TO GODE VENNER
Høyt oppe i lia satt de, men sure var de ikke. Hodene deres stakk seg ut som fargerike sopper i fjellterrenget – det ene hodet var iført rød østerdalslue, det andre en solgul strikkelue pyntet med svarte border og lus. Verken den ene eller den andre kunne beskyldes for å kle de valgte hodeplaggene nevneverdig, men var man på tur måtte man kunne iføre seg passende bekledning uten hele tiden å skulle skjele til utseendet. Det var nemlig nødvendig med noe over ørene selv om det var juli, for fjelldalen de befant seg i var ikke akkurat kjent for et behagelig eller lunt klima. Nei, oppsøkte en traktene her, var det nok andre ting enn været som lokket. Den vakre og varierte naturen til turbruk, eller de gode mulighetene for jakt og fiske, var de vanligste grunnene for at folk kom hit.
Himmelen over de to mennene var lav og lodden av tykke, mørke skyer. Av
og til hørte de svak rumling fra torden i det fjerne, og lufta var en merkverdig
blanding av sur og lummer, dessuten så rå at man ble fuktet langsomt, selv om det
ikke regnet.
Mennene tok seg nå en velfortjent rast etter den årlige, tradisjonelle
bestigningen av fjelltoppen Nagelnuten – en ganske kondisjonskrevende og
klundrete tur. Stedet hvor de hvilte lå litt ovenfor tregrensa, og de kunne glede
seg over et vidt utsyn til landskapet foran seg.
Mennene – som nå var noen-og-femti – var barndomskamerater, og begge hadde
valgt å bli politi. Kolbjørn hadde som ung flyttet til Oslo, der han etter
hvert – og kanskje noe tilfeldig – hadde havnet i voldsavsnittet som
etterforsker, mens Sigve syntes han hadde skutt gullfuglen da han hadde fått
lensmannsstillingen i hjembygda etter noen få, trøstesløse år som betjent
nordpå.
Denne lørdagen – kalenderen viste 23. juli – hadde de igjen en uke av
årets sommerferie. De resterende feriedager skulle Kolbjørn nyte i ensomhet på
hytta, mens kona Mette var på sydentur med noen venninner.
Sigve brøt plutselig stillheten med et spørsmål: «Har du tenkt å flytte tilbake
til bygda når du blir pensjonist?»
«Jeg har god lyst,» innrømte Kolbjørn. «Men jeg er ikke så sikker på om
det er akkurat hva Mette ønsker høyest.»
«Dere finner vel ut av det,» sa Sigve trygt, etter å ha tygget på det
noen sekunder.
Det ble taust mellom dem på ny, en god type taushet de gjerne henga seg
til når de var alene sammen. De beste vennene var de du kunne tie sammen med,
tenkte Kolbjørn.
Han formelig drømte seg bort, lot tankene vandre. Først dvelte de ved
det trivelige annekset han og kona hadde ved hytta. Der var det et lite
sengekammers i tilfelle de skulle få overnattingsgjester, og for øvrig hadde det
vesle huset en god stue, der han ofte satt for seg selv og nøt ensomheten. Der
luktet det søtt og krydret, helt annerledes enn i hovedhuset. Lukten var en fin
blanding av syrlig ange fra eplene i trebollen på bordet, et hint av oljemaling
og terpentin fra staffeliet i hjørnet ved det store vinduet, blandet med lukten
av tørre bjørkekubber som lå i en raus stabel en håndsrekning fra peisen.
Lukten han der kunne trekke dypt inn, var en vidunderlig aroma. Når han pustet langsomt
og følsomt inn gjennom nesa et par ganger – med bevissthet og tilstedeværelse –
kunne han kjenne hvordan stramme muskler i skulderpartiet myknet, og han befant
seg vel akkurat der han var.
Det gjaldt for så vidt her han satt nå også. Han trakk inn et par
prøvende drag av den friske fjellufta. Det anget overjordisk nydelig fra lyngen,
og nøkternt uparfymert av molda. Han trivdes til fjells. Sett ovenfra virket selv
de mest innfløkte landskap åpne og oversiktlige, slik han gjerne ville ha dem.
Han fant igjen termosen som hadde trillet vekk og landet i lyngen et
lite stykke fra ham, og fylte kaffe i de praktiske turkoppene han og kameraten
hadde med. Tankene vandret videre. Dette var frihet, tenkte han, å kunne la
tankene fly, akkurat dit de ville.
Han funderte over hvor ulike han og kona var – det var nesten merkelig at
de hadde holdt sammen så mange år og fremdeles trivdes i hverandres selskap.
Han likte å gå lange, seige turer i uberørt og fredelig natur, mens hun syntes bedre
om å promenere i bygater med hyppige avstikkere til butikker og kjøpesentra,
der lufta var ufrisk, og surret av stemmer og popmusikk fra usynlige høyttalere
maste i vei. Kolbjørn kunne ellers like å være i ro hjemme når han hadde fri,
legge puslespill, male intuitivt på billige lerret mens han lyttet til klassisk
musikk, eller han kunne bare sitte og glo ut i lufta og la humla suse. Mette var
mer rastløs av seg, og etterlyste ofte at det måtte skje et eller annet. Den
eneste virkelig stillesittende syslen hun fant seg til rette med, var vel
lesing, trodde han.
Skjønnlitteratur var noe Mette elsket lidenskapelig, og det pussige var
at nesten alle i omgangskretsen deres hadde den samme glødende interessen for å
lese fiksjon. Han kjente faktisk ingen som var like lunken og uinteressert i
dette som han selv. Eller kanskje er det mange av oss, funderte han. Bare at vi
er feige – vi tør ikke si høyt at vi bryr oss døyten om romaner og annet
oppdiktet sprøyt? I dagens samfunn virket alle så opptatt av å være politisk
korrekte, eller vise seg som intellektuelle og dannede, eller hvordan man
ellers skulle beskrive dette fenomenet. Alle virket nærmest livredde for å bli
kategorisert som enkle, eller lite kultiverte.
Kolbjørn likte riktignok å lese, men da skulle lesestoffet ha et sant
innhold; teksten måtte helst dreie seg om fakta og faktiske hendelser. Han
hadde nok å velge blant da også. Han kunne lese biografier, politiske og
samfunnskritiske skrifter, aviser, tidsskrift og ukeblad. Han kunne til og med
lese bruksanvisninger, og var derfor en sjelden mann etter hva han hadde
forstått. Han leste faktisk det meste, bare det dreide seg om virkelighet og
sannhet.
Han trodde Mette var det eneste som visste om aversjonen hans mot
skjønnlitteratur, og hun var overbevist om at han ønsket å endre seg til «det bedre»
på dette punktet. Derfor hadde hun kommet med utallige bøker til ham, som hun
mente kunne være av interesse og derfor få ham i gang. Hun trodde at bare han
fikk den rette boka, så kom det til å gå av seg selv – nærmest skyte fart! Den
ene kriminalromanen etter den andre hadde hun lagt frem for ham – «Denne er
annerledes! Den er bestselger i flere land! Denne kommer du garantert til å like!»
hadde hun lokket.
Etter en lang rekke mislykkede innspill hadde hun plutselig fått en ide
om at krim kanskje ikke var noe for ham. Han hadde jo den jobben han hadde; det
å slite med kriminalsaker hele dagen, for så å lese om tilsvarende på fritiden –
det hadde kanskje vært gitt at krim ikke ville lykkes som katalysator på
leselysten hans? Hun hadde i stedet håndplukket noen såkalt seriøse romaner,
men det hadde vist seg at disse fenget akkurat like lite.
Han gjespet langt og godt ved tanken på lesing av romaner. Han visste virkelig
ikke hvorfor det ble slik, men om han satte seg ned med en roman, så fikk han
ikke med seg noe av det som sto. Det var som om han ble overmannet av en
forvirrende blanding av å være både trøtt og rastløs på en gang. Trøtt i
kroppen og rastløs i hodet, muligens? Han hadde ikke tall på alle de gangene
han hadde sovnet helt i innledningen av en eller annen roman. Enten våknet han med
nesa flatklemt et sted inni boka, eller så hadde den tykke trykksaken sklidd ned
og blitt liggende halvveis maltraktert under dyna eller nede på golvet, avhengig
av om det var i senga eller godstolen han hadde forsøkt å nærme seg faenskapet.
Lånebøker fra biblioteket var utelukket på grunn av dette, men også fordi han
var utpreget treg. Treg både til å komme i gang og til å komme videre. Fullført
et slikt leseprosjekt hadde han nok egentlig aldri gjort, konkluderte han.
Det eneste som var verre enn å pleie omgang med skjønnlitterære bøker,
måtte vel være å omgås forfattere. Naboen hjemme på Røa var dessverre skribent,
og Kolbjørn gjorde hva han kunne for å unngå møter med naboen ute ved
hagegjerdet eller søppeldunkene. Forfatter, liksom! Alle visste at forfattere
var å anse som arbeidssky dagdrivere, sosende rundt i sitt eget nervøse
tankespinn dagen lang. En usunn, stakkarslig og trøstesløs gjeng. Naboen hadde startet
karrieren med å skrive lærebøker, visste Kolbjørn. Det hadde jo enda vært noe.
Men nå skrev han dikt og skuespill, og jobbet iherdig for å få utgitt sin
første roman. «Måtte han aldri lykkes,» tenkte Kolbjørn morskt, før han trøstig
filosoferte videre.
Han undret på hvordan livet hadde blitt om han hadde utdannet seg til
psykolog, slik han opprinnelig hadde tenkt. Mens han enda hadde vært ung og skulle
velge utdanningsvei etter videregående, hadde han noe motvillig slått
psykologien fra seg, fordi han hadde fått en idé om at han ikke var særlig teoretisk
anlagt.
Det hadde også vært
et utsagn han hadde merket seg, som han aldri hadde greid å glemme. Det var et
intervju med en forfatter – en skjønnlitterær sådan – han hadde hørt i radioen.
Han husket ikke ordrett hva forfatteren hadde sagt, men det hadde vært noe med
at skjønnlitteraturens fundament i stor del – ja, kanskje i hovedsak – var
tuftet på psykologisk innsikt. I Kolbjørns hode hadde det dermed blitt til at
han, som ikke orket skjønnlitteratur, måtte komme til å miste mye verdifull
psykologisk innsikt. Slik var det han hadde tolket utsagnet til denne
bedrevitende, selvgode fjotten av en skjønnlitterær forfatter. Da han senere var
kommet i gang på politiskolen hadde han tilfeldigvis lest en presentasjon av
psykologistudiet, og merket seg hva slags pensum de arbeidet med der – det
hadde jo ikke vært annet enn faglitteratur, selvfølgelig. Han hadde på det
tidspunktet også skjønt at han slett ikke hadde problemer med å lese selv den
tyngste faglitteratur. Han hadde trukket den slutningen at han helt sikkert hadde
kunnet klare psykologistudiet, men da hadde det på sett og vis vært for sent. Det
hadde dessuten begynt å demre for ham hvor godt han skulle komme til å trives
med den veien han hadde slått inn på. Han hadde innsett at han – med sin litt reserverte
natur – ville ha det bedre med ikke å bli for involvert i psyken til menneskene
han skulle gå nærmere etter i sømmene. Som politi gikk man av og til nære innpå
personer og psyken deres, men bare for en kort, avgrenset periode. Det holdt dessuten
å undersøke biter av helheten, noe som gjorde det enklere å forholde seg profesjonelt
til menneskene man skulle granske. Og man hadde ikke noe ansvar etter at saken
var ferdig utredet og sendt videre til påtalemyndighetene.
Det hadde forresten
vært en annen side ved psykologyrket han hadde følt seg tiltrukket av; nemlig de
sanne, ærlige møtene med mennesker som trengte hjelp. Han hadde innbilt seg at om
mennesker gikk til psykologen, da møtte de opp uten masker, uten forstillelse.
Dit kom de og viste seg nakne, som de var – sitt sanne jeg. Det hadde
forekommet ham interessant og meningsfullt å få ta del i slike ærlige, oppriktige
møter, mennesker imellom.
Nå var Kolbjørn
blitt en erfaren, gammel ringrev, og visste at det var ikke slik at mennesker
var seg selv, sanne og blottstilte om de gikk til psykolog. Han hadde selv vært
hos terapeut noen ganger, og visste at også når man innfant seg et slikt sted, var
man iført en egnet maske. Noen tok på seg «Jeg går hit bare fordi legen sier
jeg skal»-masken, eller «Du må ikke tro jeg er gal fordi om jeg går til
psykolog»-masken. Noen likte å skryte av at de gikk til psykolog – å fortelle
at man gikk til psykolog var for noen det samme som å si: «Jeg har råd til hva jeg
vil, jeg! Også timer hos psykolog.»
Var det sannhet som var stikkordet for Kolbjørn? Hadde han en spesielt stor interesse for sannhet – større enn folk flest? Var det derfor han hadde ønsket å bli psykolog, for å lete etter sannheten? Var det derfor han som erstatning hadde valgt å bli politi, fordi det å etterforske også dreide seg om å finne sammenhenger og sannhet? Kolbjørn mente det var mye mulig.
Var det sannhet som var stikkordet for Kolbjørn? Hadde han en spesielt stor interesse for sannhet – større enn folk flest? Var det derfor han hadde ønsket å bli psykolog, for å lete etter sannheten? Var det derfor han som erstatning hadde valgt å bli politi, fordi det å etterforske også dreide seg om å finne sammenhenger og sannhet? Kolbjørn mente det var mye mulig.
Et plutselig
vinddrag hufset mot kameratene bakfra og kalte ham brått tilbake til nået i
fjellia. Det pustet ham langsmed øret; han hørte det som en dyp, durende
fløytelyd. Det var som om vinden ville gi ham en påminnelse om at livet var
fullt av dramatikk, eller kanskje den varslet om noe den hadde sett komme?
Blåsten var i alle fall et tegn på at det trakk opp til uvær, konkluderte han
nøkternt, og da falt nok regnet snart.
Kameratene utvekslet
blikk, og nikket taust. Det var på tide å bryte opp. Brødskivene var fortært og
termosen så godt som tømt. De pakket raskt sammen, og like etter travet de
jevnt og trutt videre, nedover mot dalen.
Da de nesten hadde
nådd bunnen av lia, stoppet Sigve med ett og tok seg til bukselomma. Han bannet
lavt, og trakk opp mobiltelefonen som – skjønte Kolbjørn – hadde dirret som et
lett, elektrisk støt mot kameratens lår.
«Ja!» bjeffet han,
etter å ha trykt på samtaleknappen.
Kolbjørn ble
stående og se ut i lufta, mens han ventet på at Sigve skulle gjøre seg ferdig
med den tydelig uvelkomne samtalen. Skyene ble pisket sammen av vinden, til et
stadig tykkere, mørkere tak over hodet på dem, og han fanget så vidt synet av et
tynt, lite lyn flakke ubestemt langsmed skydekket.
«Kan det være så
vanskelig, da?» sa kameraten til telefonen. «Du får bare dra opp dit, da ser du,
hvis ikke han har tid til å komme til bygda.» Han lyttet en stund, før han
sukket og sa: «Jo, det stemmer at jeg er like i nærheten, men ærlig talt, dette
kan du vel greie å ordne opp i på egen hånd?»
Etter noe Kolbjørn
vagt oppfattet som opphisset tutring i falsett i andre enden av tråden, ga Sigve
opp: «Greit, jeg skal gå innom, da, men jeg er ikke nede på Solstad igjen før
om en time, minst.»
«Har det hendt
noe?» spurte Kolbjørn, da Sigve puttet telefonen tilbake i lomma.
«Det er visst en
gjest på Solstad som har stukket av fra en gedigen barregning. Betjenten min, Geir,
han har så lite tiltak,» gryntet han misfornøyd. «Hotelldirektøren hevdet at
han ikke hadde mulighet til å reise ned i bygda, og mente derfor at politiet pliktet
å innfinne seg på hotellet for å ta imot anmeldelsen. Nå måtte Geir først ha
godkjenning for om det var greit, og så – hva gir du meg? – spurte han om ikke jeg
kunne ta en tur dit, jeg også.»
På veien videre sladret Sigve om Geir, som var en særdeles forsiktig og
ubestemt type. Det var lite han fikk gjennomført uten å ha mottatt behørig
støtte fra gode rådgivere, helst over seg i systemet. Sigve hadde den tvilsomme
gleden av å kjenne Geirs mor, og visste derfor hvordan det kunne ha seg at
betjenten hadde lagt seg til denne vankelmodigheten, fortalte han bryskt. Han
hadde ymtet frempå noen ganger for betjenten, om det ikke var på tide å flytte
hjemmefra – gutten hadde tross alt fylt 35 nå – men han virket liksom ikke klar
for det. «Det er rart med det – » flirte Sigve. «Når du ikke en gang klarer å
velge hvilke sokker det er best å ta på om morgenen, uten først å ha rådført
deg med en autoritet på området.»
Nå kom de akkurat over en åsrygg, og fikk se Solstads trauste, brunbeisede
bygninger stå i en tett krets, lik en dyreflokk som søkte sammen en kald
høstkveld. Politimennene hadde tidlig på morgenen satt igjen bilene sine på
parkeringsplassen ved hotellet. De hadde planlagt å spise en bedre hotellmiddag
etter fotturen, før de skulle reise ned igjen i dalen. Kolbjørn trøstet seg med
at denne anmeldelsen sikkert kom til å være raskt unnagjort, så kunne de kose
seg med et aldri så lite herremåltid etterpå. Det var uansett bare en fordel med
et lengre opphold mellom de små blingsene de hadde dyttet i seg for litt siden,
og den tunge kjøttretten han hadde sett for seg at de skulle velge fra
hotellets middagsmeny.
De var kommet til enden av Nutendvannet som de skulle følge på langs
videre, da de plutselig hørte et vanvittig vræl fra den andre siden av dammen. Den
vislende vinden tok nettopp da en pause, og den tette stillheten som fulgte
skriket, fikk det til å fremstå som ekstra illevarslende.
Mennene stoppet brått, og Kolbjørn tok seg uvegerlig til hjertet. Han hadde fått det med å kjenne en ubehagelig dulting inni brystet når han fikk en støkk – en uvelkommen påminning om at han ikke var noen ungsau lenger. Like etter hørte de ett langt og fælslig gaul til, før det ble stille. Sigve hadde – med det samme de hadde hørt den første ulyden – dumpet sekken i bakken, hurtig fisket opp kikkerten han alltid hadde med seg når han var på tur, og nå sto han og glodde.
Mennene stoppet brått, og Kolbjørn tok seg uvegerlig til hjertet. Han hadde fått det med å kjenne en ubehagelig dulting inni brystet når han fikk en støkk – en uvelkommen påminning om at han ikke var noen ungsau lenger. Like etter hørte de ett langt og fælslig gaul til, før det ble stille. Sigve hadde – med det samme de hadde hørt den første ulyden – dumpet sekken i bakken, hurtig fisket opp kikkerten han alltid hadde med seg når han var på tur, og nå sto han og glodde.
«Ser du noe?» spurte Kolbjørn, mens han fortsatte å gni høyrehånda mot brystkassen.
Han ble lettet da han kjente at byksingen der inne lot seg mane til ro.
«Det er noe slags oppstyr der borte,» mente kameraten. «Jeg ser – » Han
holdt inne, og myste enda mer intenst i kikkerten. «Jeg tror det er ei jente
som står oppreist i en båt ute på vannet. Hun står så urolig at hele den fordømte
båten gynger. Hun vifter med armene, og det ser ut som om hun prater, eller snarere
roper til en annen som er med, og jammen ligger det en og plasker i vannet ved
siden av båten, også! Der! Nå ser jeg at hun setter seg, og mannen i vannet får
endelig hjelp til å komme seg opp i båten igjen.» Han dyttet kikkerten hastig
ned i sekken, som han siden fikk kastet på seg. «Det er best vi skynder oss
bort og ser,» sa han, ansvarsbevisst som alltid. «Kanskje det er noen som
holder på å drukne.»
Det var et stykke over til den andre enden av vannet, og ulendt. De ble
både svette og andpustne mens de gikk – det hjalp heller ikke på den stadig
stigende kroppstemperaturen at været var så lummert. Mens de holdt på å kravle
over noen svære steinblokker, ga Sigve plutselig fra seg et par ektefølte banneord.
Kolbjørn snudde seg og så urolig på ham. Hadde kameraten skadet seg, undret
han, men heldigvis var det bare Sigves telefon som forlangte oppmerksomhet ved nok
en gang å sitre mot Sigves lår.
«Ja, hva er det nå? Jeg er på vei!» bjeffet han, sittende overskrevs på
en våt og sleip klippe. Av Sigves svar forsto Kolbjørn at det måtte være Geir som
ringte denne gangen også. «I heite, brennsvarte…» sa kameraten, men nå virket ikke
tonefallet ampert lenger, snarere overrasket. «Vi er ved dammen nå,» fortsatte
han, andpusten. «Vi er på vei over til den siden du snakker om, den man først
kommer til, om man går opp fra hotellet. Vi hørte fæle skrik, så ting tyder faktisk
på at det skjedde noe der over. Du får ringe Kripos så lenge. Ja, du gjør det. Og spør hvordan vi skal
forholde oss,» kommanderte han. «Jeg må skynde meg videre.»
Kolbjørn så måpende på ham, og spurte: «Hva
nå da? Kripos?»
«Det har dukket opp et lik,» svarte den andre kort, før de i taushet hastet
videre over steinura.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar