mandag 5. desember 2011

Forfatteren som vert

Ikke alle forfattere bryr seg like mye om leserne sine, etter hva jeg synes å oppfatte. Noen sier rett ut at de ikke ser for seg en bestemt type lesere, eller skriver for å nå ut til noen bestemt. Jeg kan forstå det – når man sitter i en skapelsesprosess er det ikke sikkert man har energi nok til å tenke på at teksten skal bli lest overhodet. Man skriver, teksten lever på en måte sitt eget liv, og forfatteren må bare henge med og forsøke å skrive ned alt som strømmer fram.
Men når man begynner å bearbeide råteksten kan man også ha i mente at teksten skal bli lest. Jeg synes faktisk ei bok kan bli ganske uinteressant, dersom det for oss lesere blir altfor tydelig at forfatteren bare har skrevet den ”for sin egen del”, uten å ta hensyn til at den skal leses av noen, eller tenkt noe over hvem h*n skriver for. I forhold til veldig innadvendte, selvsentrerte tekster får jeg ofte en utenfor-følelse. Jeg liker best forfattere som tydelig viser at de vil dele, som får meg til å kjenne at de ønsker at leserne skal føle at de også teller med.

Av og til leser jeg bøker der jeg tror forfatteren riktignok har sett for seg en bestemt type lesere, eller hatt en ganske klart definert historie h*n vil fortelle, men der h*n bare durer i vei uten å tenke på at leseren skal holde følge, når personer, miljø og handling slenges ut. Som forfatter eller vert må man ha evnen til å sette seg selv til side og vise omsorg for gjestene eller leserne.
Forfatteren kan spørre seg selv: Henger alle med, eller går jeg for fort fram nå? I forsøket på å gjøre ting gåtefulle og spennende, tåkelegger jeg vel ikke for mye? Det går gjerne en grense et sted, mellom gåtefullt og fullstendig ubegripelig?

Jeg tror i alle fall det kan være nyttig for forfatteren at h*n av og til ser på seg selv som vert. I boka skal forfatteren by på en opplevelse, i form av en historie eller en tekst, der h*n ønsker å vise leseren noe, gi eller tilføre noe – en opplevelse – til leseren.
Hvis man ser på boka som en fest man byr på – hvordan ville du invitere? Hvordan forhåndsomtaler du boka di på vaskeseddelen eller til journalister som skal skrive om boka di? Forteller du hele handlingen i detalj, eller gir du bare noen pirrende smakebiter?
Hvordan vil du vekke appetitten, interessen, lysten til å delta på festen med liv og lyst? Hvordan holder du interessen oppe underveis i festen? Er det best å oppfordre til dans på bordet hele kvelden, eller er det lurt å ta noen pauser innimellom? Holder du taler i høyt stemmeleie hele tiden (folk kan jo bli imponerte over utholdenheten og ordkunsten din!), eller lar du gjestene få slippe til med sine tanker og opplevelser, lar du dem være delaktige i å skape den felles festen?

Tenk at du skal være tydelig, uten å overkjøre – la noe ligge mellom linjene som leserne selv kan finne ut av. Ikke trøtt ut leseren med lange, knusktørre partier. Forsøk å variere rytme og intensitet. Etter scener med høyt trykk, kan leseren sette pris på å få puste ut i smult farvann før det bærer løs på nytt.

Ved å tenke på deg selv som vert, fokuserer du i alle fall litt på leseren og hvordan leseopplevelsen vil bli, og det tror jeg er av det gode.

2 kommentarer:

  1. La meg først takke for et veldig godt og reflektert innlegg. Det er mange interessante poenger du tar opp. Det jeg lurer på er: Skal ikke en forfatter være 100 prosent ærlig med seg selv? Og klarer han det hvis han skal ta hensyn til hva leseren liker og ikke liker?

    Det er selvsagt forskjell på hva man skriver. De som skriver underholdningshistorier bør nok i større grad ta hensyn til leserne enn en som skriver idéhistorier.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar, Boklaug - og interessante spørsmål! Jeg synes vel også at det er forskjell mellom underholdningslitteratur (mer brukskunst/håndverk?) og seriøs litteratur (mer kunst/originalt/nyskapende?). En forfatter som skriver for å underholde må/bør nok i større grad skjele til hva leserne ønsker å lese, skrive enkelt og begripelig heller enn glitrende og snirklete, og kanskje ikke legge så mye mellom linjene. En som ønsker å skrive kunstferdig og nyskapende må kanskje løsrive seg fra alle konvensjoner og lage noe ingen har sett maken til før? (Og gi blaffen i om noen kommer til å lese det man skriver?)
    Om en forfatter skal være 100 prosent ærlig med seg selv er jo et veldig høyt krav, særlig med tanke på at man også skal gjennom forlagenes bittesmå nåløyne - forlagene som også må være opptatt av salgbarhet, ikke bare litterær kvalitet - og som har sine klare meninger om hva som "går an" og ikke.
    Jeg for min del mener vel å ha fått noen hint (jeg skriver underholdningslitteratur) om at jeg ikke kan skrive slik jeg gjør, nemlig blande sjangre. Da har jeg skrevet uten å skjele til sjanger-konvensjoner, som jeg egentlig ikke har tenkt så mye over før, heller. Senere, når jeg har skjønt at sjangerblanding kanskje ikke er så lurt, har jeg forsøkt å skrive mer i én sjanger-bås, og likevel følt at jeg kan stå inne for det jeg lager. Man kan gi seg selv visse rammer å skrive innenfor, og likevel være tro mot seg selv.

    Jeg kan tenke meg at det er ulike meninger rundt dette med hvor mye man skal tenke på leserne sine mens man skriver. Men hvis man ønsker å bli lest - vel, da tror jeg det er lurt å tenke på hvordan leseopplevelsen kan bli, når teksten møter leserne - og hvordan man kan legge til rette for at leseopplevelsen blir best mulig.

    SvarSlett