tirsdag 16. august 2011

ARBEIDSTID

Så er høsten her, eller i alle fall er den like om hjørnet! (Shorts er ikke lenger det mest opplagte plagget å gripe til når du står opp om morgenen…)
I dag regner det, det er godt å være inne.

Jeg har hatt lang sommerferie fra skriveprosjektene mine, så nå håper jeg at jeg skal ha overskudd og lyst til å ta fatt igjen. Litt småpusling har jeg likevel drevet med i sommer, selv om jeg har hatt fri, og jeg har tenkt veldig mye på hvordan jeg skal legge opp arbeidet framover.

Jeg har tatt avslagene (også kalt nederlagene) tungt, altfor tungt. Jeg må slutte å henge meg opp i det negative, heller rette fokuset mot det som gir meg glede og ikke være så opptatt av resultater, eller at jeg skal få lønn for strevet.
Fokuset må være på skriveprosessen – at den føles meningsfull og gir meg glede.
Ikke mere grubling nå, rundt hva de store, synlige forlagene vil ha, hvordan jeg skal få til å bli antatt av et av de store forlagene, hvor stort salget kunne ha blitt da, eller hvor mange lesere jeg kunne ha hatt. 
At bøkene mine betyr noe for noen – det er en stor rikdom og holder i massevis.
Nå vil jeg kose meg mest mulig mens jeg skriver. Det gir de beste tekstene, tror jeg.

fredag 5. august 2011

Om feelgood

Feelgood-sjangeren er en forholdsvis ung sjanger. Av mange brukes betegnelsene chick-lit og feelgood om hverandre og som likestilte, men jeg har en formening om at feelgood favner videre enn chick-lit. Der chick-lit kanskje henvender seg mest til yngre kvinner, tenker jeg at feelgood kan falle i smak hos både kvinner og menn, og eldre som yngre. En roman som «Potensgiverne» av Karin B. Holmquist er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som feelgood, men den er ikke chick-lit. Hovedpersonene er aldrende, ugifte kvinner, de lever nokså ensomt ute på landsbygda. Romanen er koselig og morsom for begge kjønn og alle aldere, men ikke primært for de yngre kvinnene.

Romanen «Luremus» av Elin Rise mener jeg er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som både feelgood og chick-lit. Bokas hovedperson er ei ung, singel kvinne, handlingen er krydret med humor og sex. Jeg vil anta at det er flest yngre kvinner som vil kjenne seg igjen, og like boka best. De aller eldste leserne vil kanskje finne handlingen litt våget og fjern fra deres virkelighet; det var ikke slik de hadde det da de var unge. Jeg vet ikke, men jeg gjetter at det er slik.

Feelgood-romaner er lette og underholdende, gir oss en god følelse av at verden tross alt er enkel og oversiktlig, og at alt ordner seg. Om det er trøblete på veien, går det alltids bra til slutt. Det er en trygg og god atmosfære i disse bøkene, både fordi vi vet hva vi får og fordi de har en koselig tone og et koselig tema.

Jeg antar feelgood-sjangeren en avledning, et slags sidespor fra kjærlighetsromanen. En god dose kjærlighet hører gjerne med i feelgood-romanen, men også vennskap, familie, hverdagsliv, noe konfliktstoff og trøbbel hører med. I en tradisjonell kjærlighetsroman skal de elskende få hverandre – selv om det hender at de ikke gjør det. Den ene kan dø eller det skjer noe annet trist. I en feelgood-roman kan man kanskje oftere oppleve at de to ikke får hverandre? Jeg liker ikke så godt den type slutt, men jeg ser at det hender at utfallet kan bli slik Jeg er ikke sikker på om kriteriene for en feelgood-roman er veldig spikret enda – siden sjangeren er såpass ny. Det meste er ”lov”, vil jeg tro.

Feelgood kan fint blandes med andre sjangre. Etter min mening blander Camilla Läckberg elementer av feelgood inn i sine kriminalromaner fra Fjällbacka. Hun har som regel med en god dose kjærlighet, samliv, hverdagsslit/problemer, samt konflikter på Patricks jobb, ved siden av krim-plottet.
Etter min mening er feelgood en anvendelig og god sjanger – her har man anledning til å gi leserne underholdning, humor og hygge uten dreping eller vold. Det går fint an å lage konflikter av andre ting enn tjuveri og drap – spennende konflikter, på et annet plan. Personlig synes jeg kjærlighet er veldig spennende. Kjærligheten kan være skummel – det å legge ned forsvarsverk, gi seg hen til et annet menneske og stille seg sårbar. Det kan være ganske risikabelt, eller hva?

Har feelgood-sjangeren potensiale til å vokse seg stor?
Finnes det nok lesere der ute, til at forlagene kan gi ut feelgood-romaner og tjene penger på det?
Tør forlagene prøve å finne svaret?