Når man ikke vet, kan man håpe eller tro

Forleden dag skrudde jeg på TV, bare for å ha noe å se/høre på mens jeg tøyde litt og gjorde noen øvelser etter en løpetur. Da var det tilfeldigvis reprise av Skavlan, og Morten Harket var gjest. Han fortalte noe om at han hadde visst veldig tidlig at han kom til å bli berømt, eller kom til å gjøre suksess med musikken og sangen. Han sa også at når han ”vet” noe på den måten, så pleier han å ha rett.

Dette han sa ga meg noe å tenke på. Jeg kan ikke si at jeg ”vet” at jeg kommer til å slå gjennom som forfatter og bli et kjent navn, en forfatter folk flest har hørt om eller lest noe av. Jeg skulle ønske jeg kunne. Da hadde det vært lett å utholde alle vanskelighetene man møter på veien fram mot målet. Rene barneskirennet! For man kan tåle mye når man bare vet at enden kommer til å bli god.

Men i mangel på at man ”vet”, kan man tro eller håpe. Jeg tror virkelig at jeg skal lykkes – en dag. Hvis jeg ikke virkelig trodde det, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg tenker at det å tro på noe, er sterkere enn å håpe, selv om håpet også kan være en positiv kraft.

Så må jeg vel også ha en dose flaks? På den andre bloggen min, Pervoluto, skrev jeg omtale av boka «Shackleton : en polarhelt for vår tid». Der nevner jeg at det virker som om polarheltene på den tiden trodde at hell og lykke var en faktor man skulle regne med. Hadde man flaks, så kunne man lykkes med det meste. «Lykken står den heldige bi» er det jo noe som heter.

Når jeg nevner håp og tro, er det lett å tenke på kjærlighet i samme slengen. ”Tro, håp og kjærlighet.” Kan det å elske være det samme som å vite? Jeg vet i alle fall at jeg elsker å skrive (og lese!). Det man elsker, vil man alltid synes er verdt å kjempe for.