Utdrag «Kjære Sandra»

Strandefjorden lå blank og nesten blikkstille – det var bare så vidt overflaten sitret når brisen strøk lekent over den. På en klar høstdag som denne kunne fjorden skinne som et smykke. Tålmodig lot den seg bruke som speil for de grankledde liene på motsatt side av vannet. Gårdenes røde låver, omgitt av strågule og smaragdgrønne jorder, var som lyse, muntre innslag i den mørke skogen. Fjorden var alltid vakker, uansett årstid, og for meg utgjorde den en rolig og trygg bunn i bygda hvor jeg hadde vokst opp. Dette stedet fant jeg fremdeles penest i hele verden.
Far og jeg tok nå og da pauser fra arbeidet for å rette ryggen og for virkelig å kunne nyte synet av landskapet som lå foldet ut foran oss. Vi likte begge høsten godt, selv om det samtidig betydde slutten på late timer i hengekøya og hyggelige måltider utendørs.
Vi hadde båret inn de gulmalte hagemøblene, og det sammenleggbare tørkestativet var puttet samme vei inn i kjellerboden. Vi hadde klipt buskene som var vokst ut av fasong, gravd ned tulipanløker i bedet ved veggen, og nå holdt vi på å rake sammen løvet som – i pakt med naturens orden – hadde måttet gi seg over til tyngdekraften. Bladene lå som et fargerikt, kraslende teppe på bakken under den ærverdige, gamle lønnen, tuntreet vårt.
Samtidig som vi følte vemod fordi vi ryddet vekk og satte strek for sommeren, skjønte jeg at mor og far var ute av humør fordi jeg skulle flytte inn til byen igjen. De hadde ikke gjort noen særlige forsøk på å overtale meg til å bli – de hadde for mye respekt for meg og avgjørelsene mine til det – men de viste likevel tydelig at de ikke var glade for valget jeg hadde tatt. Far hadde sagt flere ganger at han ikke kunne forstå hvorfor jeg absolutt ville til Oslo igjen. Han hadde ikke fått inntrykk av at jeg hadde trivdes særlig godt med bylivet den gangen jeg hadde bodd der inne som student. Han sa «der inne» med dystert tonefall, omtrent som om han snakket om Dovregubbens hall, eller noe annet like ufyselig. Og han maste videre: «Husker jeg feil, eller mente du ikke det du sa den gangen; at du hadde eventyrlig flaks slik det ordnet seg med en ledig stilling i lokalavisa, akkurat da du var ferdig med utdannelsen og trengte jobb? Et slikt hell burde man ikke bare skusle bort,» var fars bastante mening.
Jeg sa ingenting, selv om jeg kunne ha gjentatt det jeg pleide å si: Den gangen for tre år siden hadde jeg faktisk følt det på den måten han antydet. Jeg hadde sett på det som ren, skjær flaks at det ble en ledig stilling i avisa Valdres, akkurat til rett tid, slik at jeg kunne reise nesten direkte fra siste eksamen i Oslo og hjem for å begynne å jobbe i lokalavisa. At det så glatt og fint hadde ordnet seg med jobb etter endt utdanning, hadde vært mer enn jeg hadde vågd å drømme om.
Jeg hadde prøvd å få far og mor til å se saken på samme måte som jeg: At livet stadig var i endring, og at mål kunne bevege seg. Ting skjedde, man møtte nye mennesker, man erfarte ulike ting – og dette kunne føre til at man måtte vende om eller endre kurs. Slikt skjedde vel i de flestes liv, og nå var turen kommet til meg.

Mor og far hadde selvfølgelig ikke latt seg avfeie med den slags omtrentlige forklaringer, så jeg hadde måttet fortelle dem det meste rundt Carl og forelskelsen jeg ikke greide å komme over.
Mors åsyn hadde lysnet et grann da hun fikk høre at det var en mann inne i bildet – det var en forklaring hun kunne like – mens far hadde sett enda dystrere ut, om mulig. Han hadde begynt å spørre meg ut om Carl – hvor kom han fra, hvem var foreldrene hans, hvor gammel var han? Alt slikt fedre er så besynderlig opptatt av. Men jeg hadde, tross fars skeptiske miner, begjærlig grepet sjansen til å snakke om den jeg hadde kjær, og lagt ut om hvor flott og kjekk Carl var. Han var en del år eldre enn meg, hadde jeg fortalt, og ville haste videre forbi denne lille detaljen. Men der hadde far stoppet meg, og forlangt å få vite eksakt hvor stor aldersforskjellen var. Femten år var i overkant, syntes han. Hvis jeg var så inderlig interessert i gamle menn, snøftet han, hvorfor kunne jeg ikke heller slått meg inn på geriatrisk sykepleie? Vanligvis lo jeg av morsomhetene hans, men ikke denne – noe så ufint!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar