mandag 24. mai 2010

Stirre seg blind



Jeg fikk 4. korrektur fra forlaget 19. mai, men egentlig ble dette en reprise av 3. korrektur, da jeg ikke hadde gjort nøye nok arbeid sist. Jeg trodde det holdt å se på konkrete rettelser konsulenten hadde avmerket, men hun ville at jeg skulle gå gjennom hele manus igjen, for å lete opp spesielle ting hun mente jeg hadde god sjanse for å finne på egen hånd – uten at hun påpeker dem en for en.

Jeg kjente at jeg nesten ble kvalm ved tanken på å finlese manuset nok en gang. Dette har jeg gjort talløse ganger, og jeg har sett meg blind – jeg kan umulig finne mer å rette opp, tenkte jeg. Men jeg er jo snill jente og gjorde som konsulenten sa. Denne gangen tok jeg en utskrift, siden jeg vet at man får bedre oversikt og et annet syn på ting, når teksten foreligger på papir. En hel dag brukte jeg på å finlese manuset, og jeg fant faktisk mange ting jeg ville rette på.

Nå er 4. korrektur hos forlaget igjen, og jeg håper at vi kommer til enighet snart, om hvordan den endelige teksten til boka skal se ut.

lørdag 15. mai 2010

Lystløgneren - 3. korrektur
















Den tredje korrekturen kom om kvelden onsdag 12. mai, men jeg oppdaget den ikke før dagen etter. Siden jeg har vært bortreist to dager, fikk jeg ikke gjort noe med sendingen før i dag, lørdag 15. mai.
Det var bare noen få ting å ordne opp i denne gangen, så nå begynner vi å komme svært nær målet.
Nå skal vi feire Norges nasjonaldag før det skjer noe mer!

onsdag 12. mai 2010

Lystløgneren - 2. korrektur









Jeg mottok 2. korrektur av Lystløgneren torsdag 6. mai. Mandag 10. returnerte jeg denne, med rettelser og endringer i forhold til de innspillene jeg fikk fra konsulenten denne runden. Det var ikke så mye å rette nå – kanskje holder det med en slik runde til, før boka settes og jeg leser siste korrektur.

Den aller siste korrekturen kommer jeg til å skrive ut og lese på papir, ellers har jeg utelukkende lest på skjerm så langt, for denne boka. Å lese på papir skjerper ytterligere, slik virker det i alle fall for meg. Jeg finner alltid noen småfeil da, som jeg har oversett på skjermen.

Om vi rekker utgivelse i mai er jeg mer usikker på – det avhenger av hvor fort konsulenten kan jobbe. Hun har helt sikkert flere prosjekt hun jobber med samtidig, så vi får bare smøre oss med tålmodighet.

søndag 9. mai 2010

Mens vi venter på Lystløgneren tar vi et tenkt intervju

Det kan virke som om du er særlig opptatt av homofile og hvordan de har det, er dette riktig?
Jeg har – ved å se nærmere på hva jeg skriver om – oppfattet at jeg faktisk er opptatt av homofiles rettigheter og deres muligheter for å leve som folk flest. Jeg kjenner flere homofile, og det er flotte mennesker. Jeg forstår selvfølgelig at man ikke automatisk er et flott menneske, bare fordi man er homofil, men jeg tror at homofile ofte har en mer gjennomtenkt holdning til seg selv og andre mennesker, fordi de har støtt på problemer med å være seg selv fullt ut. Mange har opplevd motgang, og motgang kan – om man ikke knekkes av den – gjøre en sterkere, klokere og mer erfaren.
Mest av alt vil jeg si at jeg er opptatt av urettferdighet, og det er urettferdig at homofile blir behandlet annerledes på grunn av sin seksuelle legning. Når kristne, og andre som mener seg ekstra moralsk berettiget, eller mener de har posisjon til å skulle mene på vegne av andre, sier at homofile er annenrangs mennesker, så blir jeg opprørt.
Det gjelder å se forbi "ytre" ting, som seksuell legning, hudfarge og religiøs tilknytning, og se individet, personligheten.
Ved å ta med noen homofile i bøkene mine og ”diskutere” rundt hvordan de opplever tilværelsen, og særlig hvordan det er å være homofil på bygda, håper jeg at flere kan få anledning til å komme over egne fordommer og forstå hvordan det kan arte seg å være homofil.
Men utgangspunktet for at Mikkel ble med i første bok, var at jeg ville skape ekstra spenning rundt Maries kjærlighetshistorie, og siden kom alt det andre til etter hvert.



Svaldal er et oppdiktet sted.
Hvorfor skrev du ikke om et sted som virkelig finnes?

For meg var det viktigste å skrive om livet på bygda. Mange synes det er spennende å lese om steder som finnes – kanskje de har vært der, eller skal dit – så kan de kjenne seg igjen. Men for meg har den slags aldri betydd noe. Kanskje fordi jeg er så lite bereist – når jeg leser bøker, så er det nesten alltid om steder jeg aldri har vært, eller kommer til å dra.
I det aller første utkastet til Vårløsning, kalte jeg bygda jeg skrev om for Bygda, og byen for Byen. Siden satte jeg navn på dem, for at dette med stedsnavnene skulle bli mer som i virkeligheten.

Så det er ikke noen vits i å spekulere i om du muligens skriver om et sted du har bodd?
Spekulere kan man vel gjøre, så mye man vil. Jeg har sans for filosofering og fabulering, så bare gjør det, om du lyster. Men Svaldal eksisterer bare i fantasien min (og dermed i lesernes), og er – antar jeg – en blanding av flere steder jeg har vært eller bodd.

Bøkene om Svaldal, foreløpig er bare ei utgitt, men snart eksisterer det to. Uansett, disse kan sies å være en sjangerblanding. Hvor bevisst er dette valget fra din side?
Mest ubevisst egentlig, og jeg angrer meg kanskje litt innimellom, fordi det endte opp med en slik miks. Opprinnelig ville jeg skrive en kjærlighetsroman, men fort dukket det opp en forsvinningssak i boka, og Marie ble kjent med Hallgrim, som er politi. Slik ble den første boka en blanding av krim, bygd og kjærlighet, eller jeg har lyst til å kalle sjangeren for feelgoodkrim.

Hvorfor har du angret på sjangermiksen?
Fordi det kan være forvirrende for leseren, og uvant, kanskje. Jeg er redd for at noen lesere skal gripe til boka i den tro at dette er en vanlig kriminalroman, og så bli skuffet, fordi det ikke er en vanlig kriminalroman, slik vi tradisjonelt er vant med den. Det er blandet inn mye som rendyrkede krimlesere vil gjespe langt og tungt til, men som feelgoodlesere vil elske. Men jeg vil altså hevde at mange av de som skriver krim i dag, for lengst har blandet inn andre elementer – på en måte spedd ut krimmen med annet stoff. Noen liker det, andre hater det. Jeg synes mennesker er spennende, og når Karin Fossum skriver om psyken til forbryterne og politifolkene, så er det for meg en bonus. Andre synes det er fryktelig kjedelig, og slenger kanskje boka fra seg.
Jeg merker også at konsulentene mine gjerne vil dytte bøkene mer over mot krim, og jeg blir i tvil om hvorvidt det er riktig eller lurt.
Jeg tenker mye på hvordan jeg skal ”selge inn” bøkene mine, slik at jeg når de riktige leserne, og ingen blir skuffet.
Går man i gang med ei bok og sitter med forventninger som ikke passer med det man faktisk får, så blir man ofte skuffet.



Hvordan var det å skrive det mange kaller for ”den vanskelige andreboka”?
Jeg skrev Lystløgneren rett etter at råteksten til Vårløsning var ferdig. Da var jeg uerfaren, sendte Vårløsning til et forlag, og trodde at forlaget ville like historien og anta den sporenstreks. Nå vet jeg bedre, og har skjønt at jeg må gjøre boka så tett inntil fiks ferdig jeg kan, og da tenker jeg særlig på det språklige. Konsulenter er nok dyr vare, så disses timer er ikke noe forlagene sløser ut på halvferdige ting. Uansett: Vårløsning var ferdig, så vidt jeg visste da, og jeg ville så gjerne vite hvordan det gikk videre med Hallgrim og Marie og alle de andre jeg hadde blitt kjent med i Svaldal. Derfor skrev jeg videre. Jeg planlegger ikke bøkene mine i detalj, som du kanskje har skjønt, men bruker intuisjonen og ser hva som skjer. Boka blir til underveis, kan du si.
Så svaret på spørsmålet ditt er: Det var ikke vanskelig for meg å skrive andreboka, men jeg kjenner at jeg gruer meg mer for mottakelsen denne gangen.

Hvorfor gruer du for mottakelsen? Fikk du ikke god mottakelse sist?
Leserne av Vårløsning har gitt meg mange og oppløftende tilbakemeldinger. Noen har blitt helt oppslukt, neglisjert mann og barn, andre har svidd de kokte potetene og noen har kommet for sent til jobb, fordi de leste til langt på natt og glemte å stille vekkerklokka. Lesere har irritert seg over Marie, syntes hun er vimsete, bortskjemt og selvgod, de har kommet med bemerkninger om hvordan Ola og Mikkel har oppført seg, slik at jeg forstår at leserne har oppfattet romanfigurene som levende. Det er en stor kompliment som gjør meg fornøyd og glad. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som har gitt meg tilbakemeldinger. ”Godkjenning”, interesse, positive tilbakemeldinger og ros fra leserne betyr alt, det gjør meg glad, gir meg energi og lyst til å fortsette. Tusen inderlige takk til alle sammen!

Men hvorfor gruer du deg for mottakelsen av Lystløgneren?
Kanskje mest fordi forlaget mitt har sagt at Lystløgneren ikke er så bra som Vårløsning. Husk at det kan være vanskelig å bedømme sitt eget arbeid objektivt og nøkternt. Selv tenkte jeg i utgangspunktet at Lystløgneren er bedre, fordi den har mer humor og enklere handling, kanskje. Den mangler ikke alvorlig dybde, selv om Vårløsning hadde en mørkere historie i bunnen – historien om Guri.
Da jeg gikk i gang med Lystløgneren, var stedet og hovedpersonene etablert, så jeg kunne gå mere rett på sak.
La oss si at jeg gledegruer meg. Jeg håper at leserne blir fornøyde, og at jeg får gode tilbakemeldinger denne gangen også. Jeg gleder meg uansett til å ha det ferdige produktet i hånda. Det gir en god følelse å ha boka der, et håndfast bevis på at jeg kan sluttføre et prosjekt, selv om det tar tid.