tirsdag 22. desember 2015

Et juleminne

Da jeg var liten feiret vi alltid julaften hos farmor, eller bestemor som vi kalte henne. Hun bodde på gården i huset ved siden av vårt. Bestemor var fra Sverige og der er det (eller var det i alle fall) vanlig at man skrev små vers på julegavene man ga bort, som hintet om innholdet i pakka. Jeg kan vagt huske at hun leste opp et slikt vers en gang, det var i tilfelle en gave pappa fikk, men verset er borte, og jeg tror ikke den slags var noe vi skattet særlig høyt den gangen, så hun droppet det. Dessverre. Det at man la omtanke og arbeid i gavene man ga bort, heller det enn store pengesummer, er noe vi godt kunne ha i mente i våre dager, da jula for mange holder på å miste både innhold og mening.

Hos bestemor var det alltid stilig og vakkert pyntet til jul, og skapte følelsen av høytid. Spesielle lenker og girlandere hadde sine faste plasser over døråpninger, eller over et spesielt bilde på veggen. På spisebordet hadde hun pyntet med en stor glassplate, eller kan det ha vært et speil, dekket med et tykt lag bomull. På bomullen var det strødd konfetti og der sto små nisser og engler, morsomt å se på mens man ventet på maten og følte spenningen krible i hele kroppen. Det var jo faktisk vanskelig å sitte i ro på julaften da man var liten!

Bestemor pleide å ha to juletrær, selvfølgelig hentet fra skogen på gården. Det ene var stort og sto i dagligstua; det var ikke bare til pynt, men til å gå rundt. Jeg husker mine første julaftener, da gikk vi alltid rundt juletreet og sang de kjente julesangene. Bestemor kunne alle versene og loste oss trygt gjennom, så vi klappet og bukket og neide på de riktige stedene. Etter hvert som vi ble eldre, vi barna ble ungdom og bestemor ble gammel, sluttet vi med gangen om juletreet. Det var litt synd.
Det andre treet var et lite et, som hun satte på et åttekantet bord i et hjørne i finstua. (Ja, bestemor hadde tre stuer: Dagligstue, finstue og spisestue.) Under og på bordet var det hun la alle pakkene.

Jeg husker spesielt én julegave jeg fikk av bestemor, jeg kan vel ha vært 4-5 år. Jeg og søsteren min fikk ofte det samme i gave, og denne jula fikk vi beskjed om at bestemors gaver til oss var for store til å ha under juletreet, så vi måtte ut i gangen og hente dem. Jeg husker at det var litt skrekkblandet, kanskje fordi bestemor så så lur ut. Jeg tror nesten jeg bare motvillig ville bli med ut for å se. I gangen var det iskaldt, og et klart, nesten skarpt lys fra lampa i taket. I kroken ved døra inn mot kjøkkenet sto det to små hekser! Bestemor hadde pakket inn det vi skulle få, slik at det så ut som to hekser! Jeg kan ikke huske eksakt hvordan de så ut, bortsett fra at de var laget av grått innpakningspapir. Kanskje hadde bestemor klipt i papiret i toppen, slik at det ble hår. Eller kanskje hadde hun klipt og limt på noe papir til skaut. Kanskje hadde hun tegnet på ansikt. Jeg husker ikke. Litt av et ”juleminne”, tenker vel du nå, hun husker jo ingenting, jo! Vel, jeg husker at de var hekser for meg, ekte hekser. Det er derfor jeg tror jeg var ganske liten da jeg fikk denne gaven. Og jeg husker forvirringen av å pakke opp og så var det ikke hekser likevel, men to spader. En lyseblå til søsteren min, og en rosa til meg.
Ble jeg glad for gaven? Ja, det er jeg ganske sikker på. Vi holdt jo på masse ute i snøen, så en egen liten spade kom nok godt med.


Nå bor det ingen i bestemorhuset, og om vinteren pleier vindusrutene å bli helt ugjennomsiktige av frostroser. Men det kraftige, likevel varme lyset er der i gangen, slik jeg husker det.

Det er rart å stå utenfor frostrosevinduet og forsøke å reise tilbake til barndommens jul. Vemodig, men også godt. Gode minner er en skatt. Jeg håper din jul i år blir fin, og blir til gode minner med tiden.

GOD JUL!

lørdag 12. desember 2015

Om å være seg selv nok

Dere kjenner sikkert uttrykket: "Å være seg selv nok". Man har ikke tid, overskudd eller interesse av å tenke eller bry seg om andre enn seg selv.
Bjørnstjerne Bjørnson har et sted skrevet: "Ensom - det er å være opptatt av seg og sitt".

I en hittil upublisert roman skriver jeg:
«Ensom og selvsentrert hører ofte sammen, hva som nå kommer først av de to. Blir man ensom, fordi man er selvsentrert, eller blir man selvsentrert, fordi man er ensom?»
Jeg har i perioder tenkt mye på dette. Vi kan syte og klage over at vi er ensomme, men er det bare de andres feil at det er slik? Hvis vi vender oss utover i stedet for innover, ser verden omkring oss og bryr oss om hvordan andre har det, glemmer oss selv en stund, er ikke det bra for oss? Gjør ikke det at vi føler oss mindre ensomme? Ikke minst når vi ser hva enkelte andre kan ha å slite med.


Til saken: Selvsentrert er et ord som er negativt ladd. Vi vil ikke ha det på oss, at vi er selvsentrerte, vil vi vel? I dag fikk jeg en vekker. Ei eldre dame som jeg treffer av og til er alltid så hyggelig mot meg. Hun spør ganske ofte om jeg ikke snart skal gi ut flere bøker; hun venter på det, sier hun, for de vil hun gjerne lese.
I dag fikk jeg helt tilfeldig vite av noen andre at denne dama skriver selv, dikt og små fortellinger. Hun er sikkert beskjeden, tenker at det hun holder på med er da ikke noe, hvorfor skal man snakke om det, liksom. Men jeg får nesten dårlig samvittighet nå, for at jeg aldri kom på å spørre: "Skriver du selv, kanskje?"

Jeg har blogget om det før: Vi trenger lesere, vi trenger publikum; alle kan ikke stå på scenen hele tiden. Hva er vitsen med å stå på scenen om ingen gidder se og høre på? De som skriver selv kan være et veldig viktig publikum, genuint interesserte lesere som vet å sette pris på godt håndverk. Jeg tror det er bra om vi av og til går ned fra scenen, setter oss i salen og følger med på hva de andre bidrar med. Jeg tror det er bra at vi heier på hverandre.

torsdag 12. november 2015

Utsetter utgivelse til 2016


Da er jeg gjennom rettelsene jeg noterte meg etter nøye gjennomlesning av papirutskriften av «Nydelig og en halv». Det jeg kjenner etter denne gjennomgangen, er at jeg ikke er helt fornøyd.
I enkelte partier er språket for slapt; det er for mange "omstendeligheter" og tomme småord. Jeg kjenner også at jeg er litt lei teksten akkurat nå, jeg ville mye heller brukt tiden til å skrive noe nytt... Jeg tørster faktisk etter å ha tid til å dykke ned i en kreativ prosess... Egentlig liker jeg den følelsen; det betyr at skrivekløen fortsatt lever.

Det er ikke sjelden at man blir trøtt og lei like før en utgivelse, og vurderingsevnen blir også sliten og kan svikte. Derfor tror jeg nå at jeg gjør lurt i å la teksten hvile, kanskje til etter jul. Så ta den fram igjen, jobbe meg gjennom hele boka en gang til med det for øyet at jeg skal stramme inn, forsøke å uttrykke meg enklere alle steder det er mulig. Etter gjennomgangen bør jeg ta enda en papirutskrift og lese korrektur forhåpentlig for siste gang. Først da tenker jeg boka er klar for utgivelse.

Det er jo ingenting som haster, bare jeg selv som setter håpefulle mål for meg selv. Det hadde vært gøy med en utgivelse i 2015, men da måtte jeg ha staket ut akkurat det målet mye tidligere.

torsdag 29. oktober 2015

Kanskje papirbok også?

I dag har jeg vært i kontakt med noen som har gitt meg håp om at «Nydelig og en halv» også kan realiseres som papirbok! Jeg har fått satt opp et regnestykke som ikke ble så galt; da har jeg spurt etter prisen på paperback, og i et (veldig) lite opplag.
Jeg kan få hjelp til å lage/tilpasse omslaget, slik at det passer på boka. Jeg vet allerede nå at jeg i alle fall et usikker på hvordan jeg tilpasser omslaget med rygg og alt, men innmaten i boka greier jeg sikkert å plundre til på et vis. For øvrig skal innmaten og eventuelt omslag leveres som PDF.

Jeg har puslet litt med baksida på boka i dag, i tillegg til at jeg er kommet ca halvveis i boka når det gjelder å taste inn rettelsene jeg har notert meg.

Jeg kommer til å sitte litt i tenkeboksen, men hvis jeg bestemmer meg for å trykke opp et lite opplag av boka, må jeg søke om ett ISBN til; alle utgaver av bøker skal ha eget ISBN, nemlig.

torsdag 22. oktober 2015

Har e-bøker en bakside?

I forbindelse med tildeling av ISBN fikk jeg beskjed (kanskje man til og med kan kalle det instruks?) om hvor dette nummeret skal settes på publikasjonen. Nummeret skal stå på baksiden av tittelbladet, nederst på baksiden av publikasjonen, og også på løst omslag, om publikasjonen har det.
Jeg vet nok hvor jeg skal plassere ISBN i boka mi, selv om e-bøker strengt tatt ikke har noen bakside?
Det er også vanlig å trykke vaskeseddel eller "teaser" på baksida av papirbøker. For ei e-bok tror jeg kanskje vaskeseddelen gjør mest nytte som noe som følger ved siden av. Du ser på bildet, leser hva boka handler om, og tar valget om hvorvidt du vil kjøpe boka eller ikke.
Selv er jeg litt tilbakeholden med å lese vaskesedler; jeg synes ofte de røper for mye. I tilfelle flere har det som jeg, vil jeg ikke trykke vaskeseddelen helt først i boka. Og helt bakerst er jo bare dumt; du har vel ingen nytte av å lese vaskeseddelen når du er ferdig med boka?

Siden sist har jeg lest og klusset meg gjennom hele manuset. Neste skritt er å sette seg ved PCen igjen og ta hånd om alle rettelsene jeg har notert meg underveis. Det er alt fra bittesmå feil, som tegnfeil, trykkfeil og tekst som har flytt altfor mye utover da jeg bokkjusterte teksten, til hele avsnitt jeg vil skrive om, eller bare kutte ut. Det er også enkelte ting jeg har notert at jeg skal gjøre research på, da jeg får en følelse av å være på tynn is eller rett og slett holder på å tråkke i salaten. De fleste av disse tingene har jeg nok sjekket før, men jeg vil sjekke igjen for å være helt sikker.

Jeg holder også på å lande på hvilken forside jeg skal velge. Vektige argument fra personer jeg stoler på, sammen med noe modning hos meg, gjør at jeg sannsynligvis velger bildet som følger denne bloggposten. Bildet er enkelt, fargene gir gode assosiasjoner (i alle fall for min del), bildet passer til det tittelen uttrykker, og det er en enkel symbolikk. Bildet forteller lite eller ingenting om selve handlingen i boka, men jeg tror de leserne som liker feelgood/kjærlighet, vil forstå utfra forsidebildet at det er en sånn type bok.

Jeg vet at flere av leserne mine ikke kommer til å lese e-bok. Derfor forsøker jeg å finne ut om det kan være noe norsk trykkeri som kan tilby print-on-demand. Hvis du vet om noen, vil jeg gjerne ha tips! Jeg kjenner til lulu.com, men ønsker meg altså et norsk alternativ, evnt nordisk.

torsdag 15. oktober 2015

Ting tar tid

Jeg har ikke kommet særlig mye videre siden sist, med språkvask og korrektur av «Nydelig og en halv». Det skjer litt for mye av andre ting på fridagene mine. Og på fritiden ellers (ettermiddager, kvelder, helger) er jeg nok ikke flink nok til å skyve annet unna. Jeg må prøve å være med strukturert framover, ellers er jeg redd jeg må utsette utgivelsen til neste år.
Ikke at utsettelser er så uvanlig i denne bransjen! Det hender bokprosjekt blir utsatt både ett og to år, eller på ubestemt tid, det har jeg sett mange eksempler på.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg puslet med å lage forside til boka. Jeg var ganske sikker på at jeg ville bruke bildet av Besseggen som det var, men var usikker på skrifttyper, farge og størrelse på skrift, og prøvde meg litt fram rundt det.
Men så viste jeg fram bildet til min eminente testleser, og hun likte ikke bildet. "Kjedelig", var den kontante dommen.
Derfor begynte jeg å grave i bildearkivet mitt, og laget et par andre utkast. De tre utkastene jeg da hadde, la jeg ut på forfattersiden jeg har på Facebook (du kan like den du også, den heter Forfatter Randi Landmark), og ba om innspill på hvilket bilde de likte best.
Innspillene jeg fikk gjorde meg ikke spesielt klokere. Konklusjonen jeg kan trekke er nok ganske enkelt at smaken er forskjellig. Her må jeg rett og slett bare stole på meg selv og hva jeg synes passer best til det boka handler om, og hvilken lesegruppe jeg vil appellere til.

søndag 4. oktober 2015

Hjemmesnekret forside

Se ut sånn?
Som noen kanskje har lagt merke til, har jeg øverst til høyre - der jeg har laget en utstilling av utgivelsene mine - lagt til et bilde av forsida til "Nydelig og en halv" under overskriften "kommer i 2015".
Det er ikke helt spikret enda hvordan jeg skal ha tittel og navnet mitt trykt på bildet, men jeg er ganske sikker på at bildet ser ut slik jeg vil ha det.

Bildet har jeg laget av et fotografi tatt med et dårlig kompaktkamera på en skoletur i september 1984. Jeg gikk da i tredje klasse på allmennfaglig studieretning som det het den gangen. (Men enda var det veldig vanlig å kalle det gymnaset...)
Jeg hadde ikke gått i fjellet på de traktene før, og da vi nærmet oss selve Besseggen kan jeg godt huske at jeg ikke trodde at det gikk an å gå opp der!
Bildet har jeg gjort noe med (har lagt på en maleriliknende overflate), slik at det blir litt kornete/utydelig, men for de som er kjent, ser man de to vannene med ulik farge på hver sin side av fjellet - Bessvatnet blått og Gjende grønt.
Eller kanskje slik?
Hvordan jeg rent praktisk har "lagt på" en maleriliknende overflate: Jeg tok bilde av det gamle fotografiet med mobilen min, slik at jeg har ei datafil å jobbe med. Siden har jeg brukt gratisprogrammet picmonkey som du finner på nettet. Det gir mange muligheter for å viderebehandle fotografiene dine - her er det bare å leke seg litt og finne ut hva alle de ulike valgene er til.

Og hva har Besseggen med boka mi å gjøre, lurer du kanskje på? Hovedpersonen Stine får hjelp fra sine tre gode venninner da hun ikke vil være singel lenger og går i gang med prosjektet «Finne kjæreste».
De tre venninnene har funnet sine menn via ulike metoder, og gir Stine råd i den anledning. Ragna møtte sin kjæreste i fjellet og ser på den norske fjellheimen som et sjekkeeldorado. Må prøves, mener Ragna. Derfor tar hun Stine med på en femdagers tur i Jotunheimen, hvor de blant annet går over Besseggen. Det blir kanskje ikke så mye sjekking som forventet på turen, men mye annen dramatikk...

Forsida på ei bok, hva og hvor mye betyr den egentlig?
Personlig legger jeg kanskje ikke så mye vekt på hvordan ei bok ser ut når jeg skal velge lesestoff, men jeg kan jo alltid si om jeg liker forsida eller ikke. Kjedelige, fargeløse, intetsigende omslag synes jeg ikke er å anbefale, men kanskje forsøker de å fortelle noe, som "Dette er en seriøs roman. Ikke noe å le av i denne, men mye å fundere over".
Kanskje handler det mest om å slå an en tone, gi en smakebit av stemning? Enkelte forsider kan raskt gi deg en forståelse av hva slags bok du har foran deg, mens andre forsider ikke gir så mye mening før etter at du er ferdig med boka.

Med tanke på at jeg skal gi ut e-bok, og at forsida stort sett vil ses gjengitt på skjerm, og oftest i et lite format, synes jeg det er viktigst at tittel og navnet mitt settes med tydelige, lettleste bokstaver. Jeg har jo lest noen e-bøker det siste året, og når jeg går inn i en oversikt for å se hva som er tilgjengelig for lån, tenker jeg over at her er det ganske mange forsider som ikke er egnet som e-bok-forside, nettopp fordi de blir så små og teksten på omslaget blir uleselig. Du kan selvfølgelig trykke på forsida og få den opp i et større format, men det er greit i hvert fall å kunne se tittelen uten å måtte anstrenge seg altfor mye.

Hva synes du om forside-forslaget mitt? Bærer det vel stort preg av å være hjemmesnekret? Gir bildet deg lyst til å titte nærmere på boka, eller stikk motsatt?

torsdag 24. september 2015

ISBN i boks og korrekturen går sin gang

Lesebriller er et godt og nødvendig
hjelpemiddel i min alder...
For et par blogginnlegg siden fortalte jeg at jeg søkte om å få tildelt ISBN til boka jeg skal gi ut som ebok. Allerede dagen etter fikk jeg svar, og ISBN for «Nydelig og en halv» er klart!
978-82-690151-0-2 er de magiske tallene.

I brevet fra ISBN-kontoret fikk jeg også informasjon om hvor ISBN skal gjengis på verket, og det var nyttig.
Jeg ble også informert om pliktavleveringen. Jeg kjenner godt til den fra før, og er glad for at det for meg som utgiver av e-bok, holder å sende bare én kopi av boka til Nasjonalbiblioteket.

Nå har jeg skrevet ut alle de 307 sidene og er godt i gang med den grundige korrekturen man må ta avslutningsvis før utgivelse. Det er mulig jeg skal ta enda en slik gjennomgang etter den jeg er midt oppi nå, men det bestemmer jeg meg for senere.

Jeg valgte å konvertere word-fila til pdf, etter først å ha blokkjustert teksten. Så skrev jeg ut slik at jeg får to sider per ark. Skriften blir liten, men det gir meg en "bokfølelse" å se teksten på den måten. Jeg får også et godt overblikk; jo større teksten er, jo mer nærsynt synes jeg at jeg ser på den.
Nå er jeg et sted i prosessen der jeg helst må se teksten litt på avstand. Det er selvfølgelig mest i overført betydning, men det kan faktisk hjelpe om det er en fysisk avstand også. Det nytter ikke å ligge med nesa nedi teksten nå, selv om jeg selvfølgelig skal ha et blikk for detaljene. Nå er det på en måte helhetsinntrykket som teller, samtidig som jeg er oppmerksom på at alle detaljene skal spille opp om ideen, den røde tråden, kort sagt helheten. Med det i mente kan man for eksempel finne småbiter man kan stryke.

Jeg finner en del å rette opp i, men ikke avskrekkende mye. Og det varierer hvor mye det er på hver side. Enkelte sider blir nå ganske fulle av merknader og overstrykninger, mens andre får passere uten at jeg finner noe å endre.

torsdag 17. september 2015

Mellom Camilla Läckberg og Jojo Moyes!

I dag fikk jeg se en statistikk over de mest populære e-bok-titlene i Opplandsbibliotekene denne sommeren.
Jeg må si det var overmåte overraskende og hyggelig å se at jeg havnet på 5. plass med Døden på skrivekurs, og i så godt selskap, da! Camilla Läckbergs Løvetemmeren på plassen over meg, og Jojo Moyes med Den ene pluss en på plassen under meg.

Dette var statistikk til å bli glad av!

onsdag 16. september 2015

Søknad om tildeling av ISBN-nummer

I dag har jeg sendt inn søknad til Nasjonalbiblioteket om å få tildelt ISBN-nummer til Nydelig og en halv.

Søknadsskjema fant jeg på nettet; det er ulike skjema for utgivere som har blitt tildelt ISBN før, og for utgivere som ikke har gitt ut noe før.
Her finner du skjema for nye utgivere: http://www.nb.no/baser/isbnforlag/isbnskjemany.html

Det var overraskende enkelt å fylle ut. Jeg må oppgi hvor mange utgivelser jeg har planer om de nærmeste årene, og jeg oppga 1-10.
Jeg måtte også oppgi tittel og forfatter på første planlagte utgivelse, samt utgivelsesdato. Jeg synes det er litt vanskelig å si hvor mye jobb som gjenstår før jeg er klar til utgivelse, men jeg tok sjansen på at jeg er klar til 1. desember i år.

søndag 13. september 2015

Konvertering til epub

Skjermdump av menyen i Calibre
Som nevnt i tidligere blogginnlegg skal jeg gi ut den neste romanen min som ebok. For å konvertere til epub-formatet hadde jeg først tenkt å hyre noen til å gjøre det for meg, men så ser jeg at flere mener dette er så enkelt at man kan gjøre det selv. Da må jeg jo bare prøve!

Etter råd fra en som har prøvd seg fram litt, har jeg lastet ned et gratisprogram fra nettet. Det heter Calibre og ser ut til å ha en grei brukerprofil. Programmet er lastet ned uten problemer, og det er mulig å velge norsk hjelpespråk.
Jeg har allerede forsøkt meg litt på konvertering, og jeg fant fort ut at .doc-filer ikke lar seg konvertere. Jeg har en gammel versjon av word og dermed er de aller fleste filene mine .doc-filer. Her må jeg enten oppgradere eller trikse og mikse litt, for .docx-filer går veldig greit.
Jeg har også forsøkt å konvertere en liten pdf-fil; det gikk også, men jeg synes det gikk mye saktere med pdf, og dette var bare snakk om et dokument på 1 side. Så best er det kanskje å gå via docx.
Det blir spennende å prøve å konvertere større dokumenter senere, og se om det tar "vinter og vår", eller om det også går ganske fort og smertefritt.

Den konverterte fila kan jeg enkelt sende fra Calibre til e-posten min, slik at jeg siden kan åpne epub-fila på mobil eller iPad og teste om fila ser grei ut.

Programmet kan også konvertere til en rekke andre filtyper, blant andre MOBI, som er formatet Kindle leser.

torsdag 10. september 2015

Ferdig med nok en nøye gjennomlesing av «Nydelig og en halv»

Nå er jeg akkurat ferdig med nok en nøye gjennomlesing av «Nydelig og en halv». Har kuttet litt, skrevet om her og der, rettet opp feil jeg oppdaget. Blant annet oppdaget jeg at to karakterer i boka plutselig skiftet navn underveis...
Neste skritt på veien blir å ta en utskrift. Å lese på papir fungerer for meg på den måten at jeg leser enda mer kritisk og nøye, og klarer å luke ut enda mer rusk i maskineriet.

Mens jeg leste gjennom nå, noterte jeg meg noen ting jeg må tenke gjennom og ta stilling til om jeg vil gjøre om. Jeg har det i bakhodet mens jeg leser på papir, så får vi se.
Hvis jeg ikke finner veldig mange feil ved neste gjennomlesing, begynner jeg å tenke på teksten som ferdig. Finner jeg veldig mange feil, blir jeg nok fristet til å legge teksten vekk noen uker, før jeg leser gjennom enda en gang.

Hvor mange ganger jeg har lest gjennom og luket? Det vet jeg ikke eksakt. Sikkert 10-20 ganger. Hver gang finner jeg noe å rette på, men det blir mindre for hver gang.
Jeg synes ikke man skal lese kritisk gjennom og plukke på teksten altfor mange ganger. Til slutt blir teksten loslitt og overarbeidet. Det gjelder å sette strek før man har ”gått for langt”, sette strek mens man enda har godhet for teksten man har skapt.


Siden jeg skal stå for publiseringen selv, får jeg ikke hjelp til å se teksten utenfra. Men de fleste skribenter greier å se teksten sin utenfra til en viss grad, og kan til en viss grad bedømme egen tekst objektivt – det er en treningssak. Og det er viktig med god tid, slik at man i perioder legger teksten helt vekk, får mulighet for å glemme den litt. Når man så tar teksten fram igjen, kan den oppleves som ny og frisk, og man kan få tanker a la: ”Har JEG skrevet dette!?”

Jeg kjenner at jeg svinger mellom tvil og tro på prosjektet. For det meste har jeg tro på at historien er fin, men av og til tenker jeg: ”Skal jeg virkelig gi ut dette? Tenk om jeg bedømmer helt feil, tenk om det er bare møl?” Det er vel noe av det viktigste og vanskeligste når man er alene om å skape, bedømme, finslipe og endelig sluttstille en tekst – evnen til å bevare troen på at dette har noe for seg, at dette er liv laga.

torsdag 27. august 2015

Nydelig og en halv

Endelig fridag igjen i dag. Jeg ordnet noen ærender i byen i dag tidlig, deretter var det klesvask og brødbaking, men etter formiddagsmat har jeg sittet og lest og rettet i «Nydelig og en halv.»
Tittelen er et uttrykk jeg har hørt eks-bridgemakkeren til mannen min bruke, typisk er det et han kan bruke etter å ha fått en dram eller et glass øl som har smakt ekstra godt; «Ah! Det var nydelig og en halv!»

En gang jeg hørte han brukte dette uttrykket, tenkte jeg at det der, det kunne jammen meg vært tittelen på ei bok. Fundere, fundere...
Og nå er det tittelen på ei bok jeg skal gi ut!

Det er Stine, hovedpersonen i boka, som kategoriserer; naboen hennes er så kjekk, helt "Herr perfekt" liksom, og når vennene hennes sier at «Å, han er skjønn! Hvorfor sjekker du ikke opp ham!», så avviser Stine det med «Han der? Han stiller nok dessverre i en klasse noen hakk over meg, han er "Nydelig og en halv", ikke sant, bare å glemme...»
Vel, det får vi jo se på.

Akkurat nå var det nydelig og halv med en dag ved tastaturet. Regnvær og gråvær utenfor vinduet mitt, helt perfekt skrivevær! Regn ute, men sol inne! :-)

torsdag 6. august 2015

Nok et nei – og nå er det nok

Dette er et utkast
til forside. Det kan være det
blir en "løkkeskriftroman"...
Så fikk jeg endelig konkluderende svar fra forlaget som satt med feelgoodromanen min.
Jeg purret dem to ganger før sommerferien, hadde nesten gitt opp å høre noe som helst fra dem, men så kom det et foreløpig svar mens jeg var bortreist på ferie: Forlaget hadde sett på manuset mitt, men ikke tatt noen avgjørelse enda. Da ventet jeg selvfølgelig litt til. Men i dag kom svaret, og det er nok en gang nei.
Forlaget skriver at manuset ikke dermed er uinteressant eller dårlig skrevet, det passer bare ikke i deres utgivelsesplan.

Greit nok. Denne gangen må jeg ha vært veldig forberedt på at svaret ble negativt, for jeg kjente skuffelsen bare som et lite blaff. Jeg hadde – før jeg sendte fra meg manuset denne gangen – bestemt meg for at dette er siste forlag jeg prøver det på. Manuset skal få se dagens lys, men uten ekstern ”fødselshjelp”. Og da blir det ebok.

Det er flere gode grunner til å gi ut selv:

Disse rundene med sende manus, vente på svar, kjenne håpet leve sitt lykkelige, korte liv, for så nok en gang å bli kvalt av et avslag. Disse rundene er så deprimerende, hvorfor skal jeg utsette meg selv for det, når jeg kan slippe?

Jeg er utålmodig. Rundene med forlagsvurderinger tar en liten evighet. Jeg føler at jeg ikke har tid til dette ”tullet”. Jeg vil se resultater.

Jeg kan også regne opp en tredje grunn: At jeg på denne måten får lov til å bestemme selv hvordan boka skal være. Det er vrient å være sin egen konsulent, men jeg har gjort det en gang før, og greier det nok igjen.

Da er det bare å sette i gang. Lese, rette, vaske. Og så få profesjonell hjelp til å konvertere til epub-format, for det har jeg bestemt meg for at skal gjøres skikkelig.

Boka skal hete Nydelig og en halv, og her er noen ord om handlingen:
Stine ser på seg selv først og fremst som karrierekvinne.
Selvfølgelig skal hun også ha mann og barn en dag, men det har ingen hast!
Men så fyller hun 35, på samme tid som hennes aller beste venninne gifter seg og dermed gjør Stine til den siste i gjengen som er singel. Med ett innser hun at hun ikke har all verdens tid; hun må finne en kjæreste straks! Heldigvis har hun venninner med gode råd om hvordan hun skal finne drømmemannen…

tirsdag 14. juli 2015

LAVSTATUSLITTERATUR

I dag kunne jeg lese i Aftenposten at underholdningslitteratur rettet mot kvinner har lav status; det kan være flaut å innrømme at man kjøper og leser såkalt "damelitteratur".
Artikkelen hevder forlagene satser på denne typen litteratur, likevel har den lav status.

Artikkelen kan du lese her: Flaut å kjøpe damelitteratur

Jeg lurer på hos hvem underholdningslitteraturen har lav status? Hos litteraturkritikerne, sikkert nok. Jeg tror også at en del forlag og forlagsfolk ser på underholdningslitteratur med et litt skjevt blikk.

Jeg har for lengst innsett at det jeg skriver - feelgoodromaner kanskje mest myntet på kvinnelige lesere, av mange anses som lavstatuslitteratur, og min oppfatning etter å ha fridd til ulike forlag gjennom noen år, er faktisk at forlagene IKKE satser på denne typen romaner.
Av et forlag fikk jeg til og med råd om ikke å flagge at jeg skrev underholdningslitteratur; han som ga meg rådet hadde fått piggene ut og stilte seg litt negativ til overhodet å lese det jeg sendte til vurdering, fordi jeg skrev i følgebrevet at jeg anså romanen som en underholdningsroman, men så hadde han begynt å lese og fant ut at det ikke var så verst, likevel.

Det er mulig definisjonen "damelitteratur" ikke helt passer til det jeg skriver. Det er vanskelig å sjangerplassere i underklassene av underholdningslitteratur, for de er mange. Artikkelen i Aftenposten tror jeg i hovedsak henviser til det jeg kaller "skjebneromaner", av andre kalt "løkkeskriftbøker" eller "lavendeleng-bøker", fordi de ofte er prydet av vakre omslag med kvinner stående i eller ved lavendelenger, eller viser grønne, gåtefulle hager bak et stakittgjerde, og tittel og forfatter er skrevet med store,
romantiske (?) løkkeskriftbokstaver.

Det jeg skriver, eller ønsker å skrive, er det jeg vil kalle feelgood. Jeg skriver ikke om så veldig store hemmeligheter, eller veldig dramatiske skjebner. Jeg liker å skrive om nokså allminnelige folk, skrive noe mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker å underholde, men kan også ha et alvorlig bakteppe eller undertoner som leserne kan se eller merke seg om de evner eller vil, og som kan gi dem noe å tenke over, noe å tygge på.

Det er mulig forlagene satser på det jeg kaller "skjebneromaner", men jeg vil hevde at de importerer mesteparten av dette fra utlandet. Norske forfattere som skriver underholdningslitteratur rettet mot kvinner, er det ikke mange av, hvis vi holder kriminallitteraturen utenfor dette "regnestykket". De fleste av de som skriver kvinneunderholdning, skriver serielitteratur; da tenker jeg på de uinnbundne bøkene, der det kommer en ny i serien annenhver måned. Lengden på boka, samt hvert kapittel i boka følger maler for hvor store/lange de kan være, og hver bok slutter med en cliffhanger, så man skal vente i spenning på neste nummer i serien.

Enkeltromaner innen underholdningssjangeren bærer seg ikke økonomisk, har jeg hørt forlagsfolk si.
Så at forlagene satser på underholdningslitteratur for kvinner, mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. De satser serier, eller de satser oversatt litteratur. De satser ikke på norske forfattere som skriver innen underholdningssjangeren, vil jeg påstå.
Jeg håper det skjer en endring her, at forlagene ser at velskrevne underholdningsromaner skrevet av norske forfattere, også er noe å satse på.

torsdag 25. juni 2015

TÅLMODIGHET

Nå har jeg et par-tre måneder - om ikke mer - holdt på med å lage en ny slutt på en kriminalroman jeg begynte på for leeeeenge siden, og egentlig mente meg ferdig med. Men så fikk jeg altså en tilbakemelding fra et forlag, som sa at romanen var velskrevet og spennende, unntatt slutten. Han som ga meg tilbakemeldingen mente jeg burde skrive en ny slutt.
Ved nærmere ettertanke syntes jeg han var inne på noe, og nå har jeg altså laget en alternativ slutt.
Det har tatt tid, det har gått veldig trått.
Med mulighet for konsentrert skriving bare en dag i uka, er det vanskelig å holde tråden. Jeg pleier ikke å planlegge i detalj hva jeg skal skrive, det meste kommer først når jeg sitter der og skriver.
Det er krevende i den forstand at jeg må være inni handlingen, være i stemningen, kjenne de impliserte tett på, og så skjer det som skjer, og oppgaven min blir "bare" å skrive det ned. Det oppleves som å være med i handlingen selv - nesten så man føler man må dukke om noen langer ut en ørefik over bordet! - og det er en veldig spennende måte å jobbe på. Men som sagt krever det at man har sammenhengen, har greid å dukke seg ned i plottet igjen, er på riktig sted og i riktig stemning. Det har ikke vært lett å få til når det kan gå en hel uke mellom hver gang.

Men nå har jeg altså fått ned noe jeg tror kan fungere. Nå lukker jeg den fila, lar den hvile og godgjøre seg over sommeren. Så skal jeg til høsten sy sammen slutten med resten av romanen, og kanskje prøver jeg den hos et annet forlag, eller kanskje bare publiserer jeg den selv som e-bok.

Jeg begynner nemlig å gå lei av å sende manus til forlag. For 10 uker siden sendte jeg et feelgood-manus til et forlag jeg ikke har sendt noe til før. Forlaget har en utgivelsesprofil jeg tror kan passe til det jeg lager. Og jeg kunne sende manuset med e-post, noe jeg synes er glimrende! (Kan ikke enda flere forlag åpne for det?)
Da jeg sendte manuset, fikk jeg en automatisk "Fraværende"-melding, der det sto at manus var mottatt, og jeg ville få svar innen 6-8 uker.
I forrige uke var det gått 9 uker, og jeg purret dem, spurte om de hadde fått anledning til å se på manuset jeg sendte. Fullstendig tyst.
I dag har jeg purret for andre gang, men det aner meg at jeg antakelig ikke får noe svar nå heller. Og det aner meg at dette enten blir a) Om x antall uker: "Nei takk, vi vil ikke ha manuset ditt", eller b) Jeg frafaller hele greia, fordi jeg har mistet lysten til å samarbeide med et forlag som ikke engang gidder å svare skikkelig på e-poster de mottar.

Tålmodigheten begynner å bli tynnslitt, det er det som er saken.

Men nå er det sommer, og jeg tar noen ukers ferie fra skrivingen. Tror jeg...

God sommer til dere alle!

torsdag 18. juni 2015

E-boka «Døden på skrivekurs» tilgjengelig for lån i Oppland og Buskerud

Er du bibliotekbruker i Oppland eller Buskerud, kan du nå låne «Døden på skrivekurs» som e-bok.

Jeg har gitt bort 10 eksemplar til hvert av fylkene.

Håpet er at noen velger å låne den, for så å lese den, og kanskje få lyst til å se nærmere på hva jeg ellers har skrevet.

torsdag 4. juni 2015

Lesing av e-bøker

Et eksempel på hvordan
teksten i  ei ebok tar seg ut
på en liten skjerm. Boka du får
en liten titt i, heter "Sønnen til læreren"
og er skrevet av
Bjørn Ingvaldsen
Jeg er tilhenger av papirboka. Den er genial. Alt du trenger er litt leselys, så kan du sette i gang. Du ser lett hvor langt du er kommet i boka, og det er ingen sak å legge inn bokmerke og fortsette der du slapp.

Jeg trodde ikke jeg ville like å lese ebøker, men oppdaget til min overraskelse at jeg synes det fungerer helt greit.
Ebøkene jeg har lest, har jeg lest på iPhonen min, og det har i hovedsak vært bøker lånt fra Jevnaker folkebibliotek. I Oppland har bibliotekene valgt løsningen ebokbib. Her må du først laste ned en egen app, men deretter er alt såre enkelt. Ikke at det er så vanskelig å laste ned en app, men det skal jo gjøres. Appen er forresten gratis å laste ned.
Du må ha nasjonalt lånekort for å benytte tjenesten, og for å låne fra Opplands eboksamling, må du være tilknyttet et bibliotek i dette fylket.

Jeg er også tilknyttet Buskerud fylkes eboksamling, siden jeg også er låner ved Ringerike bibliotek. Der har de - forvirrende nok - en annen ebokløsning, som lyder navnet ebib. For å låne bøker fra denne samlingen må du - og du har sikkert gjettet det allerede - ha nasjonalt lånekort og være tilknyttet et bibliotek i Buskerud. Fordelen med ebib er at du ikke trenger laste ned noen app for å lese bøkene du låner, det er din nettleser som sørger for at det fungerer, enten det er explorer, safari eller noe annet.

Jeg foretrekker altså å bruke ebokbib, og det av flere grunner. For det første kan du reservere bøker, det er ikke mulig enda i Buskeruds løsning. For det andre kan jeg lettere stille skriften til den størrelsen jeg ønsker. Jeg opplever det også enklere å se hvor langt jeg er kommet i boka,  kan "ta pause" der jeg er og hoppe direkte tilbake dit jeg har kommet når jeg vil fortsette etter et opphold. Dette skal også være mulig i ebib, men jeg har flere ganger opplevd å måtte bla meg tilbake fordi jeg har blitt "sparket ut" fra der jeg var, muligens fordi det har vært noen oppgraderinger av systemet.

Jeg bruker altså mobiltelefonen når jeg leser, og det er det mange som stusser på: Blir ikke skjermen veldig liten? Må du ikke bla i ett kjør? Joda, skjermen er jo liten, men teksten tilpasses og du kan se på skjermdumpet øverst til venstre hvordan det tar seg ut når du leser bok på mobil. Det blir som en avisspalte.
Den store fordelen med å lese på mobil, er at den har jeg stort sett alltid med meg, og den er lett å holde. Hvis jeg må sitte og vente på noe, er det deilig å kunne dykke ned igjen i boka jeg holder på med, da går tida fort.

Jeg har forsøkt å lese litt på iPad, der størrelsen på skjermen gjør at det blir mer som å lese en vanlig bokside, men den synes jeg blir tung å holde, og avstanden blir ikke riktig hvis jeg må legge den ned i fanget.

Ebøker er et forholdsvis nytt tilbud i folkebibliotekene, og mye vil sikkert skje de kommende årene, både når det gjelder tekniske løsninger og utvalget man får å velge blant. Jeg tenker at ebok-utlån kunne vært et tilbud fra en sentral bibliotekinstitusjon, altså foregå fra en base for hele landet, siden dette er en tjeneste vi får på nettet og avstand ikke betyr noe, og slik at alle fikk likt tilbud. I alle fall kunne jeg ønsket meg at det bare var én eboklån-løsning som var i omløp. Mange bibliotekbrukere har lånekort som er knyttet opp mot flere bibliotek, og det blir forvirrende når disse har valgt ulike løsninger.

Jeg er åpen for å publisere flere av mine bøker som ebøker, fordi jeg strir med å få noe forlag til å tenne på produktene mine. Jeg tror ikke det er mange nok som kjøper eller leser ebøker enda, til at dette vil være noe mer innbringende enn de utgivelsene jeg har bak meg på papir, men for meg vil prosessen mot utgivelse bli kortere, og utgivelsen en god del billigere. Og innholdet er jo det samme, enten det foreligger på papir eller skjerm.

Leser du ebøker? Bruker du mobilen, iPad eller lesebrett? Hvor får du tak i ebøkene, kjøper eller låner du? Fint hvis noen vil kommentere dette innlegget, for jeg er nysgjerrig på hvor utbredt lesing av ebøker egentlig er.

mandag 11. mai 2015

Forfatterøkonomien – et sorgens kapittel

Lysner det her? Eller tykner det til med mørke skyer?
Øyet som ser bestemmer...
Jeg mener å ha oppfattet at de fleste forfattere vegrer seg for å snakke om hvor mye de tjener på å skrive, enten de tjener mye eller lite. Generelt er det kanskje slik i Norge at vi ikke så gjerne snakker om lønn og fortjeneste; samtidig som vi respekterer og forstår at dette er noe de fleste ønsker å holde for seg selv.

Likevel: I dag tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om hva jeg har tjent på mine utgivelser. Kanskje blir det til skrekk og advarsel, eller kanskje du etter å ha lest dette kan føle deg trøstet og si: «Å ja, men da - sammenliknet med Randi - så har jeg tross alt ikke kommet SÅ galt ut av det…»

Fire av utgivelsene mine har Publica bokforlag stått for. Dette er et såkalt lavkostnadsforlag, noe som betyr at salg og inntjening er noe forfatterne selv må bidra med. Greit nok. Vi forfattere har vel egentlig godt av å ansvarliggjøres og bevisstgjøres noe i forhold til at forlag faktisk må tenke på inntjening for å overleve.
Publica bokforlag hevder at de har kvalitetsvurdering av manus før de går for utgivelse, men det kravet må i så fall være lavt. (Jeg er klar over at jeg med å skrive dette lager skraper i kvalitetsstempelet på mine egne verk, men det får så være.) Jeg tror at Publica tør å gi ut det aller, aller meste av det de får tilsendt, fordi forfatterne får medansvar for salg, og sørger gjennom dette for at ingen prosjekt går med rene tap for forlaget. Kanskje tjener forlaget lite, og kanskje til og med forsvinnende lite på enkelte av sine utgivelser, men jeg tror ikke de direkte taper på noen av dem, siden dette er noe de er lure nok til å gardere seg mot.

I de enkelte kontraktene har jeg skrevet under på at jeg før utgivelse skal selge minimum 100 ex av boka mi. De jeg ikke klarer å selge, må jeg kjøpe selv, og for tre av de fire bøkene jeg har gitt ut på Publica har jeg måttet kjøpe en andel selv.
Bøkene man har kjøpt, kan man jo selge videre, og så får man utleggene tilbake, det spørs også her hvor god selger du er.
At det ved utgivelse allerede er solgt 100 ex, antar jeg er nok til at forlaget ikke går i tap med den enkelte utgivelse.

Og her vil jeg passe på å nevne noe jeg nylig erfarte at forlaget har fått inn i kontraktene sine den siste tiden. De unnlater nå å betale ut royalty på eksemplarer forfatteren kjøper selv, enda forfatteren på lik linje med andre kjøpere, må kjøpe til full pris! Dette synes jeg er grumsete, og en av grunnene til at jeg ikke vil samarbeide med Publica om flere utgivelser.
Først må jeg altså betale av egen lomme for de eksemplarene jeg ikke klarer å mase inn hos venner og kjente, og så får jeg ikke mine 15 % royalty engang! Royalty som forlaget i så fall først ville betalt ut året etter utgivelsen! Ikke at det er gode innskuddsrenter i banken for tiden, men en sum som står inne på konto og sylter, det blir det jo uansett – for forlaget.

Den første boka jeg ga ut, var det egentlig ganske lett å selge 100 ex av; jeg tror til og med jeg solgte flere enn jeg måtte, og antallet som overstiger pliktsalget får forfatteren større royalty av. Så den første boka innkasserte jeg ca 5.000,- for i royalty, året etter utgivelsen. For de andre bøkene har jeg tjent mindre, uten at jeg skal gå i detalj, men her kommer det med som et stort minus i regnestykket at jeg har kjøpt en del eksemplarer selv.
For Kjære Sandra, som jeg ga ut i fjor, fikk jeg nå i april 2015 utbetalt mine royalty, og det utgjorde ca 4500,-. Denne siste utgivelsen måtte jeg kjøpe ca 40 ex av selv (noe som utgjør en utgift på ca 12000), så her er det snakk om røde tall i regnskapet, siden jeg ikke har solgt videre mer enn kanskje en tredjedel av de eksemplarene jeg fikk på lager hjemme.
Jeg kunne vært en bedre selger, men det er jeg altså ikke. Jeg ønsker primært å skrive, ikke være selger.

Konklusjonen er at forfattergjerningen for min del kanskje mest av alt bør ses på som en nokså dyr hobby, jeg kan legge til: så langt, og late som jeg ser optimistisk på framtida.
Jeg valgte å satse skikkelig på forfatterprosjektet, sluttet å jobbe og skrev på fulltid i to-tre år. Det tapte jeg inntekter på, så regnskapstallene er faktisk meget røde, hvis jeg skal være aldeles grundig og ærlig på alle plusser og minuser.



MEN: Jeg trøster meg med at penger ikke er alt! Så langt ifra!
Jeg kan også si at jeg har vært lærling disse årene. Lærlinger pleier jo ikke tjene så mye, siden de fortsatt er i en læreprosess, er under utdanning. Og det vil jeg i alle fall si: Jeg synes at jeg har lært mye på utgivelsene mine. Jeg har også
hatt gleden av å se det som begynte som et bittelite idéfrø, bli til en hel roman, ei ferdig bok. Jeg har også hatt gleden av å få gode tilbakemeldinger, og det er flere som spør meg om når neste bok kommer. Det betyr at de kan tenke seg å lese mer, noe som er veldig hyggelig og motiverende å vite.
Slike gleder har ingen prislapp; de er uvurderlige!

søndag 3. mai 2015

Tenke, tenke

Nei, det er ikke alltid lett å skape noe på kommando, jamfør det jeg skrev i et tidligere blogginnlegg.
Jeg har en fridag i uka, men den har en tendens til å bli spist opp av praktiske gjøremål, husarbeid og ting som bare skjer. Man lever jo ikke i et vakuum, det kan være noe på jobben man tar med seg hjem, eller det kan være noe som dukker opp i forbindelse med familie, venner eller fritidsinteresser, som må tas hånd om.

 Men ærlig talt kunne jeg nok ha skapt noe mer, hvis jeg bare hadde greid å klekke ut hvordan jeg skal løse oppgaven jeg har gitt meg selv, nemlig å komponere en ny slutt på kriminalromanen jeg har hatt ferdig lenge, men som nå altså er blitt uferdig igjen, siden jeg bestemte meg for at slutten skal byttes ut.
Jeg vet i grove trekk hva som skal skje og hva løsningen på krimgåten skal være, men det er presentasjonen og utviklingen av historien, slik at det blir spennende og troverdig, jeg ikke har klart for meg enda.

Vanligvis når jeg skriver, utvikler historien seg mens jeg sitter ved PCen og skriver. Det fungerer på en måte som at jeg bare begynner å grave et sted jeg tror det er lurt, og så ser jeg hva jeg finner, eller hvordan handlingene går i hverandre og ting utvikler seg. Men noen ganger får jeg ikke intuisjonen inn på noe spor som fører noe fornuftig sted. Da hender det at jeg heller går unna PCen, driver med noe praktisk og forsøker å drodle litt i tankene rundt flokene jeg har møtt i skrivingen. Eller jeg kan sette meg ned med penn og papir, tegne og drodle litt, skrive ned stikkord, forsøke å få et overblikk på den måten. Noen ganger hjelper det jo å få ting på avstand, få det litt unna seg. Da ser man kanskje de store linjene, henger seg ikke opp i detaljene.
Andre ganger tar jeg heller fram noe helt annet, og det ble taktikken denne gangen.
Kriminalromanen fikk hvile en stund, etter at jeg først forsøkte å skrive en ny slutt, bare ved å fyre løs og se om jeg fant på noe lurt - og det ikke fungerte. Mens kriminalromanen har hvilt, har jeg lest gjennom underholdningsromanen jeg hadde ferdig i høst, og som jeg til nå har fått to avslag på.
Jeg ikke bare leste gjennom, da, jeg rettet også opp noe småplukk hist og pist, blant annet var det et kapittel jeg kuttet ganske mye i, fordi testleseren min og det ene forlaget ga noen spesifikke tilbakemeldinger for akkurat den biten.
Nå er underholdningsromanen hos et forlag jeg aldri har sendt noe til før.
Som vanlig venter jeg spent og håpefullt, forberedt på det verste, men håper det beste.

Nå tenker jeg på kriminalromanen igjen, og håper det plutselig skal gå opp et lys for meg...

søndag 15. mars 2015

Forfatteryrkets bakside

Torsdag i forrige uke møtte jeg tilfeldig en forfatter jeg har veldig sansen for.
For en gangs skyld overvant jeg sjenansen min, gikk bort og presenterte meg og fikk slått av en hyggelig prat.
Forfatteren jeg møtte er utgitt av et såkalt seriøst og anerkjent forlag, men han fikk tydelig fram at livet som forfatter er langt fra rosenrødt av den grunn!

På den ene siden kjenner jeg at det er fint å kunne dele frustrasjon også med forfattere som må sies å være vel etablert, sammenlignet med hva jeg (ikke) har oppnådd etter flere års hardt arbeid og panisk hold-motet-oppe-tenking.
På den andre siden ser jeg at jeg kan ha grunn til å være enda mer motløs, når til og med forfattere som er sluppet inn til det gode selskap kjenner at det går tungt, sliter med motivasjonen, samt sliter med å tjene nok til å leve av skrivingen.

Han jeg møtte sa at de første årene han holdt på med å skrive, var det ren skaperglede, som en rus, som å la noe strømme, som å slippe noe fri. Men med årene har han begynt å kjenne at det går tyngre, kanskje kan det være at han fikk skrevet av seg det som sprengte? Og nå er det mer som en vanlig jobb, med kjedelige dager, tunge dager. Han kan ikke leve av skrivingen, men må ha en jobb ved siden av.
Jeg bruker ikke akkurat hans ord nå, men slik forsto jeg ham. Og jeg kjenner meg så godt igjen i det han beskriver.

Jeg har også tenkt at jeg kanskje fikk skrevet av meg det verste. Det var litt som en raptus. Å gi seg over til det. Å drive med det man aller helst hadde lyst til var veldig deilig. En stund. Til de negative tilbakemeldingene ballet på seg, til det begynte å butte, til det begynte å ligne en vanlig jobb, med stadig flere tunge og kjedelige dager innimellom. Dager da det gikk trått eller sto helt stille, da man måtte tvinge ordene fram i stedet for at de bare rauset ut.


Føler du at du sliter med å komme i gang, komme innenfor, bli tatt seriøst?
Eller føler du at du som forfatter tjener for lite i forhold til innsatsen?
Det eneste jeg kan trøste deg med er at du ikke er alene!

torsdag 5. mars 2015

Kreativ på kommando

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å finne tid til kreativ skriving.
Men de fleste av oss har en time ledig her, en time der. Om du vil komme noen vei med skrivingen, må du - uansett om du er opplagt eller sliten etter dagens krav - forsøke å få gjort nytte av tiden du har til rådighet. Men hvis du virkelig skal kunne gjøre nytte av all ledig tid, må du nesten kunne være kreativ på kommando.

Det er mange som klarer å hoste opp saker og ting når de er nødt. Enkelte jobber vel til og med best under press. Skoleelever og studenter har stadig deadlines for oppgaver, prosjekter og stiler, og tidsfrister har vi som har en jobb å gå til også. Selv om det handler om fag, ting vi kan godt, eller ting vi kan lese oss opp på, så må vi til en viss grad være kreative og få til å produsere i sånne sammenhenger også.

Å være kreativ handler vel mest om å finne løsninger på problemstillinger.
Jeg tror man kan øve opp kreativiteten sin, og det finnes ulike måter å få i gang en tekst.
Dreier det seg om en tekst du ikke har begynt på, ikke engang har ide til, kan du gjøre noe så enkelt som å titte ut av vinduet. Skjer det noe der ute som kan bli en ide?
Eller du kan lese avisa; jeg har hørt forfattere si at mangler man noe å skrive om, er det bare å ta en titt på dagens nyheter. Der et det nok å velge i, av hverdagsdrama, naturkatastrofer, sykdom, død, ondskap, skurkestreker. Man kan også finne hyggelige ting, som katten som ble reddet ned fra treet, eller den eldre damen som fikk hjelp til å komme seg til lege etter å ha ramlet på isen og slått seg.
Hvis ideer er problemet, kan det være lurt å samle. Vær åpen og interessert. Hvis du hører noen fortelle noe spesielt, eller du kommer over noe i ei bok eller ei avis, eller det bare er noe som kommer rekende på ei fjøl, så skriv det ned (eller riv det ut av avisa) og samle det i en boks. En dag du trenger en ide, er det bare å trekke fra boksen. Eller kanskje du knipser med mobilen, eller lagrer et notat, og samler på den måten.
Om du får en oppgave, eller gir deg selv en oppgave, så klarer du alltids å produsere et eller annet.

Om du står fast, ikke kommer videre, ikke vet hvor veien går fra A for å komme til B, så kan du for eksempel gå en tur. Å gå, være i bevegelse, synes jeg stimulerer tankegangen.
Eller du kan gjøre noe helt annet, et sted langt unna PCen. Noe som får tankene vekk fra det du strevde med. Da jobber underbevisstheten imens, og neste gang du tar fatt den fastkjørte ideen, kanskje det løsner?

Jeg har lest om forfattere som ikke kan skape uten å være inspirert. Hvis de ikke har inspirasjon (lyst?) til å skrive, så gjør de det ikke. En slik forfatter klarer nok ikke å være kreativ på kommando. Jeg tror det mest har med innstillingen å gjøre. Den som virkelig vil, får til. Får du ikke til, så vil du kanskje ikke nok. Eller kanskje du har råd til å være litt lat og stå over til en annen gang du (kanskje) har litt ledig tid.

Klarer du å være kreativ på kommando?


fredag 13. februar 2015

Hva skal barna hete?

Å gi navn til personene i bøkene du skriver kan være vanskelig. Jeg vil ikke påstå det er like stor utfordring som det å navngi menneskebarn, siden romankarakterer tross alt ikke er fullt så viktige. I alle fall ikke viktige like lenge.

Rent praktisk skal navnene i bøkene fylle en funksjon, nemlig skille de ulike figurene fra hverandre. Men gjerne har du et forhold til ulike navn, og velger de som gir deg de rette assosiasjonene i forhold til hvordan du ser for deg personene.

Mens jeg holdt på med Svaldalbøkene, fikk jeg fra en testleser reaksjon på personnavn hun syntes ble for spesielle. Kanskje fokuserte jeg da vel mye på at navnene skulle hjelpe til med å skille karakterene fra hverandre, og hadde ikke tenkt nok på at de også skal virke sannsynlige. I en roman tenker jeg nå at du kan tillatte deg ett eller noen få litt ”sære” navn, men ellers bør navnene være alminnelige; her har jeg etter hvert blitt enig med min testleser.

Stedsnavn i bøkene mine har jeg også fått tilbakemeldinger på. Da går kritikken på at navnene virker kunstige/konstruerte. Stedsnavnene i Svaldal-bøkene ER konstruerte, for disse stedene eksisterer ikke i virkeligheten. Så da er det kanskje ikke så rart om de høres kunstige ut? Men jeg ser poenget, og har etter hvert forsøkt å velge mer nøytrale, normale navn når jeg har behov for å finne på stedsnavn.
For øvrig er det en kjensgjerning at fantasien min når det gjelder stedsnavn, på langt nær overgår navn du kan finne i virkeligheten. Ta for eksempel navnet Delebekk, som jeg døpte bekken som utgjør grensen mellom Svaldal og Krattstad kommune. Sært, fikk jeg høre.

Men i virkeligheten finnes det for eksempel en bekk som i dag heter Makrellbekken, som er en forvansking/forvrengning av Markedelebekken. I norsk stedsnavntradisjon er det flere eksempel på at vassdrag fungerte som grenser, eller skiller mellom eiendommer, og fikk navn deretter.
Og hva tenker du om navn som Hanekamhaug, eller Indre og Ytre Møkkalasset? De høres ut som påfunn, men er det ikke.

Jeg tror man blir vant med de fleste navn, men jeg har selv tatt meg i å reagere på personnavn i bøker. Hvis alle virker veldig fremmede og konstruerte, så reagerer man på det. Mitt råd må være å bruke mest mulig ”normale” navn. Men navnet skjemmer ingen, og etter hvert som du leser og dukker ned i historien, tror jeg du blir fortrolig med de fleste navnevalg.

onsdag 28. januar 2015

Inspirerende innspill

Jeg blogget forrige gang om avslag nummer to på et nytt feelgood-manus. Dette manuset er foreløpig vist til to forlag, og etter avslag nummer to kjente jeg meg motløs. Ikke fordi to avslag er mye, men fordi jeg fikk se konsulentens uttalelse, og den var veldig kritisk. Mye av kritikken vil jeg si var basert på gal innstilling til manuset - jeg har skrevet en underholdningsroman, og konsulenten vurderte som om jeg hadde forsøkt å skrive en seriøs roman om ei kvinnes leting etter livspartner. Boka handler om ei kvinne på 35 som plutselig synes det haster med å få tak i mann, men den er altså primært skrevet for å underholde.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.

Nå har det seg slik at jeg også har et eldre manus, dette til en kriminalroman, som jeg nylig sendte til et relativt nystartet lite forlag. Dessverre avslag der også, men dette avslaget var veldig oppmuntrende. Han som hadde lest manuset, mente kriminalromanen var velskrevet, dessuten spennende, bortsett fra slutten. Han rådet meg til å skrive om slutten på romanen og prøve manuset hos noen andre. Han mente at noen burde gi ut manuset, selv om han ikke så mulighet for at hans forlag kunne gjøre det.
Vanligvis pleier jeg å vende det døve øret til når noen foreslår endringer eller påpeker ”feil” i manuset mitt. Så lenge de ikke skal arbeide videre med manuset sammen med meg, så lytter jeg ikke til dem, fortsetter heller å følge mitt eget forstokkede hode. Jeg har tenkt at så lenge de ikke skal utgi manuset, så er eventuelle råd til meg helt uforpliktende for dem, sikkert ikke særlig gjennomtenkte og følgelig ikke så mye å bry seg om.

Denne gangen tror jeg likevel at jeg vil lytte til rådet jeg fikk. Jeg skal forsøke å skrive en ny slutt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.
For jeg ble rett og slett barnslig glad for rosen jeg fikk. Og det er når jeg er glad og fornøyd jeg best kan skape. Som det heter i undertittelen til Øyvind Hammers bok Hammerkoden (Schibsted, 2015);
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»


Jeg ser fram til å dykke ned i historien igjen, kjenne på stemningen, observere, vurdere og analysere de ulike hovedpersonene, hvilke muligheter ligger i universet jeg har bygget. Hvordan skal hovedpersonene spille annerledes sammen for at slutten skal bli en ny? Det blir spennende å se.

torsdag 15. januar 2015

Svaret det svever i det blå

I dag fikk jeg avslag fra forlag nummer to på feelgood-romanen jeg gjorde ferdig i vinter. Eller ferdig og ferdig, fru Blom. Selvfølgelig er den ikke ferdig, men jeg vurderer den som gjennomarbeidet nok til at jeg våger å vise den til forlag.

Motløsheten er på stigende, og det kan jeg jo ha grunn til. Hvor mye oppmuntring og tommelen opp har jeg fått i løpet av disse årene med prøving og feiling? Jo, det er oppmuntrende med fornøyde lesere, og forlag som slenger på noen hyggelige, oppmuntrende vendinger i følge med avslaget. Men det jeg hører fra forlag er jo i bunn og grunn bare nei. Nei, det passer ikke inn i vår utgivelsesprofil. Nei, den litterære kvaliteten er for dårlig.

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært en lettelse om et avslag til slutt opplevdes som et nådestøt. Tenk om jeg fikk et avslag som sved spesielt hardt, som fikk meg til totalt å miste lysten til å skrive. Et avslag som én gang for alle ga meg fred fra det drivet, den kløen som hele tiden driver en forfatterspire videre.

Kanskje er jeg en såpass hard nøtt at ingen avslag egentlig biter på meg?
Jeg pleier å bli lei meg og oppgitt med det samme, men så er jeg tilbake på sporet, tenker like blindt og sta som ellers: Det er forlaget som ikke skjønner. Det er ikke dårlig litterær kvalitet. De bare liker ikke ideen.
Jeg kan til og med lulle meg inn i forestillinger som: Problemet er vel at jeg er for original for dem. Det jeg skriver ligner ikke noe de har sett før, så de tør ikke satse på det. Ha! Original, liksom… Den må jeg nok veldig mye lenger ut på landet med...

Orker jeg å forsøke flere ganger?
Orker jeg å få flere avslag? 
«Svaret, min venn, det svever i det blå.»*

* Lånt fra Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans «Blowing in the wind».
I: Dylan, Bob: Damer i regn : 70 sanger / på norsk ved Jan Erik Vold. – Oslo: Den norske bokklubben, 1977.  Boka kan du forresten lese i bokhylla.no.

søndag 4. januar 2015

Godt nytt skriveår?

Jeg skriver ikke stort for tida, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Men jeg tenker en del, da. Både på ulike prosjekt (hvilket skal jeg eventuelt gå løs på, OM jeg skulle sette meg til for å skrive), og mer detaljert, som plott og formuleringer vedrørende de ulike prosjektene. Så kanskje jeg sitter og mentalt kvesser blyantene, gjør meg klar til et eller annet?

Som vanlig er det kanskje litt vel mange prosjekt å velge mellom.
Kanskje er det manglende evne til å brenne for én ide om gangen, som gjør at jeg akkurat nå har skrivetørke?
Eller er jeg mer avventende enn vanlig? Lytter til hvilke impulser som kommer, føler meg fram rundt hvilke prosjekt og ideer som kan ha best grobunn hos meg? Venter litt før jeg hiver meg i det?

Alle avslagene jeg har fått har muligens gjort at jeg gløder litt mindre, har litt mindre tro på meg selv, på det jeg skriver, på ideene mine.
Det har på en måte blitt nødvendig å være litt likeglad, ikke ta det så tungt om ingen vil ha det jeg lager. En medisin er å gjøre andre ting. Tenke på andre ting.
Akkurat nå er det veldig hyggelig å jobbe som bibliotekar. Arbeidet jeg gjør som bibliotekar får jeg både ros og lønn for.

Uansett: Jeg håper jeg får til en utgivelse også i 2015, om det så er noe jeg skal betale for selv. Det er alltid meningsfullt å se resultater av alt arbeidet man legger i noe!

Jeg ønsker alle skrivelystne - meg selv inkludert - et godt nytt skriveår!