Hvor mye er det plass til i skrivebordsskuffen?

I vår digitale hverdag, da skrivebordsskuffen er harddisken på PC-en, sier det seg selv at skrivebordsskuffen aldri blir full, i alle fall ikke hvis man utvider med eksterne harddisker, eller lagrer på andre medier i tillegg. Men for meg er det ikke optimal mening i å skrive tekster, som bare skal puttes i en skuff. De er ikke født, der de ligger, de er ikke fullt ferdige, fullbårne, og da blir det slik at jeg fremdeles bærer dem med meg. Og så begynner det kanskje å kjennes litt tungt, etter hvert, å dra med seg alle de ufødte bøkene.

Jeg tar dem stadig fram, bearbeider, leser, finpusser. Så prøver jeg dem for verden igjen – sender dem til ulike forlag, får avslag, og så går manusene tilbake til skuffen igjen, for ytterligere modning. Og nye manus fullfører jeg nå og da, samt at jeg har liggende mange ideer jeg bare så vidt har begynt på, som jeg eller og meller mellom – hvem skal bli neste? De ligger der som saftige, fine frø, som bare lengter etter å vokse til en stor tekst. Frøene er som rike skatter, manusene burde også kjennes som noe fint, en skatt, men det er merkelig nok som om de tynger, mer enn de gleder.

Og: Kanskje det er LITT tyngre å begynne på noe nytt nå, som jeg av og til lurer på om alt jeg skriver skal forbli ufødt. Skal det bare bli liggende på harddisken min? Hva er meningen? De ufødte manusene tar ikke bare opp plass på harddisken min, de tar plass i hodet mitt også. Jeg kan ikke glemme dem – jeg føler ansvar for å hjelpe dem videre, få dem født, men hvordan skal jeg få det til?

Svaret til spørsmålet i overskriften vet jeg ikke. Det er plass til mer på harddisken og i hodet mitt enn så lenge. Men jeg kjenner at det kan være en begrensning der et sted...