PRODUKSJONSSTANS

Jeg har drømt mye om natta i det siste - om at jeg har vært ute og reist. Eller jeg har vært på reise, nærmere bestemt - jeg har oppholdt meg midlertidig et sted, og så skal jeg hjem.
Og det er da jeg begynner å rote rundt.

Hvor er koffertene, bagene og veskene jeg skal pakke i? 

Når går bussen, egentlig?
Rekker jeg å pakke ferdig før bussen/toget/flyet går?
Alt er bare uoversiktlig, vanvittig stressende og kaospreget.

Drømmen har jeg tolket dit hen at jeg anser meg selv som på et slags midlertidig opphold med noe i livet – noe jeg tester ut, noe jeg koser meg med en stund, før jeg må gå tilbake til det jeg bør, komme meg videre i det virkelige livet. Jeg hoppet jo av jobbkarusellen for å arbeide hjemme som forfatter og husmor. Jeg har sett på dette som et forsøk. Hvis det ikke førte noe fornuftig sted, måtte jeg få meg en vanlig jobb igjen, det har jeg hele tiden ment.

Jeg har tolket reisedrømmene slik at en del av meg anser forfatterforsøket som gjennomført nå, men at jeg ikke vet hva konklusjonen ble, hva jeg skal ha med meg av bagasje enten jeg skal hit eller dit, eller egentlig hvor jeg skal ta sikte på å lande.

Dersom forfatterforsøket er avsluttet, anser jeg da forsøket som så vellykket at det er det jeg helt hundre prosent sikkert vil gå for i framtida? Eller anser jeg det som mislykket, og må ”tilbake til min lest” – bibliotekaryrket? Konklusjonen er ikke trukket enda. Jeg kaver midt i dette kjernespørsmålet, og det kan enda ta tid før jeg vet noe om hva svaret vil bli.

Poenget jeg vil fram til er at jeg tror jeg kan ha feiltolket drømmen. All bagasjen kan heller være et symbol på alle manusene og ideene jeg har til ulike skriveprosjekt. De er nå blitt så mange at jeg har mistet oversikten og fokuset på hva som er viktigst – jeg har ingen rangering på hva som skal gjøres først. Jeg mangler systematikk og orden – alt er bare rot. Det store spørsmålet jeg må stille meg selv, er: Hvor skal jeg sette inn støtet for å komme videre?

Jeg elsker å produsere tekst, så det er i den avdelingen jeg for det meste har oppholdt meg – ja rent ut sagt: gravd meg ned.

Etter å ha skapt ferdig et manus, har jeg redigert og finpusset, og så har jeg sendt manus til ulike forlag for vurdering. Stadig flere manus har jeg i omløp – bare to har jeg greid å lande.

For hver refusjon fra forlagene har jeg følt meg som et barn som har fått et plutselig og ubegripelig klaps på hånda. Jeg har blitt sittende en stund med tårevått blikk, komplett forvirret. Det sved, men hva skulle nå det klapset bety? Har jeg gjort noe galt? Hva da? Jeg skjønner ikke!?

Så har jeg hver gang føyst unna den vonde avvisningen, og gått i gang med mer skriving – men veldig ofte har jeg da gått vekk fra det jeg holdt på med da jeg fikk en refusjon, fordi jeg har sett på det som et signal om at ”dette med (for eksempel) krim, det kan jeg ikke!”, og heller begynt på noe nytt.

Etter oppklarende samtaler med en svært god venn, har jeg kommet fram til at jeg gjør lurt i å innstille produksjonen av ny tekst inntil videre. Det er jo det omstillingsdyktige bedrifter gjør – når det ikke er etterspørsel etter det de lager, må de slutte å lage det. Produksjon koster. Man må heller starte med noe annet, eller samle seg på ett produkt, der man før laget tjue. Og det ene produktet må være noe som etterspørres. 

Eller: man må i alle fall tenke seg om. Kanskje kan man finne ut noe som kan gjøres for å selge produktet inn i markedet – noe som virkelig virker?

Nå skal jeg ikke lage noe nytt på en stund, med mindre jeg virkelig skulle brenne etter å få ned noe av alt jeg tutler med i hodet. Nå skal jeg heller ta for meg manusene jeg har gjort ferdig, fundere og spekulere på hvordan jeg skal hjelpe dem fram til en fødsel. Jeg vet jeg har blogget om dette før, at jeg må gå inn for landing og alt slikt. Nå må jeg se til å gjøre som jeg sier, ikke bare rote rundt i det kreative hjørnet hele tiden – bare fordi det er det morsomste jeg vet.