tirsdag 30. oktober 2012

Fortid eller nåtid – og hvilket fortellerperspektiv?

Mens jeg holder på med en tekst – enten jeg er i skapelsen eller redigeringen – kan det være fruktbart å eksperimentere litt med hvilken tid man skriver i, og hvor fortellerperspektivet ligger.



Jeg kan endre en tekst fra nåtid til fortid, eller omvendt.
Et eksempel:
«Hun fulgte en av de smale, men tydelige skogsstiene som førte ut mot havet.»
Setningen omgjort til nåtid blir:
«Hun følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»
Presens kan gi en større følelse av nærhet – av å stå i scenen, følge den helt tett, sammen med hovedpersonen.

Å skifte fortellerperspektiv kan også være med på å påvirke avstanden til handlingen, scenen, historien. Hvis jeg skifter til jeg-person i samme setning som over, vil den lyde:
«Jeg følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»
Kan du kjenne at du kom enda nærmere handlingen og hovedpersonen nå?

Det er ikke alltid nært passer best. Noen ganger er det bedre å stå et stykke unna og se det hele på avstand, med klargjørende perspektiv. Du bestemmer.