fredag 17. desember 2010

Tanker ved årsslutt


Snart går vi ut av 2010 og inn i et nytt år. Ofte når man krysser en slik grense, kan man kjenne behov for å tenke gjennom livet, gjøre opp status og kanskje stake ut en korrigert kurs?

Jeg har gitt ut to bøker, men enda har jeg langt fra kommet ordentlig i gang som forfatter. Jeg har bestemt meg for at jeg må bli antatt på et større, mer kjent forlag, hvis jeg skal kunne si til meg selv at jeg har hatt noen egentlig framgang siden debuten i 2009.

Jeg har tenkt en del på hvorfor jeg skriver. Det er flere svar.
For det første synes jeg det er givende, interessant og morsomt. Å skrive gir meg glede.
For det andre – og vel så viktig – har jeg lyst til å glede andre, eller gi andre noe som gir dem en opplevelse, eller gjør noe med dem. «Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre gla’», som det heter.
For det tredje er skriving den beste måten for meg å uttrykke meg på. Hvis jeg ikke skrev, fikk jeg ikke ut alt jeg har å fortelle. I en forsamling der det snakkes og fortelles, er jeg nesten alltid en av de mest tilbakeholdne. Ikke bare fordi jeg er sjenert, men også fordi jeg liker å lytte til andre – må få med meg mest mulig av de andres historier. Men jeg har også lyst på taletid, og da ser det ut for at jeg må ty til den skriftlige framstillingen.
Den fjerde grunnen er mer diffus. Det er som et driv inne i meg. Et driv jeg undertrykte i mange år, men som ikke vil bli holdt nede lenger, nå som jeg har åpnet opp for at jeg skal få lov til å gjøre et forsøk som skribent.
For det femte er jeg sta. Når noe synes umulig, blir jeg enda mer oppsatt på at jeg skal få det til. Jeg har evne til konsentrasjon, og jeg er utholdende, og jeg har vel en slags mentale skylapper jeg kan sette på. Jeg tror det kan være viktig noen ganger. Det kan være fristende å søke råd hos andre og skrive slik man tror eller får høre at andre foretrekker. Den taktikken tror jeg ikke går i det lange løp. For å finne og rendyrke sin særegne stemme, må man gjøre det slik man selv synes det er fint eller bra.
Selvfølgelig må man få tekstene sine vurdert og ta imot korreks. Men jeg vil helst gjøre dette med den eller de som skal være med å klargjøre teksten til utgivelse. Hvis de vil gi ut boka mi, har de inntatt en ansvarlig rolle, og vi har et felles mål: At boka skal bli best mulig.

Nå har jeg sendt fra meg en feelgood-roman, en novellesamling og ei barnebok, til tre ulike forlag. Jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra for i alle fall én av disse. Kanskje det slår til, det som sto i et horoskop jeg leste forleden: I 2011 skal jeg komme til å glede mange!

lørdag 11. desember 2010

AVSLAG III

Feelgood-romanen jeg har så stor tro på, fikk avslag fra det første forlaget jeg prøvde den hos. Dette forlaget brukte tre måneder på lesing og vurdering.

Redaktøren ga meg et hyggelig og kommuniserende svar, med en uttalelse som viste meg at hun har lest grundig igjennom, og siden har hun brukt tid på å forme et svar til meg som er både velfundert og gjennomtenkt.
Det kan vel være mange grunner til at et forlag betakker seg. Denne gangen fikk jeg en følelse av at boka mi ikke var så verst, men at redaktøren ikke ble nok ”tent” på den, og følgelig slo den kritiske leseren i henne inn for fullt. Hun pekte på ting jeg kunne ha gjort annerledes for å få boka enda bedre, men hun ville altså ikke at hennes forlag skulle være med på den prosessen.
Jeg er ikke uenig i det hun nevner, men samtidig vil jeg ikke akkurat nå, uten å ha prøvd manuset hos flere først, gå inn for vidtgående revisjoner av manuset.

Jeg mistet uansett ikke troen på boka mi – så om ikke lenge er den på vei til et annet forlag.

onsdag 1. desember 2010

Pusling og fletting
















I disse dager holder jeg på å avslutte et nytt manus. Avslutte selve skapelsesprosessen, i alle fall. Teksten er nok ikke ferdig bearbeidet, men nå skal den få ligge og godgjøre seg litt, uten at jeg ser den en god stund. Neste gang jeg tar den fram, kommer jeg til å lese den nesten som om det var første gang jeg så den. Da vil jeg helt sikkert se flere ting jeg vil endre.

Dette manuset er også en slags kriminalroman. Da jeg fikk avslag i september på et annet krimmanus, kastet jeg fra meg dette her – tenkte at krim ikke var noe jeg burde sysle med, men så fikk jeg ikke fred for det jeg hadde begynt på. Det var noe med at jeg måtte ordne opp i det kaoset jeg hadde stelt i stand for de innblandede. Ja, for det er faktisk slik at hovedpersonene i bøkene mine kjennes levende, og jeg vil følge dem fram mot en avslutning av historien, enten det ender bra eller dårlig for dem. I denne boka ender det skikkelig dårlig for en av personene – den jeg kanskje identifiserer meg mest med. Det kjentes brutalt å la boka ende slik, men slik historien utviklet seg, virket det mest sannsynlig.
Metoden denne gang har vært ganske lik den jeg brukte til forrige krimroman jeg skrev – jeg har latt intuisjonen styre i hovedsak, men til slutt har jeg måttet kartlegge enkeltdelene handlingen består av, lage en tidsplan og pusle bitene på plass, slik de logisk hører sammen. I tillegg har jeg denne gangen måtte flette to historier sammen med hverandre. Det gir en litt interessant effekt, synes jeg – når leseren vet litt mer enn enkelte hovedpersoner, og dessuten kjenner at det dukker opp spørsmål – hun vil vite mer.

Nå begynner jeg å ha mange manus liggende. Ei barnebok, en novellesamling for voksne, to kriminalromaner og en feelgood-roman. I tillegg til at jeg har store deler av tredje bok om Svaldal liggende. Den er langt fra ferdig – den må bearbeides og delvis bygges på nytt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med Svaldal. Jeg har lyst til å skrive mer derfra, og jeg føler en forpliktelse for å få ut i alle fall ei bok til – for flere av leserne mine etterspør en fortsettelse – men jeg har også andre ideer som sprenger på. «Hva blir neste prosjekt?» er vel egentlig det store spørsmålet.

Jeg tror jeg nå heller må jobbe mer aktivt for å få flere prosjekt avsluttet, det vil si: få utgitt flere av manusene jeg har jobbet mye med. Jeg må rett og slett sende manus «hit og dit». Det gruer jeg meg til. Akkurat denne delen av prosessen er den som har gitt meg nesten bare nedturer, og jeg kjenner at nedturer kan være direkte ødeleggende for skrivelysten. Derfor har jeg ikke vært veldig pågående overfor ulike forlag, men jeg vet jo at jeg må krype til korset, som det heter.
Det er snart tre måneder siden et forlag fikk tilsendt feelgood-manuset mitt. Hvis jeg bare fikk et positivt svar der, vil jeg kjenne meg atskillig mer vellykket og i rute. Jeg skulle så gjerne kommet med minst ei bok i 2011 også!

onsdag 17. november 2010

Forfatter i forvirret forfatning


Forfatteren i overskriften er meg, enda jeg fremdeles synes det er litt skrytete å kalle meg forfatter. Jeg har riktig nok gitt ut to bøker, men de har ikke gjort verken seg selv eller forfatteren særlig bemerket. Følgelig føler jeg meg liten og ubetydelig. Enda.

Helt siden avslaget jeg fikk i slutten av september (det jeg blogget om, det som fikk meg til å innse at ubegrunnede avslag likevel var å foretrekke framfor de begrunnede), har jeg vært plaget av forvirring, rastløshet og sviktende tro på at jeg kan få til noe som helst, som holder vann.
Siden det var et krim-manus jeg fikk refusert, slapp jeg den krim-ideen jeg jobbet med akkurat da, som om jeg hadde brent meg på den. ”Krim kan jeg i alle fall ikke skrive,” tenkte jeg. Og deretter: Bare forvirring. Jeg har brukt de siste ukene til å hoppe mellom ulike prosjekt – jeg har mange, som er på ulike stadier av ”ferdig”. Men akkurat nå står jeg igjen midt i krim-ideen jeg slapp da den siste refusjonen kom. Jeg har jobbet så mye med den, og jeg vil klare å lande den – sy den sammen til en ferdig tekst. Eller i alle fall: Sy den sammen til en helhet, noe som henger sammen. Dessuten er det som om menneskene i boka ikke vil slippe meg…
Disse forvirrede, rastløse ukene har virkelig vært frustrerende, selv om jeg har greid å trøste meg selv med at det kommer til å lysne. Jeg har gitt meg selv lov til å virre og rote litt rundt, og nå ser det endelig ut til at jeg har tilgitt meg selv for å ha dummet meg ut. For det føltes slik denne gangen: Som om jeg hadde dummet meg ut. Tenk at jeg var så dum at jeg trodde at jeg hadde laget noe bra…

De tyngste stundene er når tvilen kommer snikende, med sin lange, svarte skygge. Om man da bare kunne sette på seg skylappene og dure fram som man stevner, med ståltro på at prosjektets ide er genial og liv laga. Det er jo stort sett det jeg har gjort ellers – bortforklart alle avslagene med at forlagene ikke har lest manuset mitt med velvilje, bare vrangvilje, og derfor ikke sett potensialet, fordi de ikke vil se. Selvgod må man være. Selvtillit må man ha.

Akkurat nå har jeg bare ett manus inne til vurdering, men det er til gjengjeld et manus jeg virkelig tror på – og denne gangen er det en feelgood-roman. Det er over to måneder siden jeg sendte det av gårde, og jeg hadde ikke lest i det på to måneder, da jeg leste gjennom det på nytt for snart to uker siden. Det må jeg si var et gledelig gjensyn.
Jeg synes fremdeles det er lovende, det fyller meg med varme og godfølelse når jeg leser – slik en skikkelig feelgood-roman skal.

torsdag 11. november 2010

Trivelig gjensyn


Alvdal, 9. november 2010, kald og blek.










Tirsdag 9. november var jeg på besøk i Alvdal, bygda hvor jeg bodde fra februar 1991 og ut 1994.
Jeg likte meg veldig godt i Alvdal og jeg fikk mange venner i tida jeg holdt til der, men jeg har dessverre ikke vært så flink til å reise dit på besøk. Siste gang jeg var der var høsten 1997, så nå var det veldig fint at biblioteket inviterte meg til Skumringstime, slik at jeg fikk et lite spark bak og kom meg av gårde. Tusen takk for invitasjonen, Britt og Torstein ved Alvdal bibliotek!

Jeg kom fram litt før to, og begynte «hilserunden» – kanskje litt originalt? – på kirkegården. (Som vanlig var det kaldt i Alvdal, og jeg som hadde tenkt før jeg reiste, at jeg for all del måtte huske å ta med meg lue! Selvfølgelig hadde jeg greid å glemme akkurat det.)
Jeg ønsket å se graven til et ektepar jeg gikk mye tur i fjellene sammen med, både sommer og vinter – de døde for noen år siden, begge to. Da jeg bodde i Alvdal hadde jeg verken førerkort eller bil, derfor var det veldig kjekt at dette paret ville ta meg med på fjellturene sine. De var også godt kjent i området, og tok meg med rundt og viste meg mange fine plasser.
Jeg burde ha tenkt på at kirkegården er stor og det ligger mange der. Plutselig ble jeg redd jeg ikke skulle finne dem, men tilfeldigvis begynte jeg vandringen min i riktig ende av kirkegården, slik at det tok ikke lang tid før jeg fant dem. Det var rart og sørgelig å se navnene deres inngravert i steinen. Det var valgt naturstein til gravstedet deres, og det passet veldig godt, siden de satte så stor pris på friluftsliv og ofte gikk tur i fjellet.

Etterpå tok jeg en snartur innom bokhandelen. Der var det foretatt en ombygging/ansiktsløftning siden sist jeg var innom. Ryddig og oversiktlig, og mye interessant av lokale bøker. Jeg ble glad for å se at de hadde en egen krok med ”Aukrust-effekter”, siden Aukrustsenteret var stengt, og jeg hadde lyst til å kjøpe med noe til døtrene mine. Det ble to krus med Solan og Ludvig på.












Til Skumringstimen på Alvdal bibliotek kom det ca 30 stykker. Jeg skulle ha min del av programmet til slutt, etter pausen. Jeg ble fryktelig nervøs da det nærmet seg min tur. Hendene mine ristet, så jeg greide så vidt å få i meg noe vann og en kopp kaffe. Kake orket jeg ikke, enda det så veldig fristende ut. Men da jeg først begynte på innlegget mitt, slapp nervøsiteten taket, slik den helst skal, og alt gikk veldig fint. Jeg hadde notert noen punkter og tenkt desto mer på hva jeg ville si, men det ble ikke helt slavisk slik jeg hadde planlagt. Jeg tittet på notatene mine innimellom, bare for å sikre meg at jeg fikk sagt det viktigste, og i en logisk rekkefølge.

Jeg fortalte at jeg nok alltid har drømt om å bli forfatter, i alle fall så lenge jeg har visst om bøker og litteratur, og visst at det var noe som het forfatter – mennesker som skrev og diktet opp alt det fantastiske som bøkene rommer. Men jeg har jo en stor dose fornuft i meg (eller en indre, kritisk stemme?), slik at jeg ikke egentlig tenkte på å realisere denne drømmen. Det var en drøm. Punktum. Jeg måtte skaffe meg en utdannelse og jobb, så fikk jeg heller ha denne skrivingen som hobby, var det vel jeg tenkte, i den grad jeg tenkte veldig bevisst rundt dette.
Jeg fortalte at drømmen likevel hadde det med å «komme opp og vake», og at jeg tok et skrivekurs som brevkurs i voksen alder. Jeg begynte på kurset mens jeg fremdeles bodde i Alvdal, men avsluttet det først i 1996, da jeg var flyttet til Hønefoss.

Jeg fortalte om friåret mitt fra august 2006-2007. Jeg sa at jeg samme år fylte 40 og kanskje var litt sliten av årene med full jobb og små unger. Jeg tror jeg kjente at livet ikke var helt slik jeg ønsket, men jeg hadde aldri tid eller ro til å tenke og kjenne etter, gjøre opp status og pønske ut om det var noen grep jeg kunne ha gjort. Det føltes alt i alt som et smart trekk å få seg en pust i bakken.
Da permisjonsåret mitt startet hadde jeg tenkt at jeg skulle få huset «på stell» før jeg satte meg til for å skrive. Med orden i huset skulle jeg få så god ro inne i meg, hadde jeg tenkt – da skulle det bli fint å skrive! Men så var det jo slik at innen jeg var kommet meg gjennom to-tre av rommene i huset, så var det første rommet allerede klart for en ny runde med rydding og vask, så det var jo ikke mulig å se noen ende på den oppgaven. Planen om å få orden i huset før jeg begynte å skrive, ble altså forkastet. Her var det flere i salen som lo – jeg tror alle som gjør husarbeid vet hvor endeløst det arbeidet er!

Jeg forklarte hvordan jeg arbeidet fram «Vårløsning» – at jeg planla veldig lite før jeg begynte. Jeg hadde et utgangspunkt og noen punkter jeg ville innom på veien, men så var det bare å kjøre av gårde og se hvordan historien utviklet seg – «veien ble til mens jeg gikk.» Jeg ga et eksempel på hvordan jeg kunne bli overrasket over ting som dukket opp – nemlig scenen tidlig i boka der Marie er på butikken, og Hjørdis i kassa ønsker henne velkommen, og vet navnet hennes og alt. Jeg hadde ment å vise hvor gjennomsiktig et lite bygdesamfunn kan være, og hvor god kontroll enkelte kan ha på alt som rører seg der, og så overrasket Hjørdis meg ved å fortelle Marie om Guri, ei kvinne Marie ikke hadde hørt et pip om før. Det merkelige var jo at heller ikke jeg hadde hørt om Guri – denne viktige sidehistorien kom bare plumpende inn på den overraskende måten der. Så slik har intuisjonen min vært til stor glede og nytte.

Jeg sa også at man har stor nytte av følelsen av at hovedpersonene er levende. Da kan man planlegge scener – de og de skal møtes og man vet omtrent hva de skal prate om – men så kan man overlate til aktørene å finne ut hvordan ordene faller. Noen ganger kjennes det som om jeg bare er observatør til hva hovedpersonene driver med, og så må jeg forte meg og skrive ned alt som skjer og alt som blir sagt.
Det er en fordel å skrive på PC. Jeg er ikke sikker på om metoden med å la intuisjonen styre hadde hatt så god effekt, om jeg hadde skrevet for hånd. Siden jeg kan touch-metoden og skriver fort på maskin, kan jeg skrive og samtidig til en viss grad holde tritt med tankene, som jo arbeider mye fortere enn folk flest skriver.

Jeg fortalte kort hva bøkene mine handler om. Her har jeg tidligere i bloggen vært inne på at man må si passe mye. Det er dumt å røpe for mye av handlingen – for da blir ikke lesingen så spennende som den kunne vært – men man må røpe såpass at nysgjerrigheten blir vekket.

Jeg fortalte også at Svaldal er inspirert av Alvdal. Jeg husker ikke om jeg sa til dem som satt i salen den kvelden at jeg ble veldig glad i Alvdal den tida jeg bodde der oppe. Men jeg sa i alle fall at jeg ønsker at folk skal kjenne at det er godt å bo i Svaldal – det skal ligge som en grunntone hele veien at det å bo ute på bygda er godt, der har man muligheten for å leve det gode liv. En av mine lesere har sagt: «Jeg tror jeg hadde villet trives i Svaldal!»
Jeg ble glad for den kommentaren der, for det er jo akkurat trivsel og godfølelse jeg vil skape.

Til slutt kunne publikum stille spørsmål, og da var det ei som lurte på hvorfor jeg ikke like godt hadde kalt bygda i bøkene mine for Alvdal?
Jeg svarte at jeg ikke hadde våget – da hadde jeg måttet være mye mer nøye, passet på at stedsnavn og avstander og alt ble riktig. Jeg ville ha det fritt, slik at Svaldal ER IKKE Alvdal, det er bare inspirert av og har likhetstrekk med Alvdal. Jeg har i bøkene også trukket inn elementer fra bygda hvor jeg har vokst opp – for eksempel dette med at det er så mye snø i Svaldal. Det er ikke alle som vet det, men Alvdal og Østerdalen generelt er et nedbørsfattig område, slik at det er ikke alltid det kommer så mye snø der i løpet av vinteren. Etnedal og Valdres, derimot, der jeg er vokst opp, der er det snø, der!
Uansett hadde hensikten min vært å skrive fra bygdemiljø. Jeg synes ikke det er så nøye hvor dette er, det viktige er at det er ei bygd. I første utkastet til Vårløsning kalte jeg bare bygda for Bygda, med stor B, og arbeidstittelen til boka var «Marie i Bygda». Siden fant jeg ut at jeg skulle gi bygda et navn, og kom etter mye spekulering fram til Svaldal. En sval dal. Navnet skulle gi positive assosiasjoner.

Min barndoms dal - Etnedal - den er også vakker, men trang (v-dal) og mørk (skogkledd)






Noen i salen, som har lest både Vårløsning og Lystløgneren, lurte på (og det så nesten ut som om de var redde for at jeg skulle svare nei) om det kommer ei tredje bok om Svaldal, og når kommer den i så fall?
Lystløgneren avsluttes på en måte som antyder at det skal komme en fortsettelse – den har ingen god, avrundet eller ”beroligende” avslutning. Derfor er jeg klar over at lesere vil etterlyse en fortsettelse, og jeg hadde nesten skrevet den tredje boka, i rask rekkefølge med at jeg skrev de to første. «Problemet» er at jeg hadde avsluttet «Lystløgneren» annerledes i utgangspunktet, og de endringene jeg gjorde, får følger for neste bok. Jeg har den tredje boka på planen – at jeg skal gå inn og gjøre nødvendige endringer, og avslutte den, for den manglet en avslutning da jeg la den vekk. Jeg la den vekk fordi jeg begynte å få nei etter nei fra forlagene angående Vårløsning, og siden har jeg drevet med andre ting, men jeg skal og vil skrive denne boka. Dessverre kommer den helt sikkert ikke i 2011. Ting tar tid i denne bransjen, folkens. Om dere er utålmodige, så gang det med minst 10 – så vet dere hvordan jeg har det noen ganger når jeg venter på forlagenes dom.

Enten spørsmålet var stilt i plenum, eller det ble tatt på tomannshånd etterpå, så lurer folk på om jeg tjener bra på denne skrivingen min. (De får jo høre at jeg har sluttet å jobbe som bibliotekar.) Svaret er at jeg har tjent fint lite, men ser på dette som en start, en periode jeg investerer arbeidstid i et forsøk på å etablere meg som forfatter, og håper at jeg blir mer kjent og får til større salg etter hvert. Mitt store håp er at et større, mer kjent forlag vil bli interessert i å samarbeide med meg, slik at jeg får bedre støtte i forhold til markedsføring og salg, samt et klapp på skulderen i ny og ne. «Du er flink. Stå på. Vi har tro på det du lager – vi liker det! Vi vil ha mer! Vi kan gjerne drøfte ideene dine med deg, hvis du ønsker det.» Finnes det et forlag som kan og har lyst til å bidra med noe slikt, så ta kontakt! :-)

Tilbake til Skumringstimen: Til slutt mente Britt på biblioteket at jeg skulle lese opp innledningen av «Lystløgneren». Beskrivelsen av vårværet der hadde i alle fall hun kjent igjen, sa hun. Her er de aller første linjene i boka:

«Endelig var våren kommet til Svaldal. April måned var begynt, med våt nedbør og plussgrader. Likevel var det ingen svaldøl med vettet i behold som hadde ryddet vekk vinterhabitten enda; garvet av de påkjenninger det robuste fjellbygdsklimaet utsatte dem for, kledde de seg etter været, ikke etter kalenderen.
Denne tirsdagen – en uke etter påske – ble regn ispedd hagl og slaps pisket sammen til et iskaldt kok av den ilske nordavinden. Blåsten snuste gretten og sur langsmed dalbunnen som om den lette etter noe. Den løftet og dyttet unna alt den var sterk nok til å ta – ei snøskuffe og et par søppeldunker veltet den lett, noen par ski falt i bakken med en kraslende lyd, og en sparkstøtting ble dyttet flere meter bortover en islagt gårdsplass. Om bare vinden hadde kunnet løfte seg litt høyere opp, og gjort en innsats for å få sopt vekk den seige skodda som hang mistrøstig og grøtaktig tykk nedetter dalsidene! Men nei – det spesielle omrisset av den trehodede Trolltoppen – på folkemunne kalt Tretoppen – var umulig å skimte, så dårlig var sikten. Ikke at noen brydde seg særlig om det; i slikt vær holdt folk seg helst inne, og gjerne så nære ovnen det var mulig å komme


Som takk for at jeg kom og snakket om bøkene mine, fikk jeg en søt, liten gave. Det er et produkt fra Annes keramikk, en lokal håndverksbedrift. Legg merke til skigardsmønsteret – er det ikke fint? Jeg ble veldig glad for skåla, som jeg kan bruke til saltkar.














Etter en slik dag og kveld er hodet fullt av inntrykk, man kjenner seg sliten og utladet, men veldig godt fornøyd. Sliten, men happy!

tirsdag 2. november 2010

FORFATTERBESØK

Tirsdag om ei uke, nærmere bestemt 9. november 2010, skal jeg til Alvdal for å delta på bibliotekets Skumringstime-arrangement. (I forbindelse med Nordisk bibliotekuke er det mange bibliotek i hele Norden som arrangerer slik Skumringstime, men det vanligste er nok å ha disse på mandag.)
Jeg ble bedt om å komme til Alvdal, siden jeg jobbet der som biblioteksjef 1991-94, og sikkert fordi lesere der oppe forstår at jeg er inspirert av Alvdal og Nord-Østerdal, når jeg i bøkene mine skriver om den oppdiktede bygda Svaldal.

Dette er bare andre gang jeg er bedt om å snakke på et bokarrangement om bøkene mine – i fjor var jeg i Brandbu på Hadeland, på en bokkveld der.
Denne gangen har jeg forberedt meg litt bedre enn hva jeg hadde gjort i fjor. Det er ikke vanskelig å snakke om bøkene sine – det hjertet er fullt av renner munnen over med – men det er greit å lage seg en ryddig disposisjon og avgjøre på forhånd hvordan man vil presentere bøkene. Jeg kjente i fjor at jeg ble litt nervøs, selv om jeg ikke hadde trodd det på forhånd, og da ble jeg kanskje litt hastig og gjorde meg fortere ferdig enn jeg hadde behøvd.
Jeg har lyst til at de som ikke har lest bøkene skal bli nysgjerrige, gjennom at de får et sant inntrykk av hvordan bøkene er og hva de handler om. Uten at jeg sier for mye – slik at spenningen blir borte – noe som i og for seg er en vanskelig balansegang.
Jeg kommer til å vektlegge at jeg primært ønsker å underholde, og at jeg har forsøkt å skrive lett, slik at bøkene skal bli lettleste. Samtidig vil jeg fortelle at jeg tar opp tema som kan gi leserne noe å tenke over – for eksempel dette med «bygdedyret», hva er godt og hva er mindre godt ved å bo på bygda? Hvordan er det å være annerledes på bygda, for eksempel homofil – blir man akseptert og inkludert?
I «Lystløgneren» tar jeg opp temaet mytomani. Eva Styrbakk lyver (eller gjorde det i alle fall før) uten å være bevisst at det er lyve hun gjør, fordi hun har så livlige fantasier, at hun ikke alltid klarer å skille mellom fantasi og virkelighet.

Dette bildet av meg er tatt i Alvdal, påska 1994.



Jeg er veldig spent på hvordan det blir å se igjen Alvdal. Jeg holder Alvdal og Østerdalen for å være en av Norges fineste perler. Det finnes mer spektakulær natur andre plasser, men ingen steder så snille, runde, godslige fjell, samt oversiklig og åpent landskap som kan gi meg ro og godfølelse.

mandag 25. oktober 2010

INSPIRASJON


Er en forfatter er avhengig av inspirasjon for å kunne skape?
Jeg kan ha inspirerte øyeblikk, da skrivekløen er påtrengende og nærmest forlanger at jeg får ideer notert, enten på ved hjelp av penn og papir, eller jeg har mulighet for å sette meg ned ved datamaskinen. Ideer kan dumpe ned i meg når som helst og uten varsel, men er dette inspirasjon?
Jeg må nok si at jeg ikke er så opptatt av inspirasjon, men synes det er viktigere at jeg har en god ro. Roen jeg tenker på er inne i meg selv, og har større betydning for muligheten til å kunne skape, enn at jeg har det rolig rundt meg.
Hvis den indre roen er til stede, kan jeg godt ha lyder og aktivitet i rommet rundt meg, og enda klare å holde konsentrasjonen og forme ideene mine til tekst.
For å kunne skape tekst er jeg avhengig av konsentrasjon. Slik at jeg kan tenke de lange, sterke tankene. Tanker som er så levende i meg at jeg kan parkere dem en ettermiddag, når dagens arbeid er endt, og finne dem igjen dagen etter, eller når det kan være jeg har mulighet for å fortsette på samme tekst igjen.

Denne roen jeg sikter til tror jeg alle trenger. Følelsen av at vi er til stede i øyeblikket, til stede i vår egen virkelighet, vår egen kropp. Øyeblikkene der vi ikke higer etter å være et annet sted, eller tenker framover eller tilbake og heller ville vært der – det er disse øyeblikkene som byr på den gode roen.






Å være ute i naturen gir meg ro. Slik sett kan man sikkert si at natur er en inspirasjonskilde for meg. Jeg synes naturen har mye vakkert og friskt å by på. Jeg liker å gå tur eller mosjonere ute i frisk luft. Det er oppkvikkende. Gammelt slagg og uttygde tanker blir forkastet, og nye kommer kanskje til. Det er best å gå, når jeg vil tenke en del. Da rekker jeg også å observere mer langs veien – en trekrones vakre silhuett mot himmelen, noen lubne skyer i artig formasjon over sentrum av bygda, et vennlig vinddrag som kommer meg snusende i møte. Om jeg vil nullstille hodet, er det best med en løpetur. Da har jeg nok med å holde rytmen og drivet, puste riktig og disponere krefter slik at jeg kanskje greier å løpe bakkene helt til topps – da er det lite annet som greier å røre seg i hodet mitt.

tirsdag 19. oktober 2010

Forløsende spennende bygderoman



Denne anmeldelsen sto i avisa Valdres 8. mai 2009, og den betyr mye for meg. Ikke bare fordi det foreløpig er den eneste ordentlige anmeldelsen jeg har fått, men aller mest fordi den er så positiv.
Anmelderen er helt tydelig en velvillig leser, liker boka og gir uttrykk for det.
Kritiske lesere leter etter feil og mangler, og finner det. Velvillige lesere er innstilt på å like, og greier det som oftest med glans.
Selvfølgelig ser jeg at kritiske lesere er viktige - jeg er selv en kritisk leser og pirker og dissekerer. Kritikk kan gjøre litteratur bedre.
Men velvillige lesere er også viktige, i alle fall for meg. Det er en herlig følelse å få positive tilbakemeldinger fra fornøyde lesere!

PS: Hvis du klikker på anmeldelsen, får du større og leselig bilde.

torsdag 14. oktober 2010

GUTTEN I TÅKEBANKENE

Børre.
Når du hører navnet, ser du kanskje for deg en lubben, lystig sjarmør, med brune, blanke bamseøyne, krøllete hår og søte fregner sukret over nesa. Hvis det er slike assosiasjoner du får av navnet Børre, så blir du like skuffet som jeg ble.

I virkeligheten er Børre en seig, senete, slåss-lysten krabat, som stadig plager og provoserer folk til å knytte nevene og innta forsvarsposisjon. Det røde håret stritter trassig i alle retninger og øynene skifter fort fra grønne lyn til mørke, stengte brønner. Fregner har han, men de virker mer pepret enn sukret.
Børre kommuniserer lite. Han kommanderer, skjeller ut og banner med store bokstaver.

Børre går i 5B, klassen rektor mumlende omtaler som et «uhyre vanskelig tilfelle». Det innebærer at ingen lærere har orket å bli fast ved klassen særlig mer enn noen måneder av gangen. Rekorden er det «Tordentønna» som har. Jerndisiplinen hans holdt til sju måneder sammen med det som nå er 5B, men han fikk nok, han også.
5B er den mest krevende klassen på Storstaneset skole. Børre er den mest krevende eleven i 5B. Og jeg må vel være den mest naive læreren på skolen, som sa ja til å ha klassen i norsk, kristendom og engelsk, enda ryktet deres hadde støyet imot meg helt siden jeg begynte å undervise på stedet. Jeg lovet rektor at jeg ville prøve en periode, og jeg trodde virkelig at jeg hadde en mulighet til å roe dem – få dem til å konsentrere seg om å lære, i stedet for å terrorisere og bråke.

Børre dominerer eller preger hver skoletime. I kristendomstimene bytter han ut ord han ikke liker, i salmer og andre tekster. I stedet for å si «Amen» til slutt i en bønn, skriker han «NEMLIG» så høyt han klarer, og tramper samtidig i golvet med høyrefoten. Den fine salmen «Å leva, det er å elska» har han laget ny tekst til: «Å streva det er å drita, og turka seg etterpå!»

I engelsktimene leter han i ordboka etter stygge ord på engelsk. Ordene han finner skriver han pertentlig og korrekt med store, røde tusjbokstaver på ark som han river ut av kladdeboka si. Av arkene lager han papirfly som han sender rundt til dem i klassen han ikke liker; det vil si at samtlige av de andre elevene kan risikere å få et uskjellende papirfly i hodet.

Det nytter lite å snakke irettesettende til ham. Da blir han heller verre. I starten ble jeg rød og flau over alt det han kunne finne på å kalle meg, men jeg har blitt mer herdet etter hvert. Det vanligste navnet han har på meg er «masefitte», det kommer hver gang jeg prøver å få ham til å gjøre noe spesielt, eller få ham fra å gjøre noe som ikke er lov.

En kristendomstime for en måneds tid siden utartet til en svært begredelig seanse. Jeg hadde forsøkt å vise lysbilder, men så snart jeg slokket lyset begynte noen av guttene å kaste snøballer rundt i klasserommet. Snøballene lagde de av snø som de fikk tak i fra vinduskarmene på utsiden av klasserommet. Det morsomste var selvfølgelig å kaste framover mot lerretet og meg. Lerretet svingte snart hit, snart dit, ettersom snøballene klasket mot det, og heftet jeg skulle lese fra, ble bombet ut av hendene mine av et hardt og velrettet kast.

Det var ikke Børre som begynte, men han ble den aller ivrigste etter hvert. Da han slapp opp for snø, kastet han viskelær og annet innhold fra pennalet til Jeanette, som satt og hylte at han skulle la være. Jeg slo på lyset og ba om å få ro i klassen. Alle roet seg, utenom Børre. Da jeg ba ham om å slutte å kaste ting rundt seg, svarte han: «Jeg er ikke ferdig, masefitte!», og kastet Jeanettes pennal i tavla bak meg slik at resten av innholdet raste ut. Jeg holdt meg rolig og ba ham om å plukke opp alle Jeanettes ting og putte dem tilbake i pennalet hennes. Jeanette satt med jakka over hodet og gråt, mens de andre i klassen var bleke og tause. Børre trasset meg med et luende blikk, men resten av timen sa eller gjorde han ingenting.

I det lengste tenker en vel at en skal greie seg uten hjelp fra andre lærere eller rektor, men etter denne timen tok jeg Børre med til rektors kontor. Det har jeg gjort med umulige elever før, og da har det ofte vist seg at de har tenkte seg om før neste rampestrek.
Rektor spurte Børre om hva det var han hadde gjort. Børre svarte ikke. Jeg fortalte rektor hva som hadde hendt i den foregående timen, og la til at Børre generelt sett var ganske uvillig til å høre på irettesettelser og følge påbud fra lærer. Rektor smattet og ristet på hodet. «Børre, Børre, da! Dette har vi snakket om før, ikke sant? I klasserommet er det frøken som bestemmer, og da skal du gjøre slik som hun sier. Ikke sant? Nå må du vel huske dette, ellers må vi finne på en straff til deg, og det vil du vel ikke?»
«Samma for meg, parykk-pikk!»
Rektor ble rosa i kinnene, men lot seg ikke friste til å heve røsten. «Tupé, gutten min. Tupé heter det.»
Rektor så strengt og manende på gutten, men jeg skjønte at Børres blikk var sterkere enn rektors.
«Gå til time nå, og så husker du hva jeg har sagt.» Rektor viftet oss ut med en verdig mine.

Jeg har ventet på en passende anledning til å komme meg vekk fra 5B, og det har særlig vært Børres oppførsel, eller manglende samme, som har ført meg inn på den tanken. Men nå har vi på en måte blitt vant til hverandre – jeg vet hvordan jeg skal håndtere Børre for å tirre ham minst mulig, og Børre lar meg være i fred hvis jeg respekterer det store behovet han har for å få leve usjenert. Jeg har lært meg til å overhøre all banningen og det grove snakket – alle fy-ordene som ligger som tåkebanker rundt ham, slik at det er vanskelig å se ham klart. Jeg begynner egentlig å bli ganske nysgjerrig på gutten. Kanskje er det konkurranseinstinktet i meg som er vekket – jeg har bestemt meg for at jeg skal holde ut lenger med Børre og 5B enn det «Tordentønna» orket!

Dette er nok en gammel oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1996. Oppgaven dreide seg om å beskrive en person med Tourettes syndrom.
Det var litt morsomt å finne igjen denne teksten, etter at jeg mange år senere har skrevet om en skurk ved navn Børre Borch – som figurerer i boka «Lystløgneren». Jeg får en anelse om at denne Børre i oppgava her, kunne ha vært Børre Borch som barn…

tirsdag 12. oktober 2010

Hvile i øyeblikket


Når man velger å skape eller skrive noe, må man våge å gjøre det med tilstedeværelse og energi. Hvis man skal skrive en roman, kan man ikke bare ha transportetapper, det vil si en lang rekke av ting som skjer og skjer i en sannsynlig eller logisk rekkefølge. Det kan være spennende nok, men det kan for mange lesere føre til en følelse av at man overværer noe hastig og halvhjertet.

Man må våge å stoppe opp for å hvile her og der, gi leseren og historien ro, slik at det blir rom for fordøyelse. Dette kaller jeg «å hvile i øyeblikket.» (Ikke spør meg hvor jeg har dette uttrykket fra, mest sannsynlig har jeg vel stjålet det fra noen?)
Man kan ikke beskrive alt i en roman like omstendelig, men av og til må man ta seg tid til en aldri så liten miljø-, person- eller naturskildring – stoppe opp ved et spesielt bilde eller en spesiell scene. Her gjelder det å ta fram paletten og ta i bruk både brede og fine pensler – gjøre seg litt flid for å få til et for eksempel naturalistisk, ekspresjonistisk eller romantisk uttrykk – avhengig av hva slags type bok man lager eller hvordan man liker å gjøre det.

Det kan selvsagt bli for mange utbroderinger og inngående beskrivelser, men det blir litt smak og behag, ikke sant? En konsulent kan – i forbindelse med språkvask og korrektur – merke av en mengde avsnitt og notere i margen at forfatteren bør/må korte ned - «spør deg selv om det er nødvendig å ha med dette for å forstå handlingen», kan det stå.
Jeg kan kjenne det protestere i meg når jeg får slike kommentarer. Selvfølgelig er det viktig å være kritisk og vurderende – alltid på vakt mot kjedelige øyeblikk og stillstand – men det må også være lov å beskrive og utbrodere en del, uten at noen skal pirke i det og spørre om det er nødvendig?
Hvor kjedelig skulle ikke litteraturen bli, om man utelot alt som ikke var nødvendig? Ble det i det hele tatt igjen noe litteratur, om vi skulle måle den mot hva som var nødvendig til enhver tid?

fredag 8. oktober 2010

AVSLAG II


I forrige uke fikk jeg nok et avslag, et begrunnet avslag. I lang tid har jeg trodd at jeg har ønsket meg begrunnede avslag, heller enn ubegrunnede, fordi jeg mente at begrunnede avslag kanskje kunne hjelpe meg videre.

Nei, nå har jeg i stedet funnet ut at begrunnede avslag ikke er til særlig hjelp for meg. Hvis forlaget ikke liker ideene mine eller stemmen min, så holder det å vite akkurat det – jeg trenger ikke å vite hvorfor.
Ja, jeg innrømmer at jeg er sår overfor kritikk, og det gjør vondt når den kommer, og særlig når jeg ser at den for så vidt er fortjent – fordi den rammer da, den preller ikke av.
Jeg er selvkritisk, og når andre etter en rask gjennomlesing av manuset mitt gir meg noen eksempler på hva som er feil og dårlig, og lar dette være forklaringen på hvorfor det ble nei, så gir det meg en skikkelig nedtur, og lite annet. Jeg skjønner at det de påpeker er dårlig, jeg går med på det. Men essensen er at de ikke liker det jeg lager, og når man sitter med fasiten – «vi skal takke nei til denne» – da finner man lett noe å liste opp som begrunnelse for hvorfor de ikke synes det holder mål.
Jeg kan forstå feilene de lister opp som fortjent og det kan være på sin plass at de blir påpekt, men hvis de bare hadde likt ideene mine, da hadde de sett potensialet i teksten og gitt meg ja til utgivelse, til tross for feil og mangler. Da hadde de villet arbeide sammen med meg om å lage et sluttprodukt vi alle ville ha vært fornøyd med.


«Go on failing. Go on. Only next time, try to fail better.»
Samuel Beckett

torsdag 7. oktober 2010

GRAVSTEINER

En vakker høstdag. Sola skinner fra blå-åpen himmel. Den skinner med september-distanse, uten ekte deltakelse. Solskinnet setter dagen i et nøkternt, konturerende lys, men varmer ikke.
Føttene mine trasker på kirkegården - omkranset av høstpryd ligger den som en vakker hage ved Guds hus.

Gravsteiner kaster lange skygger, som om de strekker seg etter hverandre og søker kontakt.
Blikket mitt finner en liten, værslitt, gråblass stein, nesten borte i overgrodd buskas.
«Pige Henrikke Hansdatter Hansplads
f 1876
hentet hjem til Gud Fader 1918»

Lange, svaiende gresstrå kiler gravstein-teksten i takt med brisens lette, små løft.
Gravsteiner kaster lange skygger. Små gravsteiner kaster mindre skygger.

Noen rader lenger bort finner jeg Martin. Den dagen han frøs i hjel, hengende som en klesklype over iskanten ved råket han selv brøt opp, besørget han at slektsgården fikk møte sitt øde.
«Odelsgutt Martin Poulsson Enerby
d 1957 12 år gml»

Gravsteiner kaster lange skygger. Noen gravsteiner kaster skygge inn i den store skyggen bak kirken. Denne skyggen er total, mørk, uten lyse spetter, og kald.

Gresset bak kirken er langt og fuktig. Noe ved luften blir dugg-friskt, men atmosfæren er tyngende trist.
«Vår lille solstråle er sloknet
Malene
f 12 april 1925 - d 3 mai 1932»

På toppen av Malenes gravstein står en liten due av hvit porselen. Den står halvt vendt over kanten, som om den kikker ned på Malene, prater med henne og kurrer fredelig over hodet hennes.
Gravsteiner kaster lange skygger. Den totale skyggen bedøver inntrykket av en enkelt skygge.

Ved utgangen, på den mest solrike delen av kirkegården, finner jeg en stor, svart gravstein.
«Bankchef Andreas Godtfred Hansen
f 2 mai 1910 - d 14 feb 1968
Høyt elsket, dypt savnet»

Solstrålene spiller i den kompakte, glinsende steinen, og i den overdådige, nesten selvlysende gullskriften.
Bankchef Hansen framstilles for meg som en høyt skattet, dyrebar person. To tørre, raslende sølvgraner står i stivnet givakt ved hver sin side av gravsteinen. Gresset har forlengst tørket til støv ved gravsteinens fot.
Gravsteiner kaster lange skygger. Noen gravsteiner kaster ikke skygge nok.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995

tirsdag 5. oktober 2010

VENTETID


Jeg venter på toget
som kanskje kommer.

Dagbladet
er utlest og medtatt

En yoghurt er fortært,
samt ei vassen lefse.
En kvikk-lunsj
tre wienerbrød
fire kopper kaffe
gikk samme vei.



Har vært på do
noen ganger.
Er kvalm
urolig i hele kroppen
særlig magen.

Åpner stadig døra
for den svette, nervøse
eldre dama
med sviende reisefeber
og fem kolli.

Vi skal med toget.
Toget som kanskje kommer.

Klokka på veggen
forlanger observasjon
til hvert lille tikk.
Viserne må være limt,
Karlsons lim eller Araldit,
et hardt slit å tikke ett tikk.

Klokka på veggen,
dama med reisefeber og kolli
og jeg

sliter oss fram til togets eventuelle ankomst.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995

mandag 4. oktober 2010

ENSOMHET


















Jeg sitter i rommet som er mitt
Her er litt lys og mye mørke
Hvem vet hvor stort rommet er;
i alle retninger er mørket tøyelig.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Utenfor vet jeg om en lang, smal gang
der andre mennesker møtes
og beveger seg mellom eget og andres rom.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Som jeg satt da døren min en gang ble åpnet
og en strime av lys søkte seg inn mot meg
- kunne avsløre hvem jeg er.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Skrittet mot døren er for stort
og verden utenfor forblir utenfor
- jeg er utenfor.

Jeg sitter i rommet som eremitt
Ingen utenfor vil komme innenfor
En gang ble døren åpnet
og jeg gjemte meg i det tøyelige mørket.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995

tirsdag 14. september 2010

Om man presser for hardt, kan det revne

Jeg jobber på en ide for tida, der jeg igjen benytter meg av blandingen intuisjon og planlegging. Den salige blandingen, må jeg kanskje si…
Som så ofte før starter hele ideen i en liten scene jeg ser for meg. Den oppleves så tett og nært, som om jeg befinner meg levende i den selv. Så begynner jeg å spekulere i hva som kan komme i forlengelse av denne scenen – hva ligger forut og rundt, hva har skjedd før, hva kan komme til å skje senere? Hvem andre er med, enn kvinnen jeg først så for meg? (Eller rettere: kvinnen jeg kjente at jeg levde meg inn i.)

Jeg begynner med denne scenen jeg har opplevd, og skriver meg inn i den. Gjenskaper følelsen av å være der, ved hjelp av tekst. Så får jeg en ide om noe mer som skal være med. Denne gangen to vennepar. Jeg oppdager at kvinnen i det ene paret er direkte ufyselig, men slik er ikke venninna hennes. Hvorfor er de venner?, undres jeg. Jeg skriver og drodler/forsker samtidig som jeg fantaserer – på denne måten finner jeg ut en mengde nytt. Jeg finner ut hvorfor disse to er venner, selv om de ikke egentlig bryr seg om hverandre.

Ideen tar form, og enda har jeg ikke egentlig planlagt noe av det som har kommet ut. Men plutselig må jeg stoppe å skrive – fordi jeg merker at jeg holder på å kjøre meg selv i grøfta. To tråder truer med å vikle seg i hverandre og lage kaos, det blir rot med historiens totale tidsplan.
Da setter jeg meg ned med penn og papir – systematiserer og rydder. Jeg setter opp punkter, lager lister og skjema. Jeg prøver å få puslespillet til å gå opp, ved å kartlegge hvilke brikker som mangler, slik at jeg kan lage dem og få dem inn på rett plass.

Noen ganger har jeg ikke noe å skrive akkurat da, fordi jeg ikke vet veien videre. Noen ganger har jeg prøvd å presse ut en fortsettelse – presse veldig hardt. Dette kan ofte bli ting jeg må hive senere – fordi det ikke ble noe bra.
Jeg husker tilbake til hvordan det var å føde for første gang. Man må ikke presse før man har åpning – da kan man revne aldeles forskrekkelig.
Jeg tror det kan være slik når man skriver også. Ikke press for hardt, i alle fall. Press litt – på en prøvende måte. Stopper det opp, så bør du kanskje vente en stund og se om det kan løsne etter hvert som de slitsomme, vonde riene har fått jobbet litt med å myke opp, strekke og åpne?
Eller hva?

fredag 3. september 2010

Et tenkt intervju III


Din andre roman, «Lysløgneren», utkom i juni i år. Hvordan føltes det?
Det føltes som en lettelse. Jeg syntes prosessen fram til boka ble ferdig var lang og tung. Jeg sendte manuset til vurdering til forlaget tidlig i september 2009 og fikk først svar i januar 2010. Det var et positivt svar, heldigvis. De ville gi ut boka, men de ville ikke vise meg mer tillit nå, enn for første bok. Det må bety at de ikke tror 100 % på prosjektet, og de har sannsynligvis heller ikke solgt nok eksemplarer av første bok, til at de ser det helt store inntjeningspotensialet i meg. Avtalen jeg fikk for bok to var altså som for bok en: Jeg måtte selge 100 ex på forhånd.
Jeg var forespeilet utgivelse i mai og arbeidet så godt og fort jeg kunne, i håp om at tidsplanen skulle holde. Men det hjalp ikke at jeg var rask, da forlaget ikke kunne holde samme tempo. Derfor ble det utgivelse i juni, like før skoleferien og sommeren brøt løs. Jeg tror ikke det var det mest gunstige tidspunktet, selv om det var hyggelig for folk som hadde forhåndsbestilt, å få sommerlektyren akkurat i tide før ferien.

Men det var vel en god følelse å gi ut bok nummer to?
Ja, jeg tror alltid det vil være en god følelse å få det håndgripelige beviset på at man har laget noe, at man fikk det til enda en gang. Jeg har opplevd såpass mange avslag og refusjoner at jeg vet hva en utgivelse er verdt, hva det betyr. Utgivelse er jo et av de viktigste målene man arbeider mot som forfatter.
Men jeg kjenner at jeg ikke dveler så mye ved denne andreboka, som jeg gjorde ved den første. Da var jeg stolt og fornøyd og glad, og koste meg med «suksessen». Denne gangen var jeg i hodet på vei videre og forbi – jeg har nye prosjekter som opptar meg, så andreboka har jeg ikke på samme måte kost meg med, etter utgivelsen.
Jeg håper jeg utover høsten og vinteren kan reise litt rundt og prate om bøkene mine. Jeg må ta markedsføringen seriøst, og jeg vil selvfølgelig ikke glemme «barna mine». Jeg vil alltid være glad i dem og ønske å hjelpe dem fram!

Du våger å titulere deg forfatter nå?
Jeg er jo forfatter, per definisjon. Men jeg må innrømme at jeg ikke føler meg som en helt ekte forfatter enda. Jeg føler meg delvis som en fusker i faget, eller en lærling, kanskje. Jeg tror at jeg ikke kommer til å føle meg som en ekte forfatter, før jeg har vært utgitt på et veletablert, kjent forlag, har solgt en del og kanskje blitt et navn folk kjenner.

Hva er veien videre?
Jeg jobber med flere andre prosjekter. Siden jeg har hatt vansker med å bli utgitt, har det nærmest hopet seg opp med ganske ferdige manus. Jeg har fremdeles en novellesamling for voksne og ei barnebok liggende etter skriveåret 2006/2007 – det året jeg hadde permisjon fra jobben. Nå har jeg to romaner til liggende – en krim og en feelgoodroman – begge er blitt til i løpet av 2009/2010. Disse anser jeg som såpass ferdige at jeg kan vise dem til forlag. For disse to har jeg bevisst gått for rene sjangre – ingen sjangerblanding denne gangen, da jeg tror at det føles utrygt for forlagene å satse på.
Jeg har dessuten flere andre påbegynte prosjekt.

Greier du å jobbe med så mange ting parallelt?
Ja, jeg liker å gjøre det slik. Jeg elsker å jobbe kreativt – sitte i den kreative prosessen, og jeg tror kanskje at det er lurt å holde den «teknikken» varm – ikke la det gå månedsvis mellom hver gang jeg er i den fasen.
Jeg er ikke like glad i den kritiske prosessen, kanskje fordi den er så lang. På sett og vis er den endeløs! Det finnes ikke grenser for hvor mye du kan pusse og endre på teksten, det er min erfaring. Legg et manus til side, ta det fram igjen – og det er alltid noe å pirke på.

Hvordan er en vanlig dag på jobben for deg?
Jeg skrur på PC-en med en gang ungene mine har gått på skolen, og da er jeg på jobb. Først sjekker jeg e-post, ser om noen av bloggerne jeg følger har lagt ut noe nytt – slike ting.
Så tar jeg opp manuset jeg til enhver tid jobber med, og sitter konsentrert, når jeg først setter meg til. Hvor mange timer jeg jobber, varierer. Jeg er også husmor og tar pauser for å ordne med klesvask, slå plen/rydde snø, lage mat osv. Som mor må jeg stille på leksehjelp, kjøring og slikt. Dessuten trener/mosjonerer jeg – ut i frisk luft! Jeg trenger pauser og fysisk aktivitet for ikke å ødelegge nakke og rygg – dessuten gjør endorfinene etter trening at man føler seg vel og får godfølelsen.
Jeg skriver ofte litt utover ettermiddagene også, men pleier å skru av PC-en senest 18.00. Jeg har erfart at å sitte for lenge og for sent gjør at tankene svirrer videre på en egentlig plagsom og uønsket måte hvis jeg overdriver.
Jeg jobber i hovedsak ved PC-en, men jeg tenker og spekulerer når jeg driver med andre ting, for eksempel husarbeid, eller er ute og går tur. Noen ganger får jeg ideer helt plutselig – de kan komme brått, som små lyn – da må jeg forte meg og skrive dem ned før de blir borte. Ideer og tanker er flyktige, det er min erfaring.

Du nevner godfølelsen – er den viktig?
Ja, jeg synes det. Noen dager kan være tunge – humøret er bare ikke bra, uten at jeg vet hvorfor. Dårlig selvtillit kommer da hakk i hæl, og den må jeg unngå. «Humøroverskudd og trua på deg sjæl!» sa en lærer jeg hadde en gang – det mente han var det viktigste for eksempel når vi skulle opp til eksamen. Jeg holder med ham – og prøver å legge til rette for at jeg skal ha godfølelse når jeg er på jobb. Jeg elsker å skrive, så egentlig burde det være enkelt, men det er noe med å føle at det man gjør er meningsfullt – at det betyr noe for noen andre utenom en selv. Den biten er ikke alltid på plass, må jeg innrømme.
Jeg har tatt vare på e-poster og meldinger jeg har fått fra lesere. I tunge stunder kan jeg ta dem fram og da kjenner jeg at motet stiger med en gang. Jeg nevnte at bokutgivelse er et av de viktigste målene for en forfatter. Et annet er at bøkene oppnår å bli lest – at de har lesere. Ellers blir det på en måte som om boka faller død om.
Akkurat nå tenker jeg at det er tre ting som er veldig viktige for meg:
1) Å få historiene ut – dvs ut av meg og ned på papiret
2) At bøkene blir utgitt
3) Fornøyde lesere

Hva med salgstall?
Jeg skulle jo ønske jeg kunne tjene penger på dette arbeidet jeg gjør, men jeg vet at det er veldig få forfattere i Norge som kan leve av bare å være forfatter. Det gjelder å ha et realistisk syn på ting.
Høye salgstall betyr jo at man tjener penger, at man er populær og at leserne vil ha det man lager. Så alle forfattere ønsker nok høye salgstall!

onsdag 25. august 2010

Hva vil egentlig forlagene ha?

Dette er et sikkert noe alle med forfatterdrømmer har undret seg over, etter hvert som de har fått sine håpefulle manus vurdert og refusert hos et (eller flere!) forlag.

Jeg vet ikke om Cappelen Damm kan gi noe svar til de som stiller dette eller andre konkrete spørsmål, men jeg har registrert at de ønsker å komme i tale med forfatterspirer, noe jeg synes er et fabelaktig tiltak. Forlaget har startet noe som heter «Redaktørens hjørne», der man kan få anledning til å møte en redaktør ansikt til ansikt. Les mer om tilbudet på hjemmesiden deres her: «Redaktørens hjørne»

«Tanken bak er å rekruttere nye forfattere, og samtidig gi skrivelystne med forfatterdrømmer en mulighet til å komme i gang. Torsdager mellom 16 og 17 sitter en redaktør klar i Cappelen Damms bokhandel Halvbroren, Akersgata 47/49.» meddeles det.

Har du forfatterdrømmer og bor i overkommelig avstand fra Oslo? Kanskje dette er noe for deg?

lørdag 14. august 2010

Jeg takket nei

I går fikk jeg et brev som gjorde meg både fornøyd og skuffet på samme tid. Jeg fikk nemlig tilbud om å gi ut bok på Publica igjen, men forlaget jeg var ute etter skulle gi ut boka mi, var ikke Publica, men Commentum, Publicas samarbeidsforlag. Jeg hadde sendt manuset til Commentum, men de var tydeligvis ikke nok interessert og hadde gitt det til Publica for vurdering der i stedet. Publica var altså interessert i å gi ut, og det føles som en anerkjennelse jeg ble glad for. Det gjør godt med positive tilbakemeldinger som gir meg tro på at jeg gjør ting riktig.
Dessverre tilbød Publica samme avtale som før, bortsett fra at boka skulle blitt utgitt i harde permer. Jeg hadde måttet forhåndsselge 100 ex selv, en oppgave jeg ikke har lyst på, og det ville ikke bli aktuelt med utgivelse før i 2011, noe jeg synes er for langsomt.
(Følgen av at jeg takket nei nå, blir nok at utgivelsen uansett ikke kan finne sted før tidligst i 2011, men jeg håper virkelig jeg kan få til en annen avtale med et annet forlag.)

Hvorfor jeg sa nei? Jeg er utålmodig og vil videre. Det kjenner jeg at jeg ikke får til med denne type avtale, for jeg er ingen selger. Jeg synes det er vanskelig, nærmest leit å ”fly rundt” til alle jeg kjenner, familie og venner, for å selge.
Det gikk greit med debutromanen. Da det kom til bok to greide jeg ikke å være like pågående, og endte opp med å kjøpe halve antallet selv. Jeg får nok solgt unna disse etter hvert, men likevel. Det er skriving jeg vil bruke tid og krefter på, ikke salg.

Jeg er veldig takknemlig for at Publica ga meg sjansen til å utgi, det er jeg virkelig. Det har vært svært lærerikt å motta konsulenthjelp til ferdigstillelse av tekstene. Jeg synes jeg har lært mye, som jeg blant annet har bruk for når jeg skaper ny tekst. Jeg har også satt stor pris på måten jeg har kunnet kommunisere med forlaget. De har stort sett svart meg raskt, de har svart personlig og de har virket oppriktig interessert i det jeg holder på med.
Siden jeg synes jeg har lært mye, mener jeg at jeg skriver bedre tekster nå enn jeg gjorde for to-tre år siden. Derfor håper jeg at kanskje et annet og større, mer kjent forlag kan komme til å fatte interesse for det jeg lager, nå som det (forhåpentligvis) har høyere kvalitet.

Det føles alltid rart å stå igjen på perrongen etter å ha takket nei til en plass på toget. Det toget som akkurat nå siger av gårde. Det kiler i magen. Det er skummelt. Samtidig litt befriende, jeg kjenner meg tøff, gal og dumdristig.
Jeg arbeider videre med skrivingen. Jeg gir meg ikke. Jeg vil, jeg skal, jeg kan få det til!

lørdag 7. august 2010

IDEER

En ide til en tekst – enten den er lang eller kort – hvor kommer den fra?

Noen får ideer av å lese avisa eller følge med i nyhetene. Du kan lese om en spesiell sak eller om en merkelig skjebne, og begynne å fabulere rundt «Hva hvis dette skjedde her i Norge, i mitt nabolag?» eller «Skal tro hvordan det kjennes å være fru X som står omtalt her?»
Noen får kanskje lyst til å skrive om en historisk hendelse – leve seg inn i tiden da noe helt spesielt hendte.

Andre får ideer av å observere mennesker – kanskje på en jernbanestasjon eller en restaurant, for så å forsøke å fabulere og leve seg inn i disses liv og skjebne. Teknikken kan også benyttes i forhold til mennesker du kjenner overflatisk eller som du bare vet litt om, for eksempel gjennom en felles bekjent. Noen bruker kanskje venner og slektninger som modeller for romanfigurer, men jeg tror det er bedre å bruke fantasien i forhold til perifere personer. Det man egentlig gjør, er vel å bruke sider ved sin egen personlighet, kanskje situasjonsbetingede erfaringer og overdimensjonere dem? Eller?

Av og til kan en få følelsen av at ideene kommer rekende på ei fjøl – de bare er der, helt plutselig. Som en fiks ide eller et skrullete påfunn, som en stemme i hodet eller følelsen av en personlighet som gjerne vil slippe til for å få fortalt historien sin. Omtrent som i Karin Fossums «Brudd». Forfatteren i denne boka opplever at romanideene kommer i form av personer som står i kø utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn, slik at de kan fortelle om livet sitt til forfatteren. I «Brudd» opplever forfatteren at en av personene utenfor ikke bare sniker i køen, han kommer ubedt helt inn på soverommet hennes!

For meg blir ideene ofte assosiert med en slags kjerne, et frø. Det kan være en personlighet jeg fornemmer, det kan være et tema jeg har lyst til å «diskutere». Det kan være en spesiell stemning eller en scene, som i et teater. I følge med ideen kommer kanskje noen setninger som jeg kan begynne med. Det kan være starten på en kort tekst, eller det kan være et kapittel midt i en større tekst. Så vokser det derfra.
Jeg kan jobbe med ideer og bruke penn og papir, når jeg er helt i startfasen, men ofte er det lettere å bearbeide og kna når jeg sitter ved PC-en. Det er nok fordi jeg er hurtig på tastaturet (jeg er evig takknemlig for skrivemaskinkurset jeg tok som valgfag på ungdomsskolen!) og greier å fange tankene selv om de kommer i rask rekkefølge.
Hadde jeg greid å skrive en hel roman uten PC, tro? Det er jeg usikker på, siden mulighetene for å redigere og bearbeide er så uendelig mye større når man skriver på PC, enn om man skulle holde seg til gamlemåten!

Som jeg har vært inne på tidligere i bloggen, liker jeg å la intuisjonen styre. Jeg har blitt litt flinkere til å gi intuisjonen rammer den kan arbeide innenfor, etter å ha brent meg på at jeg noen ganger havnet på et uinteressant sidespor eller regelrett i grøfta.

søndag 11. juli 2010

Leserreaksjoner

De raskeste leserne er allerede ferdig med «Lystløgneren», og det virker som om boka har falt i smak.
Jeg korresponderte litt med ei venninne forleden, og spurte om hun hadde lest noen bra bøker i det siste – for det er slikt jeg ofte har lyst til å høre om (vil gjerne ha tips om gode bøker, nemlig), og da svarte hun – sikkert med et lurt glimt i øyet – at hun hadde lest boka mi! Hun mener at dette må kunne kalles en krim, og den var tydeligvis ikke lett å legge fra seg. Hun skriver at hun stadig tok seg selv i å ha lagt den fra seg for å gjøre noe annet, men plutselig satt hun der og leste igjen uten at hun selv var helt klar over hvordan det hadde gått for seg. Samme leser mener dessuten at denne boka er bedre enn den første, den tok bedre tak i leseren og utviklingen var spennende, med mer action.
Dette at folk synes bok to er bedre enn den første (flere har nevnt det – særlig at den er bedre skrevet) er jeg spesielt glad for å høre – siden forlaget mente motsatt. Men det ligger nok noe i dette at du kan bli skuffet om du forventer eller helst vil lese en rendyrket krimhistorie.

En annen leser har fortalt meg at han ble rørt og beveget at en spesiell hendelse i boka – som jeg ikke vil si mer om – jeg kan jo ikke ødelegge spenningen! Da kjente jeg at jeg ble virkelig stolt. Tenk at jeg har greid å få noen til å felle tårer over personer og scener i boka – da må jeg vel være god?

Andre lesere sier at de gleder seg til neste bok, noe som må tolkes som at beretningen falt i smak!

Etter hvert som jeg fikk tilbakemeldinger om den første boka mi, forsøkte jeg – helt uhøytidelig – å kartlegge hva slags lesere som liker bøkene mine. Jeg fant ikke noe entydig svar. Både kvinner og menn har likt bøkene mine, der jeg trodde at jeg kanskje ville treffe kvinnene best. I avisa «Valdres» fikk jeg den foreløpig eneste bokanmeldelsen på trykk. Det var en mann som sto bak denne anmeldelsen, og han var svært positiv. «Forløsende spennende bygderoman» var overskriften.
Både unge og eldre likte «Vårløsning» – kvinner over 80 år, både middelaldrende og unge menn, samt jenter under 20 har lest og likt boka.
Både trente og utrente lesere finnes også blant ”tilhengerne”. Lesere som ikke har lest ei bok på kanskje ti år, og lesere som leser mellom 20 og 50 bøker i året – begge kategorier finnes blant leserne ”mine”.
Nøkkelen til hvem som liker bøkene må ligge i sjangeren, tema og stemningen i bøkene.

Hvis du lurer på om disse Svaldal-bøkene er noe for deg, så tror jeg at om du bare liker hardkokt krim og spenning, så bør du ligge unna. Men om du liker feelgood, kjærlighet, bygderomaner med islett av spenning og krim, bør du prøve bøkene mine. Små innslag av humor vil du også finne. Målet mitt er å skape en stemning av hygge kombinert med spenning. Spenningen vil jeg skape uten å ty til unødig spill av liv, altfor store voldsomheter og blodsutgytelser.

torsdag 8. juli 2010

ROMANKONKURRANSE


Schibsted forlag har utlyst en åpen manuskonkurranse. Hvem skriver beste roman for voksne, eller beste barne-/ungdomsroman?
Du kan lese mer om konkurransen her: «Er du vår nye forfatter?»

Her er det premier å vinne på til sammen 500.000 Nkr, og frist for å sende inn bidrag er 1. mars 2011.

Dette er et flott initiativ av Schibsted, og glimrende at de også tar imot manus sendt med e-post.

Det tar tid å utvikle en hel roman, så her er det bare å hive seg rundt hvis du skal være med. Kanskje har du noe halvferdig liggende som du kan spinne videre på? Tvi-tvi!

mandag 5. juli 2010

PRESSEDEKNING

Fredag 2. juli sto det om utgivelsen av «Lystløgneren» i Ringerikes blad - «KLAR MED SIN ANDRE ROMAN».
Jeg har ikke skrevet noe om det her på bloggen før, men jeg sluttet altså i jobben som biblioteksjef i september 2009, noe avisa syntes det var interessant å skrive om. Jeg vet ikke helt hva journalisten og leserne tenkte – at jeg er gal, sikkert – men det blåser jeg i.
Jeg hadde torsdag en hyggelig journalist på tråden, som – ved siden av å høre om boka jeg nå har laget – gjerne ville vite om jeg angret på avgjørelsen jeg tok for over ett år siden, da jeg leverte oppsigelsen min. (For jeg sa til avisa den gangen at jeg var forberedt på å kjenne både anger og angst!)

Det er godt å kjenne at jeg ærlig kan svare: Nei, jeg angrer ikke! Det å disponere dagene for en stor del som jeg selv vil, kjenne at jeg får ro inni meg, gjør at jeg får mulighet til å skrive mer, slik jeg ønsker. Jeg trenger tid til å kunne gå konsentrert inn i prosjektene jeg jobber med.
Jeg forsøker seriøst å etablere meg som forfatter, men har beina på jorda og vet at det ikke er bare opp til meg selv å avgjøre om dette blir noe jeg kan leve av. Jeg er avhengig av at et eller annet forlag har tro på det jeg driver med og vil satse på meg. Og jeg er selvfølgelig avhengig av at jeg får lesere som liker det jeg lager, og som sprer kjennskap til bøkene mine i sine bekjentskapskretser. Å få pressedekning betyr også mye, og jeg er i sannhet takknemlig for at lokalavisene bruker spalteplass på meg og det jeg driver med.

Det er spennende i disse dager, når folk har begynt eller allerede har lest ut «Lystløgneren» og forteller meg hva de synes. Så langt har jeg bare fått positive tilbakemeldinger, og det gjør meg veldig glad. Dette gir meg skrivelyst og inspirasjon. Nå har jeg sommerferie, men til høsten gleder jeg meg til å ta fatt og grave meg ned i skriveprosjektene igjen!

onsdag 23. juni 2010

«Lystløgneren» har kommet fra trykkeriet

Det er noe med noen skiløpere. Det er noe med klokkeslettet fem. Det er noe med ei hengebjørk...


I dag fikk jeg et trykkferskt eksemplar av «Lystløgneren» i posten. Da regner jeg med at det bare er snakk om dager eller timer før alle som har forhåndsbestilt får boka hjem til seg.

Jeg har gledet meg og vært spent – jeg har lengtet lenge etter dette øyeblikket!
Når jeg får boka i hånda slik, er jeg først opptatt av å sjekke at alt ser greit ut – at ikke innmaten er satt opp-ned i permen, at det ikke er feil i vaskeseddel eller på omslaget for øvrig.
Alt ser bra ut, men jeg er fremdeles fryktelig spent. Hva kommer dere lesere til å synes?

Mens jeg venter på dommen kan jeg more meg med å søke på ordene ”Lystløgneren Randi Landmark” i google, og se om jeg får noen treff…

onsdag 9. juni 2010

«Lystløgneren» er sendt til trykkeriet



I dag fikk jeg beskjed om at «Lystløgneren» er sendt til trykkeriet. Jeg fikk omslag og materie tilsendt fredag morgen og brukte helga til å lete opp småfeil og uheldige orddelinger.
Vaskeseddelen jeg hadde laget i hastverk – da boka skulle presenteres i forlagets katalog tidligere i år – var jeg ikke fornøyd med, så den fikk jeg formulert litt annerledes.

Poenget med vaskeseddelen, eller «teaseren», er å gi en potensiell leser kort informasjon om hva slags bok h*n står med i hånda. Vaskeseddelen må derfor være informativ, uten at den røper for mye av handlingen, samtidig som den skal være en appetittvekker.
Jeg ønsket for «Lystløgneren» å fortelle at vi er tilbake i fjellbygda Svaldal, og at vi får møte igjen Hallgrim og Marie. Samtidig ville jeg si noe helt kort hvilken sak politiet skal få å jobbe med.

Det er ikke lett, men til slutt endte jeg opp med denne versjonen:

«Det er vår i fjellbygda Svaldal, der Marie og Hallgrim
har innledet et lovende kjærlighetsforhold.
På lensmannskontoret får Hallgrim tips om mistenkelige aktiviteter
i Vestfjellet nattestid, men er tipset til å stole på? Tipseren,
Eva Styrbakk, er tidligere kjent av politiet som
durkdreven lystløgner…
Det viser seg snart at det foregår litt av hvert i
fjellheimen, og med ett befinner både Hallgrim
og Marie seg midt i begivenhetenes sentrum.
Lystløgneren er en uavhengig fortsettelse av Vårløsning (2009)»

Til dere som venter på boka: Jeg regner med at boka er ferdig trykt og i distribusjon om et par uker!

torsdag 3. juni 2010

Et tenkt intervju II



Det nærmer seg bokfødsel – det kan ikke være snakk om mange dagene nå, før Lystløgneren går i trykken. I forrige uke hadde du en skikkelig nedtur. Har du lyst til å fortelle om det?
Det kom til en slags diskusjon mellom konsulenten og meg, der jeg syntes det virket som om vi ikke delte syn på hvor langt vi var kommet i prosessen med boka. Jeg mente at vi nærmet oss ferdigstillelse, mens hun tydeligvis mente at jeg enda hadde stort forbedringspotensiale i teksten, om jeg bare gikk gjennom boka ekstra nøye. Jeg mente jeg hadde presset sitronen ved å ha gått gjennom manus utallige ganger, også før konsulenten var inne i bildet. Jeg mener også at når man gjør en slik jobb, så må man forsøke å sette seg en deadline, og til slutt må man våge å sette strek og si: Bedre enn dette blir ikke denne boka. Randi skriver ikke bedre enn som så.
Jeg så altså for meg at vi var ved ”siste finish”, mens konsulenten ikke var helt med på det. Jeg hadde i en tidligere e-post bedt henne om en ca dato for når boka ville være klar, det svarte hun at hun ikke kunne gi meg.
Noen ganger tåler jeg kritikk dårligere enn andre ganger, og forrige uke var tydeligvis et tidspunkt jeg var skikkelig hårsår. Jeg kjente det som om selvtilliten bare gled av meg, jeg følte meg som en idiot, helt ute av stand til å bedømme egen tekst.

Jeg lurer på om du har sagt en gang før, at det ikke nytter å være hårsår i dette gamet?
Nei, man må tåle kritikk. Konstruktiv kritikk er det som gjør at du kan komme videre med ting og bli flinkere. Jeg tenker på meg selv som en forfatterlærling, og da må jeg tåle korrigeringer, at folk som kan faget påpeker feil jeg gjør, uten å begynne å grine eller miste lysten til å skrive mer. Det gjelder å holde fokus: Konsulenten og jeg jobber mot samme mål – nemlig at boka mi skal bli best mulig.
Men jeg har funnet ut at jeg må gi meg selv lov til å bli molefonken og lei meg innimellom. Og selvfølgelig er det viktig å være sta og si konsulenten imot der man virkelig er uenig.
Prosessen fra boka er antatt til den er trykt er en prøvelse for forfatteren – det tipper jeg det er uansett om du før har skrevet ei eller hundre bøker. Motstanden og kritikken fra konsulenten føles iblant massiv, og de rosende tilbakemeldingene er få eller ikke-eksisterende. Derfor kjenner jeg at jeg tørster etter at boka skal bli ferdig, slik at jeg skal få en håndfast bevis for at jeg kan greie å lande et prosjekt. Og jeg tørster etter endelig å få noen positive tilbakemeldinger – slik jeg opplevde det med Vårløsning, er mange alminnelige lesere i utgangspunktet og av natur velvillige og positive. Det er en sann gledesrus når den trange fødselen er over, boka tyter ut til verden, møter lys, glede og alt det gode livet kan ha å by på.



Sammenligningen med en fødsel har noe for seg?
Ja. Stadig mer, jo mer jeg tenker og filosoferer over det. Unnfangelsen, selve ideen klekkes lett og nesten umerkelig og i alle fall smerteløst. Svangerskapet er langt, komplikasjoner kan oppstå – det er alltid spenninger rundt det der. Og så kommer uvegerlig fødselen i all sin gru. Den kan gå fort og glatt, men vanligere er det med smerter, blod, oppkast og tårer. Følelsen av at nå orker jeg ikke mer. Jeg hørte en gang ei fortelle om en fødsel – den fødende syntes smertene var uutholdelige og det virket ikke som det var noen ende på elendigheten. Til slutt sa hun, oppgitt: ”Nå går jeg!” Hun ville ikke mer, men hun måtte. En fødsel kan du ikke delegere til andre, og du kan ikke gå etter halvveis fullføring. Man må stå løpet ut.

Orker du nå tanken på å sette flere bøker til verden? Det er bare så vidt jeg tør å spørre…
Ha-ha! Jeg er svanger med mange bøker til. I den virkelige verden finnes det et valg som heter abort, men det føles uaktuelt foreløpig. Jeg er fortsatt ivrig, har fremdeles skrivekløe og kommer til å stå på et stykke til. Du får bare følge med og se hva som skjer!

mandag 24. mai 2010

Stirre seg blind



Jeg fikk 4. korrektur fra forlaget 19. mai, men egentlig ble dette en reprise av 3. korrektur, da jeg ikke hadde gjort nøye nok arbeid sist. Jeg trodde det holdt å se på konkrete rettelser konsulenten hadde avmerket, men hun ville at jeg skulle gå gjennom hele manus igjen, for å lete opp spesielle ting hun mente jeg hadde god sjanse for å finne på egen hånd – uten at hun påpeker dem en for en.

Jeg kjente at jeg nesten ble kvalm ved tanken på å finlese manuset nok en gang. Dette har jeg gjort talløse ganger, og jeg har sett meg blind – jeg kan umulig finne mer å rette opp, tenkte jeg. Men jeg er jo snill jente og gjorde som konsulenten sa. Denne gangen tok jeg en utskrift, siden jeg vet at man får bedre oversikt og et annet syn på ting, når teksten foreligger på papir. En hel dag brukte jeg på å finlese manuset, og jeg fant faktisk mange ting jeg ville rette på.

Nå er 4. korrektur hos forlaget igjen, og jeg håper at vi kommer til enighet snart, om hvordan den endelige teksten til boka skal se ut.

lørdag 15. mai 2010

Lystløgneren - 3. korrektur
















Den tredje korrekturen kom om kvelden onsdag 12. mai, men jeg oppdaget den ikke før dagen etter. Siden jeg har vært bortreist to dager, fikk jeg ikke gjort noe med sendingen før i dag, lørdag 15. mai.
Det var bare noen få ting å ordne opp i denne gangen, så nå begynner vi å komme svært nær målet.
Nå skal vi feire Norges nasjonaldag før det skjer noe mer!

onsdag 12. mai 2010

Lystløgneren - 2. korrektur









Jeg mottok 2. korrektur av Lystløgneren torsdag 6. mai. Mandag 10. returnerte jeg denne, med rettelser og endringer i forhold til de innspillene jeg fikk fra konsulenten denne runden. Det var ikke så mye å rette nå – kanskje holder det med en slik runde til, før boka settes og jeg leser siste korrektur.

Den aller siste korrekturen kommer jeg til å skrive ut og lese på papir, ellers har jeg utelukkende lest på skjerm så langt, for denne boka. Å lese på papir skjerper ytterligere, slik virker det i alle fall for meg. Jeg finner alltid noen småfeil da, som jeg har oversett på skjermen.

Om vi rekker utgivelse i mai er jeg mer usikker på – det avhenger av hvor fort konsulenten kan jobbe. Hun har helt sikkert flere prosjekt hun jobber med samtidig, så vi får bare smøre oss med tålmodighet.

søndag 9. mai 2010

Mens vi venter på Lystløgneren tar vi et tenkt intervju

Det kan virke som om du er særlig opptatt av homofile og hvordan de har det, er dette riktig?
Jeg har – ved å se nærmere på hva jeg skriver om – oppfattet at jeg faktisk er opptatt av homofiles rettigheter og deres muligheter for å leve som folk flest. Jeg kjenner flere homofile, og det er flotte mennesker. Jeg forstår selvfølgelig at man ikke automatisk er et flott menneske, bare fordi man er homofil, men jeg tror at homofile ofte har en mer gjennomtenkt holdning til seg selv og andre mennesker, fordi de har støtt på problemer med å være seg selv fullt ut. Mange har opplevd motgang, og motgang kan – om man ikke knekkes av den – gjøre en sterkere, klokere og mer erfaren.
Mest av alt vil jeg si at jeg er opptatt av urettferdighet, og det er urettferdig at homofile blir behandlet annerledes på grunn av sin seksuelle legning. Når kristne, og andre som mener seg ekstra moralsk berettiget, eller mener de har posisjon til å skulle mene på vegne av andre, sier at homofile er annenrangs mennesker, så blir jeg opprørt.
Det gjelder å se forbi "ytre" ting, som seksuell legning, hudfarge og religiøs tilknytning, og se individet, personligheten.
Ved å ta med noen homofile i bøkene mine og ”diskutere” rundt hvordan de opplever tilværelsen, og særlig hvordan det er å være homofil på bygda, håper jeg at flere kan få anledning til å komme over egne fordommer og forstå hvordan det kan arte seg å være homofil.
Men utgangspunktet for at Mikkel ble med i første bok, var at jeg ville skape ekstra spenning rundt Maries kjærlighetshistorie, og siden kom alt det andre til etter hvert.



Svaldal er et oppdiktet sted.
Hvorfor skrev du ikke om et sted som virkelig finnes?

For meg var det viktigste å skrive om livet på bygda. Mange synes det er spennende å lese om steder som finnes – kanskje de har vært der, eller skal dit – så kan de kjenne seg igjen. Men for meg har den slags aldri betydd noe. Kanskje fordi jeg er så lite bereist – når jeg leser bøker, så er det nesten alltid om steder jeg aldri har vært, eller kommer til å dra.
I det aller første utkastet til Vårløsning, kalte jeg bygda jeg skrev om for Bygda, og byen for Byen. Siden satte jeg navn på dem, for at dette med stedsnavnene skulle bli mer som i virkeligheten.

Så det er ikke noen vits i å spekulere i om du muligens skriver om et sted du har bodd?
Spekulere kan man vel gjøre, så mye man vil. Jeg har sans for filosofering og fabulering, så bare gjør det, om du lyster. Men Svaldal eksisterer bare i fantasien min (og dermed i lesernes), og er – antar jeg – en blanding av flere steder jeg har vært eller bodd.

Bøkene om Svaldal, foreløpig er bare ei utgitt, men snart eksisterer det to. Uansett, disse kan sies å være en sjangerblanding. Hvor bevisst er dette valget fra din side?
Mest ubevisst egentlig, og jeg angrer meg kanskje litt innimellom, fordi det endte opp med en slik miks. Opprinnelig ville jeg skrive en kjærlighetsroman, men fort dukket det opp en forsvinningssak i boka, og Marie ble kjent med Hallgrim, som er politi. Slik ble den første boka en blanding av krim, bygd og kjærlighet, eller jeg har lyst til å kalle sjangeren for feelgoodkrim.

Hvorfor har du angret på sjangermiksen?
Fordi det kan være forvirrende for leseren, og uvant, kanskje. Jeg er redd for at noen lesere skal gripe til boka i den tro at dette er en vanlig kriminalroman, og så bli skuffet, fordi det ikke er en vanlig kriminalroman, slik vi tradisjonelt er vant med den. Det er blandet inn mye som rendyrkede krimlesere vil gjespe langt og tungt til, men som feelgoodlesere vil elske. Men jeg vil altså hevde at mange av de som skriver krim i dag, for lengst har blandet inn andre elementer – på en måte spedd ut krimmen med annet stoff. Noen liker det, andre hater det. Jeg synes mennesker er spennende, og når Karin Fossum skriver om psyken til forbryterne og politifolkene, så er det for meg en bonus. Andre synes det er fryktelig kjedelig, og slenger kanskje boka fra seg.
Jeg merker også at konsulentene mine gjerne vil dytte bøkene mer over mot krim, og jeg blir i tvil om hvorvidt det er riktig eller lurt.
Jeg tenker mye på hvordan jeg skal ”selge inn” bøkene mine, slik at jeg når de riktige leserne, og ingen blir skuffet.
Går man i gang med ei bok og sitter med forventninger som ikke passer med det man faktisk får, så blir man ofte skuffet.



Hvordan var det å skrive det mange kaller for ”den vanskelige andreboka”?
Jeg skrev Lystløgneren rett etter at råteksten til Vårløsning var ferdig. Da var jeg uerfaren, sendte Vårløsning til et forlag, og trodde at forlaget ville like historien og anta den sporenstreks. Nå vet jeg bedre, og har skjønt at jeg må gjøre boka så tett inntil fiks ferdig jeg kan, og da tenker jeg særlig på det språklige. Konsulenter er nok dyr vare, så disses timer er ikke noe forlagene sløser ut på halvferdige ting. Uansett: Vårløsning var ferdig, så vidt jeg visste da, og jeg ville så gjerne vite hvordan det gikk videre med Hallgrim og Marie og alle de andre jeg hadde blitt kjent med i Svaldal. Derfor skrev jeg videre. Jeg planlegger ikke bøkene mine i detalj, som du kanskje har skjønt, men bruker intuisjonen og ser hva som skjer. Boka blir til underveis, kan du si.
Så svaret på spørsmålet ditt er: Det var ikke vanskelig for meg å skrive andreboka, men jeg kjenner at jeg gruer meg mer for mottakelsen denne gangen.

Hvorfor gruer du for mottakelsen? Fikk du ikke god mottakelse sist?
Leserne av Vårløsning har gitt meg mange og oppløftende tilbakemeldinger. Noen har blitt helt oppslukt, neglisjert mann og barn, andre har svidd de kokte potetene og noen har kommet for sent til jobb, fordi de leste til langt på natt og glemte å stille vekkerklokka. Lesere har irritert seg over Marie, syntes hun er vimsete, bortskjemt og selvgod, de har kommet med bemerkninger om hvordan Ola og Mikkel har oppført seg, slik at jeg forstår at leserne har oppfattet romanfigurene som levende. Det er en stor kompliment som gjør meg fornøyd og glad. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som har gitt meg tilbakemeldinger. ”Godkjenning”, interesse, positive tilbakemeldinger og ros fra leserne betyr alt, det gjør meg glad, gir meg energi og lyst til å fortsette. Tusen inderlige takk til alle sammen!

Men hvorfor gruer du deg for mottakelsen av Lystløgneren?
Kanskje mest fordi forlaget mitt har sagt at Lystløgneren ikke er så bra som Vårløsning. Husk at det kan være vanskelig å bedømme sitt eget arbeid objektivt og nøkternt. Selv tenkte jeg i utgangspunktet at Lystløgneren er bedre, fordi den har mer humor og enklere handling, kanskje. Den mangler ikke alvorlig dybde, selv om Vårløsning hadde en mørkere historie i bunnen – historien om Guri.
Da jeg gikk i gang med Lystløgneren, var stedet og hovedpersonene etablert, så jeg kunne gå mere rett på sak.
La oss si at jeg gledegruer meg. Jeg håper at leserne blir fornøyde, og at jeg får gode tilbakemeldinger denne gangen også. Jeg gleder meg uansett til å ha det ferdige produktet i hånda. Det gir en god følelse å ha boka der, et håndfast bevis på at jeg kan sluttføre et prosjekt, selv om det tar tid.

søndag 18. april 2010

Mer om intuitiv skriving



Jeg har tidligere på bloggen rost den intuisjonsstyrte skrivingen – den har ført mye godt med seg for meg. Det er også en morsom metode å bruke, fordi man stadig kan bli overrasket mens man skriver. «Oi,» kan man tenke. «Var det slik den scenen kom til å ende? Artig.»

Men nå har jeg kommet til at man ikke bare kan benytte seg av intuitiv skriving, noen ganger er man nødt til å planlegge også. (Selv om det er aldri så kjedelig.) Etter å ha jobbet ganske lenge med en krimidé etter intuitiv metode, måtte jeg innse at jeg hadde rotet jeg meg bort. Eneste måten å få til helheten i boka, var å kartlegge hva jeg hadde laget så langt, planlegge hvor jeg ville, for så å sette opp, trinn for trinn, hvordan de enkelte delene av boka skulle pusles sammen. Noen puslespillbiter passet ikke inn i bildet jeg omsider hadde komponert, slik at noe av det jeg hadde laget ble forkastet. (Bortkastet arbeid, altså, bortsett fra skrivetreningen det utgjorde.) Noen biter manglet, måtte lages og sys inn i sammenhengen. (Det måtte skrives om litt her og der i de andre kapitlene, for at alt skulle henge sammen.)

Jeg mener at jeg er i en læringsprosess i forhold til dette å skrive – jeg prøver og feiler. Slik jeg ser på planlegging versus intuisjon nå, så bør man benytte en blanding, særlig om man arbeider med en stor tekstmasse, slik som en roman er.

torsdag 8. april 2010

INNSPURT


Manuset til Lystløgneren ble returnert forlaget i går, overlatt til neste korrektur og gjennomgang fra konsulentens side (2. korrektur). Etter råd fra konsulenten tok jeg ut noen kapitler på slutten i boka, og et par momenter som dermed ble borte, har jeg satt inn andre steder i boka.

På slutten av et løp blir man gjerne sliten, og det kan vel være lov. Råteksten til Lystløgneren laget jeg i begynnelsen av 2007, så Lystløgneren må vel sies å ha hatt en nokså lang tilblivelsesprosess. Når man begynner å skimte målet nærme seg, kan man gå tom, bli lei av sine egne formuleringer som man har strevd med, om og om igjen. Ved én gjennomlesing tror jeg sikkert at jeg har slettet noen småord her og der, og ved neste gjennomgang har jeg muligens satt nøyaktig de samme inn igjen – det kan bli litt fram og tilbake, er jeg redd. Men for det meste tror jeg at manuset har fått hevet kvalitet for hver eneste gjennomgang jeg har foretatt.

Man snakker og skriver om forfatterens ensomhet. Den slags har jeg bare blåst av tidligere – for jeg trives jo godt alene, har jeg tenkt. Jeg har ikke før nå forstått hva en forfatters ensomhet innebærer, nemlig at det er forfatteren alene som kan finne frøene til sine ideer, bare hun kan gi dem liv, bære dem fram gjennom et langt svangerskap, føde dem og stå last og brast med dem, helt til enden. Som forfatter er jeg både Gud, mor og far til det som skal bli til. Jeg er den eneste som tror på prosjektene hele tiden, fordi jeg må det. Ellers dør barnet mitt før det er blitt født. Jeg må fortsette å like det jeg har laget, og stå for det jeg har gjort. Etter at barnet har forlatt hjemmet, må jeg tåle at det kan bli latterliggjort, oversett, misforstått og kritisert.