fredag 29. desember 2017

Skriveåret 2017

Nok et år er i ferd med å gå over i historien.
Som skriveår betraktet har det vært et skrint år! Det gjenspeiler seg også i antall blogginnlegg her på Interscribo - dette innlegget blir årets tolvte; ett innlegg per måned i gjennomsnitt er ikke stort å skrive hjem om, som det heter!

På den andre bloggen min, derimot - Pervoluto - har jeg i 2017 satt ny årsrekord med 81 innlegg. Det er et gjennomsnitt på 6,75 i måneden og det er jeg selvfølgelig kjempefornøyd med. Hyppige innlegg har antakelig noe å si for besøket også - Pervoluto er jo mye bedre besøkt enn Interscribo.

Kort oppsummert har nok 2017 vært et leseår mer enn et skriveår for min del. Jeg har hatt bra driv i lesingen, men skrivingen har - når sannheten skal fram - nærmest ligget brakk. Jeg har ikke greid å finne roen i meg til skriving - det har vært for mye annet som har kommet foran. Det er lov å håpe at 2018 blir bedre i så måte, men da må jeg nok gjøre en bevisst prioritering i retning av å lese mindre, rett og slett bruke mindre tid på andres verk, og mer på mine egne. Framtida vil vise om det er mulig å få til.

Nå på tampen av året kan jeg lese i avisa at menneskeheten er i ferd med å bli mindre intelligent. En medisin mot fordumming må være å lese og skrive mer. Og jeg er ganske overbevist om at det kan være bra å møtes og ta de gode samtalene også; en god diskusjon stimulerer hjernen, tror nå jeg. I alle fall bør vi legge vekk de tekniske duppedittene av og til. La hjernen få fri fra all skjermtiden så mange fyller dagene med.

Godt nytt lese- og skriveår!

tirsdag 7. november 2017

Salget tar ikke akkurat av


I august fortalte jeg på bloggen at jeg ble kontaktet av eBokNorden. De hadde fått forespørsel fra ebok-innkjøpere i Buskerudbibliotekene om eboka mi Nydelig og en halv kunne distribueres gjennom eBokNorden og deretter Biblioteksentralen. Grunnen til at innkjøperne i Buskerudbibliotekene spurte, var nok fordi jeg først spurte dem om de kunne kjøpe inn eboka mi til fylket sin eboksamling.

Jeg leverte det jeg skulle, eBokNorden gjorde det de skulle, og nå er Nydelig og en halv som ebok tilgjengelig gjennom Biblioteksentralen. Men innkjøperne i Buskerud fylke har enda ikke kjøpt den inn. Jeg sendte dem en ny forespørsel, tipset dem om at nå er boka tilgjengelig fra Biblioteksentralen, kommer dere til å kjøpe den? Denne forespørselen har jeg ikke fått svar på foreløpig.

Jeg har også spurt Biblioteksentralen om de kunne ta Nydelig og en halv med i sin nyhetskatalog - disse katalogene bruker bibliotekene for å se hva som har kommet av nyheter, og bestiller ut fra det.
Jeg fikk et hyggelig svar fra Biblioteksentralen: Jo, de kunne godt ta med Nydelig og en halv i neste nyhetskatalog. Grunnen til at de ikke hadde tatt den med automatisk, var fordi boka var tatt inn i sortimentet etter en kundehenvendelse.

Nå har neste nyhetskatalog kommet, men boka mi er ikke med.

Hvor mye mer skal jeg mase? Hele greia med å gjøre eboka tilgjengelig via eBokNorden og Biblioteksentralen ser ut til å ha vært bortkastet. Jeg kunne visst like gjerne gitt bort boka denne gangen også - som jeg gjorde med Døden på skrivekurs...

lørdag 23. september 2017

Elle melle

Jeg synes man bør se det som et luksusproblem å ha mange ideer, mange ulike skriveprosjekt man kan veksle mellom. Nå er jeg der at jeg endelig kjenner noe mer ro i meg enn jeg har kjent på lenge, som gjør at jeg kan forsøke å sette meg ned i ledige stunder for å skrive, og da mener jeg skrive for å produsere ny tekst, ikke bare flikke på gamle ting.

Hvis det skal være noen vits i at jeg setter meg ned, må jeg vite at jeg kan holde på i noen timer til sammen, ellers blir det en slags stress for meg; da må jeg skynde meg å komme i modus, skynde meg å få ned tankene som flakser litt febrilsk omkring. Da blir det fort krampaktig og jeg får ikke den gode følelsen av å være lukket inne med tankene mine, og ha det rolig og behagelig der. Da blir det bare å kravle rundt og forsøke å fange et eller annet i farten. Jeg blir sjelden fornøyd med resultatet av slike hesbles-økter.

Så var det dette luksusproblemet, da. Jeg har så mange ideer, så mange ulike prosjekt jeg kan ta tak i. Som jeg var inne på i en bloggpost for en stund siden, har jeg en ide som jeg ser kanskje kan bli et av mine hovedverk. Eller selve hovedverket - det beste, både på innhold og form, som jeg noen sinne kommer til å lage. Jeg har liksom gått og spart på denne ideen, ventet med å gi meg i kast med den til forholdene var optimale. Men nå tenker jeg at jeg kommer ikke til å få optimale skriveforhold på veldig lenge. Kanskje aldri. Så hvorfor vente? Jeg har trent såpass mye nå - jeg har tross alt gitt ut seks romaner - at jeg har ferdigheter og kondisjon til å greie det jeg ønsker. Litt lav tidsressurs har jeg riktignok, men det er mange eksempler på at forfattere får til det utrolige med å være strukturerte og nytte hver ledige stund de får.

Jeg har så vidt begynt på dette slags hovedverket mitt. Og denne gangen velger jeg metoden jeg har brukt for de fleste av romanene mine. Jeg begynner å skrive på begynnelsen, og så skaper jeg historien mens jeg skriver. Jeg bruker en person som faktisk har levd, som romanens hovedperson. Jeg vet en del av hva hun opplevde i livet, og de grove trekkene skal med. Jeg har gjort litt research om henne, det finnes enda noen tråder jeg kunne utforsket; da ville jeg fått enda flere knagger å henge historien på. Men det kan også være en fordel å vite akkurat passe lite til at jeg får diktet mesteparten fritt, slik jeg liker.

søndag 27. august 2017

E-bok-distribusjon av Nydelig og en halv

I forrige uke tok jeg kontakt med en representant i e-bok-innkjøpsgruppa til bibliotekene i Buskerud fylke, og spurte om de kan være interessert i å kjøpe Nydelig og en halv til fylkets ebok-samling. (De har en form for spleiselag og felles samling for flere kommuner i fylket.)
Døden på skrivekurs ga jeg dem 10 eksemplarer av, men denne gangen håper jeg de kan kjøpe noen eksemplarer.
Noe senere fikk jeg telefon fra eBokNorden, med spørsmål jeg ville tegne avtale med dem, slik at eboka mi kan distribueres via dem; ellers vil ikke Biblioteksentralen kunne ta den inn og tilby den til bibliotekene. Jeg har ikke forstått eller gjort så mye for å sette meg inn i hvordan ebøker distribueres; til nå har Nydelig og en halv og Døden på skrivekurs ligget hos ebok.no, og jeg har tenkt at de som vil ha tak i boka bare kan kjøpe den derfra. Men det fungerer tydeligvis ikke for alle; som når Biblioteksentralen vil ta inn boka i sitt sortiment. Representanten fra eBokNorden forklarte det med at ebok.no er en bokhandel, mens eBokNorden er en distributør, og leverer til flere bokhandlere.

Nå har jeg skrevet avtale med eBokNorden og også sendt dem Nydelig og en halv som epub-fil, sammen med forsidebilde og kort presentasjon av romanen og meg selv. Så håper jeg at filer og alt blir funnet i orden og at distribusjon til Biblioteksentralen blir klar i løpet av noen dager. Da er det i alle fall mulig å oppnå litt salg til bibliotekene.

Jeg har bedt om at boka mi ikke blir plassert i Bokbasen; der viste det seg å være noen avgifter å betale, og det kan jeg ikke, siden jeg ikke regner med å selge mer enn en håndfull eksemplarer. Jeg har avfunnet meg med at jeg ikke kommer til å tjene på bøkene mine, men jeg vil i alle fall gardere meg fra å gå i minus!
eBokNorden tar - i likhet med ebok.no - en liten sum per salg.

fredag 11. august 2017

Idétørke, eller vanskelig å fantasere om virkelige ting?

Etter denne overskriften tror du kanskje at jeg har idétørke?
Nei, slapp av, det har jeg ikke. Jeg har flust av ideer, så det er ikke det som er grunnen til at jeg ikke skriver ;-)
Noen av ideene har jeg begynt å arbeide med, de ligger på harddisken i form av små og store dokumenter, mens andre bare er på frøstadiet enda. Det er grenser for hvor mange ideer man kan sjonglere samtidig, har jeg funnet ut, i alle fall uten at det går ut over kvaliteten på produktet, derfor velger jeg rett og slett å legge en del ideer på is, selv om det ofte klør i tastaturet etter å gi meg i kast med dem.
Rent praktisk gjør jeg denne ide-frysinga slik: Jeg lager et lite notat, der jeg kort-kort beskriver ideen, og lagrer den i en egen mappe på PCen.

I det siste har jeg tenkt en del på forfattere som skriver såkalt "virkelighetslitteratur", for nå raser jo debatten igjen, etter at Vigdis Hjorths søster har skrevet roman som forsvar eller tilsvar på Hjorths "Arv og miljø".
Jeg lurer på om forfattere som velger å skrive slik litteratur, kanskje mangler gode ideer?
Eller er det slik at ting i forfatterlivet deres er SÅ viktig at det skygger for alt annet, det rir dem som en mare, så de bare MÅ skrive om det, få det ut, for å rydde det unna? Ellers har de ikke roen i seg til å skape fiksjon? For jeg tenker jo at når man skriver fiksjon, så finner man på i mye større grad, og det er på mange måter mer krevende enn for eksempel å gjengi noe man har hørt om eller opplevd selv.

Jeg har selv erfaring med å skrive om virkelige hendelser, men jeg gjør det ikke gjerne igjen, fordi jeg kjente hvor vanskelig det er å fantasere rundt virkelighet. De virkelige bildene kom i veien, jeg greide ikke helt å fantasere fritt eller skape noe nytt.

Hva med deg? Har du skrevet om virkelige hendelser og virkelige personer noen gang? Og synes du det fungerte greit? Har du noen spesielle triks?

lørdag 8. juli 2017

MOTIVASJON


Jeg har tidligere i bloggen vært inne på hva jeg – av erfaring – har skjønt er det ensomme ved å være forfatter. Som jeg skrev, pleide jeg bare å blåse av at folk sa det var et ensomt yrke dette å være forfatter. Hva så? Jeg liker å være alene. Jeg jobber selvstendig og konsentrert, har sterke meninger og vet hva jeg vil. Alene var greit, tenkte jeg.
Men så begynte jeg å skjønne hva som virkelig var ensomheten i disse forfatteriene. Det at bare jeg er skaper – og må være både far og mor, oppdrager og forsvarer. Alene må jeg bevare troen på prosjektene mine. Bare jeg vet hvordan manuset skal utvikle seg, bare jeg vet når det er ferdig til å møte verden.
Bare jeg driver skriveprosjektene framover. Jeg må ha en indre motivasjon, må være fullstendig selvgående; prosessene må holdes i gang, uten at jeg er avhengig av noen som lokker, dytter eller drar.

Meningen med å skrive er å få realisert prosjektene sine. Målet er at de får se dagens lys. Lesere skal lese tekstene mine – det er det som er hele vitsen. Å skrive, bygge manus som ikke blir født – det får ensomheten til å kjennes stadig mer knugende. Jeg innrømmer det: Det kan være veldig demotiverende bare å få nei, nei, nei – uansett hva jeg prøver å skrive, uansett hvem jeg viser det til.

Jeg så en episode av 4-stjerners middag i fjor vinter. Unni Lindell var en av deltakerne, og hun viste til seerne hvordan kontoret hennes så ut. Det var nokså rotete, men hun viste stolt fram stablene med bøker, og fortalte hvor mange språk hun nå er oversatt til. Så sa hun noe a la: «Det er jo veldig morsomt, da. Det er veldig motiverende.»

Ja! Gjett om jeg tror på det! Tenk hvordan det må kjennes at noen vil ha det du skriver, nesten uansett. Tenk å ha et forlag som står bak deg og støtter gjennom hele prosessen – fra idé til ferdig produkt. Det er min drøm.

fredag 2. juni 2017

Juni og snart sommer

Snart blomstrer valmuene igjen i hagen vår
På tide med et lite livstegn på skrivebloggen. Det skjer lite og ingenting på skrivefronten for tida, derfor blir det heller ikke noe aktivitet på Interscribo. Jeg blogger desto mer på Pervoluto, er godt fornøyd med alle bøkene jeg har lest så langt i år - det har vært mange fine leseopplevelser. Får man ikke skrevet noe selv, så kan man alltids hygge seg med det andre har laget 😊

Nå er vi i starten av juni allerede, sommeren nærmer seg. I går morges var det bare tre varmegrader her; da får man ikke helt den store sommerfølelsen. Men forrige helg var det knallvarmt, nesten for varmt, så det er vel noe i emning.

Jeg har altså ikke jobbet med noen skriveprosjekt i det siste, kun i tankene. April og mai har vært travle måneder, mye å drive med både privat og på jobben. Håpet mitt nå er at det med sommeren kan komme en god ro til meg, slik at jeg greier å velge ett prosjekt blant de mange jeg har, som jeg så får til å komme videre med.

Igjen er det slik at det mangler ikke på ideer, men ro og konsentrasjon til å jobbe.
Hvordan er det med deg? Har våren vært travel, og har du kommet videre med dine prosjekt?

fredag 31. mars 2017

I den mørke bakgården

Det er når det er som mørkest man setter størst
pris på lyset. Man må bevare håpet om at skyene
vil åpne seg og slippe solen til.
Av og til tenker jeg om forfatterdebuten min i 2009 at det å bli utgitt av et lite, ukjent forlag kan sammenliknes med å holde boklanseringen i en lite tilgjengelig, mørklagt bakgård, mens de andre "ordentlige forfatterne" – som er blitt antatt på store og kjente forlag – feirer sine bokutgivelser i den grommeste festsalen. En sal lyssatt med glitrende prismelysekroner, der det serveres kanapeer og champagne til gjestene. Der det kryr av ivrige journalister som knipser bilder av debutantene og de stolte forlagsfolkene. Det er livlig og folksomt, med mye prat og latter, og etter møtet i festsalen vil kritikere gjerne lese debutantenes verk, og media spre informasjon om hvem debutantene er og hva de har prestert. Debutantene er æresgjester og kan bare nyte festen. Alles blikk blir trukket mot disse som står i lyset; de ser så glade ut, utstråler trygghet for at de betyr noe i rollen de har inntatt.

Vi andre – som har debutert på de små og ukjente forlagene, kanskje delvis betalt for å få komme til denne slags startstreken, blir henvist til bakgården. Det kan være hyggelig der også, men det blir helt og holdent opp til den enkelte debutant hva det blir til. Skal vi i det hele tatt ha en markering, må vi ordne alt selv. Skal vi ha journalister til å komme, må vi forsøke å lokke dem bort. Det skal litt til å få dem over, siden navnene våre er ukjente for dem, og forlaget vi har i ryggen kan ha rykte på seg som halvproft, eller til og med uproft. I den grad forlaget overhodet har gjort seg kjent med forfatterne i stallen sin og hva de har laget, vil de uansett gjøre minimalt for å skryte av dem eller bekjentgjøre hva de bringer til torgs.

Jeg innrømmer at jeg av og til lurer jeg på om jeg burde latt være å debutere på Publica. Og om jeg burde latt være å gi ut bøker selv, da jeg ikke orket samarbeidet med Publica mer. Hva sier valgene jeg gjorde, om meg og bøkene mine? Jeg frykter folk automatisk skal gå ut fra at det jeg skriver er møl. Ja, for ellers ville jo et velrenommert forlag tatt manusene mine til seg?

Kanskje var sjansene mine for å bli antatt av et anerkjent forlag, større FØR jeg inngikk samarbeid med Publica? Ødela jeg for meg selv da jeg inngikk samarbeid med dem? Og ødela jeg materiale som kunne blitt til noe mer? Burde jeg fortsatt å sende rundt til forlag, fortsatt å bearbeide i flere runder, heller enn å kaste meg overlykkelig over de første som ga meg ja? Kommer jeg noen gang til å oppnå å bli utgitt på en "ordentlig" måte? Eller er det for sent for meg? Etter valgene jeg har gjort er jeg kanskje for evig henvist til selvpublisering og et usynlig forfatterskap?

Det har liten hensikt å tenke så mye på det. Gjort er gjort. Og jeg er jo glad for at jeg har greid å gi liv til de seks romanene jeg har utgitt.

søndag 12. mars 2017

Én til. Og én til. Og ...

Følger du med på TV-serien "Mesternes mester"? Det gjør jeg. Jeg synes det er et hyggelig og underholdende program; vi blir nærmere kjent med utøvere som har lagt opp, og det er fine mennesker. Og så kjemper de passe innbitt om å slå hverandre ut, og stå igjen til slutt som Mesternes mester.

Litt idrettspsykologi dukker også opp, og det synes jeg er interessant. Jeg har tidligere på bloggen skrevet litt om det, for når det handler om å prestere, og kunne yte det beste og ikke gi seg, så kan idrettspsykologien gi oss noen nøkler.
I gårsdagens program var det Helene Olafsen som fikk spørsmål fra programlederen, om hvordan hun i all verden hadde greid å gå så mange runder med vekt på til sammen 84 kg. Da hadde vi sett henne vakle som en sjøsyk kamel, blikket hennes røpet at hun var skikkelig plaget. Men ga hun seg? Nei, ikke før hun virkelig var nødt. Til spørsmålet hun ble stilt, sa hun at hun "bare" tenkte sånn: "Én til. Jeg skal bare ta én til." Og da hun hadde tatt én til, så tenkte hun det samme igjen. "Én til." Og sånn fortsatte hun, og slik greide hun å presse seg gjennom veldig mange runder til sammen.

Så når du har lyst til bare å gi opp skriveprosjektet ditt, sette strek en gang for alle og la det fare, så kanskje du kan tenke som Helene Olafsen; jeg orker ett forsøk til.

fredag 10. februar 2017

Ingen skrivetid

Engel i morgengry
på kirkegården i Hønefoss
Det nye året har så langt vært tungt når det gjelder skriveprosjekt. Eller hva skal man si: Det har ikke vært noe skriveprosjekt - det finnes ikke rom for det i livet mitt akkurat nå. Og det gjør meg egentlig litt ulykkelig.
Det er så uoversiktlig for meg på jobb om dagen - altfor mange tråder å holde samlet - og hjemme er det også nok å stå i med. Så jeg har ikke hatt overskudd eller tid til noe skriving, ikke engang til gjennomlesing, redigering eller korrektur. Selv om jeg har en dag fri i uka, så får jeg ikke roen til det jeg ønsker, nemlig å dykke ned i en tekst, drømme meg bort, skape, være kreativ, leke.

Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Det kjennes som jeg får et trykk inni hodet når jeg ikke får noen ting ut; det blir til et negativt stress på toppen av det stresset jeg allerede kjenner på fordi hverdagen er mer hektisk enn jeg ønsker. Som 50-åring hadde jeg kanskje forestilt meg at livet skulle føles litt friere enn det gjør. Men det er for ille å syte også. Jeg har det jo egentlig veldig godt. Jeg lever i et velstående land, jeg har nok mat og klær. Jeg slipper å fryse eller sulte, jeg får tenke og si hva jeg vil. Jeg er privilegert som kan velge å jobbe såpass lite som jeg gjør. Og det kommer nok bedre og lysere tider.

lørdag 7. januar 2017

Åpner året med et avslag


En stund før jul sendte jeg en kriminalroman til et forlag som jeg har begynt å legge merke til, fordi det kommer stadig bøker derfra, også av nye forfattere, eller kanskje man til og med kan si: særlig av nye forfattere? Jeg tenkte forlaget var et oppkommende forlag og valgte å sende manus dit av den grunn.

I går fikk jeg svaret, og det var av det vante slaget, må jeg skuffet si - det var egentlig et nei, eller et slags tja. Jeg fikk et tilbud som ikke var interessant for meg; jeg kunne kjøpe en utgivelse hos dem. Redaktørhjelp, språkvask, layout, alt ville bli dekket, og jeg ville hatt en distribusjonskanal. Likevel takket jeg nei til det; dette har jeg prøvd før. Å selvpublisere er et bedre alternativ for meg, slik jeg ser det.

Svaret for øvrig var ganske positivt, for konsulenten som leste boka syntes den delvis var velskrevet og plottet var spennende, men mente det var en del som måtte skrives om eller kortes ned. Jeg har jo også fra et annet forlag fått tilbakemelding på at slutten var svak, og skrev den om etter den tilbakemeldingen. Men jeg har ikke vært veldig fornøyd med slutten etter omskrivingen, så det var i alle fall ikke overraskende at heller ikke dette forlaget syntes det holdt helt inn.
Dette var et greit avslag å få, synes jeg, og tilbakemeldingene var passe konkrete etter min smak. Jeg blir ikke oppgitt eller lei meg, kjenner bare at dette har de nok rett i. Og jeg føler meg kanskje motivert til å gjøre noen endringer, bare ikke akkurat nå. Jeg har jobbet så mye med manuset, at det står i fare for å bli overarbeidet. Derfor må jeg ta en god pause fra det nå, før jeg eventuelt knar mer på det.

Planen min for dette manuset er at jeg tar det fram etter å ha hatt det unna meg en god stund, og jobber mer, og da spesielt med slutten. Og så har jeg tenkt å prøve manuset på ett forlag til, men da tror jeg det får holde. Da gir jeg ut selv for å bli ferdig med det. Da har jeg jobbet med det i så mange omganger at det enten må bli hjemmefødsel eller abort. Og abort er forferdelig trist, spesielt når det er noe man har lagt så mye tid og krefter i. Jeg har også fått gode tilbakemeldinger fra flere, noe som styrker troen jeg uansett har på ideen min.

torsdag 5. januar 2017

Førsteopplaget av «Nydelig og en halv» er utsolgt

Da er det tomt for Nydelig og en halv på lageret mitt! Hele førsteopplaget er utsolgt; formelig revet vekk! :-)
Men så skulle det jo heller ikke så mye til, siden opplaget bare var på 50 eksemplarer. Og jeg har gitt bort flere eksemplarer til venner og familie... Noe egentlig regnskap har jeg heller ikke ført, men jeg prissatte slik at jeg fikk dekket utgiftene til trykkeriet og i tillegg fikk et ørlite overskudd.

Uansett: Nå er det tomt, og jeg har begynt å revidere teksten litt, før jeg eventuelt bestiller et nytt opplag. Skriften ble liten og jeg hadde heller ikke laget innrykk som letter lesbarheten. Noen eldre potensielle kunder nektet å kjøpe boka, før jeg hadde blåst opp teksten, så da så!
Jeg burde innsett dette med skriftstørrelsen tidligere, men jeg lærer underveis! Jeg fikk et prøvetrykk av boka og så egentlig allerede da at skriften ble i minste laget, men så var jeg litt lei og ønsket å bli ferdig så fort som mulig, så jeg bare kjørte boka i trykken som den var.

Nå som jeg har sittet og redigert, har jeg jo skjønt at det er en viss rekkefølge det er lurt å følge. Jeg burde blåst opp teksten først, før jeg begynte å lage innrykk. For når teksten blåses opp, forskyves den, og da passer det ikke med innrykk alle steder jeg først satte dem inn. Jeg lager innrykk der det er nye avsnitt, bortsett fra på toppen av sider og etter ekstra linjedeling.
Boka kommer til å bli noen sider ekstra, så det blir spennende å innhente pris. Nå er det nytt år også, og kanskje noe generell prisstigning fra trykkeriets side.

Redigering kan være litt kjedelig, men det kan være en grei jobb å ta når man er sliten i hodet eller for uinspirert til å gjøre noe annet skrivearbeid. Hvordan er det med deg, liker du å redigere?