lørdag 18. mai 2013

Tungt arbeid

Hardfør og sta som en løvetann, det bør man være
om man vil bli forfatter!

Det tar tid før jeg får førstekorrekturen tilbake fra forlaget, dette fortalte konsulenten meg før 17. mai. Jeg forventet at forklaringen kanskje var travle dager i forlaget, eller at konsulenten har mange andre oppdrag hun jobber med samtidig. Men nei. Det er en helt annen grunn til at korrekturen tar tid. Grunnen er nemlig at det er veldig mye å rydde opp i, spesielt med tanke på at dette er min tredje roman, sto det.

Gjett om jeg ble lei meg! Selv har jeg tenkt at jeg har lært mye av prosessene rundt utgivelsene mine – som ikke er to, men fire! Kjære Sandra er faktisk min femte roman, og det gjør jo at konsulentens kritiske bemerkning svir enda mer.
Jeg som trodde at jeg var blitt ganske flink!?

Akkurat nå tenker jeg at motgangen ikke tar noen ende. Ikke engang forlaget som velger å gi ut bøkene mine, liker det jeg skriver, eller måten jeg skriver.
Jeg må si til meg selv: Det er ikke sant det hun sier mellom linjene. Jeg skriver ikke så dårlig. Smaken hennes må være veldig forskjellig fra min. Og kanskje har hun fått i oppdrag å kutte romanen ned til et visst sideantall? Med øksa i hånd finner man selvfølgelig litt av hvert man kan tenke seg å hogge vekk.

Uansett: Nå gruer jeg meg skikkelig til korrekturen kommer tilbake. Jeg kommer til å få en slitsom kamp – det må jeg bare være forberedt på.

Kanskje skriver jeg veldig dårlig. Kanskje har jeg utviklet meg minimalt de årene jeg har holdt på. Kanskje det. Men en konsulent kan uansett velge å gi tilbakemeldinger i en oppmuntrende og hyggelig tone. Jeg har selv gitt korrektur og språkvask til andre, og vet at det ikke er nødvendig å være krass eller ta fram pisken for å oppnå det man ønsker.
Jeg tenker akkurat nå at det er en fordel om en konsulent selv å ha sittet i den andre enden og mottatt kommentarer og forslag til rettelser. Da tror jeg man har en litt annen innstilling, er litt mer nennsom. Teksten er forfatterens barn. Jeg tror ikke det er bare jeg som synes det er smertefullt når barnet kritiseres opp og i mente.

fredag 10. mai 2013

Forsøk på å bevege en betongvegg


Det hender enda at jeg av og til sender et manus til et av de store, anerkjente forlagene. Enda jeg skjønner nok nå at det har ingen hensikt. Det er jo bare å be om juling. Eller: Det jeg får er ikke juling. Det er knapt nok et likegyldig skuldertrekk. Men det er et nei. Hver gang.

Edvarda Knutsen skriver i romanen «Døden på skrivekurs»:

Å forsøke å få manus antatt av et forlag, er som å forsøke å bevege en betongvegg ved å kaste litteratur mot den – en umulighet. Den står der like taus og ubevegelig med ryggen til, gir bare fra seg et svakt gnirk hver gang den rammes av et ny tekst, som skal bety: ”Nei, la meg være i fred! Vil ikke!”

I likhet med Edvarda kommer jeg nok aldri til å forstå hva det er som er så ulidelig feil med bøkene mine, hva er det som gjør at de har fortjent avslag etter avslag, og aldri annet enn avslag. Jeg er så sta og dum at jeg bare fortsetter med mitt, jeg.

onsdag 1. mai 2013

Unødvendige småord


Når vi uttrykker oss muntlig, har vi lett for å bruke mange små ord. Vi fyller opp og krydrer med dem, putter små ord innimellom de litt større og tyngre; de ordene som bærer setningen eller som er det faktiske innholdet, selve grunnen til at vi sier akkurat det vi sier.
At vi bruker fyllord, kan være fordi vi vil gjøre setningene våre lengre, så de skal vare litt, så vi kan ha ordet lenger (kanskje vi liker lyden av vår egen stemme), eller for å vise at vi er meddelsomme og imøtekommende, vise den vi snakker med at vi veldig gjerne vil slå av en prat. Eller det kan være de små, hverdagslige ordene kan mykne de skarpe kantene på de ”store ordene”. Hvis du selv skulle komme i samtale med en som prater veldig kort, militært og konsist, lurer du kanskje på om vedkommende egentlig har tid eller lyst til å prate med deg.

Når vi skriver, er det ikke like vanlig å bruke disse småordene; de blir unødvendige, tynger og lesser ned. Noen forfattere vil kanskje ha dem som varemerke og insistere på å bruke dem, men stort sett tror jeg forfattere vil ønske å uttrykke seg presist, enkelt, få det til å flyte. Men husk: noen ganger kan (de unødvendige) småordene ha betydning for rytmen i setningen. Det kan av og til være riktig med et fyllord eller to, men som hovedregel vil jeg si det er best om man stryker dem.

To eksempel:
”Hun satte seg ned ved det runde bordet.”
”Ned” er i denne sammenhengen et unødvendig, lite ord. Det kan like gjerne stå: ”Hun satte seg ved det runde bordet.”
Les de to setningene for deg selv, og kjenn at det er en forskjell.

”Han så bort på henne.”
”Bort” er i denne sammenhengen et unødvendig ord. Det er enklere og renere med: ”Han så på henne.”
(Eksempelet er kanskje ikke verdens beste, for i denne sammenhengen kan vi gjøre det enda bedre ved å skrive om; heller lede leserens blikk for å vise hva ”han” så, da han så på henne. For eksempel: ”Kinnene hennes hadde en frisk rødfarge etter spaserturen i den kalde vinterlufta, og øynene hennes strålte mot ham.”
Slik kan vi vise i stedet for å (gjen)fortelle!)

Da jeg begynte å skrive og jobbe mer med det jeg laget, oppdaget jeg at jeg hadde en lei tendens til å lesse på med ”litt” i hauger og lass.
Har du oppdaget om deg selv at du har ett eller flere småord du bruker ofte, kanskje litt for ofte?