tirsdag 14. september 2010

Om man presser for hardt, kan det revne

Jeg jobber på en ide for tida, der jeg igjen benytter meg av blandingen intuisjon og planlegging. Den salige blandingen, må jeg kanskje si…
Som så ofte før starter hele ideen i en liten scene jeg ser for meg. Den oppleves så tett og nært, som om jeg befinner meg levende i den selv. Så begynner jeg å spekulere i hva som kan komme i forlengelse av denne scenen – hva ligger forut og rundt, hva har skjedd før, hva kan komme til å skje senere? Hvem andre er med, enn kvinnen jeg først så for meg? (Eller rettere: kvinnen jeg kjente at jeg levde meg inn i.)

Jeg begynner med denne scenen jeg har opplevd, og skriver meg inn i den. Gjenskaper følelsen av å være der, ved hjelp av tekst. Så får jeg en ide om noe mer som skal være med. Denne gangen to vennepar. Jeg oppdager at kvinnen i det ene paret er direkte ufyselig, men slik er ikke venninna hennes. Hvorfor er de venner?, undres jeg. Jeg skriver og drodler/forsker samtidig som jeg fantaserer – på denne måten finner jeg ut en mengde nytt. Jeg finner ut hvorfor disse to er venner, selv om de ikke egentlig bryr seg om hverandre.

Ideen tar form, og enda har jeg ikke egentlig planlagt noe av det som har kommet ut. Men plutselig må jeg stoppe å skrive – fordi jeg merker at jeg holder på å kjøre meg selv i grøfta. To tråder truer med å vikle seg i hverandre og lage kaos, det blir rot med historiens totale tidsplan.
Da setter jeg meg ned med penn og papir – systematiserer og rydder. Jeg setter opp punkter, lager lister og skjema. Jeg prøver å få puslespillet til å gå opp, ved å kartlegge hvilke brikker som mangler, slik at jeg kan lage dem og få dem inn på rett plass.

Noen ganger har jeg ikke noe å skrive akkurat da, fordi jeg ikke vet veien videre. Noen ganger har jeg prøvd å presse ut en fortsettelse – presse veldig hardt. Dette kan ofte bli ting jeg må hive senere – fordi det ikke ble noe bra.
Jeg husker tilbake til hvordan det var å føde for første gang. Man må ikke presse før man har åpning – da kan man revne aldeles forskrekkelig.
Jeg tror det kan være slik når man skriver også. Ikke press for hardt, i alle fall. Press litt – på en prøvende måte. Stopper det opp, så bør du kanskje vente en stund og se om det kan løsne etter hvert som de slitsomme, vonde riene har fått jobbet litt med å myke opp, strekke og åpne?
Eller hva?

fredag 3. september 2010

Et tenkt intervju III


Din andre roman, «Lysløgneren», utkom i juni i år. Hvordan føltes det?
Det føltes som en lettelse. Jeg syntes prosessen fram til boka ble ferdig var lang og tung. Jeg sendte manuset til vurdering til forlaget tidlig i september 2009 og fikk først svar i januar 2010. Det var et positivt svar, heldigvis. De ville gi ut boka, men de ville ikke vise meg mer tillit nå, enn for første bok. Det må bety at de ikke tror 100 % på prosjektet, og de har sannsynligvis heller ikke solgt nok eksemplarer av første bok, til at de ser det helt store inntjeningspotensialet i meg. Avtalen jeg fikk for bok to var altså som for bok en: Jeg måtte selge 100 ex på forhånd.
Jeg var forespeilet utgivelse i mai og arbeidet så godt og fort jeg kunne, i håp om at tidsplanen skulle holde. Men det hjalp ikke at jeg var rask, da forlaget ikke kunne holde samme tempo. Derfor ble det utgivelse i juni, like før skoleferien og sommeren brøt løs. Jeg tror ikke det var det mest gunstige tidspunktet, selv om det var hyggelig for folk som hadde forhåndsbestilt, å få sommerlektyren akkurat i tide før ferien.

Men det var vel en god følelse å gi ut bok nummer to?
Ja, jeg tror alltid det vil være en god følelse å få det håndgripelige beviset på at man har laget noe, at man fikk det til enda en gang. Jeg har opplevd såpass mange avslag og refusjoner at jeg vet hva en utgivelse er verdt, hva det betyr. Utgivelse er jo et av de viktigste målene man arbeider mot som forfatter.
Men jeg kjenner at jeg ikke dveler så mye ved denne andreboka, som jeg gjorde ved den første. Da var jeg stolt og fornøyd og glad, og koste meg med «suksessen». Denne gangen var jeg i hodet på vei videre og forbi – jeg har nye prosjekter som opptar meg, så andreboka har jeg ikke på samme måte kost meg med, etter utgivelsen.
Jeg håper jeg utover høsten og vinteren kan reise litt rundt og prate om bøkene mine. Jeg må ta markedsføringen seriøst, og jeg vil selvfølgelig ikke glemme «barna mine». Jeg vil alltid være glad i dem og ønske å hjelpe dem fram!

Du våger å titulere deg forfatter nå?
Jeg er jo forfatter, per definisjon. Men jeg må innrømme at jeg ikke føler meg som en helt ekte forfatter enda. Jeg føler meg delvis som en fusker i faget, eller en lærling, kanskje. Jeg tror at jeg ikke kommer til å føle meg som en ekte forfatter, før jeg har vært utgitt på et veletablert, kjent forlag, har solgt en del og kanskje blitt et navn folk kjenner.

Hva er veien videre?
Jeg jobber med flere andre prosjekter. Siden jeg har hatt vansker med å bli utgitt, har det nærmest hopet seg opp med ganske ferdige manus. Jeg har fremdeles en novellesamling for voksne og ei barnebok liggende etter skriveåret 2006/2007 – det året jeg hadde permisjon fra jobben. Nå har jeg to romaner til liggende – en krim og en feelgoodroman – begge er blitt til i løpet av 2009/2010. Disse anser jeg som såpass ferdige at jeg kan vise dem til forlag. For disse to har jeg bevisst gått for rene sjangre – ingen sjangerblanding denne gangen, da jeg tror at det føles utrygt for forlagene å satse på.
Jeg har dessuten flere andre påbegynte prosjekt.

Greier du å jobbe med så mange ting parallelt?
Ja, jeg liker å gjøre det slik. Jeg elsker å jobbe kreativt – sitte i den kreative prosessen, og jeg tror kanskje at det er lurt å holde den «teknikken» varm – ikke la det gå månedsvis mellom hver gang jeg er i den fasen.
Jeg er ikke like glad i den kritiske prosessen, kanskje fordi den er så lang. På sett og vis er den endeløs! Det finnes ikke grenser for hvor mye du kan pusse og endre på teksten, det er min erfaring. Legg et manus til side, ta det fram igjen – og det er alltid noe å pirke på.

Hvordan er en vanlig dag på jobben for deg?
Jeg skrur på PC-en med en gang ungene mine har gått på skolen, og da er jeg på jobb. Først sjekker jeg e-post, ser om noen av bloggerne jeg følger har lagt ut noe nytt – slike ting.
Så tar jeg opp manuset jeg til enhver tid jobber med, og sitter konsentrert, når jeg først setter meg til. Hvor mange timer jeg jobber, varierer. Jeg er også husmor og tar pauser for å ordne med klesvask, slå plen/rydde snø, lage mat osv. Som mor må jeg stille på leksehjelp, kjøring og slikt. Dessuten trener/mosjonerer jeg – ut i frisk luft! Jeg trenger pauser og fysisk aktivitet for ikke å ødelegge nakke og rygg – dessuten gjør endorfinene etter trening at man føler seg vel og får godfølelsen.
Jeg skriver ofte litt utover ettermiddagene også, men pleier å skru av PC-en senest 18.00. Jeg har erfart at å sitte for lenge og for sent gjør at tankene svirrer videre på en egentlig plagsom og uønsket måte hvis jeg overdriver.
Jeg jobber i hovedsak ved PC-en, men jeg tenker og spekulerer når jeg driver med andre ting, for eksempel husarbeid, eller er ute og går tur. Noen ganger får jeg ideer helt plutselig – de kan komme brått, som små lyn – da må jeg forte meg og skrive dem ned før de blir borte. Ideer og tanker er flyktige, det er min erfaring.

Du nevner godfølelsen – er den viktig?
Ja, jeg synes det. Noen dager kan være tunge – humøret er bare ikke bra, uten at jeg vet hvorfor. Dårlig selvtillit kommer da hakk i hæl, og den må jeg unngå. «Humøroverskudd og trua på deg sjæl!» sa en lærer jeg hadde en gang – det mente han var det viktigste for eksempel når vi skulle opp til eksamen. Jeg holder med ham – og prøver å legge til rette for at jeg skal ha godfølelse når jeg er på jobb. Jeg elsker å skrive, så egentlig burde det være enkelt, men det er noe med å føle at det man gjør er meningsfullt – at det betyr noe for noen andre utenom en selv. Den biten er ikke alltid på plass, må jeg innrømme.
Jeg har tatt vare på e-poster og meldinger jeg har fått fra lesere. I tunge stunder kan jeg ta dem fram og da kjenner jeg at motet stiger med en gang. Jeg nevnte at bokutgivelse er et av de viktigste målene for en forfatter. Et annet er at bøkene oppnår å bli lest – at de har lesere. Ellers blir det på en måte som om boka faller død om.
Akkurat nå tenker jeg at det er tre ting som er veldig viktige for meg:
1) Å få historiene ut – dvs ut av meg og ned på papiret
2) At bøkene blir utgitt
3) Fornøyde lesere

Hva med salgstall?
Jeg skulle jo ønske jeg kunne tjene penger på dette arbeidet jeg gjør, men jeg vet at det er veldig få forfattere i Norge som kan leve av bare å være forfatter. Det gjelder å ha et realistisk syn på ting.
Høye salgstall betyr jo at man tjener penger, at man er populær og at leserne vil ha det man lager. Så alle forfattere ønsker nok høye salgstall!