fredag 20. august 2021

En smak av sommer

Helt fra jeg var liten har blåbær vært noe som hører sommeren til; som var med og preget sommeren med glede, lukt og smak. Så snart vi oppdaget blå fuglebæsj på steinhellene i hagen eller på bakken andre steder, visste vi at det fantes moden blåbær i skogen. Da fant vi noe å plukke i, tok på gummistøvler, og la i vei for å finne bær. Vi bodde midt i skogen og behøvde som regel ikke gå langt for å finne bær, men terrenget kunne være kronglete for små bein, så turene var alltid spennende. Rare insekter og planter støtte man alltids på, noen ganger en frosk eller ei mus.
Gummistøvler hadde vi lært å gå med, i tilfelle vi skulle kommer over hoggorm, men det kan jeg ikke huske skjedde noen gang da jeg var liten. Ikke på bærtur.
Som voksen har jeg støtt på hoggorm noen ganger, men ikke la slikt skremme deg fra å ta en skogstur. Ormen har ikke lyst til å møte deg, heller, og får den sjansen (sanser deg før du sanser den) så stikker den før du i det hele tatt har merket at den er der.

Gleden var stor om vi fant nok til at mamma kunne lage nok syltetøy til at vi kunne ha en pannekakemiddag alle mann.
Det var også godt å spise blåbæra som den var, med melk og sukker på. Synet av blåbærøynene som så vidt stikker opp i det hvite, og melka som langsomt ble farget lilla, smaken av de søte bærene; det er en smak av sommer for meg.

Syltetøy er selvfølgelig også veldig godt. Har du en liten skål med bær, kan du bare knuse dem med gaffel - vær obs på at det kan komme til å sprute litt! - og blande med sukker. Du trenger ikke mye sukker, da bæra er søt i seg selv.
Nystekt, hjemmebakt brød med smør og selvfanget blåbærsyltetøy; det er godt, det!
Før rørte jeg blåbærene til syltetøy og frøs det, men de siste årene har jeg fryst bærene som de er. De tiner fort om du tar opp en ladning til syltetøy. En håndfull frosne bær på havregrøten tiner mens du gjør deg klar til å spise, og grøten blir perfekt temperert.

Sommeren 2021 er et formidabelt bærår, i alle fall her hvor jeg bor. Det er massevis av blåbær i skogen, til dels veldig store og fine, så her er det bare å forsyne seg. 😋

onsdag 23. juni 2021

Lite å melde

Det går lang tid mellom hvert innlegg på denne bloggen. Det er mer aktivitet på Bokstabelig talt, lesebloggen min, hvis du skulle savne "stemmen min" ;-)

Jeg skriver ikke så mye og sammenhengende om dagen, og det er vel derfor jeg tenker at det ikke er så mye å skrive om på skrivebloggen heller.
Jeg leser andres bøker, blogger om andres bøker, og så tenker jeg en del på skriving, og jeg gjør research.

Koronapandemien har nå preget verden i mye over et år. Det er etter hvert mange som har fått vaksinen, men det kan nok enda ta noen måneder før samfunnet kan åpne helt opp og ting kan bli mer som normalt.
Forhåpentlig har vi lært noe av denne tiden, og tar med oss videre det som har vært bra, som å vaske hender og generelt ha hygiene i mente, både hjemme og ute.
Kanskje kommer vi ikke til å ta opp igjen håndhilsing og klemming med det første. Kanskje vi kommer til å hilse med vinking, nikk og bukk når vi treffes?

lørdag 23. januar 2021

Nytt år

Da er vi allerede godt i gang med 2021. Det er ikke så stor aktivitet på denne bloggen for tida, men sist jeg skrev hadde jeg sendt et manus til et forlag. Da svaret kom etter en måneds tid, var det (selvfølgelig) nok et nei. Jeg sendte manuset sporenstreks til enda et forlag, og derfra venter jeg svar når som helst. Jeg regner med at det blir nei, og da har jeg enda et forlag jeg vil prøve det hos. Men deretter antar jeg at det er best bare å gi seg med det.

Jeg har en almanakk der det for hver uke står et slagord. For neste uke står følgende: «If it doesn't open... It's not your door.» På norsk har vi et som også antyder at det noen ganger kan være greit å gi opp: «Velg dine kamper med omhu».

Kan det være at jeg etter så mange år, så mange forsøk, skal endre tankesett? Jeg har tenkt at utholdenhet er bra. Å være sta, tro på meg selv, tro på at jeg kan og at jeg får det til - at det må føre fram til sist. Kan det være at jeg har tatt helt feil? Var dette noe jeg aldri burde forsøkt meg på? Burde jeg ha forstått at jeg - halvgammel kjerring fra bygda - ikke har noe å tilføre det litterære markedet? I stedet for å stå og klore på den låste døra, burde jeg ha gått videre og brukt kreativiteten min på noe helt annet?

Jeg tror det viktigste for meg er at jeg skriver, uansett hva som skjer. Jeg kommer alltid til å skrive på et eller annet. Det er ikke sikkert det er så viktig at noen leser hva jeg skriver.
Akkurat nå lever jeg bra med å skrive på bloggen, og skrive i forbindelse med jobben min. På jobb har jeg gleden av å formidle andres litterære verk, og det er oppleves som givende, for jeg merker at folk hører/leser og følger med. Hvis ingen vil ha romanene jeg skriver, så er det kanskje ikke så mye å bry seg om? Er det så farlig? Verden går neppe glipp av noe vesentlig.
Jeg kan glede meg over at andre har lykkes. Og glede meg over at andre lesere som er like interessert i litteratur som jeg, synes det er interessant å høre hvilke bøker jeg har lest, hva jeg synes om dem, hvorvidt jeg vil anbefale dem eller ei.
Kanskje jeg bare skal innse at folk er mer interessert i hva jeg leser, enn i hva jeg skriver?

Slik kan man tenke når et nytt år har begynt. Nytt år, nye tanker? Håper du som leser bloggen har hatt en fin og optimistisk start på det nye året.

lørdag 3. oktober 2020

Snøret er slengt ut

Det er von i hangande snøre, er det noe som heter. Og Den som intet våger, intet vinner.
Nå har jeg gjort noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist; jeg har sendt et manus til et forlag. Dette er en kriminalroman som jeg har jobbet med LENGE. En stund tenkte jeg å publisere selv, men så var det noe med slutten. Jeg fikk nemlig en tilbakemelding fra et forlag som leste manuset; han som leste likte alt, bortsett fra slutten. Jeg var KANSKJE litt enig i at den kunne virke hastig og lettvinn, dessuten var den lykkelig og søt, så slutten jeg opprinnelig hadde laget, hogde jeg bare vekk, og laget en ny. Siden har jeg gjort om slutten enda en gang, men jeg er mildt sagt usikker på hvor bra den egentlig er.
Det hadde vært fint om et forlag ville samarbeide med meg om utgivelse, så hadde jeg fått hjelp til å sy sammen slutten om den ikke fungerer nå heller.

Jeg har fått mange avslag på manus jeg har sendt "omkring". Jeg har ikke telt dem, men det er mange. Så mange at jeg kjenner at jeg sliter med å mobilisere håp for at det denne gangen skal bli klaff. Jeg har for lengst sluttet å tro på julenissen, for å si det slik. Og forlagenes vilje til å satse på nye, ukjente stemmer har jeg heller ikke all verdens tro på. Jeg forstår selvfølgelig at det handler om å tjene penger, så rene tapsprosjekt kan man ikke ha for mange av årlig. Og debutanter/nye stemmer er kanskje rene tapsprosjekt for forlagene? Men det vet de jo ikke før de har prøvd.
Det er lov å prøve seg; jeg vet ikke om jeg når opp, hvis jeg slutter å prøve. Så jeg stålsetter meg. Og forsøker å håpe.

torsdag 24. september 2020

Travel høst

Høsten er ofte en travel tid. Dette året er ikke noe unntak, selv om smittesituasjonen gjør at man ikke er like aktivt ute på for eksempel middag hos venner, teater, konserter, kino.

Det er travelt på biblioteket om dagen. Vi må tørke av tastaturer, bord, utlånsautomater, helst mellom hver bruker. Og selv om trafikken er betydelig lavere enn en vanlig september, så begynner det å ta seg opp med besøk. Det er hyggelig når en føler at det myldrer; det sitter både unge og gamle på sitteplassene vi har rundt omkring i biblioteket.
Vi har møblert slik nå at det skal innby til å holde avstand, hvis det går an å si det slik. Vi har begrenset antall plasser, og veldig mange stoler er stuet inn på lager inntil videre. Men selv om vi planlegger at folk skal sitte enkeltvis, er det mange, særlig blant de unge som kommer til oss, som nok tilhører samme kohort, som flytter på stoler slik at de kan sitte i gruppe. Hver morgen flytter vi stoler tilbake til de opprinnelige plassene. Det hadde vært fint hvis brukerne flyttet stoler tilbake fra der de tok dem, men det tenker de nok ikke på. Kanskje irriterer de seg over at det er så få stoler, men jeg håper de skjønner at det er gjennomtenkt og av en hensikt.

Bokhøsten er over oss. Det er kommet veldig mange titler inn på biblioteket i det siste, og veldig mye som frister også oss som jobber der. Noen av de mest populære titlene har vi på ukeslån, også kalt hurtiglån, og det hender jeg får tak i nyhetene ekstra tidlig ved å låne av disse. Jeg er veldig interessert i å lese, men det tar jo en del tid. Og kanskje er det derfor jeg føler at høsten blir så travel. Om man skal få lest, må man rydde tid til det, eller holde av tid. Jeg tror det er veldig få bibliotekarer som har lesetid i jobben; de leser på fritida si fordi de er så interessert i det. Og den interessen har biblioteket, og bibliotekets lånere veldig god nytte av. Lånerne vil ofte ha tips om hva som er verdt å lese. Jeg tror mange bibliotek og bibliotekarer tenker som oss, at vi gjerne vil bidra til å løfte fram de gode bøkene som kanskje ikke er de mest omtalte, og som kanskje overdøves av de veldig store kanonene. Så vi er veldig fornøyde når vi har greid å oppdage en skatt som har gått litt under radaren i mediene. Selv om vi slik sett ikke "trenger" å lese de bøkene som "alle" har hørt om og "alle" står på venteliste på, så hender det vi leser bestselgere også. Det er få ting som slår det å koble av med en velskrevet, engasjerende bok.

Jeg blir visst egentlig litt gira av alt som kommer om høsten av leseverdige bøker. Nå har jeg lånt så mange bøker at jeg egentlig burde tatt høstferie, skrudd av telefonen og alt som kan forstyrre, og bare lest.

På toppen av alt blir jeg inspirert av alt det som strømmer omkring meg, til egen skriving. Men det med skriving har jeg visst vansker med å prioritere. Jeg vil det antakelig ikke sterkt nok? Inspirasjonen er stor, men motivasjonen mangler? Det krever så mye tid, energi og tankearbeid å skape litteratur. Kanskje tenker jeg også, når jeg ser den store mengden av nye titler som kommer hvert år, at hvorfor skal jeg bidra til den haugen?