søndag 19. juni 2016

Hva nå?

«Nydelig og en halv» er ikke noe nyfødt, lite barn lenger, så den kan overlates til å seile mer sin egen sjø. Naturligvis burde jeg jobbet mer for å selge boka til flere, men jeg er ikke avhengig av å selge så mye, så jeg orker ikke stresse med det; jeg liker ikke å selge og er heller ikke noe flink til det.
Fokuset mitt er å komme videre med skriveprosjektene mine, så hva skjer på skrivefronten framover?

Jeg har nevnt på bloggen en kriminalroman jeg laget en ny slutt på. Manuset på denne sendte jeg for en måneds tid siden til et forlag, og venter på svar. Fra forlaget har jeg ikke engang mottatt en foreløpig melding om at manus er mottatt, og jeg blir litt sånn: Skal jeg spørre om manus er kommet fram, eller er det å mase? Samtidig synes jeg det er litt uproft av forlaget å ikke svare, siden jeg skrev spesielt i e-posten min at jeg ønsket en tilbakemelding om at manus var kommet fram. Jeg antar at de har mottatt manuset, men ikke sendt meg noe foreløpig svar av en eller annen ubegripelig grunn. Jeg har nemlig sendt manus til dem før, heller ikke da ga de noe foreløpig svar selv om jeg ba om det.
Jeg lar det drøye et par uker til, så spør jeg hvordan det går. Hvis jeg får nei fra dem, som jeg selvfølgelig forventer etter alle de nei-ene jeg har fått, kommer jeg enten til å sende til et annet forlag, eller jeg gir ut boka selv på den måten jeg nå har funnet ut fungerer fint for meg; det vi kan kalle hjemmefødsel! ;-)

Mens jeg venter er jeg i gang med å lese og rette opp i en novellesamling jeg skrev for noen år siden. Disse novellene har ligget lenge uten at jeg har sett på dem, så nå finner jeg mye jeg kan rette opp i - ser jo på dem med friske øyne når manuset har hvilt så lenge.
Novellesamlingen er også prøvd mot en del forlag, men jeg begynner å skjønne at noveller vil jeg i alle fall ikke nå inn til noe velrenommert forlag med. Så novellesamlingen har jeg så å si bestemt meg for å gi ut som e-bok, kanskje i løpet av høsten/vinteren? Jeg har også fått en ide fra en annen forfatter som driver med egenpublisering; han har gitt ut noveller enkeltvis som e-bok. Da koster hver novelle bare litt, som en 20-kroning, for eksempel. Kanskje det kan være noe folk kan tenke seg å kjøpe? Det blir jo litt som et moderne skillingstrykk, det. :-)

torsdag 16. juni 2016

STILLHET


Skogens ro
Vi lever i en hektisk verden. Vi kan knapt dra en snartur på butikken uten å putte lommene fulle av mobiler og duppeditter, bare i tilfelle noen skulle behøve å få oss i tale mens vi er utenfor heimen noen minutter. Man vet jo aldri! Det kan være at noe ekstremt viktig skjer mens man er ute – som man ikke bør vente ti minutter på å få vite eller ta tak i.

I dag kom jeg løpende bak ei dame i skogen; hun jogget og snakket i telefonen samtidig. Sikkert praktisk, det å kunne gi beskjeder/ta viktige samtaler samtidig med at man får dagens trimdose. Men neppe bra for hjertet at hun overhodet ikke hørte at det kom noen bakfra; hun skrek hjerteskjærende og rett ut idet jeg passerte henne, for hun skvatt selvfølgelig himmelhøyt. Faktisk ble jeg litt fælen selv, slik hun skrek. Unnskyld damen, at jeg skremte deg, men jeg kunne ikke gjøre noe med det der; jeg hadde høyere fart enn deg og fulgte samme sti. Og du hadde neppe hørt meg om jeg hadde skreket «Løype!», heller. (Hadde nemlig ikke så mye pust, var sliten.)



Du verden så travle vi er, alle sammen. Så det er vel ikke merkelig at det blir stadig mer utbredt at man må gjøre minst et par ting om gangen, som: Prate i telefon mens man er ute og triller barnevogna, lufter bikkja eller sitter på bussen på vei hjem. Du har sikkert snudd deg noen ganger du også, lurt på om det var deg det ble snakket til. Eller du har undret: ER det virkelig en telefon han eller hun snakker i? Eller er de så skjøre i nøtta at de snakker med seg selv? Sikkert er det at de ikke sjenerer seg for å dele det utsøkt interessante de snakker om i telefonen, med hvem som helst de måtte ha i nærheten. Det er ikke bare korte beskjeder om poteter som skal settes på, skal jeg si deg. Det er lange haranger om håpløse ektemenn og vrange tenåringsbarn, sykdom i familien og sladder av alskens kategorier.



Men tilbake til dette med lyden vi må ha med oss hele tiden: Det er ganske vanlig å se folk som hører på musikk mens de er på joggetur i skogen. Jeg har hørt noen begrunne det med at de ikke orker å høre seg selv pese. Uff nei, et sånt tegn til liv er jo bare disgusting.
Men synd for dere, altså. Hvis du løper med ørepropper som guffer på med lyd av et eller annet slag, så kan du ikke høre fuglesang eller vindsus, og heller ikke den joggeren som kommer opp bak deg. Så da må du bare ta de sjokkene du får, hver gang det kommer noen bakfra med høyere fart. Og virkelig nærhet til naturen kan du jo bare fortsette å savne.


På løpetur i skogen har du endelig sjansen til å ha det relativt stille rundt deg, du kan sanse livet som omgir deg, høre trærnes løv som suser i vinden, kanskje en gjøk som galer langt borti lia, kanskje et dyr som braser i skjul gjennom buskaset ved siden av stien, kanskje suset fra elva et stykke unna, kanskje en fugl som plutselig skvetter opp med et høyt KRA. Eller du kan høre deg selv; pusten din, pulsen din, eller tankene som spretter lekent omkring i hodet ditt.

Jeg liker stillhet. Stillheten er innbydende; til å hvile i, eller tenke og fantasere i.