Utdrag Noen ganger holder det

Utdrag fra første novelle i samlingen:

GLEMMEKRYSS 

Hun våkner til idet melkekartongen sklir ut av hånda. Den møter golvet foran kjøleskapet med et klask, en matt bølge utløses, skyller mot tærne hennes, fukter dem. En hvit dam som vokser, siver inn under kjøleskapet og utover kjøkkengolvet. Dammen utvider seg enda litt til, først i den ene, så i den andre retningen, som en levende, snusende organisme. Hun vil banne og sverge over sølet, men husker ikke ordene hun pleier ty til i slike situasjoner. Banning skal komme impulsivt og naturlig, ellers blir det tilgjort og dumt. Hun dropper derfor kraftuttrykkene, selv om hun er skikkelig oppøst.

   Alt har det med å glippe om dagen. Stadig flere tanker sklir unna og forsvinner utenfor rekkevidde. Stadig oftere hender det at gjenstander glipper henne ut av hendene. Det begynner å bli så vanlig at det nesten er dagligdags.

   Det hadde startet for et års tid siden. Hun husker at hun en dag hadde gått ut på kjøkkenet for å sette over kaffen, da hun og – faen, der glipper det igjen! Hva er det mannen hennes heter? Hm, var det ikke noe med bibelen da? Jo, der er hun sikker: Bibelen er et stikkord for at hun skal huske… David? Adam? Gabriel? Uff, det er altfor mange menn i Bibelen. Hvorfor hadde hun ikke heller funnet et bedre triks for å huske navnet?

   Men kan du ikke bare droppe fomlingen etter navnet akkurat nå, tenker hun irritert. Kan du ikke for en gangs skyld fullføre tankerekken, uten å spore av eller søle det til med digresjoner?

   Jo, men navnet til ens egen mann, innvender hun. Det er da fullstendig absurd, ikke å huske hva mannen ens heter?

   Slapp nå av, selvfølgelig vet jeg det! Men jeg er ikke frisk, unnskylder hun seg. Hun kan ikke være frisk. Det må være noe som feiler henne.

   Nå vil jeg fortsette, sier hun til seg selv. Ingen flere avbrytelser, takk.

   Hvor var hun nå igjen? Jo, det startet altså for omtrent ett år siden. I fjor på denne tiden.

   Hun kikker ut av vinduet. Det er vår. Det kan hun se på den skire grønnfargen, den tegner liksom et skimrende omriss om trekronene. Jo, det hadde vært vår da også. Våren i fjor. På denne tiden i fjor. Da hadde hun og… mannen fått besøk av… noen. Hun skulle ut på kjøkkenet for å sette over kaffen. Sette over kaffen, for et uttrykk i grunnen. Hva skulle hun sette den over, liksom? Over kokeplaten, selvfølgelig. Men det var i gamle dager, da man kokte vann i kaffekjelen og helte den malte kaffen i til trekking etter at vannet hadde kokt opp. Den gangen det var skam å lage for tynn kaffe. At man laget tynn kaffe, av noen kalt sangerinnevann, var ikke et ry man ønsket å få hengende ved seg. Det betydde at man var knipsk og heller ikke huslig nok til å forstå seg på hvordan skikkelig kaffe skulle smake.

   Men hvor var hun nå igjen? Jo, hun skulle komme frem til hvordan det var, den første gangen det virkelig glapp for henne. Hun og mannen hadde altså hatt besøk, av disse… menneskene, og hun hadde gått ut på kjøkkenet for å sette over kaffen. Og så, idet hun var kommet inn på kjøkkenet, hadde hun ikke for sitt bare liv kunnet huske hvorfor hun hadde gått dit. Ikke så uvanlig fenomen, kanskje, men med den støkken opplevelsen hadde gitt henne den gangen, hadde det vært en grusom og skjellsettende opplevelse. Hun hadde blitt stående på kjøkkenet. Tankene hadde famlet, som i blinde, for alt de fant var hvitt og konturløst. Pulsen hadde dunket i ørene hennes, så hun hadde kjent seg døv på toppen av alt.   Men så hadde hun heldigvis greid å roe seg. Hun hadde satt seg på en av kjøkkenstolene og pustet dypt; brukt magen til å trekke pusten godt inn. Hun hadde tenkt at hun hadde fått et lite angstanfall. Angst kunne jo fremtre på så mange måter. Hun visste jo det, hun som hadde slitt med angst i ungdommen, men lært seg å takle den. Hele sitt voksne liv hadde hun gudskjelov følt seg fri fra angst og uro. Livet hadde etter hvert glidd så greit og selvfølgelig. Hun hadde fått en rolle – eller egentlig hadde hun flere roller: kone, mor, husmor, venninne og oppdrager.  Alle rollene hadde fylt tiden hennes og det var gitt hver dag, hver time, hvert minutt, hva hun skulle gjøre. Hun hadde alltid hatt gjøremålene liggende klart foran seg, rekke på rekke. Det hadde bare vært å bevege seg systematisk videre, hele tiden videre. Angsten kunne neppe gro hos et menneske som var så opptatt.

   Hun er jo pensjonist nå. Kanskje det er derfor denne slags utglidningen er i ferd med å skje?  Hun har kanskje ikke nok å drive med om dagene? Enda hun synes da hun har nok?  Forskjellig håndarbeid, kryssord, venninnene hun stadig treffer på byen eller har på besøk, alle de nye matoppskriftene som skal testes. Hun har jo hagen, også, selv om... han, mannen hennes, også hjelper til der. Inne kan han bare våge å blande seg. Nei, da sier hun ifra! Bare måten han holder vaskekluten på… Hun grøsser ved tanken. Klosset og ubehjelpelig er han, i alt det huslige. Godt at hun selv har så stor kapasitet, ellers skulle det sett ut!

   Hun kjenner med ett at hun er våt på føttene. Hun titter ned. Skulle du sett slikt. Her står hun og tenker seg aldeles ut på viddene, mens golvet formelig skvulper av melk på vidvanke. Det var den tanken på kluten som fikk henne tilbake på sporet igjen. Hun sender en takk til tanken som kom med vaskekluten. Godt gjort, tenker hun. Nei, jeg mener: godt tenkt! retter hun seg selv.

    Hun fniser litt av sin egen finurlighet, før hun bøyer seg stivt og vrenger av seg sokkene. Disse tuller hun sammen og kaster bort i kroken ved døra, før hun tasser barføtt over til skapet ved utslagsvasken. Der har hun bøtter og kluter til alskens opprenskninger. Hun haler ut stabelen med bøtter, velger den øverste og setter under kranen. Hun skrur på vannet og kjenner med hånda at det blir passe varmt. Vaskevann skal være så varmt at man nesten ikke klarer å holde hendene i det. Det var i alle fall slik hun lærte det, den gangen hun gikk i lære hos fru… Grobel! Det var det hun het, lærerinnen på husmorskolen. Nå til dags skulle man helst ikke ha vann i det hele tatt, bare subbe rundt med en tørr mopp. Det hadde vært samtaleemne på et av treffene med venninnene forleden. Astrid – hurra, enda et navn som kom uten nøling – Astrid hadde sagt at hun aldri i verden ville ha en hushjelp hjem til seg, som ikke vasket golvene med vann. Nei, det skulle ha tatt seg ut – slik slendrian og urenslighet! Gå der og dytte støvet foran og rundt seg, inn under benker og bord. Fysjom. Alle venninnene, Astrid og… ja, resten av gjengen, alle var enige om at vasking uten vann, det var en vederstyggelighet!

   Bøtta er plutselig blitt full. Det plasker i utslagsvasken av vannet som strømmer over bøttekanten. Hun stenger kranen, uten nøling. Jøss, som hun er i slag. Men så er det vel…  Hun blir stående stille en stund for å fundere. Det er jo noe man pleier å ha i vannet? Jada, hun vet at hun skal ha en klut, men hva mer? Det er akkurat som om hendene husker at hun skal ha noe fra skapet. Hun åpner skapdøra og ser nøye over innholdet i hyllene, men forblir like usikker. Det kommer ikke frem for henne hva det er som skal i vannet, så da får det bare være.

   Bøtta er fylt til randen. Det smådrypper enda fra kanten. Hun må helle litt på den, lette den for noe av lasten mens den fremdeles står i vasken, for i det hele tatt å greie å løfte den. Så svak hun er blitt!? Hun som var så sterk bestandig.

   Etter noe søl og fomling greier hun til slutt å få bøtta bort til kjøleskapet. Hun setter den tungt fra seg på golvet. Hva nå? Hun blir stående med hendene hengende rett ned og vet plutselig ikke hva det er hun skal gjøre med det hun har funnet frem. Hun trengte vel egentlig ikke vann, gjorde hun vel? Hun skal jo bare tørke opp sølet.

   Hendene orker ikke å holde tett nok om den varme kluten. Hun greier ikke å vri den, så melkedammen på golvet blir ikke mindre, den blir bare blandet med vann fra kluten, og sauses enda mer utover.

   Hun gir opp. Reiser seg og kjenner hvordan knærne protesterer på bøy og tøy. Hun setter seg på en stol ved bordet. Hun ser ut i luften og lar tankene fly. Sørgelig så veike hendene er blitt. Det er som om tankene og hendene er på samme galeien når det gjelder den sviktende evnen til å holde fast ved noe.

   Det må være derfor hun mister så mye av det hun holder på. Som melkekartongen for litt siden. En dag her forleden hadde hun til og med mistet kaffekoppen på golvet i venninnegjengens stamkafé; det hadde vært overmåte pinlig. For ikke å snakke om den gangen hun hadde mistet hele glasset med krydder i gryta, da hun holdt på å lage… ja, hva var det igjen? Lapskaus? Eller kanskje det var tomatsuppe? Det var i alle fall noe som sa plopp da det landet et krydderglass oppi. Hun kan jo huske lyden, uten problem. Tenk alt hun husker, i grunnen! Typisk henne å vinkle saker så negativt bestandig. Det er klart hun glemmer mye, men hun husker helt sikkert mer. Hvorfor ikke glede seg over alt man husker, i stedet for å gremme seg over det lille man glemmer? Det var jammen en fin, filosofisk tanke. Hun kunne ha delt den med venninnene, men nei. Hun kommer aldri til å snakke åpent med dem om noe såpass personlig. Samtalene dem imellom dreier seg utelukkende om tørre, praktiske ting. Samt politikk, kjendisskandaler, sladder om felles kjente, selvskryt. Jo, de har da sannelig nok å prate om. Det er sjelden stillheten plager dem, når de er samlet. Men de snakker ikke om de utleverende eller vanskelige tingene. De er fremdeles opptatt av å holde fasaden, fremstå som vellykkede, veltilpassede. Ikke for å rakke ned på de andre! Nei, for all del: Hun er slett ikke bedre selv. Hun vil ikke at Astrid og de andre skal forstå hvordan det virkelig er fatt med henne. Når hun mister tråden i samtalen – liksom ramler ut – sitter hun bare og nikker og ler når de andre ler. Det kan bli litt pinlig av og til, når en av dem lener seg frem og spør: «Hva synes du om det, Nille?»

   Nille? Nei, hva behager? Hun heter da ikke Nille? Hun rister forvirret på hodet, men plutselig er navnene der, både hennes og mannens. Hun heter Pernille og han heter Per, slik er det. Nille er kjælenavnet hennes. Venninnene bruker det. Og Per også, sikkert?

   Hun er glad og fornøyd fordi hun husker navnet på ektemannen, men etter den første begeistringen suser det i hodet på henne, lenge, mens hun forsøker å rekapitulere noe som ble feil. Noe fra før i dag. En tanke hun hadde for litt siden. Så kommer også det opp: Hun mente jo at mannens navn hadde noe med Bibelen å gjøre. For noe sludder! Per har da ingenting med Bibelen å gjøre? Jo, det hadde visst det. En hardnakket tanke der bak insisterer på det. På en eller annen måte… Hun kommer på det, hun kommer på det… Jo! Han het jo Per, han som reiste rundt og solgte bibler og salmebøker, den gangen hun var liten og bodde på landet.  Hver vår kom han, like årvisst som blåveisen og hestehoven. Dressen mer loslitt og flekkete for hvert år som gikk. Alle var på fornavn med ham, det var vel plent ingen som kjente etternavnet hans. De kalte ham Bibel-Per. Mor likte ham ikke. Hvis hun var alene med ungene når de så snurten av Bibel-Per nede i bakken, kalte hun alle til seg og stengte dem og seg selv inne i huset. Så satt de der, helt stille, ventet og kjedet omtrent vettet av seg. Mor slapp dem ikke ut før Bibel-Per hadde gått igjen, eller far var kommet hjem fra jordet. Bibel-Per, ja. Han hadde vært en underlig skrue.

   Men nå, ferdig med ham. Nå husker hun at mannen hennes heter Per. Bra navn, det. Kort og godt. Hun skal ikke glemme det igjen. Ikke i dag, i alle fall. Når han kommer hjem fra… Hun stanser seg selv i å tenke hjem fra arbeid, for han er selvfølgelig pensjonist, han også. Men hvorfor er han ikke hjemme, da? Det kan hun ikke si at hun vet noe om. Nå, det får ikke være så farlig. Hun skal bare huske å gi ham en klem når han kommer, og si «Kjære Per!» Så glad han skal bli, da! Hun vet at hun ikke pleier å klemme ham i tide og utide, så han blir glad når det skjer. Og i dag skal han jammen få en god, varm klem!

   Det er dumt at han ikke har gitt henne beskjed om hvor han er, eller når han kommer hjem igjen. Da kan han ikke forvente å komme hjem til ferdig middag, i alle fall. Hun prøver å få tak i øyeblikket da han gikk i dag. Hva sa han idet han gikk? Hvordan var han kledd? Tok han bilen, eller skulle han gå? Skulle han kanskje sitte på med noen? Alt er tåkelagt og ullent. Hun kan ikke huske hvilke venner Per har, eller hvem han pleier å omgås, nå som han er pensjonist.

   Hun prøver å se for seg ansiktet hans. Til hennes store fortvilelse er også det umulig. Så kommer hun på at hun kan gå ut i stuen og granske familiebildene som henger på veggen ved siden av peisen.

   Hun vil reise seg og gå dit, da hun plutselig kjenner hjertet dunke til, som en advarsel, i brystet hennes. Hun får det for seg at det ikke var for ett år siden det glapp for henne, men at det er akkurat nå, i dag. Kanskje sitter Per og besøket i stuen og venter på at hun skal komme med kaffen? Hun bestemmer seg for at hun ikke vil gå dit. Så rart de ville se på henne hvis hun kom ut der først nå, evigheter etter at hun forlot rommet; hun kan ikke dukke opp slik, uten kaffe og uten sokker på føttene. Det er umulig! Hun må bli på kjøkkenet. Det kjennes ikke godt, dette – det er som å være fanget.

   Hun tvinger seg til å puste rolig og tenke logisk. Hvis Per satt med gjester i stuen, så ville han da for lengst ha kommet ut på kjøkkenet for å se etter henne. «Hvor blir det av deg, Nille?» ville han ha spurt, litt forundret. «Vi sitter i stuen og venter på kaffen. Er den ikke ferdig snart?»

   Det var slik det hadde foregått den gangen for ett år siden. Per hadde syntes at hun ble så lenge borte at han kom ut for å se hvor det ble av henne. Da hadde hun sittet ved kjøkkenbordet, slik som nå, og lett og lett i hodet for å finne igjen hva slags gjøremål det var hun hadde gått til kjøkkenet for å utføre.

   Hun lener overkroppen mot bordet. Den ene armen støtter under hodet. Det er voksduk på bordplaten. Det lukter svakt av plast, samt rengjøringsmiddelet hun pleier å sprute på før hun tørker av duken. Hun vet at hun pleier å tørke av bordet, men pleier hun virkelig å ha voksduk på? Jo, hun vet godt at hun hadde det for mange år siden, da barna var små. Men da de ble store og ikke sølte så mye da de spiste, hadde hun alltid stoffduk. Det er penere med stoffduk.  Det mener Astrid og de andre venninnene også. Så hvorfor er det voksduk på bordet nå? Hun kan ikke erindre at hun har vært i noen butikk og kjøpt voksduk? Allikevel vet hun at det pleier å ligge voksduk på bordet når hun tørker av? Det er som et uløselig mysterium. Tingene har sammenheng, uten at sammenhengen stemmer.

   Hun blir døsig av å sitte slik og surre tankene. Det er godt og varmt på kjøkkenet. Hun fryser ikke, selv om hun er barføtt. Hun dormer nesten, forsvinner inn i en lang fantasi, en merkelig drøm. Hun er på ferie i syden. Hun går i korridorer og ganger på et hotell og leter etter rommet hun er blitt tildelt. I hånda holder hun en nøkkel, den henger i en snor der det også befinner seg et lite skilt. På skiltet står et romnummer, men merkingen av dørene i korridorene er mangelfull og usystematisk. Det er umulig å resonnere seg frem til hva som er riktig vei å gå. Stadig treffer hun mennesker. De ser ut til å gå og lete på akkurat samme måte som henne. En eldre herre med nordisk utseende og en stor sombrero trykket ned på hodet – det lyser turist lang vei – nikker vennlig til henne. Han har selv endelig funnet sitt rom og står tilfreds ved døra i ferd med å låse seg inn. Han merker at hun ser fortvilet på ham. Hun må så veldig tisse, så ille at blæren holder på å sprenges. Han oppfatter situasjonen og lar henne slippe inn på sitt rom. Der stormer hun inn på toalettet og rekker så vidt å trekke ned underbuksene før strømmen kommer.

   Hun våkner med et rykk og kjenner at noe varmt og vått langsomt brer seg under henne på kjøkkenstolen. Å nei… Ikke si at… Jo, det var en drøm at hun gikk på do. I virkeligheten har hun tisset på seg mens hun sitter på kjøkkenet og halvsover. Det varme under baken blir snart kaldt og klamt. Så det var det. Nå er det ingen vei utenom. Nå må hun forlate kjøkkenet. Bære eller briste.

   Hun reiser seg og tasser stivt bort til døra inn til stuen, som er lukket. Hun tvinger den motvillige høyrehånda til å lystre, og hun åpner døra forsiktig og stille. Bare for sikkerhets skyld. Hun vet jo at det ikke er noen der, det er bare for sikkerhets skyld.

   Hun titter ut i stuen. Det var jo det hun visste! Det er ingen der. Det er helt stille. Hun ser støvet sveve i strimene av sollys som siver inn gjennom vinduene. Støvstrimene får henne brått til å skifte sinn. Hun tenner. Hun avskyr støv! Nå skal hun bare raskt på badet og skifte, men så skal det vaskes og renskes opp, både her og der! Virketrangen fyller og strammer henne opp som en sterk, innvendig søyle. For en deilig følelse!

   Hun må gjennom soverommet for å komme på badet. Hun er nesten borte ved soveromsdøra, da hun stopper og stivner til. Hun hørte en nøkkel bli stukket i låsen på inngangsdøra! Døra ut til gangen står åpen, derfor hører hun det så godt. Er det Per som kommer? Herre min hatt, da må hun virkelig skynde seg å skifte! Bare beina hadde vært samarbeidsvillige og kunne få henne av gårde, litt fort! Hjertet humper urolig i brystet. Hun klarer ikke å flytte seg. Hun står der bare, stiv og måpende, da et menneske kommer inn i leiligheten til henne. Det er ikke Per, det ser hun straks. Det er en dame. En dame kledd i lys kåpe og nedlesset av bæreposer. Damen stopper opp i sine sikre, raske bevegelser da hun ser henne.
...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar