torsdag 27. februar 2014

I går kom Kjære Sandra til meg

I går kom Kjære Sandra til meg. Fire store esker med bøker ble det. 37 ex jeg måtte kjøpe selv fordi jeg ikke greide målet om å selge 100 på forhånd, og i tillegg en hel bunke som jeg skal distribuere til kunder i nærområdet.
I går gjorde jeg klar de jeg skal levere, men jeg venter til mandag med å kjøre dem ut, siden det er vinterferie her denne uka og sikkert en del som er bortreist.

Jeg synes boka er fin å se på, god og tykk, fargerikt og innbydende omslag. Når det gjelder innholdet, så blir det jo veldig spennende å se om jeg får noen tilbakemeldinger fra lesere etter hvert. Jeg håper boka faller i smak. :-)

Jeg føler glede og stolthet over at jeg har fått det til en gang til. Min femte roman, mitt femte bokbarn.
Og litt vemod, kanskje, fordi dette kan være siste gang jeg gir ut papirbok?

onsdag 26. februar 2014

Lansering av Kjære Sandra

Forlaget mitt har laget dette intervjuet med meg, og publisert det på egen hjemmeside:
http://www.publicabok.no/Nyheter/Nyheterdetaljer/tabid/189/ArticleId/344/-Samlivsekspert-med-kjaerlighetskvaler.aspx

Samlivsekspert med kjærlighetskvaler
Forelskelsens fyrige krumspring kan lekende lett feie over fornuft og forstand hvis da ikke en sindig ukebladspaltist mestrer å stagge de største utslagene fra vill begeistring til bunnløs fortvilelse. I Randi Landmarks (f. 1966) kjærlighets- og moderne bygderoman «Kjære Sandra» er det den unge og uerfarne hovedpersonen Gudrun som samvittighetsfullt tar på seg denne veilederrollen i mote- og livsstilsmagasinet «Livets lyse sider». Det skal vise seg å bli en suksess selv om oppskriften på egen lykke ikke er like åpenbar. Dette er valdresforfatterens femte roman.
─ Kjærlighet er et tema som opptar meg. Jeg liker å lese om det, og jeg liker å skrive om det. «Kjære Sandra» er først og fremst en underholdningsroman, men jeg forsøker også å bake inn noen råd til den som leter etter en kjæreste, eller som synes kjærligheten er besynderlig og vanskelig. Som forfatter kjenner jeg at historien skrider fram etter hvert som jeg har fått hovedpersonene under huden; jeg lever meg inn i hvem de er og hva de opplever. Deretter gjelder det bare å få skrevet det ned på en måte som river leserne med, sier Landmark.
Romanen appellerer først og fremst til kvinner i alle aldre.
─ Gudrun reiser fra hjembygden til Oslo for å komme nærmere mannen i sitt liv. Jobben hun skaffer seg, er mer som et lykketreff. Hun må ha en jobb for å forsørge seg, og hun er fast bestemt på å trives i den uansett hva den går ut på. Ung og naiv som hun er, får hun en ganske ubehagelig start. Hun innser at sjefen vil bli slitsom å forholde seg til, men holder ut. Heldigvis er de andre i redaksjonen hyggelige og imøtekommende. Gudrun mestrer å leve seg inn i Sandras karakter som er en god miks av fornuft og følelser, fortsetter Landmark.
Hun tenker seg at Gudrun får et tilsvarende forhold til Sandra som hun har til sine romankarakterer. For henne finnes de på ordentlig og lever sine egne liv. Derfor klarer Gudrun å gå inn i en rolle når hun skal svare på brev fra leserne. Hun skjønner at hun må bruke fantasien for å kunne framstå som en moden og klok rådgiver. Når svarene på vegne av Sandra sitter som de skal, er det som om den fiktive figuren tar over hele styringen, og alt begynner å flyte. 
Innsenderen Skikkelig på knærne får blant annet en tilbakemelding egnet til å legge alle videre forsøk på å vinne den utvalgtes gunst i grus:
Jeg kjenner at JEG får skikkelig «turn-off» av din beskrivelse av
ham – over 20 år eldre, gift og sjefen din i tillegg? Slike opplegg
er aldri særlig lure, Skikkelig på knærne! Mitt råd er: Ligg unna
og glem hele fyren! Greier du ikke det, så bytt jobb.
Hilsen Sandra
─ Typisk nok er hun ikke like kritisk og analytisk når det gjelder egne valg. Kjærlighet gjør blind heter det. Etter hvert får Gudrun ideen om å forestille seg at hun selv skriver til Sandra, og forsøker dermed å gi råd til seg selv via Sandra. Dermed klarer hun til en viss grad å se seg selv utenfra, men hun trenger tid til å fordøye det hun får vite, og livet gir henne noen skikkelige nesestyvere før hun virkelig får opp øynene og klarer korrigere kursen, forklarer Landmark.
Hun legger ikke skjul på å ha øst av egne erfaringer fra ungdomsårene med håpløse og ulykkelige forelskelser. 
─ Det var vondt, men også lærerikt. I slike situasjoner kan vi tenke at undergangen er nær dersom vi, på tross av våre anstrengelser, likevel vi ikke vinner hjertet til X. Vi blir helt opphengte i at han vi lengter etter, skal besvare våre følelser. Om vi ikke rett og slett blir utilregnelige, får vi i alle fall dårlig dømmekraft og kan begå overilte handlinger. I forelskelsens farlige rus kan vi gjøre noe vi vil angre eller skamme seg oss over i ettertid. Jeg vil forsvare alt Gudrun foretar seg med at hun er forelsket og desperat. Kanskje noen vil kjenne seg igjen? Hvis ikke, håper jeg at boken gir ny innsikt i hvordan forelskelsen kan forløpe, utdyper Landmark.
Til tross for at hun etter hvert er blitt en røynt forfatter, vil hun aldri slutte å glede seg over å holde en ny bok i hendene. Hun ønsker leserne velkomne til hennes indre verden; de kan tre inn i fantasiene hennes og oppleve hvordan hun har hatt det i hodet sitt.
─ Boken min skiller seg ut ved at det er en frittstående underholdningsroman for kvinner, skrevet på norsk; slike finnes det ikke mange av. Forlagene ønsker helst at denne typen litteratur skal presenteres i serieform, og de baserer seg gjerne på oversatte tekster som har solgt godt i opprinnelseslandet. Jeg mener bestemt at det innen denne sjangeren også burde være et marked for norske forfattere og oppfordrer forlagene til å ta utfordringen, avrunder Landmark.
 
Av Christian W. Holst
 

torsdag 20. februar 2014

Kjære Sandra på vei fra trykkeriet

I går fikk jeg vite at Kjære Sandra er på vei fra trykkeriet. Om en ukes tid nå, så kan både jeg og leserne som har forhåndsbestilt, beskue det ferdige resultatet.

Jeg gleder meg til å se boka ferdig - ingenting slår det stolte øyeblikket når jeg får holde "barnet mitt" for første gang.
Det har vært et langt svangerskap og en smertefull fødsel, men alt det kommer snart til å være glemt.

tirsdag 18. februar 2014

Interscribo fyller 5 år i dag!

I dag er det fem år siden jeg begynte å blogge.
Jeg begynte fordi jeg snart skulle debutere som forfatter og ønsket å være synlig på nettet. Jeg ønsket å holde folk oppdatert om utgivelsene mine, men ville også dele erfaringer med andre forfatterspirer om alt mulig man kan lure på i forbindelse med skriving og bokutgivelser.

Erfaringene mine med denne skrivebloggen har utelukkende vært positive. Det er ikke mange som følger den, så jeg kan ikke skryte av at den er spesielt populær eller godt besøkt. Men da forblir Interscribo et ganske fredelig hjørne av nettet, og det liker jeg.
Det er ikke viktig for meg å ha mange lesere, for jeg har uansett de beste! :)
Jeg har blitt kontaktet av flere i løpet av disse fem årene, som har stilt meg spørsmål om forskjellige ting. Særlig har det vært spørsmål knyttet til Publica. Det har gjerne vært personer som selv har fått tilbud om kontrakt med forlaget, og vil høre hvilke erfaringer jeg har gjort, særlig i forhold til hvordan jeg har greid kravet om forhåndssalg, og i forhold til hvilke påvirkninger jeg har hatt på bokas innhold og utseende.
Flere jeg har kommet i kontakt med gjennom bloggen, har jeg fortsatt å holde sporadisk kontakt med, og det synes jeg er både hyggelig og nyttig. Som forfatter på et lite og ærlig talt ganske usynlig forlag, kan man av og til føle seg både ensom og motløs. Da er det godt å ha noen å ”prate” med, som sitter med noen av de samme tankene og følelsene.

Å blogge er en veldig fin ting for oss med skrivekløe. Vi kan publisere hva vi vil, så ofte vi vil, langt eller kort, gjennomarbeidet eller impulsivt.
Nå er det engang slik med meg at jeg liker å skrive langt. Romaner er nok min favorittform. Ellers tror jeg kanskje jeg kunne tilfredsstilt skrivekløen bare ved å blogge. Det hadde vært fint, det. Da hadde jeg sluppet mange frustrasjoner i forhold til refusjoner, og konsulenters overivrige beskjæring av manusene mine. Men hadde jeg lært like mye? Nei. 

Jeg kommer til å fortsette å blogge, og det blir også i fortsettelsen noe jeg gjør innimellom og i tillegg til de større tingene jeg skriver; de jeg forsøker å få publisert i bokform.