mandag 21. desember 2009

Boksignering like innpå jul


Tre bøker på fem minutter

Lørdag 19. desember satt jeg to timer på Norli bokhandel i Kuben kjøpesenter i Hønefoss.
Signeringen var annonsert i Ringerikes blad dagen før, med nokså stor og fargerik annonse. Jeg var nervøs på forhånd, siden jeg ikke har vært med på slikt opplegg før og visste ikke helt hva som ventet meg.
Da jeg kom var butikken full av kunder som vandret rundt i lokalet eller køet seg fram til disken for å betale. Omsider fikk jeg tak i en av de ansatte, som låste inn jakka mi og ellers ikke hadde tid til småprat. Jeg inntok plassen rett ved inngangen til butikken og ventet spent på hva som ville skje.
De første fem minuttene gikk strålende. Jeg signerte tre bøker på rappen. Etter hvert dabbet det av, men butikken fikk solgt sju eksemplar av boka mi i løpet av de to timene jeg satt der, og jeg er meget godt fornøyd.
I tillegg var det noen som vurderte kjøp, men som ikke slo til akkurat denne dagen.


Hva skriver man egentlig i bøker man signerer?

Jeg spurte kundene som ville kjøpe om de ville at jeg skulle skrive noe spesielt. En røpet at han var usikker på hva man pleide å skrive, og jeg svarte at det var i grunnen jeg også.
Noen ville ikke at det skulle stå noe spesielt, da skrev jeg bare ”Med vennlig hilsen” og signaturen min.
Andre dikterte fine og godt uttenkte saker, som:
”Med ønske om slutt på alle trøblete kjærlighetsforhold og med vennlig hilsen fra…”
Denne komponerte kunden der og da og helt selv, etter å ha lest vaskeseddelen på boka. Fiffig.
En annen koblet hilsningen opp mot dette med at man kan finne, selv om man ikke leter (også hentet fra vaskeseddelen), og hilsningen ble formulert slik: ”Med ønske om at du finner det du søker…”

Konklusjonen er at jeg hadde to lærerike og hyggelige timer på et kjøpesenter som kokte av mennesker, den siste lørdagen før jul.
En stor takk til Norli som lot meg få sjansen til å prøve dette, og takk til alle som ville kjøpe boka mi.

Jeg ønsker alle mine lesere en romantisk og spennende jul!

lørdag 12. desember 2009

BOKHAUSTEN 2009 I VALDRES

I fredagsutgåva av avisa Valdres sto det på trykk ein stor artikkel om årets bokhaust i Valdres.
Ei av dei skjønnlitterære bøkene som var lista opp var min eigen roman Vårløsning.

Denne gratisreklama sette eg stor pris på!

Biletet på framsida av boka mi er for øvrig eit bilete eg har teke sjølv, og motivet er faktisk henta frå Valdres. Biletet er teke frå troppa til huset der mor og far min bur, på garden Hovdesveen i Etnedal.

onsdag 9. desember 2009

AVSLAG



I dag fikk jeg brev fra Kagge forlag – et avslag. Jeg sendte novellesamlingen min dit for omtrent en måned siden. I brevet står det: ”Vi finner dessverre ikke anledning til å gå videre med dette på Kagge forlag. Takk for henvendelsen.”

De skal i alle fall ha ros for at de var raske til å ta en avgjørelse - fire uker er hurtig i forhold til hva jeg har opplevd andre steder. Og hyggelig at de skrev ”Takk.”

Og hvordan kjennes dette da?
I starten - de første gangene jeg sendte fra meg et manus - var jeg alltid full av håp, kry av det jeg hadde laget. Syntes vel rett og slett jeg var temmelig genial. Avslagene ble følgelig en fryktelig skuffelse. Hvorfor var det ingen andre som så det geniale i det jeg laget?
Nå er jeg blitt mer garvet, og er forberedt på det verste hver gang. Så jeg er langt fra forundret lenger. Skuffet er jeg, men jeg gir ikke opp.

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med denne novellesamlingen, men jeg får kanskje gjøre som jeg pleier – la manuset hvile noen måneder før jeg tar det fram for n’te gang for å flikke og finpusse. Så må jeg finne enda et nytt forlag å sende det til.

tirsdag 1. desember 2009

3 stemmer og 5,7 stjerner



Nei, jeg snakker ikke om spede julekor og naturens julepynt…
Det har seg nemlig slik at tre personer har vært inne på Bokkilden og avgitt stemme på boka mi. Gjennomsnittet jeg har fått er 5,7 stjerner, av 6 mulige.

Jeg bukker og takker, varm om hjertet. Dere velvillige lesere betyr alt for meg!

Jeg har enda ikke fått svar fra forlaget om de vil gi ut fortsettelsen om Marie og kompani. Forlaget har nå hatt manuset hos seg i snart tre måneder. Jeg krysser fingrene for at de bestemmer seg snart, og at jeg får et positivt svar.

fredag 20. november 2009

BOKPRAT

I går kveld var jeg på Gran bibliotek, Brandbu, på bokkveld. Det var enkelt program med lokale forfattere. Den andre boka som ble presentert var en jubileumsberetning for Augedal barnehage, og heter ”Augedal barnehage : gode barnehageår hos tante Kari”. Det står mer om boka og tante Kari her: http://www.barnehage.no/no/Nyheter/3480/Oktober/--Unik-barnehagestyrer/
Kari Støen Kleppe var til stede og fortalte om barnehagen og en del om de pedagogiske grunntankene hun bygger på. Kari ble intervjuet av forfatteren av boka, Bitten Munthe-Kaas. Boka var praktfull, og det var tante Kari også. Jeg koste meg med å overvære deres presentasjon av boka og barnehagen, etter at jeg selv var ferdig med mitt innlegg.

Selv fortalte jeg kort om hva utgangspunktet mitt for romanen hadde vært: At jeg ønsket å skrive en kjærlighetsroman og at jeg hadde bestemt enkelte ting til å begynne med som skulle med, mens mesteparten av historien ble til etter hvert. Hovedpersonene ble levende for meg, og jeg kunne ikke kontrollere alt de gjorde og sa. Hvis dere har lest boka, så kan dere sikkert tenke dere at noen av hovedpersonene er verre å styre enn andre! :-)
Jeg leste også et utdrag av boka. Utdraget handlet om første dag Marie er i Svaldal. Hun kom dit sent kvelden før, en søndag, og ble møtt av Brynhild, hennes nye sjef, som kjørte henne og bagasjen til Maries leilighet på Heimbø. Denne første dagen i dette nye miljøet, har hun vært en tur til Krattstad (nærmeste tettsted) med toget. Der har hun handlet møbler og inventar. Vel tilbake i Svaldal oppsøker hun den største dagligvareforretningen, Superbua, og når hun er ferdig der og skal betale, blir hun overrasket over å høre at kassadamen tydeligvis vet hvem hun er.
Jeg hadde planlagt den scenen. Jeg ville at Marie skulle få merke hvor gjennomsiktig og oversiktlig et lite bygdesamfunn kan være. Kassadamen registrerte jo at det kom en fremmed dame inn i butikken, la sammen to og to (kvalifisert gjetting) og kunne ønske Marie velkommen til bygda.
Men hva kassadamen (Hjørdis) videre sa, det kom som en overraskelse på meg! Der dukker det nemlig opp informasjon om en forsvunnet dame - Guri Gunvaldsen - som verken Marie eller jeg har hørt om før!

Det kan virke overspent og merkelig når jeg påstår at underbevisstheten eller intuisjonen har vært kraftig involvert i skapingen av boka, men dere må tro meg på at det er sant. Og da vil dere også forstå hvor fantastisk morsomt det er å skrive – når fortellingene kommer flytende slik!

Jeg var ikke nervøs på forhånd i går – jeg har ledet mange bokkvelder og andre arrangement, og da har jeg alltid vært som et skjelvende ospeløv (innvendig) på forhånd, men det som skulle foregå i går kjente jeg meg rolig og trygg på. Men akkurat da jeg sto der, ble jeg litt nervøs likevel. Det gikk greit til tross for et snev av nerver, og nå har jeg altså hatt min debutantopptreden som forfatter! Håper det kommer flere.

Jeg hadde med noen eksemplar av boka mi, og solgte to. Jeg delte også ut en del flygeblad med opplysninger om boka og hvor de kan få tak i den, så kanskje noen kjøper den senere. Flere sa i alle fall at de syntes den hørtes spennende ut.

mandag 9. november 2009

Det er von i hangande snøre

Nå har jeg to "snører" ute: Roman hos et forlag, og en novellesamling er postlagt i dag og på vei til et annet.

I forrige uke tok jeg kontakt med Publica og lurte på hvorfor jeg ikke har fått salgsoppgave på lenge. I informasjonen jeg fikk fra forlaget sto det at jeg skulle få slik salgsoppgave annenhver måned i bokas utgivelsesår. Forlaget svarte meg at det er slutt på å få oppgave så ofte; nå får man det ved årsslutt, noe som er vanlig i de aller fleste forlag.
Selv om jeg ikke skulle fått salgsoppgave før ved årsslutt, var forlaget så vennlig at de ga meg en nå. 50 eksemplar er solgt i løpet av de seks siste månedene.
Det var ikke mange, men det er i alle fall noen! Hurra!

tirsdag 3. november 2009

2 stemmer, 5 1/2 stjerne









Jeg har fått to stemmer på Bokkilden!
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4072982
Personene som har avgitt stemmer, er fornøyd med produktet. Tusen takk, dette er jeg kjempeglad for!

Inspirert av det store tilfanget av julekataloger som daler ned i postkassa for tida, sendte jeg i dag e-post til barnehager i distriktet, som jeg kunne finne e-postadresse til. Her foreslår jeg at de kan kjøpe boka "Vårløsning" som julegave, enten som oppmuntring til de ansatte, eller kanskje de kjenner noen som er glad i den slags feelgood/kjærlighetsromaner.
Bokas hovedperson, Marie, er førskolelærer, så det var derfor jeg tenkte at barnehageansatte kunne være spesielt interessert.

torsdag 29. oktober 2009

BOKMÅL OG NYNORSK



For meg er det ikkje eit spørsmål om nynorsk ELLER bokmål, for meg er det ja-takk til begge delar!
Dei siste månadene har eg byrja å skriva på nynorsk i dagboka mi, der eg i alle år har skrive bokmål, og eg har på nytt tenkt gjennom kvifor eg har skrive bokmål i brev og dagbøker i alle år.
Eg vaks opp i ei nynorsk-kommune, og hadde såleis nynorsk som hovudmål i grunnskulen. For meg – som kanskje hadde lett for å lære skriving og lesing – var det egentleg heilt ideelt med nynorsk som hovudmål, for så fekk ein liksom bokmålet attåt heilt gratis. Bokmålet kom seg inn i hausen på ein - anten ein ville det eller ikkje.
Bokmål var (og er) ein omgjeven av på alle kantar – i TV, i radio, i avisene – jamvel dei aller fleste bøkene ein fekk tak i og slukte, anten på folkebiblioteket eller på skulebiblioteket, var på bokmål.
Eg trur at eg på ein eller annan måte må ha fått for meg at bokmål var meir ”litterært”, kan hende eg jamvel tykte bokmål var ”penare”, eller hadde meir status?
Heilt frå eg starta å skrive dagbok 10 år gamal, eller skreiv dei fyrste breva mine, antakeleg endå yngre, har eg nytta bokmål til den slags.
Og dei litterære krumspringa mine har nesten utelukkande vore uttrykt på bokmål.

Då eg var som mest forvirra og fortvila av di ingen forlag ville ha manusa mine, prøvde eg litt av kvart i desperasjon etter å tekkast forlaga. Eg hadde laga ei barnebok som eg, etter nokre nei-takk frå ulike forlag, sette om til nynorsk i von om at ”nynorsk-kvota” skulle redda meg. Den planen ga heller ikkje det ynskte resultatet, men det var no moro å prøva!

Eg kjenner at klangen eller musikken i nynorsk er så annleis enn bokmål. Er ikkje annleis bra? ;-)
Eg kjenner at nynorsken er nærare hjartet mitt, men likevel kjem eg nok til å halde fram med å skrive manusa mine på bokmål. Rett og slett av di eg ynskjer å nå så mange lesarar som mogleg. (Grisk veit du – fæle kjerringa!)

torsdag 22. oktober 2009

Jeg gikk den stille gaten...



I byen min råder det unntaks-tilstand om dagen. På grunn av om-fattende grave-arbeid er deler av sentrum stengt for all ordinær biltrafikk, og folk som skal fra den ene enden av byen til den andre, må kjøre lange omveier siden de ikke kan kjøre gjennom sentrum.

Forrige onsdag var jeg ferdig på jobb 18.40. Mellom 18.30 og 21.00 var det ingen busser jeg kunne ta for å komme hjem. Jeg tenkte det kunne være artig og like greit å gå hjem, enda jeg var sulten og allerede temmelig sliten i beina – det blir en del ståing og gåing på biblioteket i løpet av en ettermiddag og kveld.

Turen tok over en time og jeg kommer neppe til å gjenta stuntet. Enda jeg hadde en alle tiders fin tur og en spesiell opplevelse av bilfrie sentrumsgater. Akkurat da jeg gikk gjennom det bilfrie området holdt mørket på å falle. Men unger og ungdom brydde seg ikke om det – de tråkket rundt på sykkel, gjerne med en passasjer slengende bakpå. Andre var ute og lekte med ball eller hva de holdt på med – det gjallet av opprømte stemmer som hoiet og lo, og lyden av løpende føtter hørtes både her og der. Tenk at det kunne være så stille midt i byen, at jeg kunne høre alle disse koselige lydene!
Selve prikken over i-en sto en gruppe ender for. De ”bærtet” og gikk inn for landing ved å skli ned og sette blanke streker etter seg i elvevannet akkurat idet jeg gikk over brua.
Jeg kan love deg at dette fylte meg med en helt spesiell stemning. En slik du bare sjelden opplever. Jeg følte meg hensatt til forne dager – før bilene suste rundt og laget støy over alt.

Ikke misforstå meg: Jeg er fornøyd med å ha bil når jeg skal langt av gårde. Men av og til kan man lure på om det ikke hadde gjort seg med litt mindre bilbruk…

søndag 18. oktober 2009

Inn for landing



I et ganske nylig innlegg skrev jeg at jeg ønsket å hengi meg til kreativ skriving, men av ulike årsaker får jeg ikke til den rette typen ro og konsentrasjon akkurat nå.
Da er det bedre at jeg forsøker å lande noen flere av prosjektene jeg startet på i 2006/2007. Det virker uansett som om landinger er det jeg kan ha mest problemer med og som jeg trenger å øve på. Jeg tror derfor at planen min om å holde meg i kritisk skrivefase en stund til er en bra plan.

Da jeg i 2007 fikk nei fra forlag etter forlag på debutromanen min, Vårløsning, begynte jeg å tvile på potensialet i den, og trodde at jeg måtte skrive noe annet i stedet. Jeg vet bedre nå. Man må fortsette å ha tro på ideene sine – aldri gi opp! Ta tak i tekstene om og om igjen. Hver gang man har hatt pause og har fått tekstene på avstand klarer man å forbedre dem.
Til slutt vil kanskje et forlag også se potensialet og anse manuset såpass ferdig og interessant at det antas.
Et godt innhold er ikke nok. Innholdet må komponeres på en interessant og forståelig måte, og presenteres i et språk med rytme, personlig uttrykk, samtidig som det er begripelig og velformet.

I første omgang er det en novellesamling jeg skal forsøke å lande. Jeg anser disse novellene som nokså seriøse – dette er altså ikke skrevet primært for å underholde, slik jeg ønsket med Vårløsning. Jeg ønsket å leve meg inn i personer med ulike utfordringer, nærmest forske i hvordan det kjentes å være dem. Det dreier seg mye om angst og vanskelige følelser/oppgaver man støter på i livet.

søndag 11. oktober 2009

Snart vinter













Mye rognebær i år, betyr det mye snø i vinter?

Vinteren puster oss i nakken. Denne helga var jeg på et sted som ligger ca 300 moh, der kom sesongens tredje snøfall i dag. Det er tidlig med snø i starten av oktober og folk flest håper vel at snøen skal regne eller smelte bort i denne omgangen. Men snøen virker nokså bestemt, synes jeg, så dette kan godt være startskuddet for vinteren.












Fru Potentilla virker ikke helt klar for dette...

Kalde dager og mørke kvelder har også mye godt å by på. Våren og sommeren kan være rastløse årstider. Om det er sol og godt vær føler man ofte at man MÅ ut. Høst og vinter kan man lettere hengi seg til innekos med god samvittighet.
En god stol, en kopp te og en bok - nå er det absolutt lov...

fredag 4. september 2009

Manus er sendt

Da har jeg sendt manus til Vårløsnings oppfølger til forlaget. Selve råteksten til denne boka skrev jeg i januar-februar 2007, like etter at jeg var ferdig med Vårløsning. Jeg var fornøyd med universet jeg hadde skapt og spent på hvordan de oppdiktede figurene mine ville greie seg videre i livet – jeg måtte bare skrive en fortsettelse!
I bok nummer to skriver jeg mer om Ola, Mikkel, Hallgrim og Marie pluss en del nye figurer. Konseptet mitt er at bøkene delvis følger utviklingen i Marie og Hallgrims forhold, samtidig som Hallgrim får en politisak å bryne seg på.

Det som er spennende nå er om forlaget kan tenke seg å gi ut boka. Etter alle avslagene jeg har opplevd tidligere tar jeg ingenting for gitt, og troen på prosjektet svinger opp og ned ettersom dagene mine skifter mellom selvtillit eller motløshet.

Nå gleder jeg meg til å stupe inn i en kreativ skriveprosess. Jeg har startet på en kriminalroman, hvis ide jeg synes virker lovende. Jeg har ikke skrevet kreativt på lang tid, så nå skal det bli virkelig moro å boltre seg i fantasien.
Det er ikke alltid like moro med redigering, korrekturlesing, retting og kritisk gjennomlesing i ørten runder, slik jeg har holdt på med nå i månedsvis for å få manuset ferdig.


Håpet er lysegrønt...

onsdag 2. september 2009

SÅ ENKELT FOR KJENDISER...

For kjendiser ser det ut til å være en smal sak å få utgitt bøker. Enten springer forlaget etter dem - sikkert med pengene klare i hånda - om de vil utlevere seg i en selvbiografi. Eller om de kan tenke seg å klore ned en roman, så samma det - de kjøper den gjerne usett! (For den selger uansett, det er nok slik de tenker?)
I dag fikk vi nyheten om at Åslaug Haga skal gi ut en roman om hvordan livet arter seg for en politiker.

Nysgjerrigheten får oss vel til å løpe å kjøpe. Eller?

mandag 3. august 2009

HVA SKJER DA?

Det er en del som spør meg om hvordan det går med boksalget. Man kan nok ikke si at det har tatt helt av, men inne i forlaget mitt sier de at boksalg er vanskelig uansett om dagen, på grunn av finanskrisen.
(Jeg så et innslag på TV forleden, som kunngjorde at bokhandlerne (i alle fall Norli og ARK) har hatt et meget godt boksalg i sommer, så jeg vet ikke om dette stemmer helt.)

For å være konkret, så har boka mi, til og med april, solgt i 156 eksemplar – hele opplaget er 500. Ca 100 av disse eksemplarene hadde jeg solgt på forhånd selv, før utgivelsen.

Det hender jeg googler mitt eget navn + tittelen på boka for å se om den er i ferd med å spre seg mer utover landet – jeg lurer særlig på om folkebibliotekene har tatt den inn. Jeg ser at noen har gjort det, og det synes jeg er flott.
Som debutant må man regne med å begynne i det små – det tar tid å bli kjent – så selv om salget ikke er spesielt stort, så er jeg fornøyd.

Noen lurer også på hvordan det går med den videre skrivingen min, og der må jeg innrømme at jeg tok bortimot total sommerferie i år. Først var det for varmt, og siden tenkte jeg at det egentlig var lurt å ta helt fri, slik at armene og skuldrene fikk komme seg etter hardkjøret i vinter.

Men: Nå pusler jeg med oppfølgeren, når jeg har noe ledig tid. Denne boka har arbeidstittel ”Lystløgneren”, og det er mulig at det blir endelig tittel også.
Jeg har tenkt at jeg skal jobbe meg gjennom den kanskje et par ganger til, og så sender jeg den til Publica. Jeg vet ikke om de vil være interessert i å gi den ut, men jeg er optimist og håper det beste.

lørdag 13. juni 2009

Plunder i veven

I går ble jeg gjort oppmerksom på en faktisk feil jeg har gjort i Vårløsning, når det gjelder veving. I boka har Marie en drøm, der hun kommer inn i leiligheten sin og får se Guri, den tidligere leieboeren som forsvant, sittende der ved veven. Marie hører tydelig lyden av skyttelen som slår. Hun våkner av drømmen og hører fremdeles en lyd, som av en skyttel som slår.
Feilen er at skyttelen ikke slår, den går! Det vet jeg jo egentlig fra den kjente sangen ”Vuggevise” av Jens Gundersen – ”livets skyttel går og går” heter det der. Av en eller merkelig grunn har jeg alltid forbundet ordet skyttel med den ”tingesten” man slår veven tett og fast med, etter at ny tråd er trukket inn. Nå har jeg funnet ut at den ”tingesten” kalles vevskje.
Skyttelen derimot, brukes til å føre tråden gjennom veven, frem og tilbake. Begrepet ”skytteltrafikk” forstår jeg jo betydningen av.

Et eksempel på en skyttel. Denne lager nok ikke mye bråk...

Jeg må bare beklage denne sløve og merkelige feilen jeg har gjort. Jeg kommer til å tenke på hva en durkdreven bibliotekar sa til meg da jeg var under utdannelse og hadde praksis i et stort folkebibliotek. ”Alltid sjekke!” sa hun. ”Sjekke, sjekke, sjekke!” Med det mente hun at man aldri skal anta at man vet svaret, men sørge for å finne det dokumentert.

Leseren som påpekte denne vevefeilen for meg i går hevdet at man ikke bruker skyttel når man vever billedvev. Det er sikkert tilfelle, men der kan jeg uansett redde meg unna ved å fortelle at Guri vevde ikke bare billedvev, men også tepper.

torsdag 11. juni 2009

Ny blogg

Jeg har opprettet en blogg nummer to, som du finner her:
http://pervoluto.blogspot.com/

Der skal jeg skrive om bøker jeg har lest. Ta en titt, da vel!

fredag 5. juni 2009

Vårløsning i Biblioteksentralen



Tirsdag fikk jeg beskjed på e-post om at Biblioteksentralen nå har tatt inn "Vårløsning" i nettbokhandelen sin. Og omtale av boka blir trykket i BS-katalogen som går ut 11. juni.
Tusen takk! Da håper jeg det er en del bibliotek rundt omkring i landet som lettvint får tak i boka, og siden anbefaler den til de av lånerne som ALDRI får nok av bygderomaner!

Jeg må innrømme at jeg har sjekket katalogene til bibliotek rundt om i distriktet, og foruten Jevnaker folkebibliotek som har tre eksemplar (og 27 lånere i reserveringskø sist jeg sjekket) er det bare Ringerike bibliotek og Oppland fylkesbibliotek som har tatt inn boka. Fylkesbiblioteket har tatt inn 1 eksemplar og gjemt i magasinet i kjelleren, etter hva jeg så sist.
Ringerike har nå to eksemplar, og disse er opptatt akkurat nå. Ingen bibliotek i Valdres har tatt inn boka enda. Det synes jeg er litt skuffende.
I Nord-Østerdal har Alvdal ett eksemplar, og Folldal ser ut til å ha bestilt ett.

Det kom ingen negative reaksjoner på markedsføringsmeldingen min på Biblioteknorge før pinse. Faktisk fikk jeg to hyggelige kommentarer i stedet. Den ene kommentaren gikk på at bygderomaner, det trenger vi i bibliotekene!
Ja, det er min erfaring etter å ha arbeidet i folkebibliotek i mange år. Bygderomaner er ettertraktet vare!

torsdag 28. mai 2009

Markedsføring mot bibliotekene



Jeg sendte ut en e-post til Biblioteknorge i dag. Kjære bibliotekarer rundt om i landet - tilgi at jeg bruker diskusjonskanalen vår til reklame - men jeg er ikke den første som gjør det og blir vel ikke den siste heller.

Her er hva jeg skrev:

ETTERPØRRES BYGDEROMANER PÅ DITT BIBLIOTEK?
I så fall vil jeg gjerne tipse deg om boka ”Vårløsning” som undertegnede har skrevet, og som ble utgitt like før påske. (Biblioteksentralen har ikke boka blant sitt sortiment foreløpig, men kanskje den kommer?)

Boka kan karakteriseres som en moderne bygderoman, samtidig som det er en underholdnings- og kjærlighetsroman. Et snev av en kriminalgåte finner du også – så dette er en skikkelig sjangermiks.

Fra bokomslaget:
Lei av trøblete kjærlighetsforhold og med et ønske om å begynne på nytt, legger Marie byen bak seg og flytter til fjellbygda Svaldal. Der finner hun straks ut at hun har overtatt både jobb og leilighet etter Guri, en kvinne som forsvant sporløst noen måneder tidligere. Marie blir nysgjerrig på hvem denne mystiske kvinnen var og hva som kan ha skjedd med henne. Et uventet funn utgjør opptakten til en rekke begivenheter - som lag for lag avdekker sannheten. Marie erfarer på flere måter at man kan finne, selv om man ikke leter. Finner hun også kjærligheten? Randi Landmark debuterer med denne boken, som kan beskrives som både en kjærlighetsroman, underholdnings- og moderne bygderoman, med spennende innslag av forviklinger og mystikk...

Boka er heftet, men papir og innbinding er av god kvalitet, og består av 281 s. Pris: Nkr 249,-
Boka kommer ikke inn under Kulturfondets innkjøpsordning – ikke nødvendigvis fordi kvaliteten er for dårlig, men fordi forlaget ikke har meldt den inn.

Lesere har sagt om boka:
"… her finner man lett tråden, og det er vanskelig å legge boka fra seg når man først har begynt…"
"… leste boka i ett jafs og glemte å stille vekkerklokka…"
”… en av disse bøkene det er umulig å legge fra seg…”
”… velskrevet og fengende…”
"… ble så oppslukt at jeg svidde de kokte potetene…"
"… en sjanger som mange liker – en blanding av bygdefortelling og krim…"
"… forfriskende at handlingen i en bygderoman kan legges til nåtid…"

Boka kan bestilles direkte fra forlaget: http://publicabok.no
Flere nettbokhandlere tilbyr den også:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4072982
http://www2.libris.no/index.php?p=display.book&id=140843
http://bokogmedia.no/gws/main/bm9001/product/product105592/V%C3%A5rl%C3%B8sning.html

_________________________________________________________________________________


Da jeg i e-posten skulle referere hva folk har sagt om boka mi, kikket jeg i e-poster jeg har tatt vare på, samt ting jeg har skrevet ned som folk har sagt muntlig til meg. Det er virkelig gledelig at det er så mye positivt å øse av!

fredag 8. mai 2009

FORLØSENDE SPENNENDE BYGDEROMAN



Overskriften er hentet fra Kåre Strandes anmeldelse av boka mi, som sto på trykk i avisa Valdres i dag, 8. mai. Min første anmeldelse! Tusen takk, nå ble jeg plutselig litt mer synlig!
Det aller beste er at den er så overveldende positiv!
Anmeldelsen er ikke publisert på nettet, så vidt jeg kan se, men det må være lov å sakse og referere høydepunktene her på bloggen?
”Her finner man lett tråden, og det er vanskelig å legge fra seg boka når man først har begynt” står det. ”Landmark har vært dyktig til å skildre Maries følelsesliv”, ”… god fortellerevne og stadig overraskelser fra bygdas prominente og geistlige, gjør at boka er en flott start på en forhåpentligvis lang forfatterkarriere…”, ”… kan absolutt anbefales…”
Det står ikke noe negativt, annet enn at ”Fiktive stedsnavn gjør at historien kan virke litt fjern…”

tirsdag 28. april 2009

Anbefalte bøker







Lørdag figurerte jeg i spaltene hos Oppland arbeiderblad igjen. Denne gangen var jeg bedt om å anbefale tre bøker, i den faste spalten de har i lørdagsutgaven sin.
Anbefale bøker er jo noe jeg gjør stadig vekk, siden jeg jobber som bibliotekar, så det var en oppgave jeg kunne ta på relativt strak arm.

Jeg valgte følgende tre bøker, og her kan dere se hva jeg skrev om de tre:

"Drama med Hilde" av Vigdis Hjorth. Boka handler om dramalærer Hilde, som er altfor opptatt av hvordan hun virker på omgivelsene og hvordan andre oppfatter henne. Det oppstår stadig humoristiske situasjoner på grunn av dette. Boka anbefales fordi den er morsom, samtidig som den er alvorlig og tragisk.

"Utakk" av Per Knutsen. Ulrik Bratt Jensen, enkemann på 80 år, vil så gjerne være et godt menneske. Dessverre blir hans gode hensikter stadig misforstått, og til slutt går det helt galt. Boka er formet som et brev fra Ulrik Bratt Jensen til en advokat. I brevet forklarer han seg om hvordan ting har foregått. Anbefales fordi den er både morsom og tankevekkende.

"Arsenikktårnet" av Anne B. Ragde. Dette er en slektskrønike, om tre generasjoner kvinner. Anbefales fordi den er velskrevet og engasjerende; noe av det beste Ragde har skrevet.

tirsdag 21. april 2009

Leserreaksjoner III - 1 stk forsentkomming



På en måte er jeg fristet til å gjøre rede for en etter en av alle tilbakemeldingene jeg har fått, men jeg får helst lage en slik logg et annet sted – ellers blir dere kvalme av selvskrytet mitt. Men de mest spektakulære meldingene må jeg få lov til å fortelle om!
I dag fikk jeg melding fra Guro (hun synes ikke det er nødvendig å anonymisere hvem jeg snakker om) og hun fortalte meg at nå har jeg ikke bare forårsaket svidde poteter, men også 1 stk forsentkomming på jobb!
Guro skrev:
"Jeg leste boka di i ett jafs siste natta før påskeferien og glemte å sette på vekkeklokka - så du har en stk forsentkomming på samvittigheten også :)"
Hun mener antakelig siste natta før påskeferiens SLUTT – antar jeg. (Korriger meg Guro, hvis jeg tar feil.)(Det er ikke alltid jeg får fire jeg heller, når jeg legger sammen to og to…)

I går var jeg inne på Norli på Hønefoss-senteret – KUBEN, heter det nå! Jeg var ikke der for å snoke, altså! Jeg skulle finne noe til å gi bort i gave til et veldig viktig bursdagsbarn, og da er bokhandelen et helt naturlig sted å oppsøke.
Da jeg sto ved kassen for å betale, var det en av de ansatte som sa til meg (jeg kjenner henne litt fra før): ”Vi har solgt en del av boka di!”
Jeg ble jo glad for beskjeden, og sa at ærlig talt hadde jeg vært litt usikker på om de hadde tatt inn boka enda, men da viste hun meg hvor boka sto utstilt – to steder, faktisk. Både under ”Nyheter” og et annet sted, vet ikke om det var under en spesiell ”overskrift”.

Jeg fikk ellers en kjapp melding fra forlaget i dag om at de har lagt ut en bannerreklame på www.bokstaver.no.
Den var snasen! Jeg lurer på om det er et banner de har betalt noe for? Ser det ikke dyrt ut, da?

Så må jeg fortelle at boka er på reserveringstoppen ved Jevnaker folkebibliotek.
http://www.jevnaker.folkebibl.no/kikkhullet/kikkres.html
Tenk å havne i det selskapet – på samme liste som Stieg Larsson, Frid Ingulstad og Snåsamannen! – og JEG står til alt overmål øverst!

Nå kjenner jeg at jeg nesten blir litt uggen av selvskrytet, så jeg stopper her for denne gangen.

lørdag 18. april 2009

Er jeg modig?



Det er en ting jeg har tenkt på i det siste – nemlig en kommentar jeg fikk da det ble kjent at jeg skulle gi ut bok. ”Du er jammen modig!” var det noen som sa. (Noen er kanskje 2-4 stykker, jeg husker ikke eksakt – men det var flere enn en person.)
Hva er det som er så modig ved å gi ut en roman? Er jeg en modig person, fordi jeg har skrevet og utgitt en roman? Hva mente personene med denne kommentaren?

Jeg antar at de som kom med kommentaren mener at jeg UTLEVERER meg selv gjennom det jeg skriver, og det regnes som modig.
Til en viss (bitteliten) grad kan jeg vel si at jeg har utlevert meg selv gjennom det jeg har skrevet i ”Vårløsning”, men hva som er MINE tanker og følelser av den totale mengden tanker og følelser som florerer i boka, det kan da ingen finne ut av?
Noen tror kanskje at en av personene i boka er meg – og det kan være nærliggende å tro at det i så fall er Marie, hovedpersonen.
Det kan jeg si helt klart: Ingen av personene i boka er meg.

Meninger som kommer fram på og mellom linjene i boka, er ikke mine meninger. Når man leser boka mi, kan man for eksempel tro at jeg hater både prester og korsang, noe som slett ikke er tilfelle!

Artikkelen i Oppland arbeiderblad er delvis lagt ut på nettet. Det er bare bilde og ingress som ligger der, men det er da noe du kan ta en titt på:
http://www.oa.no/kultur/article4264583.ece

mandag 13. april 2009

Påskeslutt

Påsken er slutt og våren er her. Snøen har krympet betydelig i løpet av påskedagene – mildt regn avvekslende med intenst solskinn har tært hardt på det som lå igjen av snøhauger i hagen og rundt huset vårt.
Hestehov og blåveis er observert i de luneste skråningene, og i dag har vi kostet vekk grus fra veien utenfor huset. Ah!

Selv om det har vært påske og ”verden har stått stille” har det kommet SMS-er og e-post fra folk som har lest boka mi. Meldingene har nesten utelukkende vært positive og vært til stor glede og oppmuntring for meg. Tusen takk, alle sammen! :-)

Langfredag møtte jeg en journalist fra Oppland arbeiderblad. Vi hadde avtalt før påskehøytiden tok til, at vi skulle møtes langfredag på Bruflat i Etnedal. Vi slo av en prat ved bensinstasjonen, der det var mer biler og folk enn ellers i året, og han tok noen bilder av meg og boka mi, med Bruflat og kirka i bakgrunnen. Han var selvfølgelig interessert i å finne ”Etnedals-vinklingen” på artikkelen han skulle lage. Var jeg inspirert av Sigurd Lybeck og hans Bustenskjold-fortellinger, kanskje?

I dag fikk jeg SMS fra en journalist i Østlendingen. Han sendte meg også en e-post med spørsmål, som jeg har besvart etter beste evne. Denne journalisten ville ha ”Nord-Østerdal-vinklingen” – de fire årene jeg bodde i Alvdal, i hvilken grad har de inspirert meg til historiene i boka?

Vi får se om artiklene kommer på nett – så vi får studert dem. Det er alltid spennende å se hvordan journalistene vinkler sakene og ordlegger seg.

At boka nå er ute, og jeg har fått mange fine tilbakemeldinger – det er berusende. Men nå begynner hverdagen igjen, og jeg må sørge for å ha beina på jorda og konsentrere meg om jobben min.
Men: Jeg fortsetter å streve med ideene mine – vær trygg! Både i går og i dag har jeg sittet og finpusset på bok nummer to fra Svaldal-universet. Arbeidstittelen er ”Lystløgneren”, og jeg ser ikke bort fra at det kan bli den endelige tittelen også… Jeg håper at det blir bok av dette også til slutt!

mandag 6. april 2009

Pressedekning II

I dag er det blitt mandag 6. april og Ringerikes blad trykket intervju med meg i dag. Artikkelen ligger også ute på nettet:
http://www.ringblad.no/nyheter/article4246516.ece
Jeg har også oppdaget at artikkelen i Hadeland er publisert på nett:
http://www.hadeland.net/kulturnytt/article4246184.ece

I går fikk jeg tilbakemelding fra en slektning på over 80 år som lot seg oppsluke av historiene i boka mi. Det er visstnok årevis siden hun har lest ei hel bok, så dette er nok en kompliment som gjør meg glad og stolt. :-)

lørdag 4. april 2009

Pressedekning



I går trykket avisa Hadeland et intervju med meg, det samme gjorde avisa Valdres. Valdres pleier ikke å legge så mye av avisas innhold ut på nettet, men akkurat denne artikkelen har de lagt ut:
http://www.avisa-valdres.no/artikkel.asp?Artid=286499

Hadeland har ikke lagt ut sin artikkel på nettet, men den var også en positiv og velskrevet.
Jeg har blitt intervjuet av Ringerikes blad også, og nøye fotografert av en ekte fotograf, men den artikkelen kommer nok ikke på trykk før neste uke.

Jeg har vært en del i avisa før, som biblioteksjef og fronter av biblioteknyheter, så det kjennes ikke så veldig spesielt eller rart å se bilde av seg selv på trykk. Men jeg er alltid spent på hva journalistene skriver - hvordan vinkler de stoffet, har de misforstått noe?
Journalisten i Hadeland skrev blant annet at jeg har lest mer enn de fleste, og nå har jeg også skrevet bok. Jeg vil bare understreke at jeg aldri har skrytt av å ha lest så mye mer enn andre. Jeg har alltid lest mye, men jeg legger jo merke til at det er mange venner og bekjente, og også mange av kundene mine på biblioteket som leser mer!
Og når sant skal sies: Etter at jeg begynte å skrive for alvor (høsten 2006) har jeg lest ganske mye mindre enn før. Det har ikke blitt tid til så mye lesing, rett og slett. Jeg pleier å lese på senga. Jeg legger meg tidlig og kjenner at jeg roer meg så godt med ei god bok i hendene. Da rekker jeg noen sider før jeg blir skikkelig søvnig.

torsdag 2. april 2009

Leserreaksjoner II - Svidde poteter


I dag fikk jeg en veldig hyggelig leser-reaksjon, i form av en leser som var så fornøyd med boka at hun anbefalte den til flere av sine kolleger i en masseutsendt e-post. I e-posten kommer det fram at tidspunktene hun kunne lese på i en travel hverdag, var mens hun laget mat og etter at barna hadde lagt seg. Hun hadde visstnok blitt såpass oppslukt av historien, at hun hadde greid å svi de kokte potetene!
På en måte er det jo leit at mat blir ødelagt på grunn av boka mi, men jeg klarer ikke annet enn å smile!
Jeg mener – det tar litt tid å svi kokte poteter? Eller gjør det ikke det? Hvis man koker i mikrobølgeovnen for eksempel, som jeg aldri gjør, eller hvis man fosskoker i kjele med lokket av - da vil det jo koke tørt ganske fort?
Dette ga meg noe å tenke på – hvor bortreist var egentlig denne leseren på en skala fra en til ti?
Nei, den slags grubling må vel kalles en digresjon. Leseren var veldig godt fornøyd. PUNKTUM.
Hun sier også at hun gleder seg til neste bok.

En annen leser melder at hun satt oppe til ett i natt, for å lese ferdig. Jeg kjenner henne, så jeg vet at ett ikke er spesielt utagerende, men likevel. Resten av e-posten hennes fikk meg til å forstå at også hun var blitt temmelig hekta. Og – guess what? – hun ønsket seg også en fortsettelse!

I går ble jeg intervjuet av to aviser – Hadeland – som skal ha stjerne og kryss i margen fordi de var først ute! – og Valdres. I dag ble jeg intervjuet av Ringerikes blad. Hvis de legger ut artiklene sine på nettet (Valdres gjør det ikke, det er temmelig sikkert), så skal jeg legge ut link her på bloggen etter hvert.
Nå har jeg nettopp sendt mase-mail til Oppland arbeiderblad, Arbeidets Rett, Østlendingen og Nationen. OA er opplagt – jeg kommer fra Valdres, som ligger i Oppland, og arbeider i Jevnaker som er i Oppland. (Hadeland skriver jo om meg, jeg har aldri bodd på Hadeland!) AR og Østlendingen har jeg kontaktet på grunn av at jeg bodde i Alvdal i Nord-Østerdal fra 1990 til 1994. Innbilsk som jeg er, tror jeg at det enda er noen mennesker der oppe som husker meg… Vel, det er lov å prøve seg!
Nationen har jeg kontaktet fordi jeg mener at romanen min kan sies å ha en distriktspolitisk undertone. Eller hva mener dere som har lest boka? Virker det ikke som om jeg prøver å si at det er mulig å leve det gode liv på landet?

tirsdag 31. mars 2009

De første leserreaksjonene



Der jeg var til stede da kjøpere pakket opp og kikket på boka, var det flere som berømmet utseendet, tykkelse, papirkvalitet. De leste bakpå (den såkalte ”vaskeseddelen”) og syntes det virket som boka kom til å bli spennende å lese.
Det er også gledelig å oppleve at noen som ikke har fått spørsmål om å kjøpe, som nå ser kolleger går og vifter med boka, får lyst til å kjøpe de også, og etterbestiller fra meg. Jeg kjøpte nemlig noen få eksemplar ekstra, men nå er de snart borte alle sammen! (JUHU!)
(Til deg som fortviler fordi du ikke fikk bestilt: Det er fortsatt muligheter. Du kan låne på biblioteket, kjøpe i din lokale bokhandel eller på nett: http://www.publicabok.no i stedet!)

Det er mange som forteller meg at de har lagt boka til side, og SPARER den til påske. De gleder seg til å lese den, og vil altså spare den til påska, som er lesetid for mange. Høres ut som en genial plan.

Jeg har også fått tilbakemelding fra ei som har lest hele boka. Hun fikk den i posten lørdag, og i går kveld fikk jeg SMS fra henne der hun skrev at hun var ferdig. Hun syntes boka var spennende, og hun ville vite om jeg hadde mer på lager. Vil det komme en oppfølger? Jeg svarte at jeg har skrevet to fortsettelser, og kanskje de blir utgitt. Leseren skrev at i så fall vil hun allerede nå settes opp på salgslista!

Noen lar seg engasjere av oppførselen til enkelte personer i boka. De har for eksempel irritert seg over Britt, og Marie også. Jeg synes det er et godt tegn; det betyr at man tror på personene, at de oppleves som virkelige.

Er det noen som har flere reaksjoner de vil dele? Sleng på en kommentar! Det trenger ikke være ros; det er kanskje mer å lære av ris.

lørdag 28. mars 2009

Boka distribueres



I dag, lørdag 28. mars har jeg fått et par SMS fra venner av meg som har fått boka i postkassa.
Jeg har også fått hentelapp på to pakker fra postkontoret mitt - det er en hel mengde eksemplarer jeg skal overbringe selv - alle de som bor i nærheten av meg, og som enten jeg eller mannen min jobber sammen med.

Før helga fikk jeg beskjed fra forlaget om at de har sendt anmeldereksemplar til en del aviser, og jeg er bedt om å ta personlig kontakt med dem i neste uke en gang, for å forsikre meg om at boka er kommet vel fram til redaksjonen og "mase" på dem for å få dem til å skrive om boka og/eller meg.
Publica bok har også kontaktet en hel del bokhandlere.

Nå kribler det skikkelig av spenning...
Hvordan blir "barnet mitt" tatt imot? Jeg er ikke så opptatt av salgstall, for det regner jeg med skal bli ganske beskjedent - jeg er debutant, utgitt på et lite kjent forlag, så da kan man ikke forvente for mye. Jeg er mest opptatt av hva leserne synes, og om de kommer til å gi meg noen tilbakemeldinger.
Jeg er i en læringsfase og det er sikkert mange lesere som kan gi meg noen tips om hva jeg har gjort bra og dårlig i "Vårløsning". Er noen av leserne mine inne på bloggen, så legg gjerne på en kommentar!

onsdag 25. mars 2009

Boka er født!



I dag mottok jeg et eksemplar av boka mi, sammen med et hyggelig brev fra forlaget. De gratulerer meg og virker fornøyd med resultatet, og det er sannelig jeg også!
Omslagsbildet (som jeg selv har fotografert) ble litt annerledes i fargene enn jeg hadde tenkt – noe mørkere, ikke fullt så søt pastell – men det synes jeg er helt i orden. Slik signaliserer boka noe mer modent, som om det er litt mer ved boka enn bare ren underholdning og ”kliss”.

I et tidligere blogginnlegg kom jeg inn på hva jeg føler, nå som boka er ferdig og skal distribueres til de som har forhåndsbestilt. 
Det er bare et par timer siden jeg fikk boka i hånda, så det er kanskje ikke så rart om jeg ikke kjenner noe spesielt – for det gjør jeg ikke. Jeg er tankefjern og distre, men det er ikke noe nytt…
Kanskje det er noe med at ”fødselen” har vært så lang og seig, at nå som det er overstått, er jeg bare matt og utkjørt? Gleden kommer kanskje piplende etter hvert?
Det er også noe med at jeg fokuserer aller mest på øyeblikket da leserne får og møter boka, og de reaksjonene som eventuelt kommer etter det.
Jeg vil nok bli lei meg hvis noen omtaler boka i negative vendinger, men det verste vil være om boka blir ”tidd i hjel” – at jeg ikke får én eneste tilbakemelding, eller at avisene ikke nevner boka mi med ett ord.
Slik jeg kjenner lokalavisene mine, så forventer jeg store og fine oppslag. Jeg kan jo bli skuffet der?
Jeg prøver å være forberedt på alt. Mest sannsynlig blir boka omtalt i lokalavisene, og kanskje blir det litt etterspørsel, men jeg forventer ikke stort salg eller mye blest.

I ettermiddag sendte jeg e-post til forlaget og takket for boka. Jeg sendte også ei liste jeg har laget over bokhandlere, aviser og andre media som forlaget kan kontakte i forbindelse med salg og markedsføring. Jeg regner med at en del folk som kjenner meg eller vet hvem jeg er, kommer til å være nysgjerrig på hva jeg har ”kokt sammen”, men det er ikke sikkert de er så nysgjerrige at de vil kjøpe boka.
Jeg kommer til å donere to eksemplar til biblioteket jeg jobber i, slik at kundene mine kan få låne og lese, hvis de vil.

Folk som vil lese boka, men ikke har lyst til å kjøpe den, får gjøre som man ellers gjør: Gå til folkebiblioteket sitt og be om at de skaffer den.

Jeg ser at forlaget har lagt ut informasjon om boka på hjemmesida si:
Gå til Publica bok og ta en titt! 

Til dere som har forhåndsbestilt: Jeg håper boka snart er hos dere, og at leseropplevelsen blir bra!

torsdag 19. mars 2009

Slik gikk det til

Her oppsummerer jeg hvordan boka "Vårløsning" ble til:

Fra august 2006 til august 2007 hadde jeg permisjon fra jobben min. Det var ubeskrivelig godt. På generelt grunnlag vil jeg si at alle og enhver kunne trenge en slik solid pust i bakken minst en gang i livet. Har du økonomisk mulighet til noe slikt, så er det herved anbefalt! 

Et helt års ”lediggang” fikk jeg, da jeg kunne vie tiden min til barna og mannen min, litt gøyere husarbeid enn bare klesvask, oppvask, støvsuging og rydding (med venstre hånd og stressede skuldre…) – jeg tok opp igjen brødbaking, for eksempel. Jeg hadde tid til å trene eller skrive. Eller bare fantasere, filosofere, tenke og gruble. Jeg har hele tiden ment at jeg var havnet i en midtlivskrise på det tidspunktet. Jeg hadde behov for å tenke gjennom livet mitt, gjøre opp status og se om det var behov for en kursendring. Det sørgelige var at den hektiske hverdagen ga rett og slett ikke rom for slik tenking!

Planen min var å gå gjennom hele huset før jeg begynte å skrive. Ett og ett rom skulle ryddes og vaskes. Jeg tenkte at når hele huset var ”på stell”, så skulle jeg ha en god ro i meg, som gjorde det mulig å sette meg ned og komme i gang med skriving.
I september fant jeg ut at planen ikke holdt mål. Jeg måtte bare begynne å skrive, uansett hvordan huset så ut, ellers ville det ikke blitt noe av. Husarbeid blir man aldri ferdig med, noe du sikkert har erfart også. Innen man har vært gjennom alle rommene i et hus og fått dem i orden, er det rommet man startet med blitt rotete og møkkete igjen, så da burde man strengt tatt begynne på en ny runde. Jeg har aldri hatt støv på hjernen – det tror jeg heller ingen vil beskylde meg for! – men jeg forstår litt av mekanismen rundt hvordan man kan få det.
Jeg satte meg altså til ved PC-en, uansett om huset ikke var ”på stell”. Og da var jeg i gang med et pang!

Jeg har prøvd å skrive før også. Jeg kan huske at jeg klødde etter å skrive mange ganger da jeg enda var barn og ungdom, men jeg oppfattet situasjonen slik at jeg måtte vente. Hver gang jeg prøvde å lage noe, så kom det bare lite ut av det, og det som kom virket temmelig uinteressant og middelmådig. Så jeg mente at jeg burde vente til jeg hadde mer å skrive om. Jeg har ganske sterk fokus på innhold og handling, og har ikke interesse av bare å bygge opp en tekst ut fra litterære øvelser eller finurligheter. Mine tekster må handle om noe.
I 1995-96 tok jeg et skrivekurs kalt ”Skrivekurs for skrivelystne” som brevkurs. Før jeg tok kurset trodde jeg om meg selv at mitt største problem i forhold til skriving var at jeg ikke hadde noe å skrive om, men var flink i grammatikk og språk, at jeg var god litterært sett. I løpet av kurset fikk jeg forståelse av at det var faktisk heller omvendt: Jeg hadde mye å skrive om, men jeg var ikke så flink språklig eller litterært som jeg hadde hatt en formening om.

Jeg ser for meg skriveprosessen som delt i minst to deler. Det er en kreativ prosess, der teksten eller råmaterialet skapes, og etterpå er det en kritisk, vurderende, finflikkende prosess. Den kreative prosessen har vist seg å være den lette for meg. Det bare renner ut, stort sett. Men for at teksten skal bli virkelig bra, må jeg jobbe lenge og mye med flikking. Mer enn jeg trodde at jeg skulle behøve, noen gang. Stryke, endre, endre ordstilling, finne andre ord. Du vet sikkert hva jeg tenker på. Den kreative prosessen er den morsomme delen av jobben, mens den andre kan bli møysommelig og kjedelig.
Etter hvert som jeg får mer erfaring, håper jeg at jeg kan bli bedre i selve den kreative prosessen, slik at jeg allerede ”ved fødselen” klarer å unngå de verste språklige eller litterære tabbene. (Kassering ved kilden, hvis dere har vært borte i arkivlære noen gang!) Men uansett må en nok være innstilt på å jobbe hardt og mye med flikking og finpuss. Om og om igjen, x antall ganger. Til slutt er teksten såpass at man kan vise den fram. Kanskje man da får konsulenthjelp til å se enda mer av hva man kan rette opp og forbedre. 

Når det gjelder den kreative prosessen mener jeg selv at jeg bruker mye intuisjon når jeg skaper. Klaus Hagerup fortalte en gang noe sånt som at å skrive for ham, var ganske likt det å lese. Han satt og skrev, og hva som skulle skje på neste side, det var like overraskende for ham, som om han hadde vært en leser av boka. Den samme følelsen har jeg. Ikke hele tiden, men innimellom.
Anne Karin Elstad sa en gang noe om at for henne var det viktig å ha personer i boka som levde. For da ble de som virkelige mennesker for henne, og handlingen skred fram som en følge av hva disse personene tenkte, opplevde og gjorde. Dette kjenner jeg meg også igjen i.
Det er derfor man kan bli overrasket mens man sitter og skriver. Personene man skriver om har egne liv, og de gjør egne valg og går egne veier. Selvfølgelig er det jeg som forfatter som finner på alt og faktisk bestemmer til syvende og sist, men det må føles naturlig at hovedpersonene oppfører seg som de gjør, og da kan jeg som forfatter ikke forutse alt som skjer, slik jeg tenker.

Da jeg skrev den første romanen min hadde jeg i utgangspunktet bestemt bare et par-tre ting. Boka skulle bli en kjærlighetsroman, og handlingen skulle legges til moderne bygdemiljø. Jeg hadde bestemt at hovedpersonen skulle hete Marie, og historien skulle starte med at hun flyttet ut fra byen for å bosette seg i ei bygd hvor hun ikke kjente noen fra før. Slik ble første kapittel til – jeg bare begynte med begynnelsen. Og så måtte jeg fortsette å skrive, for å se hvordan det gikk, for det fikk jeg ikke til å planlegge. Det var som om Marie og de andre hovedpersonene i boka ville bestemme selv. Jeg skrev fra a til å – logisk og kronologisk ble handlingen til, og i løpet av to-tre måneder var hele romanen ferdig. Det vil si – ferdig var den ikke, men det skjønte jeg ikke da. I ettertid har jeg bearbeidet manuset utallige ganger, mange passasjer er slettet, andre har kommet til. Og særlig er det småting som er endret, for å få språket så variert og lettflytende som mulig. Selve komposisjonen, i grunntrekkene, står akkurat som i den første versjonen jeg lagde.
Førsteutkastet til romanen ble klar til jul i 2006, i mars 2009 ble boka utgitt, så det tok drøye to år fra jeg hadde råteksten ferdig, til boka forelå ferdig trykt. Akkurat nå synes jeg ikke det virker så håpløst, men gjett om jeg har vært frustrert mange ganger underveis.

Akkurat denne romanen har ikke vært sendt til så mange ulike forlag, men jeg skrev også ei barnebok og en novellesamling for voksne som jeg sendte hit og dit. (Vi kan godt si i hytt og pine!) Jeg forsto etter hvert at det å ”bli antatt” av et forlag var noe som hang høyt og smakte surt, for å si det slik. (Litt bittert). Jeg hadde nesten bestemt meg for å kjøpe en utgivelse (betale trykking av et passelig lite opplag selv), for å komme i gang. Det virket håpløst å bli oppdaget og få plassert seg i startgropa. Så lenge jeg ikke fikk møte noen lesere, kom jeg ingen vei, slik jeg så det.
Som et siste forsøk sendte jeg manuset til Commentum forlag, som jeg hadde funnet hjemmesiden til på nettet. Jeg syntes det de skrev der, rettet mot personer som mente de hadde ”en forfatter i magen”, var klokt. Det traff meg, som om de kommuniserte direkte til meg. Commentum tar imot manus på e-post, (de vil vel helst ha det på den måten!) noe som jeg virkelig vet å sette pris på. Manuset kommer dermed fort fram til forlaget, og det koster ingenting i papir, blekk eller porto.
Fra Commentum fikk jeg for første gang en positiv tilbakemelding. De ville ikke gi ut boka mi, men de syntes jeg hadde et godt og variert språk. De stilte nok særlig spørsmål ved handlingen, mente at den var for lite fengende, og det at jeg var debutant gjorde at de ikke ville satse på meg. Men Commentum har et forlag de samarbeider med, som heter Publica bok, og Commentum foreslo å sende manuset mitt over dit, for å høre om de kunne tenke seg å gå for en utgivelse av boka. Da de viste tommelen opp og ville gi ut boka mi, svevde jeg nesten av lykke! Den gladmeldingen fikk jeg 4. september 2008.
Publica er et lavkostnadsforlag, noe som innebærer at forfatteren må bidra til salg og markedsføring av boka som gis ut. Før forlaget i det hele tatt hadde kommet med konsulenthjelp, måtte jeg selge 100 eksemplarer i forhåndssalg. Først hadde jeg mest lyst til å kjøpe de 100 eksemplarene selv, men så fant jeg ut at det kunne jo være moro å prøve om boka var salgbar, selv før den forelå ferdig. Jeg sendte brev og e-post til venner og bekjente, nåværende og tidligere kolleger, og jeg greide å nå målet nokså eksakt på antallet.
Jeg var helt overveldet over responsen – jeg fikk så mange positive og hyggelige tilbakemeldinger – mer enn jeg hadde våget å håpe - og det satte jeg veldig stor pris på!

Da jeg hadde underskrevet kontrakten, fikk jeg ca en måned på meg til å gå gjennom manuset enda en gang og gjøre det så bra jeg klarte. Så tok det ca en måned, da manuset var hos konsulenten i forlaget, og så kom første korrektur tilbake.

Det gjorde vondt-
Jeg var forberedt på at det kunne føles ubehagelig å få kommentarer, rettelser og kritikk, men jeg var slett ikke forberedt på det sjokket som kom. Manuset har hele tiden gått mellom forlaget og meg som tekstfil, nærmere bestemt en Word-fil. Konsulentens rettelser og anmerkninger går hele tiden tydelig fram, så prosessen er ryddig nok. Likevel føltes det som et overgrep slik konsulenten hadde satt inn, slettet, markert og gjort en hel mengde rettelser inne i teksten min. Jeg ble fornærmet, lei meg, sint. Det var ikke helt enkelt å forholde seg saklig og konstruktivt, men jeg greide å roe meg og holde fokus på det som var viktig. Både konsulenten og jeg arbeider med samme mål for øye, nemlig at boka skal bli best mulig, og det må jeg alltid huske på. 
Første korrektur kom tilbake til meg i starten av desember. For dere som har barn, så vet dere at desember er en måned med mye aktivitet, mange forventninger som må innfris, om hva som skal foregå av julegaveinnkjøp, planlegging av selskapeligheter, vasking og pynting av hus, juleforberedelser ellers i form av kakebaking og juleverksted. Det ble en slitsom desember for min del, da jeg fikk jobben med manuskorrektur i tillegg. Jeg hadde mest lyst til å bli ferdig med gjennomgangen av manuset før jul, men måtte gi meg på det etter å ha sittet i to helger, 10 og 12 timers arbeidsdager, og enda ikke var kommet i mål. 
Vi hadde leid hytte i romjula, og bærbar PC og manus ble med dit. Det var en stor jobb å gå gjennom manus i denne slags duellen med konsulenten. Det var mye å endre og rette, mange valg som måtte tas, ting som måtte vurderes opp mot hverandre og mye å tenke over. Jeg ønsket at manuset fremdeles skulle føles som MITT, så det ble nødvendig for meg å fjerne spor etter det meste av det konsulenten hadde satt inn av forslag. Der hun hadde foreslått et annet ord enn det jeg hadde brukt, for å få variasjon i teksten, fant jeg et tredje, fordi jeg ville at alt skulle være MITT. Selv der hun hadde foreslått glimrende ord og vendinger, strøk jeg og satte inn mitt eget. Hun hadde for eksempel foreslått at presten ”buldret” fra talerstolen – et dramatisk uttrykk jeg likte – men jeg fant på min egen vending likevel, noe med at ”han satte i med stor patos.” Slett ikke så elegant, men jeg ville ikke ha andres ord og uttrykk i mitt manus. Kanskje barnslig holdning, men jeg vil vite den dagen jeg står der med boka i hånda, at det er mitt produkt, skapt av meg. Jeg har fått god hjelp til å gjøre boka ferdig, og er takknemlig for det, men det er fremdeles mitt verk.

Da jeg sendte 1. korrektur i retur tok det omtrent en måned før jeg hørte fra forlaget igjen, da var det 2. korrektur som skulle behandles. 
Jeg gjorde jobben fort og greit denne gangen, da det var betraktelig mindre å henge seg opp i.
Siden var det også en 3. korrektur, som var enda lettere jobb.
Neste trinn i prosessen var at boka ble sendt til "ombrekking" hos den grafiske avdelingen i forlaget. Etter ombrekking fikk jeg tilsendt pdf-fil som viste "omslag og materie" som det heter, der materien er selve innholdet i boka. All teksten er da blitt satt slik at den skal passe inn på boksidene, med rett høyre og venstre-marg. Dette frambringer en mengde orddelinger, som jeg selvfølgelig - urutinert som jeg er - hengte meg opp i. Jeg satt mange timer en lørdag og søndag og skrev opp ei liste på 17 sider med orddelinger jeg mente måtte gjøres noe med.
Bortkastet arbeid, skulle det vise seg…
Den kvelden tok jeg en titt i boka jeg akkurat da holdt på å lese, og oppdaget til min store overraskelse at vanlige bøker er fulle av slike orddelinger, og at man som leser knapt legger merke til det. Siden øynene hele tiden er i bevegelse fra ei linje til neste, tenker man ikke over at ordene er delt med bindestrek.
Dagen etter sendte jeg en ny e-post til forlaget og sa at jeg angret alle rettelsene jeg hadde sendt. Så gikk jeg gjennom manuset en gang til og resultatet denne gangen ble en mye kortere liste.

Det gikk to uker før jeg fikk se materie og omslag igjen, etter at rettelsene var gjort. Denne gangen fant jeg bare tre småfeil som jeg faktisk var villig til å la gå, om så var - for nå kjente jeg meg nærmest utmattet av å vente og lengte etter at boka skulle bli klar. 
Feilene ble rettet og boka ble sendt trykkeriet på mandag.

Hva føler jeg egentlig, nå som utgivelsen er så nær forestående? Det skal jeg skrive om en annen dag.




onsdag 18. mars 2009

Boka mi er snart klar!

I dag har jeg fått vite at boka mi, ”Vårløsning”, ble sendt til trykkeriet på mandag (16.03. 2009). Endelig!
Nå er det bare å vente et par uker (jeg er forberedt på at det kan ta enda litt lenger tid), så er boka ferdig (et opplag på 500 eksemplarer) og blir sendt fra trykkeriet.
Jeg håper at de 100 (ca) som har forhåndsbestilt boka får den til påske! Jeg håper også at alle som leser får en fin leseopplevelse…


I dag har jeg opprettet denne bloggen. Jeg bestemte meg for noen dager siden for at jeg skulle lage min egen blogg, men har sittet en stund i tenkeboksen og fundert over navn og andre valg som skal tas. 
En del av de opplagte navnene var opptatt, som ”Tenkeboksen” og ”Snakkebobla”. Tittelen jeg bestemte meg for (INTERSCRIBO) er latin og betyr på engelsk ”to write between”. 

Som jeg har skrevet ute i margen til høyre, så ønsker jeg å dele mine erfaringer omkring skrivearbeid, med andre som er ute i samme ærend, det vil si personer som har skrivekløe og som ønsker å gi ut bok/bøker.

Siden jeg begynte å lage tekster/manus med tanke på utgivelse, har jeg opplevd hvor lang og tung veien fra idé til ferdig produkt kan være. Jeg har omsider klart å få napp og skal gi ut bok, men det så lenge ut til at det kunne ”ta evigheter” eller aldri finne sted. Utålmodigheten har til tider vært uhyrlig. 
Å blogge er et godt plaster på såret i så henseende. Nå kan jeg publisere fort, og flere ganger om dagen. Utfordringen kan være å ikke bli for ivrig, men lese korrektur og se til at det man legger ut er lesbart og fornuftig, og kanskje ikke altfor følelsesladet?

Det blir bare et kort innlegg i dag, mest for å prøve hvordan systemet fungerer.