Jeg begynte å blogge i 2009 fordi jeg ville bli synlig på nettet som forfatter. Bøkene mine er gitt ut på et forlag som bruker lite ressurser på markedsføring (et såkalt lavkostnadsforlag), så det er viktig at jeg bidrar til markedsføring selv.
Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av bøker, skriving og lesing. Når jeg tenker tilbake, har jeg ”tenkt skriving” helt siden jeg var barn, men jeg så ikke på det som skriving, eller forberedelser til skriving, den gangen.
Jeg pleide å fantasere, drømme meg vekk, enten jeg fant på helt egne historier, eller jeg spant videre på ting jeg hadde lest, hørt eller sett på TV. Jeg kunne ha favorittscener i ei bok eller en film, som jeg drømte meg inn i eller gikk helt nær innpå og gjorde til min egen opplevelse. Jeg kunne gjenoppleve de fine øyeblikkene fra filmer og bøker på denne måten, eller jeg kunne spinne videre på det, lage mine egne versjoner, videreføringer og slutter.
Andre ganger snekret jeg setninger og uttrykk i tankene – jeg vet ikke om jeg skrev dem ned etterpå, antakelig gjorde jeg ikke det. Jeg så ikke på dette som annet enn dagdrømmerier og tankeflukt, tror jeg. Kan hende hadde jeg en ide om at alle mennesker holdt på på samme vis – at det ikke var noe spesielt som bare jeg holdt på med?
Som ungdom og ung voksen kan jeg huske at jeg satte meg ned for å forfatte – men det strandet, stort sett. Jeg konkluderte med at jeg ikke hadde nok livserfaring – jeg hadde ikke noe å skrive om, trodde jeg. Når jeg ser tilbake på disse forsøkene i dag, tror jeg ikke jeg manglet noe å skrive om. Jeg manglet heller verktøyskrinet, metoder og teknikker til å lokke det ut, alt jeg hadde inni meg. Kanskje var det min indre kritiker som var for sterk?
Nå vet jeg at du ikke må være kritisk i den kreative fasen – da skal du la alt strømme. Kritisk får du rikelig anledning til å være etterpå, når du går i gang med kvisting, forming og finpussing på det viltvoksende emnet du laget i kreativ fase. Blander den kritiske stemmen seg for tidlig inn, vil mye bli kvalt ved fødselen – ting som kunne ha blitt til noe bra.
Som voksen tok jeg et skrivekurs som brevkurs – det ble kalt «Skrivekurs for skrivelystne». Jeg gjennomførte kurset uten å delta på noen samlinger, som var en mulighet jeg kunne benyttet meg av. Jeg ville hatt ganske lang reisevei til samlingene, men mest var jeg egen, tror jeg. Jeg syntes det var viktig og riktig å finne ut av ting selv.
Jeg sendte inn besvarelsene mine og fikk kommentarer tilbake. Etter å ha avsluttet dette kurset innså jeg omsider at det ikke manglet på ideer hos meg, det var heller språket som var utfordringen. Den gangen var språket mitt preget av tomme småord, og jeg hadde en tendens til å overforklare, ikke la det ligge igjen noe mellom linjene som det kunne være opp til leseren å finne selv.
Etter å ha tatt skrivekurset gikk det mange år uten at jeg forsøkte å lage skjønnlitterære tekster. Jeg fikk mann og barn, hadde full jobb. Det var rett og slett ikke tid eller rom til å holde på med skriving i særlig grad.
Fra august 2006 til august 2007 hadde jeg et friår. Midtlivskrise, behov for en pust i bakken, og lysten til å gjøre et ordentlig forsøk på å skrive, var bakgrunnen for friåret. Dette året fant jeg ut at jeg var god til å lage råtekster – jeg skrev nesten tre bøker fra Svaldal-universet, en novellesamling og ei barnebok. Jeg trodde i min naivitet at manusene jeg hadde laget var ferdige bøker, men i ettertid har jeg skjønt at det gjensto mye arbeid før de var ferdige for utgivelse.
Publica forlag antok «Vårløsning» i september 2008, i mars 2009 var boka ferdig, og jeg debuterte som forfatter. Det er en herlig følelse å stå med et konkret bevis i hånda, på at jeg kan klare å omsette en ide til ei bok!
Enda større glede er det når man får tilbakemeldinger fra lesere om at dette var godt lesestoff og at de ønsker seg mer. Meningen med å skrive skjønnlitterære tekster må jo være at noen skal lese dem. Jeg ønsker i alle fall at det jeg skriver skal bli utgitt, slik at det kan gi lesere gode leseopplevelser.
«Lystløgneren» - en uavhengig fortsettelse - ble antatt av Publica forlag i januar 2010; i juni samme år var boka ute.
Prosessene rundt ferdigstillelse av bøkene – her fikk jeg svært god hjelp fra konsulenter i forlaget – har vært noe av det mest lærerike jeg har opplevd i forhold til skriving. Du vet at teksten du jobber med skal bli bok, den skal leses av andre – da er det ingen lek lenger. Denne vissheten er svært skjerpende, og konsulentene jeg har jobbet med har vært beinharde, pirket og kritisert, og ikke vært fornøyd før de synes hver eneste setning sitter.
Det jeg lærte av de to konsulentene har jeg nå med meg når jeg skriver, leser, redigerer og retter. Jeg mener selv at jeg skriver mye bedre råtekster nå, enn jeg gjorde i begynnelsen.
