Men det er ikke slik at litteratur som har tatt lang tid å lage, automatisk blir bra. På samme måte som det ikke er automatikk i at mat blir god om det tar tid å lage den. (Forsøk å koke fårikål på for lav varme – det tar evigheter og resultatet smaker skosåler!)
Det er heller ikke slik at litteratur som er blitt til på kort tid, automatisk blir dårlig. Ofte når man er inspirert og har ånden over seg, går det fort å få ned noen sider tekst. Og det kan være veldig bra, det man fikk til, nettopp fordi man var ekte inspirert, hadde bra energi og trøkk.
Andre ganger, om man egentlig har litt skrivesperre, men likevel presser seg til å lage noe, kan det i sannhet ta tid å få ned et par sider, og det kan ofte bli uengasjert, tamt, dødt, flatt, krampaktig, seigt. Kanskje må hele greia kastes.
Men dette gjelder råteksten, selve skapelsesprosessen. Når det kommer til videre bearbeiding og finpuss, da tror jeg at man skal bruke en del tid. Legg vekk testen – la den gå litt i glemmeboka, så ser du den med friske øyne når du for eksempel etter noen måneder tar den fram igjen. Kanskje blir du flau over noe som du nå kan se er overfølsomt, klisjepreget, klønete formulert eller overdrevet, mens andre deler overrasker deg positivt. «Er det virkelig jeg som har skrevet det der? Nå er jeg imponert over meg selv!»
Det er også en fordel å la andre lese gjennom teksten og lete etter mangler og feil. Det er lett å se seg blind på sine egne formuleringer, særlig når man leser dem om og om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar