tirsdag 31. mars 2009

De første leserreaksjonene



Der jeg var til stede da kjøpere pakket opp og kikket på boka, var det flere som berømmet utseendet, tykkelse, papirkvalitet. De leste bakpå (den såkalte ”vaskeseddelen”) og syntes det virket som boka kom til å bli spennende å lese.
Det er også gledelig å oppleve at noen som ikke har fått spørsmål om å kjøpe, som nå ser kolleger går og vifter med boka, får lyst til å kjøpe de også, og etterbestiller fra meg. Jeg kjøpte nemlig noen få eksemplar ekstra, men nå er de snart borte alle sammen! (JUHU!)
(Til deg som fortviler fordi du ikke fikk bestilt: Det er fortsatt muligheter. Du kan låne på biblioteket, kjøpe i din lokale bokhandel eller på nett: http://www.publicabok.no i stedet!)

Det er mange som forteller meg at de har lagt boka til side, og SPARER den til påske. De gleder seg til å lese den, og vil altså spare den til påska, som er lesetid for mange. Høres ut som en genial plan.

Jeg har også fått tilbakemelding fra ei som har lest hele boka. Hun fikk den i posten lørdag, og i går kveld fikk jeg SMS fra henne der hun skrev at hun var ferdig. Hun syntes boka var spennende, og hun ville vite om jeg hadde mer på lager. Vil det komme en oppfølger? Jeg svarte at jeg har skrevet to fortsettelser, og kanskje de blir utgitt. Leseren skrev at i så fall vil hun allerede nå settes opp på salgslista!

Noen lar seg engasjere av oppførselen til enkelte personer i boka. De har for eksempel irritert seg over Britt, og Marie også. Jeg synes det er et godt tegn; det betyr at man tror på personene, at de oppleves som virkelige.

Er det noen som har flere reaksjoner de vil dele? Sleng på en kommentar! Det trenger ikke være ros; det er kanskje mer å lære av ris.

lørdag 28. mars 2009

Boka distribueres



I dag, lørdag 28. mars har jeg fått et par SMS fra venner av meg som har fått boka i postkassa.
Jeg har også fått hentelapp på to pakker fra postkontoret mitt - det er en hel mengde eksemplarer jeg skal overbringe selv - alle de som bor i nærheten av meg, og som enten jeg eller mannen min jobber sammen med.

Før helga fikk jeg beskjed fra forlaget om at de har sendt anmeldereksemplar til en del aviser, og jeg er bedt om å ta personlig kontakt med dem i neste uke en gang, for å forsikre meg om at boka er kommet vel fram til redaksjonen og "mase" på dem for å få dem til å skrive om boka og/eller meg.
Publica bok har også kontaktet en hel del bokhandlere.

Nå kribler det skikkelig av spenning...
Hvordan blir "barnet mitt" tatt imot? Jeg er ikke så opptatt av salgstall, for det regner jeg med skal bli ganske beskjedent - jeg er debutant, utgitt på et lite kjent forlag, så da kan man ikke forvente for mye. Jeg er mest opptatt av hva leserne synes, og om de kommer til å gi meg noen tilbakemeldinger.
Jeg er i en læringsfase og det er sikkert mange lesere som kan gi meg noen tips om hva jeg har gjort bra og dårlig i "Vårløsning". Er noen av leserne mine inne på bloggen, så legg gjerne på en kommentar!

onsdag 25. mars 2009

Boka er født!



I dag mottok jeg et eksemplar av boka mi, sammen med et hyggelig brev fra forlaget. De gratulerer meg og virker fornøyd med resultatet, og det er sannelig jeg også!
Omslagsbildet (som jeg selv har fotografert) ble litt annerledes i fargene enn jeg hadde tenkt – noe mørkere, ikke fullt så søt pastell – men det synes jeg er helt i orden. Slik signaliserer boka noe mer modent, som om det er litt mer ved boka enn bare ren underholdning og ”kliss”.

I et tidligere blogginnlegg kom jeg inn på hva jeg føler, nå som boka er ferdig og skal distribueres til de som har forhåndsbestilt. 
Det er bare et par timer siden jeg fikk boka i hånda, så det er kanskje ikke så rart om jeg ikke kjenner noe spesielt – for det gjør jeg ikke. Jeg er tankefjern og distre, men det er ikke noe nytt…
Kanskje det er noe med at ”fødselen” har vært så lang og seig, at nå som det er overstått, er jeg bare matt og utkjørt? Gleden kommer kanskje piplende etter hvert?
Det er også noe med at jeg fokuserer aller mest på øyeblikket da leserne får og møter boka, og de reaksjonene som eventuelt kommer etter det.
Jeg vil nok bli lei meg hvis noen omtaler boka i negative vendinger, men det verste vil være om boka blir ”tidd i hjel” – at jeg ikke får én eneste tilbakemelding, eller at avisene ikke nevner boka mi med ett ord.
Slik jeg kjenner lokalavisene mine, så forventer jeg store og fine oppslag. Jeg kan jo bli skuffet der?
Jeg prøver å være forberedt på alt. Mest sannsynlig blir boka omtalt i lokalavisene, og kanskje blir det litt etterspørsel, men jeg forventer ikke stort salg eller mye blest.

I ettermiddag sendte jeg e-post til forlaget og takket for boka. Jeg sendte også ei liste jeg har laget over bokhandlere, aviser og andre media som forlaget kan kontakte i forbindelse med salg og markedsføring. Jeg regner med at en del folk som kjenner meg eller vet hvem jeg er, kommer til å være nysgjerrig på hva jeg har ”kokt sammen”, men det er ikke sikkert de er så nysgjerrige at de vil kjøpe boka.
Jeg kommer til å donere to eksemplar til biblioteket jeg jobber i, slik at kundene mine kan få låne og lese, hvis de vil.

Folk som vil lese boka, men ikke har lyst til å kjøpe den, får gjøre som man ellers gjør: Gå til folkebiblioteket sitt og be om at de skaffer den.

Jeg ser at forlaget har lagt ut informasjon om boka på hjemmesida si:
Gå til Publica bok og ta en titt! 

Til dere som har forhåndsbestilt: Jeg håper boka snart er hos dere, og at leseropplevelsen blir bra!

torsdag 19. mars 2009

Slik gikk det til

Her oppsummerer jeg hvordan boka "Vårløsning" ble til:

Fra august 2006 til august 2007 hadde jeg permisjon fra jobben min. Det var ubeskrivelig godt. På generelt grunnlag vil jeg si at alle og enhver kunne trenge en slik solid pust i bakken minst en gang i livet. Har du økonomisk mulighet til noe slikt, så er det herved anbefalt! 

Et helt års ”lediggang” fikk jeg, da jeg kunne vie tiden min til barna og mannen min, litt gøyere husarbeid enn bare klesvask, oppvask, støvsuging og rydding (med venstre hånd og stressede skuldre…) – jeg tok opp igjen brødbaking, for eksempel. Jeg hadde tid til å trene eller skrive. Eller bare fantasere, filosofere, tenke og gruble. Jeg har hele tiden ment at jeg var havnet i en midtlivskrise på det tidspunktet. Jeg hadde behov for å tenke gjennom livet mitt, gjøre opp status og se om det var behov for en kursendring. Det sørgelige var at den hektiske hverdagen ga rett og slett ikke rom for slik tenking!

Planen min var å gå gjennom hele huset før jeg begynte å skrive. Ett og ett rom skulle ryddes og vaskes. Jeg tenkte at når hele huset var ”på stell”, så skulle jeg ha en god ro i meg, som gjorde det mulig å sette meg ned og komme i gang med skriving.
I september fant jeg ut at planen ikke holdt mål. Jeg måtte bare begynne å skrive, uansett hvordan huset så ut, ellers ville det ikke blitt noe av. Husarbeid blir man aldri ferdig med, noe du sikkert har erfart også. Innen man har vært gjennom alle rommene i et hus og fått dem i orden, er det rommet man startet med blitt rotete og møkkete igjen, så da burde man strengt tatt begynne på en ny runde. Jeg har aldri hatt støv på hjernen – det tror jeg heller ingen vil beskylde meg for! – men jeg forstår litt av mekanismen rundt hvordan man kan få det.
Jeg satte meg altså til ved PC-en, uansett om huset ikke var ”på stell”. Og da var jeg i gang med et pang!

Jeg har prøvd å skrive før også. Jeg kan huske at jeg klødde etter å skrive mange ganger da jeg enda var barn og ungdom, men jeg oppfattet situasjonen slik at jeg måtte vente. Hver gang jeg prøvde å lage noe, så kom det bare lite ut av det, og det som kom virket temmelig uinteressant og middelmådig. Så jeg mente at jeg burde vente til jeg hadde mer å skrive om. Jeg har ganske sterk fokus på innhold og handling, og har ikke interesse av bare å bygge opp en tekst ut fra litterære øvelser eller finurligheter. Mine tekster må handle om noe.
I 1995-96 tok jeg et skrivekurs kalt ”Skrivekurs for skrivelystne” som brevkurs. Før jeg tok kurset trodde jeg om meg selv at mitt største problem i forhold til skriving var at jeg ikke hadde noe å skrive om, men var flink i grammatikk og språk, at jeg var god litterært sett. I løpet av kurset fikk jeg forståelse av at det var faktisk heller omvendt: Jeg hadde mye å skrive om, men jeg var ikke så flink språklig eller litterært som jeg hadde hatt en formening om.

Jeg ser for meg skriveprosessen som delt i minst to deler. Det er en kreativ prosess, der teksten eller råmaterialet skapes, og etterpå er det en kritisk, vurderende, finflikkende prosess. Den kreative prosessen har vist seg å være den lette for meg. Det bare renner ut, stort sett. Men for at teksten skal bli virkelig bra, må jeg jobbe lenge og mye med flikking. Mer enn jeg trodde at jeg skulle behøve, noen gang. Stryke, endre, endre ordstilling, finne andre ord. Du vet sikkert hva jeg tenker på. Den kreative prosessen er den morsomme delen av jobben, mens den andre kan bli møysommelig og kjedelig.
Etter hvert som jeg får mer erfaring, håper jeg at jeg kan bli bedre i selve den kreative prosessen, slik at jeg allerede ”ved fødselen” klarer å unngå de verste språklige eller litterære tabbene. (Kassering ved kilden, hvis dere har vært borte i arkivlære noen gang!) Men uansett må en nok være innstilt på å jobbe hardt og mye med flikking og finpuss. Om og om igjen, x antall ganger. Til slutt er teksten såpass at man kan vise den fram. Kanskje man da får konsulenthjelp til å se enda mer av hva man kan rette opp og forbedre. 

Når det gjelder den kreative prosessen mener jeg selv at jeg bruker mye intuisjon når jeg skaper. Klaus Hagerup fortalte en gang noe sånt som at å skrive for ham, var ganske likt det å lese. Han satt og skrev, og hva som skulle skje på neste side, det var like overraskende for ham, som om han hadde vært en leser av boka. Den samme følelsen har jeg. Ikke hele tiden, men innimellom.
Anne Karin Elstad sa en gang noe om at for henne var det viktig å ha personer i boka som levde. For da ble de som virkelige mennesker for henne, og handlingen skred fram som en følge av hva disse personene tenkte, opplevde og gjorde. Dette kjenner jeg meg også igjen i.
Det er derfor man kan bli overrasket mens man sitter og skriver. Personene man skriver om har egne liv, og de gjør egne valg og går egne veier. Selvfølgelig er det jeg som forfatter som finner på alt og faktisk bestemmer til syvende og sist, men det må føles naturlig at hovedpersonene oppfører seg som de gjør, og da kan jeg som forfatter ikke forutse alt som skjer, slik jeg tenker.

Da jeg skrev den første romanen min hadde jeg i utgangspunktet bestemt bare et par-tre ting. Boka skulle bli en kjærlighetsroman, og handlingen skulle legges til moderne bygdemiljø. Jeg hadde bestemt at hovedpersonen skulle hete Marie, og historien skulle starte med at hun flyttet ut fra byen for å bosette seg i ei bygd hvor hun ikke kjente noen fra før. Slik ble første kapittel til – jeg bare begynte med begynnelsen. Og så måtte jeg fortsette å skrive, for å se hvordan det gikk, for det fikk jeg ikke til å planlegge. Det var som om Marie og de andre hovedpersonene i boka ville bestemme selv. Jeg skrev fra a til å – logisk og kronologisk ble handlingen til, og i løpet av to-tre måneder var hele romanen ferdig. Det vil si – ferdig var den ikke, men det skjønte jeg ikke da. I ettertid har jeg bearbeidet manuset utallige ganger, mange passasjer er slettet, andre har kommet til. Og særlig er det småting som er endret, for å få språket så variert og lettflytende som mulig. Selve komposisjonen, i grunntrekkene, står akkurat som i den første versjonen jeg lagde.
Førsteutkastet til romanen ble klar til jul i 2006, i mars 2009 ble boka utgitt, så det tok drøye to år fra jeg hadde råteksten ferdig, til boka forelå ferdig trykt. Akkurat nå synes jeg ikke det virker så håpløst, men gjett om jeg har vært frustrert mange ganger underveis.

Akkurat denne romanen har ikke vært sendt til så mange ulike forlag, men jeg skrev også ei barnebok og en novellesamling for voksne som jeg sendte hit og dit. (Vi kan godt si i hytt og pine!) Jeg forsto etter hvert at det å ”bli antatt” av et forlag var noe som hang høyt og smakte surt, for å si det slik. (Litt bittert). Jeg hadde nesten bestemt meg for å kjøpe en utgivelse (betale trykking av et passelig lite opplag selv), for å komme i gang. Det virket håpløst å bli oppdaget og få plassert seg i startgropa. Så lenge jeg ikke fikk møte noen lesere, kom jeg ingen vei, slik jeg så det.
Som et siste forsøk sendte jeg manuset til Commentum forlag, som jeg hadde funnet hjemmesiden til på nettet. Jeg syntes det de skrev der, rettet mot personer som mente de hadde ”en forfatter i magen”, var klokt. Det traff meg, som om de kommuniserte direkte til meg. Commentum tar imot manus på e-post, (de vil vel helst ha det på den måten!) noe som jeg virkelig vet å sette pris på. Manuset kommer dermed fort fram til forlaget, og det koster ingenting i papir, blekk eller porto.
Fra Commentum fikk jeg for første gang en positiv tilbakemelding. De ville ikke gi ut boka mi, men de syntes jeg hadde et godt og variert språk. De stilte nok særlig spørsmål ved handlingen, mente at den var for lite fengende, og det at jeg var debutant gjorde at de ikke ville satse på meg. Men Commentum har et forlag de samarbeider med, som heter Publica bok, og Commentum foreslo å sende manuset mitt over dit, for å høre om de kunne tenke seg å gå for en utgivelse av boka. Da de viste tommelen opp og ville gi ut boka mi, svevde jeg nesten av lykke! Den gladmeldingen fikk jeg 4. september 2008.
Publica er et lavkostnadsforlag, noe som innebærer at forfatteren må bidra til salg og markedsføring av boka som gis ut. Før forlaget i det hele tatt hadde kommet med konsulenthjelp, måtte jeg selge 100 eksemplarer i forhåndssalg. Først hadde jeg mest lyst til å kjøpe de 100 eksemplarene selv, men så fant jeg ut at det kunne jo være moro å prøve om boka var salgbar, selv før den forelå ferdig. Jeg sendte brev og e-post til venner og bekjente, nåværende og tidligere kolleger, og jeg greide å nå målet nokså eksakt på antallet.
Jeg var helt overveldet over responsen – jeg fikk så mange positive og hyggelige tilbakemeldinger – mer enn jeg hadde våget å håpe - og det satte jeg veldig stor pris på!

Da jeg hadde underskrevet kontrakten, fikk jeg ca en måned på meg til å gå gjennom manuset enda en gang og gjøre det så bra jeg klarte. Så tok det ca en måned, da manuset var hos konsulenten i forlaget, og så kom første korrektur tilbake.

Det gjorde vondt-
Jeg var forberedt på at det kunne føles ubehagelig å få kommentarer, rettelser og kritikk, men jeg var slett ikke forberedt på det sjokket som kom. Manuset har hele tiden gått mellom forlaget og meg som tekstfil, nærmere bestemt en Word-fil. Konsulentens rettelser og anmerkninger går hele tiden tydelig fram, så prosessen er ryddig nok. Likevel føltes det som et overgrep slik konsulenten hadde satt inn, slettet, markert og gjort en hel mengde rettelser inne i teksten min. Jeg ble fornærmet, lei meg, sint. Det var ikke helt enkelt å forholde seg saklig og konstruktivt, men jeg greide å roe meg og holde fokus på det som var viktig. Både konsulenten og jeg arbeider med samme mål for øye, nemlig at boka skal bli best mulig, og det må jeg alltid huske på. 
Første korrektur kom tilbake til meg i starten av desember. For dere som har barn, så vet dere at desember er en måned med mye aktivitet, mange forventninger som må innfris, om hva som skal foregå av julegaveinnkjøp, planlegging av selskapeligheter, vasking og pynting av hus, juleforberedelser ellers i form av kakebaking og juleverksted. Det ble en slitsom desember for min del, da jeg fikk jobben med manuskorrektur i tillegg. Jeg hadde mest lyst til å bli ferdig med gjennomgangen av manuset før jul, men måtte gi meg på det etter å ha sittet i to helger, 10 og 12 timers arbeidsdager, og enda ikke var kommet i mål. 
Vi hadde leid hytte i romjula, og bærbar PC og manus ble med dit. Det var en stor jobb å gå gjennom manus i denne slags duellen med konsulenten. Det var mye å endre og rette, mange valg som måtte tas, ting som måtte vurderes opp mot hverandre og mye å tenke over. Jeg ønsket at manuset fremdeles skulle føles som MITT, så det ble nødvendig for meg å fjerne spor etter det meste av det konsulenten hadde satt inn av forslag. Der hun hadde foreslått et annet ord enn det jeg hadde brukt, for å få variasjon i teksten, fant jeg et tredje, fordi jeg ville at alt skulle være MITT. Selv der hun hadde foreslått glimrende ord og vendinger, strøk jeg og satte inn mitt eget. Hun hadde for eksempel foreslått at presten ”buldret” fra talerstolen – et dramatisk uttrykk jeg likte – men jeg fant på min egen vending likevel, noe med at ”han satte i med stor patos.” Slett ikke så elegant, men jeg ville ikke ha andres ord og uttrykk i mitt manus. Kanskje barnslig holdning, men jeg vil vite den dagen jeg står der med boka i hånda, at det er mitt produkt, skapt av meg. Jeg har fått god hjelp til å gjøre boka ferdig, og er takknemlig for det, men det er fremdeles mitt verk.

Da jeg sendte 1. korrektur i retur tok det omtrent en måned før jeg hørte fra forlaget igjen, da var det 2. korrektur som skulle behandles. 
Jeg gjorde jobben fort og greit denne gangen, da det var betraktelig mindre å henge seg opp i.
Siden var det også en 3. korrektur, som var enda lettere jobb.
Neste trinn i prosessen var at boka ble sendt til "ombrekking" hos den grafiske avdelingen i forlaget. Etter ombrekking fikk jeg tilsendt pdf-fil som viste "omslag og materie" som det heter, der materien er selve innholdet i boka. All teksten er da blitt satt slik at den skal passe inn på boksidene, med rett høyre og venstre-marg. Dette frambringer en mengde orddelinger, som jeg selvfølgelig - urutinert som jeg er - hengte meg opp i. Jeg satt mange timer en lørdag og søndag og skrev opp ei liste på 17 sider med orddelinger jeg mente måtte gjøres noe med.
Bortkastet arbeid, skulle det vise seg…
Den kvelden tok jeg en titt i boka jeg akkurat da holdt på å lese, og oppdaget til min store overraskelse at vanlige bøker er fulle av slike orddelinger, og at man som leser knapt legger merke til det. Siden øynene hele tiden er i bevegelse fra ei linje til neste, tenker man ikke over at ordene er delt med bindestrek.
Dagen etter sendte jeg en ny e-post til forlaget og sa at jeg angret alle rettelsene jeg hadde sendt. Så gikk jeg gjennom manuset en gang til og resultatet denne gangen ble en mye kortere liste.

Det gikk to uker før jeg fikk se materie og omslag igjen, etter at rettelsene var gjort. Denne gangen fant jeg bare tre småfeil som jeg faktisk var villig til å la gå, om så var - for nå kjente jeg meg nærmest utmattet av å vente og lengte etter at boka skulle bli klar. 
Feilene ble rettet og boka ble sendt trykkeriet på mandag.

Hva føler jeg egentlig, nå som utgivelsen er så nær forestående? Det skal jeg skrive om en annen dag.




onsdag 18. mars 2009

Boka mi er snart klar!

I dag har jeg fått vite at boka mi, ”Vårløsning”, ble sendt til trykkeriet på mandag (16.03. 2009). Endelig!
Nå er det bare å vente et par uker (jeg er forberedt på at det kan ta enda litt lenger tid), så er boka ferdig (et opplag på 500 eksemplarer) og blir sendt fra trykkeriet.
Jeg håper at de 100 (ca) som har forhåndsbestilt boka får den til påske! Jeg håper også at alle som leser får en fin leseopplevelse…


I dag har jeg opprettet denne bloggen. Jeg bestemte meg for noen dager siden for at jeg skulle lage min egen blogg, men har sittet en stund i tenkeboksen og fundert over navn og andre valg som skal tas. 
En del av de opplagte navnene var opptatt, som ”Tenkeboksen” og ”Snakkebobla”. Tittelen jeg bestemte meg for (INTERSCRIBO) er latin og betyr på engelsk ”to write between”. 

Som jeg har skrevet ute i margen til høyre, så ønsker jeg å dele mine erfaringer omkring skrivearbeid, med andre som er ute i samme ærend, det vil si personer som har skrivekløe og som ønsker å gi ut bok/bøker.

Siden jeg begynte å lage tekster/manus med tanke på utgivelse, har jeg opplevd hvor lang og tung veien fra idé til ferdig produkt kan være. Jeg har omsider klart å få napp og skal gi ut bok, men det så lenge ut til at det kunne ”ta evigheter” eller aldri finne sted. Utålmodigheten har til tider vært uhyrlig. 
Å blogge er et godt plaster på såret i så henseende. Nå kan jeg publisere fort, og flere ganger om dagen. Utfordringen kan være å ikke bli for ivrig, men lese korrektur og se til at det man legger ut er lesbart og fornuftig, og kanskje ikke altfor følelsesladet?

Det blir bare et kort innlegg i dag, mest for å prøve hvordan systemet fungerer.