Jeg blogget forrige gang om avslag nummer to på et
nytt feelgood-manus. Dette manuset er foreløpig vist til to forlag, og etter
avslag nummer to kjente jeg meg motløs. Ikke fordi to avslag er mye, men fordi jeg fikk se konsulentens uttalelse, og den var veldig kritisk. Mye av kritikken vil jeg si var basert på gal innstilling til manuset - jeg har skrevet en underholdningsroman, og konsulenten vurderte som om jeg hadde forsøkt å skrive en seriøs roman om ei kvinnes leting etter livspartner. Boka handler om ei kvinne på 35 som plutselig synes det haster med å få tak i mann, men den er altså primært skrevet for å underholde.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.
Nå har det seg slik at jeg også har et eldre manus, dette til en kriminalroman,
som jeg nylig sendte til et relativt nystartet lite forlag. Dessverre avslag
der også, men dette avslaget var veldig oppmuntrende. Han som hadde lest
manuset, mente kriminalromanen var velskrevet, dessuten spennende, bortsett fra
slutten. Han rådet meg til å skrive om slutten på romanen og prøve manuset hos
noen andre. Han mente at noen burde gi ut manuset, selv om han ikke så mulighet for
at hans forlag kunne gjøre det.
Vanligvis pleier jeg å vende det døve øret til når noen
foreslår endringer eller påpeker ”feil” i manuset mitt. Så lenge de ikke skal
arbeide videre med manuset sammen med meg, så lytter jeg ikke til dem, fortsetter
heller å følge mitt eget forstokkede hode. Jeg har tenkt at så lenge de ikke
skal utgi manuset, så er eventuelle råd til meg helt uforpliktende for dem, sikkert ikke særlig gjennomtenkte og følgelig ikke så mye å
bry seg om.
Denne gangen tror jeg likevel at jeg vil lytte til rådet jeg fikk. Jeg
skal forsøke å skrive en ny slutt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.
For jeg ble rett og slett barnslig glad for rosen jeg fikk.
Og det er når jeg er glad og fornøyd jeg best kan skape. Som det heter i
undertittelen til Øyvind Hammers bok Hammerkoden (Schibsted, 2015);
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»
Jeg ser fram til å dykke ned i historien igjen, kjenne på stemningen, observere, vurdere og analysere de ulike hovedpersonene, hvilke muligheter ligger i universet jeg har bygget. Hvordan skal hovedpersonene spille annerledes sammen for
at slutten skal bli en ny? Det blir spennende å se.