Viser innlegg med etiketten underholdningslitteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten underholdningslitteratur. Vis alle innlegg

lørdag 8. september 2018

En stor forteller er borte

Margit Sandemo. Bildet er hentet fra Wikipedia
Forrige helg kom nyheten om at Margit Sandemo er død. Hun begynte å bli en gammel dame, hele 94 år var hun, så helt uventet kan man vel ikke si at dødsfallet var. Men det er alltid trist når en stemme man liker å høre, har stilnet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har lest og likt mye av det Margit Sandemo skrev. Sagaen om Isfolket ble utgitt årene 1982-1989; jeg var 16 år da serien startet. Og jeg leste hver eneste bok i serien. Som jeg kan huske det, var det slik at hver gang det kom ei ny bok, kastet jeg meg over den så snart det var min tur (vi var flere i familien som var interessert) og slukte den som regel i løpet av en ettermiddag/kveld. Jeg kan huske at jeg ikke likte så godt slutten av serien, enten det skyldtes at jeg var blitt eldre og en mer kritisk leser, eller - mest sannsynlig - at handlingen begynte å bli trukket veldig tynt utover; serien ble hele 47 bøker lang.

Aller best har jeg likt de enkeltstående bøkene hun skrev; det hender fortsatt at jeg før ferier stikker innom bruktbokbutikken og finner noen av disse enkeltstående titlene. Da har jeg lett underholdning å ta med på stranda eller hytta.

Da jeg studerte til bibliotekar, var det enkelte forelesere som snakket svært nedsettende om serielitteratur og forfatterne som skrev den. Vi fikk også vite at det var god grunn til at flere bibliotek aldri ville ta inn den slags i samlingen; det var rett og slett ikke betraktet som stuerent eller av god nok kvalitet til at det var forsvarlig. For det står i Lov om folkebibliotek at "Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet", og når det kom til punktet om kvalitet, så mente man at serielitteratur var milevis fra å oppfylle kravet. Men: Det står jo også at man skal legge vekt på allsidighet, og med det som argument, kan man godt forsvare å ta inn NOE av den lette litteraturen, det er i alle fall min mening. Og de fleste bibliotekarer i dag skuler ikke stygt på underholdningslitteraturen, men sørger for å ta inn noe av den i bibliotekets samlinger.

Dessverre er det fortsatt slik at underholdningslitteratur blir sett ned på av enkelte. Jeg kan gi et eksempel: For noen år siden sendte jeg en roman til et ganske lite, forholdsvis ukjent forlag, og i følgebrevet presenterte jeg romanen jeg sendte dem som en underholdningsroman. Mannen som tok imot i andre enden - som egentlig var ganske positiv til manuset, uten å ville gi det ut - ga meg det rådet etterpå, at jeg måtte ALDRI presentere manusene mine som "underholdning", da denne merkelappen kunne få folk i bransjen til å reise bust, slik den hadde gjort hos ham.
Jeg ble veldig overrasket over det han skrev. Jeg trodde at forlagsbransjen på samme måte som bibliotekbransjen hadde gjennomgått en utvikling, og hadde opparbeidet toleranse for litteratur av alle slag.
Men rådet hans kan selvfølgelig ha noe for seg av en annen grunn; kanskje det uansett bør være opp til den som leser å vurdere hva det er for et manus man har foran seg, og eventuelt sette i bås eller sortere med merkelapper?

Men tilbake til Margit Sandemo: Hun må ha hatt en ubeskrivelig rik fantasi og enormt stor fortellerglede, noe som skinner igjennom i alt hun skrev. Hun var også med og skapte åpenhet om det overnaturlige, slik at flere har turt å fortelle om merkelige ting de har opplevd. Samme om man tror på overnaturlige ting eller ei, er det bra med åpenhet for de som faktisk har opplevd ting de ikke kan forklare. For de finnes.
Jeg beundrer Sandemo for det hun skapte, og takker henne for alt hun har betydd for min og andres leseglede.

Har du lyst til å vite mer om Margit Sandemo var, kan jeg anbefale selvbiografien Livsglede (2010)

tirsdag 14. juli 2015

LAVSTATUSLITTERATUR

I dag kunne jeg lese i Aftenposten at underholdningslitteratur rettet mot kvinner har lav status; det kan være flaut å innrømme at man kjøper og leser såkalt "damelitteratur".
Artikkelen hevder forlagene satser på denne typen litteratur, likevel har den lav status.

Artikkelen kan du lese her: Flaut å kjøpe damelitteratur

Jeg lurer på hos hvem underholdningslitteraturen har lav status? Hos litteraturkritikerne, sikkert nok. Jeg tror også at en del forlag og forlagsfolk ser på underholdningslitteratur med et litt skjevt blikk.

Jeg har for lengst innsett at det jeg skriver - feelgoodromaner kanskje mest myntet på kvinnelige lesere, av mange anses som lavstatuslitteratur, og min oppfatning etter å ha fridd til ulike forlag gjennom noen år, er faktisk at forlagene IKKE satser på denne typen romaner.
Av et forlag fikk jeg til og med råd om ikke å flagge at jeg skrev underholdningslitteratur; han som ga meg rådet hadde fått piggene ut og stilte seg litt negativ til overhodet å lese det jeg sendte til vurdering, fordi jeg skrev i følgebrevet at jeg anså romanen som en underholdningsroman, men så hadde han begynt å lese og fant ut at det ikke var så verst, likevel.

Det er mulig definisjonen "damelitteratur" ikke helt passer til det jeg skriver. Det er vanskelig å sjangerplassere i underklassene av underholdningslitteratur, for de er mange. Artikkelen i Aftenposten tror jeg i hovedsak henviser til det jeg kaller "skjebneromaner", av andre kalt "løkkeskriftbøker" eller "lavendeleng-bøker", fordi de ofte er prydet av vakre omslag med kvinner stående i eller ved lavendelenger, eller viser grønne, gåtefulle hager bak et stakittgjerde, og tittel og forfatter er skrevet med store,
romantiske (?) løkkeskriftbokstaver.

Det jeg skriver, eller ønsker å skrive, er det jeg vil kalle feelgood. Jeg skriver ikke om så veldig store hemmeligheter, eller veldig dramatiske skjebner. Jeg liker å skrive om nokså allminnelige folk, skrive noe mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker å underholde, men kan også ha et alvorlig bakteppe eller undertoner som leserne kan se eller merke seg om de evner eller vil, og som kan gi dem noe å tenke over, noe å tygge på.

Det er mulig forlagene satser på det jeg kaller "skjebneromaner", men jeg vil hevde at de importerer mesteparten av dette fra utlandet. Norske forfattere som skriver underholdningslitteratur rettet mot kvinner, er det ikke mange av, hvis vi holder kriminallitteraturen utenfor dette "regnestykket". De fleste av de som skriver kvinneunderholdning, skriver serielitteratur; da tenker jeg på de uinnbundne bøkene, der det kommer en ny i serien annenhver måned. Lengden på boka, samt hvert kapittel i boka følger maler for hvor store/lange de kan være, og hver bok slutter med en cliffhanger, så man skal vente i spenning på neste nummer i serien.

Enkeltromaner innen underholdningssjangeren bærer seg ikke økonomisk, har jeg hørt forlagsfolk si.
Så at forlagene satser på underholdningslitteratur for kvinner, mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. De satser serier, eller de satser oversatt litteratur. De satser ikke på norske forfattere som skriver innen underholdningssjangeren, vil jeg påstå.
Jeg håper det skjer en endring her, at forlagene ser at velskrevne underholdningsromaner skrevet av norske forfattere, også er noe å satse på.