skal hun ikke delta i flere løp. Hun kommer til å trene løping likevel, hun trenger ikke disse konkurransene for å ha motivasjon til å trene.
Beslutningen hennes har fått meg til å tenke litt over hvorfor jeg selv deltar i løp. Det er ikke bare fordi det motiverer til å trene mer og bedre; det er også andre ting som drar. Som atmosfæren og følelsen av fellesskap både før, under og etter løpet.
Og jeg tror faktisk jeg trener mer og bedre så lenge jeg tenker at jeg skal bli bedre, eller gjøre det bedre på de enkelte løpene enn jeg har gjort tidligere. Kanskje blir jeg ikke raskere, men jeg kan tilbakelegge distansen uten å bli like kadaver sliten som jeg pleide før.
Tradisjon er også en grunn. Når man har vært med i samme løp x antall år på rad, har man ikke lyst til å bryte rekken.
Jeg løper ikke for å bli sett eller for å få navnet på resultatlista. (Jeg har sett bilder av meg selv løpe, så det er helt klart ikke for å bli sett jeg løper. Det er virkelig ikke noe særlig å se på...)
Jeg løper ikke for at folk jeg kjenner skal si "Så sprek du er!", selv om det er hyggelig med ros. Det som driver meg er en indre motivasjon. Jeg gjør det fordi jeg har lyst.

På samme måte som jeg har lyst til å delta i mosjonsløp, har jeg også lyst til å stille til start når det gjelder skriving. Jeg har lyst til at det jeg skriver skal bli til noe, og at det blir lest av andre. Derfor har jeg gjentatte ganger sendt manus til forlag og bedt om at de vurderer om det kan gis ut i bokform. Derfor har jeg - når forlagene har vendt tommelen ned - i noen tilfeller stått for utgivelsen selv.

Jeg må stille meg spørsmålet: Kunne jeg vært like tilfreds med å skrive bare for min egen del? Puttet tekstene i skuffen, latt det ligge der ufødt? Kunne jeg latt være å stille til start? Da hadde jeg sluppet at noen ser meg og vurderer prestasjonen min; det kan jo være ubehagelig å få tilbakemeldinger. For ikke å snakke om det andre alternativet: Ikke å få tilbakemeldinger; følelsen av å være luft, totalt ubetydelig i den store litterære sammenhengen, hvor behagelig er den, liksom?

Når det gjelder skriving har jeg også en indre motivasjon. Det er gøy å være med. Det er gøy å prøve, se hva det kan bli til. Og det er godt å få ut noe av alt det som svirrer omkring i hodet på en; omskape tanker og ideer til noe mer håndfast og konkret, en tekst. Aller mest håndfast blir det når det blir en ordentlig bok - helst papirbok - ut av tankespinnet.

Hva med deg? Hvorfor skriver du? Hvorfor fortsetter du, selv om det kanskje også for din del er slik at forlagene bare rister på hodet til det du sender dem?