onsdag 25. august 2010

Hva vil egentlig forlagene ha?

Dette er et sikkert noe alle med forfatterdrømmer har undret seg over, etter hvert som de har fått sine håpefulle manus vurdert og refusert hos et (eller flere!) forlag.

Jeg vet ikke om Cappelen Damm kan gi noe svar til de som stiller dette eller andre konkrete spørsmål, men jeg har registrert at de ønsker å komme i tale med forfatterspirer, noe jeg synes er et fabelaktig tiltak. Forlaget har startet noe som heter «Redaktørens hjørne», der man kan få anledning til å møte en redaktør ansikt til ansikt. Les mer om tilbudet på hjemmesiden deres her: «Redaktørens hjørne»

«Tanken bak er å rekruttere nye forfattere, og samtidig gi skrivelystne med forfatterdrømmer en mulighet til å komme i gang. Torsdager mellom 16 og 17 sitter en redaktør klar i Cappelen Damms bokhandel Halvbroren, Akersgata 47/49.» meddeles det.

Har du forfatterdrømmer og bor i overkommelig avstand fra Oslo? Kanskje dette er noe for deg?

lørdag 14. august 2010

Jeg takket nei

I går fikk jeg et brev som gjorde meg både fornøyd og skuffet på samme tid. Jeg fikk nemlig tilbud om å gi ut bok på Publica igjen, men forlaget jeg var ute etter skulle gi ut boka mi, var ikke Publica, men Commentum, Publicas samarbeidsforlag. Jeg hadde sendt manuset til Commentum, men de var tydeligvis ikke nok interessert og hadde gitt det til Publica for vurdering der i stedet. Publica var altså interessert i å gi ut, og det føles som en anerkjennelse jeg ble glad for. Det gjør godt med positive tilbakemeldinger som gir meg tro på at jeg gjør ting riktig.
Dessverre tilbød Publica samme avtale som før, bortsett fra at boka skulle blitt utgitt i harde permer. Jeg hadde måttet forhåndsselge 100 ex selv, en oppgave jeg ikke har lyst på, og det ville ikke bli aktuelt med utgivelse før i 2011, noe jeg synes er for langsomt.
(Følgen av at jeg takket nei nå, blir nok at utgivelsen uansett ikke kan finne sted før tidligst i 2011, men jeg håper virkelig jeg kan få til en annen avtale med et annet forlag.)

Hvorfor jeg sa nei? Jeg er utålmodig og vil videre. Det kjenner jeg at jeg ikke får til med denne type avtale, for jeg er ingen selger. Jeg synes det er vanskelig, nærmest leit å ”fly rundt” til alle jeg kjenner, familie og venner, for å selge.
Det gikk greit med debutromanen. Da det kom til bok to greide jeg ikke å være like pågående, og endte opp med å kjøpe halve antallet selv. Jeg får nok solgt unna disse etter hvert, men likevel. Det er skriving jeg vil bruke tid og krefter på, ikke salg.

Jeg er veldig takknemlig for at Publica ga meg sjansen til å utgi, det er jeg virkelig. Det har vært svært lærerikt å motta konsulenthjelp til ferdigstillelse av tekstene. Jeg synes jeg har lært mye, som jeg blant annet har bruk for når jeg skaper ny tekst. Jeg har også satt stor pris på måten jeg har kunnet kommunisere med forlaget. De har stort sett svart meg raskt, de har svart personlig og de har virket oppriktig interessert i det jeg holder på med.
Siden jeg synes jeg har lært mye, mener jeg at jeg skriver bedre tekster nå enn jeg gjorde for to-tre år siden. Derfor håper jeg at kanskje et annet og større, mer kjent forlag kan komme til å fatte interesse for det jeg lager, nå som det (forhåpentligvis) har høyere kvalitet.

Det føles alltid rart å stå igjen på perrongen etter å ha takket nei til en plass på toget. Det toget som akkurat nå siger av gårde. Det kiler i magen. Det er skummelt. Samtidig litt befriende, jeg kjenner meg tøff, gal og dumdristig.
Jeg arbeider videre med skrivingen. Jeg gir meg ikke. Jeg vil, jeg skal, jeg kan få det til!

lørdag 7. august 2010

IDEER

En ide til en tekst – enten den er lang eller kort – hvor kommer den fra?

Noen får ideer av å lese avisa eller følge med i nyhetene. Du kan lese om en spesiell sak eller om en merkelig skjebne, og begynne å fabulere rundt «Hva hvis dette skjedde her i Norge, i mitt nabolag?» eller «Skal tro hvordan det kjennes å være fru X som står omtalt her?»
Noen får kanskje lyst til å skrive om en historisk hendelse – leve seg inn i tiden da noe helt spesielt hendte.

Andre får ideer av å observere mennesker – kanskje på en jernbanestasjon eller en restaurant, for så å forsøke å fabulere og leve seg inn i disses liv og skjebne. Teknikken kan også benyttes i forhold til mennesker du kjenner overflatisk eller som du bare vet litt om, for eksempel gjennom en felles bekjent. Noen bruker kanskje venner og slektninger som modeller for romanfigurer, men jeg tror det er bedre å bruke fantasien i forhold til perifere personer. Det man egentlig gjør, er vel å bruke sider ved sin egen personlighet, kanskje situasjonsbetingede erfaringer og overdimensjonere dem? Eller?

Av og til kan en få følelsen av at ideene kommer rekende på ei fjøl – de bare er der, helt plutselig. Som en fiks ide eller et skrullete påfunn, som en stemme i hodet eller følelsen av en personlighet som gjerne vil slippe til for å få fortalt historien sin. Omtrent som i Karin Fossums «Brudd». Forfatteren i denne boka opplever at romanideene kommer i form av personer som står i kø utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn, slik at de kan fortelle om livet sitt til forfatteren. I «Brudd» opplever forfatteren at en av personene utenfor ikke bare sniker i køen, han kommer ubedt helt inn på soverommet hennes!

For meg blir ideene ofte assosiert med en slags kjerne, et frø. Det kan være en personlighet jeg fornemmer, det kan være et tema jeg har lyst til å «diskutere». Det kan være en spesiell stemning eller en scene, som i et teater. I følge med ideen kommer kanskje noen setninger som jeg kan begynne med. Det kan være starten på en kort tekst, eller det kan være et kapittel midt i en større tekst. Så vokser det derfra.
Jeg kan jobbe med ideer og bruke penn og papir, når jeg er helt i startfasen, men ofte er det lettere å bearbeide og kna når jeg sitter ved PC-en. Det er nok fordi jeg er hurtig på tastaturet (jeg er evig takknemlig for skrivemaskinkurset jeg tok som valgfag på ungdomsskolen!) og greier å fange tankene selv om de kommer i rask rekkefølge.
Hadde jeg greid å skrive en hel roman uten PC, tro? Det er jeg usikker på, siden mulighetene for å redigere og bearbeide er så uendelig mye større når man skriver på PC, enn om man skulle holde seg til gamlemåten!

Som jeg har vært inne på tidligere i bloggen, liker jeg å la intuisjonen styre. Jeg har blitt litt flinkere til å gi intuisjonen rammer den kan arbeide innenfor, etter å ha brent meg på at jeg noen ganger havnet på et uinteressant sidespor eller regelrett i grøfta.