Utdrag «Lystløgneren»

1.
 
Endelig var våren kommet til Svaldal. April måned var begynt,
med våt nedbør og plussgrader. Likevel var det ingen svaldøl med
vettet i behold som hadde ryddet vekk vinterhabitten enda; garvet
av de påkjenninger det robuste fjellbygdsklimaet utsatte dem for,
kledde de seg etter været, ikke etter kalenderen.
Denne tirsdagen – en uke etter påske – ble regn ispedd hagl og
slaps pisket sammen til et iskaldt kok av den ilske nordavinden.
Blåsten snuste gretten og sur langsmed dalbunnen som om den
lette etter noe. Den løftet og dyttet unna alt den var sterk nok til
å ta – ei snøskuffe og et par søppeldunker veltet den lett, noen
par ski falt i bakken med en kraslende lyd, og en sparkstøtting
ble dyttet flere meter bortover en islagt gårdsplass. Om bare vinden
hadde kunnet løfte seg litt høyere opp, og gjort en innsats
for å få sopt vekk den seige skodda som hang mistrøstig og grøtaktig
tykk nedetter dalsidene! Men nei – det spesielle omrisset
av den trehodede Trolltoppen – på folkemunne kalt Tretoppen –
var umulig å skimte, så dårlig var sikten. Ikke at noen brydde seg
særlig om det; i slikt vær holdt folk seg helst inne, og gjerne så
nære ovnen det var mulig å komme.
De tre politimennene ved Svaldal lensmannskontor hadde
omsider tørnet inn, rå inn til skinnet og frosne inn til beinmargen,
etter å ha assistert politiet i Krattstad med opprydningen
etter en fatal bilulykke like nord for Delebekk. Den kraftige kollisjonen
hadde funnet sted tidlig på morgenen, og nå var det
langt over lunsjtid. Tjenestemennene samlet seg på møterommet,
der lensmannen selv, Truls Svendsen, snart skulle gå i gang
med å lede en av sine grundige debrifinger. Varmt drikke og noe
å sette tennene i hadde han også besørget, siden han nest etter
debrifinger satte inntak av næring høyt når noe alvorlig skulle
bearbeides og ny energi var påkrevd.
Lensmannen så sliten, gusten og humørløs ut, men det var
helt normalt og kun utvortes; ingen lot seg merke med det.
Lange, hengslete Trygve – med islett av grått i hår og skjegg, og
med snilt blikk i de nøttebrune øynene – slet med uryddig hjerterytme,
og nå så han skikkelig kjørt ut. Han ga uttrykk for det
alle tenkte; at det var godt å være tilbake og få anledning til å
prate seg gjennom de nerveslitende sanseinntrykkene fra innsatsen
på ulykkesstedet.
Hallgrim Orhøgden, lensmannskontorets førstebetjent, satt
ettertenksom på en av pinnestolene i møterommet. Han hadde
en uryddig, lys hårsveis som gjorde at han så ung og uskyldig ut,
men en tilstedeværelse som de fleste kunne føle. De som hadde
møtt ham en gang eller to fra før, visste at de ikke måtte la seg
lure av utseendet – han var en skarp analytiker og lot seg sjelden
pille ved nesa. Lensmannen fikk dessuten stadige bevis på at førstebetjenten
var i besittelse av en spesiell teft som penset ham
inn på rett spor for løsningen av vanskelige saker. Ingen ville heller
nekte for at han var flink til å få folk til både å snakke og forsnakke
seg.
Da debrifingen hadde pågått i omtrent tjue minutter, ble de
avbrutt av Sølvi, forværelsesdamen, som kakket lett på døra før
hun stakk hodet inn. «Unnskyld at jeg forstyrrer, men det er en
kvinne i resepsjonen. Hun ber om å få prate med en av dere.»
Sjefen virket en smule oppgitt over avbrytelsen: «Hva gjelder
det?» Han tok en rask kikk på armbåndsuret før han la til, noe
mildere: «Det må vel kunne vente en halvtime?»
«Jeg vet ikke hva det gjelder. Jeg ville tro det kunne vente, siden
jeg kjenner den som spør, men… Hun virker urolig og har visst
dårlig tid,» unnskyldte hun seg.
«Hvem er denne damen, da?» ville sjefen vite.
«Eva Styrbakk,» var det raske svaret.
Nå kom det et tydelig sukk, og lensmannen virket så avgjort
brysk da han sa: «Si til henne at hun får vente til vi er ferdige
her!»
Sølvi nikket og trakk seg stille tilbake. Hallgrim stusset over
det avmålte svaret Sølvi ble hufset ut med; sjefen som ellers pleide
å være imøtekommenheten selv. Dette måtte han spørre
Truls om etterpå, tenkte han, før han på nytt konsentrerte seg
om gjennomgangen av det de hadde gjort og opplevd på ulykkesstedet.
De hadde observert og bitt seg merke i ulike inntrykk,
særlig gjennom syn og lukt, og all erfaring tilsa at det var fornuftig
å sette ord på det man slik mentalt hadde tatt med seg tilbake.
Da fikk man bevisstgjort, bearbeidet og kanskje parkert
vonde tanker og følelser før de fikk festet seg. Noen av Hallgrims
plagsomme bilder på netthinnen – synet av et par knuste, rosa
barnesolbriller og CD-er liggende i en rød dam på bakken – var
noe de andre to ikke hadde lagt merke til en gang. Men de
hadde på sin side registrert andre ting, som ikke Hallgrim hadde
sett.
Ganske nøyaktig en halvtime senere anså de seg som ferdige.
Trygve jobbet ikke full stilling lenger, siden han var belemret
med dette urolige hjertet. Nå skulle han gå for dagen, og han
forlot uten videre møterommet.
Lensmannen holdt igjen Hallgrim et øyeblikk og tok seg tid til
en kort passiar om private anliggender. «Hvordan går det ellers,
Hallgrim?» ville han vite. «Er det bra med Marie?»
Betjenten smilte, eller nærmest gliste ved tanken på kjæresten.
Han så for seg de vakre, fiolblå øynene og den nette kroppen, og
kunne kjenne hvordan tanken på alle hennes kvaliteter fylte ham
med kilen glede.
Det var bare en drøy uke siden de to var blitt sammen, men
nettopp den dagen de var blitt for kjærester å regne, hadde slett
ikke vært som en dans på roser. Marie hadde uforvarende kommet
over levningene etter Guri Gunvaldsen, en ung kvinne som
hadde forsvunnet sporløst flere måneder tidligere. Å snuble over
et nedfrosset lik mens hun hadde vært på hyggelig skitur i skogen,
hadde vært en traumatisk opplevelse. Likevel virket det
som om sjokket over likfunnet var i ferd med blekne, siden hun
og Hallgrim nå sto midt i en lys forelskelse og så frem til mange
gode dager sammen. «Takk som spør!» svarte han til sjefens
spørsmål. «Vi har det veldig bra, begge to. Marie har kommet
seg fint over den fæle støkken hun fikk. I alle fall foreløpig.»
«Foreløpig, du! Nettopp det!» Truls stakk høyre pekefinger formanende
opp foran Hallgrims nese. «Husk at reaksjoner godt
kan komme senere også.»
«Jada, jeg vet det,» forsikret Hallgrim, stødig som alltid. Før
han fikk sagt noe mer om kjæresten, som tankene gjerne kretset
rundt flere ganger per time, skiftet sjefen raskt samtaleemne:
«Du, Hallgrim, denne Eva Styrbakk, som sitter i resepsjonen
og venter; kunne du orke å ta deg av henne, tror du?»
«Ja? Er det noe spesielt med henne?» undret betjenten.
«Det kan du godt si,» svarte lensmannen med tyngde. «Jeg
kjenner henne fra før, og jeg må vel kunne sies å være en anelse
forutinntatt. Jeg vil gjerne at du prater med henne. Hvis du har
tid, altså?»
«Jada, jeg har tid, jeg. Alt i orden,» svarte Hallgrim.
Han gjorde en vending innom kontoret for å legge fra seg noen
papirer. Før han trasket ut i resepsjonen, forsøkte han forgjeves
å dempe bustesveisen med hendene. Sølvi satt på arbeidsplassen
i skranken og sendte ham et megetsigende blikk over brillekanten
da han dukket opp, som om hun ville gi ham en advarsel om
et eller annet.
På en av stolene ved siden av døra satt en mager, svarthåret
kvinne. Han fikk umiddelbart inntrykk av at hun var både sliten
og bekymret. Det var vanskelig å anslå alderen, men det så ut til
at hun i alle fall var fylt tretti.
«Eva Styrbakk?» spurte han. Kvinnen reiste seg raskt. Hallgrim
registrerte noe nærmest nervøst i bevegelsene hennes; det var
som om han skulle ha skremt opp et sky rådyr som – inntil han
kom – hadde gjemt seg ved å trykke seg sammen i en grop det
hadde vært så heldig å finne i det åpne lendet. Da hun svarte,
var det med overraskende dyp stemme og stedets dialekt: «Det
er meg.»
De håndhilste, og han presenterte seg med et smil.
Den besøkende foreslo, med et unnskyldende tonefall: «Jeg
kan godt komme igjen en annen dag, om du ikke har tid akkurat
nå?»
«Jo da, nå har jeg satt av tid til deg,» forsikret han. «Bare kom
inn!» Han viste vei inn på kontoret, hvor hun fikk plass i besøksstolen
rett overfor ham, på motsatt side av skrivebordet.
«Vær så god,» sa han. «Fyr løs med det du har å meddele.»
«Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne,» innledet hun
nølende. «Jeg tror jeg så noe mistenkelig i går kveld,» sa hun og
fomlet med glidelåsen i fleecejakka hun hadde beholdt på, enda
det var godt og varmt i rommet. Hun som var så tynn, hadde vel
lett for å fryse, tenkte Hallgrim.
«Kanskje du skal starte med begynnelsen,» foreslo han. For å
hjelpe henne, la han til: «Hvor var det du så dette mistenkelige?»
Det virket ikke som om hun hørte hva han spurte om, for hun
fortsatte bare å famle etter et sted å begynne. «Det er jo veldig
fin måne for tiden. Måneskinn, mener jeg,» rettet hun seg selv.
«Turlaget arrangerte måneskinnsturer før om årene. Det visste
du kanskje?»
«Jeg har muligens hørt om det, men jeg har aldri vært med på
noe sånt selv,» svarte han.
«Det burde du. Det er en helt uslåelig, fantastisk naturopplevelse!
» utbrøt hun entusiastisk.
«Ja, det er det sikkert. Og i går var det altså fint måneskinn?»
spurte han.
«Ja, veldig fint. Jeg var så lysvåken i går kveld. Jeg går nattevakter
på aldershjemmet, og da kommer jeg ofte ut av tur med
sovingen,» forklarte hun. Da hun fortsatte, kunne Hallgrim se
hvordan øynene hennes skinte begeistret under panneluggen,
som hang i tørre tjafser foran blikket hennes: «Jeg kunne ikke
motstå månen, slik den lyste og lokket. Jeg la ut i ti-tiden, og tok
bilen opp til Vestfjellet. Det er jo der oppe skiføret er nå.»
«Det begynner visst å bli sent på skisesongen, ja.» Hallgrim
kjente til at Vestfjellet var et yndet sted å dra når snøen på
Høgsletta, øst i bygda, begynte å tæres bort av vårværet.
«Ja, men det er flotte forhold i Vestfjellet!» erklærte Eva.
«Så du la altså ut på skitur i går kveld, og det alene. Du er ikke
mørkredd?» spurte Hallgrim, halvt for spøk.
«Nei, mørket er jeg ikke redd,» svarte hun alvorlig. «Og slik
månen lyser, er det nesten som et blekt dagslys. Men månelyset
er trolsk. Blåhvitt.»
Hallgrim prøvde å sirkle inn hva det egentlig var hun ville fortelle:
«Var det oppe i fjellheimen du så dette mistenkelige du
nevnte?»
Dette bekreftet hun med et nikk, men sa ikke mer med det
samme. Etter at hun hadde strøket vekk luggen et par ganger, til
fånyttes, og fiklet med glidelåsen, kom det nølende: «Har du
hørt om Vendesletta noen gang?»
Han undertrykte et gjesp og svarte: «Ja, jeg har visst sett navnet
på et kart, og jeg tror jeg vet så noenlunde hvor det er. Var
det der det mistenkelige skjedde?» forsøkte han igjen.
«Ja, det var det. Jeg var kommet til utkanten av Vendesletta. Vet
du hvorfor sletta heter slik?»
«Nei,» svarte han, en smule utålmodig, siden en innføring i
lokal, geografisk navngiving ikke var det han helst ønsket å
bruke arbeidstiden på.
«Det har seg slik at når du kommer ned på den flate sletta, som
er veldig og stor, og omkranset av fjell på alle hold, så sies det at
en lett kan miste retningssansen,» forklarte hun. «Særlig om
sommeren, når sola står høyt på himmelen, da kan en helt miste
begrep om hvor øst, vest, nord og sør er. De sier at på
Vendesletta, der vender verden opp ned.»
«Jaså. Det har jeg ikke hørt før.» Han prøvde å høres interessert
ut.
«Har du hørt om den svarte skiløperen, da?» Eva stirret på
ham med et intenst blikk bak luggen.
Hallgrim vedgikk tonløst at den svarte skiløperen hadde han
også til gode å stifte bekjentskap med.
«Det blir et sidesprang, men jeg kom altså på den gamle historien
igjen,» sa hun unnskyldende. «Det er et skrømt oppi der,
forstår du. Mange har sett ham, en skiløper kledd i svart, eller i
alle fall i helt mørke klær. Han bruker å lange ut, tvers over sletta,
med lange tak.» Hun demonstrerte med store armbevegelser
og imaginære skistaver. «Og så plutselig, når han nesten er
over…» Hun avsluttet armøvelsene, knipset med fingrene og
fortsatte: «… går han i oppløsning i lufta. Han er ikke virkelig,
forstår du? Hvis folk går ned på sletta for å se etter ham, så finnes
det ikke skispor etter ham, heller.»
«Huff. Det var en grøssen historie, gitt.» Hallgrim begynte å få
en anelse om hvorfor Truls ikke hadde villet ta samtalen med
Eva selv, men han fortsatte likevel tappert, i håp om at det
kunne komme noe håndfast ut av røret hennes til slutt. «Du var
ikke mørkredd, selv om du kjenner historien om den svarte skiløperen?»
«Jeg husket ikke på den historien i går, jeg. Ikke da jeg dro ut,
altså,» innrømte hun. «Jeg var nok for opptatt av månelyset. Det
er litt av en naturopplevelse, kan jeg love deg.»
«Vel,» kremtet Hallgrim. «Skal vi prøve å komme til saken, det
du kom for å fortelle?»
«Ja, jeg skal komme til saken,» svarte hun snilt. Det virket som
om hun omsider innså at hun hadde brukt for mye tid på utenomsnakk.
«Jeg er fæl til å komme med digresjoner, som det
heter. Faren min sier… Nei, det kan være det samme, forresten.»
Hun rødmet og fortsatte: «Jeg var altså kommet til utkanten av
denne sletta, Vendesletta. Og da kom jeg på den historien om
den svarte skiløperen. Og det var da jeg også kom i tanker om at
jeg hadde gått langt nok. Kort sagt bestemte jeg meg for å snu
og starte på hjemveien. Men akkurat idet jeg skulle til å vende,
fikk jeg høre en slags susing, som om noe beveget seg raskt i
snøen et stykke unna. Jeg skvatt, og ble stående som paralysert.
Jeg må innrømme at jeg tenkte det kunne være det berømte skiløperspøkelset
som var ute på farten, og det hadde jeg ikke
videre lyst til å møte eller oppleve. Jeg sto bak noen bjørkekratt,
så jeg var usynlig for den eller de som eventuelt kom ute på sletta.
Dette håpet jeg ville være til fordel for meg, selv om gjenferd
helt sikkert har andre sanser enn vi levende har. Nok om det.
Snart forsto jeg at det som hadde laget lyden, var noe virkelig og
levende. Det var rett og slett et hundespann, en hundeslede.»
«Flere som var ute for å nyte måneskinnet, kanskje?» foreslo
Hallgrim tørt.
«Ja!» utbrøt hun. «Det var akkurat det samme jeg tenkte! Flere
fornuftige folk, tenkte jeg. Men så…» Hun fortsatte med lav
stemme: «Plutselig så jeg at det kom en enslig skiløper fra den
andre kanten. Og så møttes disse to karene midt ute på sletta.
Ja, for jeg gikk da ut ifra at de var mannfolk. En med hundespann,
og en alene på ski. Han med skiene hadde en liten sekk på
ryggen, oppdaget jeg etter hvert.»
«Og så?» oppmuntret Hallgrim, da hun holdt inne.
«Ja, så stoppet de og begynte å prate med hverandre. Jeg så at
han med sleden løftet opp et klede eller en presenning som var
lagt over lasten, som om han viste frem et eller annet til den
andre.»
«Så det ut til at han hadde med en stor last?» spurte betjenten,
og nå var han oppriktig interessert.
«Ja, ganske stor. Men da skiløperen hadde fått sett, brøt det løs
en krangel. De nærmest ropte mot hverandre, med harde, høye
stemmer. Selv om de var høyrøstede, klarte jeg ikke å oppfatte
hva de sa. De holdt på en god stund med denne voldsomme
kjeftingen, og til slutt begynte de til og med å slåss! De dasket,
dyttet og slo til hverandre der de kom til – egentlig var det nesten
komisk å se på. Til slutt ramlet skiløperen, av et slag eller
dytt. Jeg tenkte at det sikkert ikke var så enkelt å holde balansen
med ski på beina. Etter dette fallet var det som om de endelig
tok til fornuft og roet seg ned. Mannen med sleden hjalp skiløperen
så han fikk reist seg opp. Like etterpå tok han av seg ryggsekken,
han som hadde falt, og fisket opp noe derfra som han ga
til den andre – en pakke, så det ut som. Han som fikk pakken,
kikket på den en kort stund, og så la han det hele i lomma på
jakka si. Deretter fikk mannen med ryggsekken overta sleden.
Hundekjøreren spente alle hundene ifra, og så fikk de på en eller
annen måte festet sleden med noen reimer om livet på skiløperen.
Han fikk sleden i gang med et rykk og med et hjelpende
puff fra den andre mannen. Da sledetrekkeren først var i siget,
greide han seg alene, og gikk sakte tilbake den samme veien han
hadde kommet. Det så fryktelig tungt ut, så jeg kan ikke tro at
han skulle langt,» sa hun ettertenksomt.
«Og den andre mannen?» spurte Hallgrim.
«Han hadde hundene sine, han, og ski hadde han hatt med på
sleden. Han feide fort bortover, tilbake i samme leia som han var
kommet fra,» svarte hun.
«Hva tenkte du det kunne dreie seg om? Du sa du syntes det
virket mistenkelig?»
Hun tenkte seg om mens hun fiklet noen vendinger med glidelåsen,
så kom det: «Jeg syntes jo det var mistenkelig at to
menn skulle møtes der, omtrent midt på natten. For meg så det
ut som om de gjorde en handel. Jeg tenkte at pakken han stakk
i lomma etter krangelen, var en bunke penger, og at den andre
fyren – i bytte for disse pengene – fikk det som lå lastet på sleden.»
«Hva kunne det eventuelt være han kjøpte, har du gjort deg
noen tanker om det?» spurte betjenten nysgjerrig.
«Huff,» utbrøt hun. «Det er helt umulig å vite. Det var jo noe
stort, tydeligvis. Jeg tenkte det kunne være tjuvgods. Eller
våpen!» la hun fort til. «Eller hjemmebrent. Narkotika, kanskje?
Huff, nei, jeg aner virkelig ikke.»
«Kan du si noe om retningen de kom fra og dro i?» ville han
vite.
«Akkurat det har jeg ikke forberedt meg på,» tilsto hun. «Du
har ikke tilfeldigvis et kart?»
Hallgrim lette i skuffen på skrivebordet, og fant et kart over
Svaldal og fjellområdene omkring, som han oppbevarte for
påkommende tilfeller. Eva reiste seg kvikt – igjen disse raske,
nervøse bevegelsene – og kom opp på siden av ham. På kartet
fant de umiddelbart parkeringsplassen som lå ved det vanligste
utgangspunktet for skiløpere i Vestfjellet, som også Eva hadde
benyttet seg av kvelden før. Hun pekte ut ruten hun hadde gått.
Hun mente løypa, som ikke var tegnet inn på kartet, krysset sletta
i nordlig retning, eventuelt svakt pekende mot nordvest. Hun
satte fingeren der hun regnet med at hun hadde stoppet.
Skiløperen hadde kommet fra vest, eventuelt litt sørvest, og hundeføreren
var kommet fra øst, kanskje svakt nordøst.
Hallgrim tok en nærmere titt på kartet og la merke til at det
var tegnet inn noen bygninger – setrer sannsynligvis – i områdene
både vest og øst for Vendesletta. Kunne mennene ha holdt
til på en eller annen støl der inne? Hallgrim spurte Eva om hun
var kjent med hvem som eide setrene der i Vestfjellet.
«Ja, jeg vet jo om én. Det kunne godt ha vært han som kom på
hundesleden,» kom det sakte fra Eva.
«Ja vel. Hvem da?» spurte Hallgrim.
«En de kaller Tomte-Billy,» sa hun. «Har du hørt om ham, kanskje?
» Hun tittet nysgjerrig bort på Hallgrim, som nikket sakte.
«Ja, det har jeg faktisk.» Han kjente navnet fra en sak han
hadde vært borte i for noen år siden, men mannen hadde han
aldri møtt. «Hva slags kjennskap har du til ham?» la han til.
«Jeg kjenner ham ikke personlig,» svarte hun lett. «Han er ikke
oppvokst her i Svaldal, men er bosatt her nå og eier en gård nord
i bygda et sted. Hva heter den nå igjen…»
«Leirestad,» skjøt betjenten inn – han husket han hadde smilt
for seg selv da han hadde lest gårdsnavnet i saken, som han altså
erindret lite av for øvrig.
«Akkurat. Leirestad!» Hun lo så vidt. «Det er jo et navn en
burde huske.»
Hallgrim fortsatte å spørre: «Hva mer vet du om Tomte-Billy?
Kjenner du det virkelige navnet hans?»
«Billy Nilsen, er det visst. Om Billy er et kallenavn eller om det
er døpenavnet hans, det aner jeg ikke.» Hun trakk på skuldrene
som for å understreke at hun ikke visste noe mer om mannen
hun hadde nevnt, og heller ikke brydde seg.
Politimannen ga seg ikke og spurte: «Hvordan havnet han på
Leirestad, vet du det?»
Selv om hun ikke brydde seg nevneverdig om personen de
snakket om, virket det likevel som om hun kjente sitt ansvar som
innfødt og kunne bygdehistorien, for her kom det på rams: «Det
var onkelen hans som eide Leirestad. Denne onkelen var ikke
gift, og hadde ingen barn. Men han hadde en søster, moren til
Billy, som var reist fra bygda; jeg mener å ha hørt at hun bodde
i Malby. Da denne onkelen døde, ble det slik at Billy arvet går-
den, og stikk imot hva alle trodde, så flyttet han dit opp.»
«Hvorfor trodde ikke folk at han ville ta over gården?» undret
Hallgrim.
Hun trakk lett på skuldrene igjen. «Folk sa han var en lurendreier
og en døgenikt. Han startet visst stadig opp med nye ting,
ivrig på alskens forretningsideer, og syslet med hummer og
kanari. Alt i forsøk på å bli rik i en fart. Visstnok. Jeg vet jo ikke,
jeg, dette er bare hva folkeslarvet sier. Tomte-Billy blir han kalt
på grunn av at han flere ganger har prøvd å selge unna jord fra
gården, til bolig- eller hyttetomter. Dette siste går det jo an å
sjekke om er sant, han skal visstnok ha hatt saker oppe til politisk
behandling i håp om å få omregulert landbrukseiendom til
tomteareal. Det jeg prøver å si, er: Noe av det jeg har hørt, kan
du finne ut om er slarv eller sannhet,» sa hun nøkternt.
«Det har du rett i. Ofte kan det jo også være mye sant i slarvet,
» konstaterte betjenten.
Hun skar en liten grimase. «Som regel aldri mer enn en liten
flis.» Hun ranket seg og la dystert til: «Men den diskusjonen kan
vi la ligge.»
«Hva driver han med på gården? Har han dyr?» ville Hallgrim
vite.
«Nei, ikke bortsett fra disse hundene. Det sies at han ikke gidder
å ha fjøs. Har en dyr, blir en bundet, vet du. Han dyrker noe
korn, og potet, så vidt jeg vet.»
Nå tittet hun på armbåndsuret sitt. «Vet du, Hallgrim, jeg må
nesten gå,» sa hun, travel med ett. «Jeg skal på nattevakt igjen i
kveld, og har ikke sovet på aldri så lenge. Jeg kjenner nå at jeg
kan komme til å bli søvnig, og da må jeg nesten passe på å få
meg noen timer på øret.»
Hallgrim ville ikke oppholde henne lenger, siden hun virket så
oppsatt på å gå. Han ba om å få telefonnummeret hennes, i tilfelle
det skulle dukke opp flere spørsmål. Dette skriblet hun
nonsjalant ned på et papirark betjenten rakte henne.
På vei ut tok hun ham i hånda og så ham rett inn i øynene med
et sterkt blikk. «Takk for praten, Hallgrim. Du var fin å prate
med. Jeg vil si du er den beste så langt.»
Han ble forfjamset av den kryptiske rosen. «Hva mener du?»
spurte han.
«Du vil forstå etter hvert. De andre kommer nok til å fortelle
deg om problemene jeg hadde for en del år siden.»
Til det spørrende ansiktsuttrykket hans sa hun ikke mer, bare
smilte forsiktig, før hun raskt smøg ut av kontordøra og forsvant.
Etter henne kjente han en svak eim av sur sigarettrøyk og
søt parfyme. Merkelig dame, tenkte han.
I samme øyeblikk dukket Truls opp fra ingensteds. Han tittet
stjålent rundt seg og spurte med lav stemme: «Har hun gått?»
«Ja, og nå er det vel på tide at du forteller meg ett og annet om
denne Eva du har slike forutinntatte holdninger til,» krevde
Hallgrim.
Truls nikket medgjørlig og ga tegn til betjenten om at han
skulle følge med ham inn på kontoret hans.