fredag 28. januar 2011

Forfatterdrømmer koster II


Det sto en interessant artikkel i A-magasinet i dag, om det magasinet kaller ”litterær speed-dating” mellom håpefulle forfatterspirer og representanter fra redaksjonen i Cappelen Damm.
At et forlag velger å komme forfatterspirer i møte på denne måten, synes jeg er en god nyhet. Forlagsbransjen virker ellers stengt og gåtefull for de fleste av oss.
Cappelen Damm har holdt på med disse ”Redaktørens hjørne” en stund, og de skal visstnok gjennom disse møtene ha oppdaget tekster/ideer som har vakt interesse.
”Bravo!” til Cappelen Damm – og er det flere forlag som kan tenke seg å gjøre noe lignende?

Artikkelen forteller også at antallet personer med forfatterdrømmer er økende. For meg – som er nettopp en slik person – er dette en litt dårlig nyhet. Konkurransen blir stadig hardere, som om den ikke var hard og tøff nok fra før.

Forfatterdrømmer koster, skrev jeg i forrige blogginnlegg. Men utgifter til blekk, papir og porto er selvfølgelig peanuts i forhold til den virkelig store investeringen vi gjør i drømmene våre. All tiden. Tid vi i stedet kunne brukt på lønnet arbeid.

Må det egentlig være så vanskelig å bli forfatter? Er det meningen at vi skal slite så fryktelig? Vel, motgang gjør sterk, så lenge du ikke knekkes av den. Hver motbakke vi forserer bedrer kondisjonen og vi får brynt utholdenheten vår. Hvor mange flere motbakker greier vi, før vi gir opp? (Hadde enda antallet motbakker vært en kjent størrelse!) Hvor mange avslag, hvor mange omarbeidelser, hvor mange flere runder med manuset ditt orker du? Kan det skje at folk gir opp, som ikke burde gitt opp?

Er det noe forlagene kan gjøre for å lette strevet vårt? Ja, de kunne åpne opp dørene, slik Cappelen Damm har gjort. Lette litt på det hemmelighetsfulle sløret. Fortelle oss hvordan bransjen er, la oss forstå at det ikke er lett å bedømme et uferdig manus – se gullet i det uferdige – gullet innimellom all grusen.
Så gjentar jeg det jeg skrev sist – om forlagene i større grad kunne tatt imot manus på e-post, og eventuelt tatt på seg kostnadene av utskrifter - hvis de MÅ lese på papir, så hadde det betydd en litt lettere hverdag for oss, og litt mindre utgifter.

onsdag 26. januar 2011

Forfatterdrømmer koster


I dag har jeg skrevet ut et manus på 246 sider. De aller fleste forlag ber nemlig om å få tilsendt manus som skal vurderes, på papir. Minst halvannen linjeavstand, og skriftstørrelse sånn og slik. Dette blir det en del papir av, og det går blekk! Masse blekk!
Jeg satte inn en ny blekkpatron i dag – den gamle ble tom etter de første 30 sidene – og innen jeg hadde fått ut hele manuset, viste displayet at også den nye patronen er nære på tom.
Patronen til skriveren jeg bruker koster 200,-.
Porto for en slik forsendelse ser ut til å være 130,-.

Så – da koster hver vurdering om lag 300,- fra min side.
Det ergerlige er å tenke på at utgiftene for en vurdering kunne vært nede i 0,- for meg, hvis forlagene ville akseptere å ta imot manus sendt med e-post.
Noen forlag sender tilbake utskriften din, om du ber om det – da kunne du i teorien bruke den om igjen til neste forsøk, hos et annet forlag. Men ofte vil man gå inn i teksten på nytt og gjøre forbedringer, slik at den utskriften man laget er blitt ”foreldet”, og uansett går i søppelbøtta.

Kan flere forlag tenke seg å ta imot manus sendt med e-post? Eller er dette bevisst, for å holde antallet innsendte manus nede?
Hvor mye leses av hvert manus som sendes inn? Og selv om de leser manusene i sin helhet, kunne ikke konsulentene greie å lese det på skjerm? Hvis de må ha papirutskrift, kunne ikke forlagene ta på seg den kostnaden? Hvor mye er forlagene villige til å investere i det å finne nye forfatterstemmer?

torsdag 20. januar 2011

AVSLAG IV

Det normale for meg er jo å få avslag, likevel er det en nedtur – hver eneste gang.
Overskriften antyder kanskje at dette er mitt fjerde avslag i karrieren, men jeg har fått mange flere – uten at jeg helt vet hvor mange. (Dagens overskrift betyr bare at dette er fjerde blogginnlegg fra meg, om avslag.)

Avslaget var veldig skuffende denne gangen, fordi det kom på feelgood-romanen min. Per i dag er dette den romanen jeg har skrevet, som jeg har best tro på. Fordi den er rendyrket feelgood (selv om den kanskje kunne gått for å være en ren kjærlighetsroman, eller så vidt tenderer mot å være en moderne bygderoman), fordi den er akkurat passe lett, morsom og romantisk. Synes jeg.

Det er alltid vanskelig å bedømme sitt eget, likevel tror jeg ikke at jeg er uten evnen til å kunne bedømme objektivt. Særlig etter å ha lagt manuset fra meg og lest det på nytt, mener jeg at jeg evner å vurdere med et mer objektivt blikk, hva det kan være godt for.

Avslag gjør meg usikker, både på evnene mine og på taktikken jeg har valgt. Som jeg har vært inne på før, så er jeg en ganske sjenert og tilbakeholden person. Derfor har jeg vel på en måte skjøvet manusene mine foran meg. Jeg har tenkt at manusene får stå på egne bein – er de gode nok, så slår de nok igjennom.
Kanskje jeg må endre taktikk? Kanskje jeg ikke skal sende manus hit og dit, planløst? Kanskje jeg burde ta kontakt med ett og ett forlag – fortelle dem hvem jeg er og vise dem alt jeg har gjort, så langt, ikke bare ett utvalgt manus om gangen?
Kanskje det gjør mer inntrykk?

søndag 16. januar 2011

Energi, innlevelse og tilstedeværelse

Jeg har tatt fram et manus som har ligget og hvilt en stund. Manuset har vært hos to forlag til vurdering. Det ene ville gi det ut, men jeg takket nei. Det andre forlaget jeg prøvde manuset hos, forkastet det.
Begge forlag ga meg noen kommentarer/tilbakemeldinger, som jeg eventuelt kan bruke som et utgangspunkt for en revisjon.
Jeg har sittet og lest litt i manuset de siste dagene, og merker at det er sant at det er noe som skurrer. Nå tror jeg kanskje at jeg har funnet ut hva denne skurringen kan komme seg av. Det er muligens noe med stemmen. Det er noe stressende, kavende i måten fortellingen er lagt fram på, som om jeg snakker tonløst, fort og uten innlevelse det meste av veien, hesblesende, som om det er noe som haster. Setningene hver for seg har kanskje for mye mening og informasjon innbakt, det blir baktungt og umusikalsk. Kanskje fordi jeg stresser fortellingen, og ikke følger rytmen jeg skal, hopper over gode, naturlige pauser, og lirer alt av meg i en lang, monoton harang. Det blir slitsomt for leseren, og nå har jeg fundert litt på hvordan jeg skal få teksten til å bli til noe som føles mer behagelig å lese.
Jeg har tenkt tilbake til ungdommen. Som ung ønsket jeg å drive med musikk, og piano var hovedinstrumentet mitt. Etter å ha prøvd en stund hvordan det var å øve flere timer per dag for å heve det tekniske nivået, besluttet jeg at jeg ikke orket – det var altfor langt fram. Jeg ville heller ha musikk som hobby. Bedre å være en god amatørmusiker, enn en dårlig profesjonell, tenkte jeg.
Jeg husker hva pianolæreren min sa til meg – hun jeg fikk etter hvert. Jeg slet med dårlig kontakt med tangentene, eller ”tastene”, tror jeg faktisk hun kalte det. Når jeg skulle spille for andre, greide jeg ikke å være energisk, tilstedeværende, eller spille med innlevelse. Man må spille hver tone som om man mener det – hver en tone, alle tema, alle stemmer, skal høres og være tydelig.
En annen ting hun sa til meg var: «Ikke be om unnskyldning for at du skal spille!» For det var som om jeg ba om unnskyldning for at jeg spilte, ikke med ord, men med kroppsholdning, og slik jeg framførte stykkene. Det var som om jeg uttrykte «Unnskyld at jeg bruker av tida di, jeg skal skynde meg å bli ferdig, så blir pinen kortest mulig!» Urytmisk ble det også. Veldig ille, rett og slett!
Problemet hang for en stor del sammen med dårlig selvtillit. Det var mye jeg ville og hadde lyst til, men som jeg ikke våget. Som person var jeg redd for å ta for mye plass.
Jeg tror dette kan ha en parallell til hvordan jeg av og til skriver. Jeg må ikke be om unnskyldning for at jeg skriver det jeg skriver. Det jeg velger å ta med, må jeg våge å gjøre ordentlig. Med energi, innlevelse og tilstedeværelse.
Nå skal jeg gå gjennom manuset på nytt, forsøke å stryke fargene bedre utover. Legge inn pauser og hvile i øyeblikkene, der det er godt. Legge til klargjørende og interessante detaljer på strategiske steder. Personskildringer, naturskildringer, gå dypere inn i sentrale scener og kose meg mer, med alt som skal med.

onsdag 12. januar 2011

Rangering av litteratur?


I anledning årsskiftet ser jeg at mange aviser og blogger forsøker å oppsummere litteraturåret 2010. Hvilke bøker husker vi best fra året som har gått, hvilke gjorde mest inntrykk, og hvilke skapte mest debatt?
Opp gjennom tidene har det også vært kåringer – mer eller mindre høytidelige – av for eksempel de 10 eller 100 viktigste bøkene i verden.

Nå som fristen for Schibsteds romankonkurranse nærmer seg, tenker jeg litt rundt hvor vidt det virkelig går an å konkurrere i litteratur? Kan man rangere litteratur?
Litteraturen er ikke direkte målbar – kanskje bortsett fra omfang (antall sider) og antall solgte eksemplar – eller utlånte eksemplar, fra bibliotekene. Så kan man sikkert registrere antall seriøse bokanmeldelser, antall treff på internett, antall omtaler og debatter. Men opplevelsen av litteratur – leseopplevelsen – er i alle fall ikke lett å måle. Vi ser anmeldere og bloggere som forsøker å måle opplevelsen i terningkast og ved bruk av andre typer skalaer, men er ikke leseopplevelsene høyst individuelle, og avhengig av den enkeltes smak og ballast?
Romaner er sjelden direkte sammenlignbare. Det blir som å sammenligne ulike typer pålegg – hva er best av spekepølse og ost? Svaret vil nok variere, etter hva slags smak de har, de du spør!
Men det er alltid fristende å sammenligne. Om man for eksempel har lest flere bøker av samme forfatter, sier man gjerne: «Den første romanen hennes var bra, men den andre var ikke mer enn middelmådig!»

Når det er sagt, så finnes det selvsagt metoder for å vurdere litteratur, og når en og samme person, eller gruppe, skal lese en avgrenset mengde romaner, så vil de nok fint klare å rangere disse i bra/best, mindre bra og dårlig/fullstendig uinteressant. Kanskje de snakker sammen før de går i gang, og blir enige om ting de særlig skal se etter?
Og hvis en annen gruppe hadde blitt satt til å vurdere de samme bøkene, kunne resultatet blitt et helt annet. Er ikke det ganske fascinerende å tenke på?

mandag 3. januar 2011

SALGSTALL 2010

Ved årsskiftet mottok jeg salgsoppgave fra forlaget mitt, så nå vet jeg nøyaktig hvor mange eksemplar som ble solgt av de to romanene mine i året som gikk. Det var ikke svimlende høye tall, akkurat, men resultatet var vel omtrent som forventet. Alt tatt i betraktning er jeg fornøyd, for der det er liv, er det håp!

Jeg har fått råd fra ei klok venninne, om ikke å ha for høye forventninger til hva jeg skal oppnå i nær framtid på skrivefronten; hun har sett at jeg har satt meg som et slags mål at jeg skal få utgitt ei bok i 2011 også. (Fra jobber jeg har hatt, er jeg vant til at man skal sette seg konkrete mål.) Dette har jeg tenkt en del på. Kanskje er det bedre om jeg fokuserer mer på prosessen? Kanskje jeg skal være fornøyd så lenge jeg kjenner at jeg utvikler meg som skribent?
Å sette seg for høye mål kan lett føre til skuffelser og følelse av nederlag.