onsdag 28. januar 2015

Inspirerende innspill

Jeg blogget forrige gang om avslag nummer to på et nytt feelgood-manus. Dette manuset er foreløpig vist til to forlag, og etter avslag nummer to kjente jeg meg motløs. Ikke fordi to avslag er mye, men fordi jeg fikk se konsulentens uttalelse, og den var veldig kritisk. Mye av kritikken vil jeg si var basert på gal innstilling til manuset - jeg har skrevet en underholdningsroman, og konsulenten vurderte som om jeg hadde forsøkt å skrive en seriøs roman om ei kvinnes leting etter livspartner. Boka handler om ei kvinne på 35 som plutselig synes det haster med å få tak i mann, men den er altså primært skrevet for å underholde.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.

Nå har det seg slik at jeg også har et eldre manus, dette til en kriminalroman, som jeg nylig sendte til et relativt nystartet lite forlag. Dessverre avslag der også, men dette avslaget var veldig oppmuntrende. Han som hadde lest manuset, mente kriminalromanen var velskrevet, dessuten spennende, bortsett fra slutten. Han rådet meg til å skrive om slutten på romanen og prøve manuset hos noen andre. Han mente at noen burde gi ut manuset, selv om han ikke så mulighet for at hans forlag kunne gjøre det.
Vanligvis pleier jeg å vende det døve øret til når noen foreslår endringer eller påpeker ”feil” i manuset mitt. Så lenge de ikke skal arbeide videre med manuset sammen med meg, så lytter jeg ikke til dem, fortsetter heller å følge mitt eget forstokkede hode. Jeg har tenkt at så lenge de ikke skal utgi manuset, så er eventuelle råd til meg helt uforpliktende for dem, sikkert ikke særlig gjennomtenkte og følgelig ikke så mye å bry seg om.

Denne gangen tror jeg likevel at jeg vil lytte til rådet jeg fikk. Jeg skal forsøke å skrive en ny slutt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.
For jeg ble rett og slett barnslig glad for rosen jeg fikk. Og det er når jeg er glad og fornøyd jeg best kan skape. Som det heter i undertittelen til Øyvind Hammers bok Hammerkoden (Schibsted, 2015);
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»


Jeg ser fram til å dykke ned i historien igjen, kjenne på stemningen, observere, vurdere og analysere de ulike hovedpersonene, hvilke muligheter ligger i universet jeg har bygget. Hvordan skal hovedpersonene spille annerledes sammen for at slutten skal bli en ny? Det blir spennende å se.

torsdag 15. januar 2015

Svaret det svever i det blå

I dag fikk jeg avslag fra forlag nummer to på feelgood-romanen jeg gjorde ferdig i vinter. Eller ferdig og ferdig, fru Blom. Selvfølgelig er den ikke ferdig, men jeg vurderer den som gjennomarbeidet nok til at jeg våger å vise den til forlag.

Motløsheten er på stigende, og det kan jeg jo ha grunn til. Hvor mye oppmuntring og tommelen opp har jeg fått i løpet av disse årene med prøving og feiling? Jo, det er oppmuntrende med fornøyde lesere, og forlag som slenger på noen hyggelige, oppmuntrende vendinger i følge med avslaget. Men det jeg hører fra forlag er jo i bunn og grunn bare nei. Nei, det passer ikke inn i vår utgivelsesprofil. Nei, den litterære kvaliteten er for dårlig.

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært en lettelse om et avslag til slutt opplevdes som et nådestøt. Tenk om jeg fikk et avslag som sved spesielt hardt, som fikk meg til totalt å miste lysten til å skrive. Et avslag som én gang for alle ga meg fred fra det drivet, den kløen som hele tiden driver en forfatterspire videre.

Kanskje er jeg en såpass hard nøtt at ingen avslag egentlig biter på meg?
Jeg pleier å bli lei meg og oppgitt med det samme, men så er jeg tilbake på sporet, tenker like blindt og sta som ellers: Det er forlaget som ikke skjønner. Det er ikke dårlig litterær kvalitet. De bare liker ikke ideen.
Jeg kan til og med lulle meg inn i forestillinger som: Problemet er vel at jeg er for original for dem. Det jeg skriver ligner ikke noe de har sett før, så de tør ikke satse på det. Ha! Original, liksom… Den må jeg nok veldig mye lenger ut på landet med...

Orker jeg å forsøke flere ganger?
Orker jeg å få flere avslag? 
«Svaret, min venn, det svever i det blå.»*

* Lånt fra Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans «Blowing in the wind».
I: Dylan, Bob: Damer i regn : 70 sanger / på norsk ved Jan Erik Vold. – Oslo: Den norske bokklubben, 1977.  Boka kan du forresten lese i bokhylla.no.

søndag 4. januar 2015

Godt nytt skriveår?

Jeg skriver ikke stort for tida, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Men jeg tenker en del, da. Både på ulike prosjekt (hvilket skal jeg eventuelt gå løs på, OM jeg skulle sette meg til for å skrive), og mer detaljert, som plott og formuleringer vedrørende de ulike prosjektene. Så kanskje jeg sitter og mentalt kvesser blyantene, gjør meg klar til et eller annet?

Som vanlig er det kanskje litt vel mange prosjekt å velge mellom.
Kanskje er det manglende evne til å brenne for én ide om gangen, som gjør at jeg akkurat nå har skrivetørke?
Eller er jeg mer avventende enn vanlig? Lytter til hvilke impulser som kommer, føler meg fram rundt hvilke prosjekt og ideer som kan ha best grobunn hos meg? Venter litt før jeg hiver meg i det?

Alle avslagene jeg har fått har muligens gjort at jeg gløder litt mindre, har litt mindre tro på meg selv, på det jeg skriver, på ideene mine.
Det har på en måte blitt nødvendig å være litt likeglad, ikke ta det så tungt om ingen vil ha det jeg lager. En medisin er å gjøre andre ting. Tenke på andre ting.
Akkurat nå er det veldig hyggelig å jobbe som bibliotekar. Arbeidet jeg gjør som bibliotekar får jeg både ros og lønn for.

Uansett: Jeg håper jeg får til en utgivelse også i 2015, om det så er noe jeg skal betale for selv. Det er alltid meningsfullt å se resultater av alt arbeidet man legger i noe!

Jeg ønsker alle skrivelystne - meg selv inkludert - et godt nytt skriveår!