søndag 4. september 2022

Lang bloggpause

Dette er et gammelt bilde; hekken har ikke fått
høstfarger enda, men de kommer nok snart!
Dere som av og til er innom bloggene mine har kanskje ikke lagt merke til det engang, men fra en dag i mai og til en dag tidlig i august (tror jeg det var) stengte jeg bloggene mine, slik at ingen andre enn jeg kunne se dem. Jeg følte behov for en pause. Å blogge hadde til da gitt mye glede og vært en driver, særlig for å få ned noe fornuftig om leseopplevelsene mine. Men i vår kjente jeg at jeg var litt sliten og lei, og ville tenke over om blogging var noe jeg skulle fortsette med.
Jeg har kommet til at jeg vil fortsette. Selv om jeg ikke har så mange lesere, og det ikke er så mange kommentarer på det jeg legger ut, så betyr det mye for meg å ha denne slags "synligheten".
Jeg ble kanskje litt stressa over at det kan gå måneder mellom hver gang jeg skriver noe her på Interscribo, men har bestemt meg for at jeg skal slutte å la meg stresse for sånt. Jeg skriver når jeg har lyst.
På Pervoluto kommer jeg med nye innlegg jevnt og trutt, for jeg leser så mye og har stor nytte av å skrive om leseopplevelsene. Jeg forsøkte å skrive bare for min egen del mens jeg var usynlig på nettet, men da merket jeg at jeg formulerte meg halvhjertet og dårlig. Jeg skjerper meg, når jeg vet at noen kan komme til å lese det jeg legger ut.

Jeg holder alltid på med noe skrivearbeid, men jeg ser ikke for meg at jeg skal forsøke meg på flere romaner med det første. Jeg har noen påbegynte ideer, men det krever mye konsentrasjon å skrive store tekster og klare å holde seg inne i ideen til enhver tid. 22. august holdt jeg et bok-til-film-foredrag på biblioteket der jeg jobber, og jeg skal holde et i neste uke. Det er egentlig veldig fint å skrive kortere tekster, type foredrag, mens jeg er på jobb og har lønn for det. Skjønt jeg har brukt en del fritid på det også, for det kan være vanskelig å samle tankene på jobben - der er det mye som skjer hele tiden, og arbeidsoppgaver står i kø.

Nå banker høsten på døra. Da er det kanskje litt lettere å samle seg om lesing og skriving, eller hva synes du?

onsdag 12. januar 2022

Ny start

Ikke før har vi forlatt 2021 der jeg blogget om at jeg nok ikke har prioritert skriving de siste årene, så er vi i gang med 2022 og jeg har på forunderlig vis fått en slags ny start!
Jeg jobber 80 % i den "ordentlige" jobben min (bibliotekar), og meningen har hele tiden vært at den ene fridagen per uke skulle brukes til skriving. Men det har liksom uvegerlig blitt stort sett husarbeid og rekreasjon i stedet på disse herlige fridagene.
Nå i 2022 har jeg imidlertid byttet ukedag jeg har fridag, og da så jeg plutselig mulighet for å legge om litt på rutiner rundt husarbeidet, som i hovedsak er det som har "kommet i veien" for skrivingen.
Jeg har bestemt at fridagene mine ikke skal "søles bort" på husarbeid, men i hovedsak benyttes til skriving. Tilfeldigvis har jeg en ganske ny ide til en roman, har bare så vidt begynt på den tidligere, som jeg nå fortsetter å jobbe med. 
I tillegg har jeg tenkt, når det stopper opp i skapelsesprosessen av denne nye romanen, enda en gang å se på kriminalromanen jeg gjorde ferdig for et par år siden (om det ikke er enda lenger siden?), og prøve igjen om jeg kan få napp hos et forlag. Jeg har blitt veldig motløs av alle avslagene jeg har fått gjennom årene. Jeg startet altså opp i 2009 med debutboka Vårløsning. Gjennom ulike "krumspring" og sikkert en del taktisk ukloke valg, har jeg fått til å publisere sju bøker totalt. Det viser - om ikke annet - at jeg kan sluttføre skriveprosjekt. Jeg har stayerevne. Jeg gir meg ikke i den første motbakken, for å si det slik. Men det var nok etter den sjuende boka at jeg virkelig kjente på motløsheten. Når det viser seg vanskelig til og med å gi bort bøker gratis til ebok-konsortier så de kan låne ut bøker i bibliotekene, nei da føler man seg ikke videre høy i hatten. Det er da man tenker at herre min så dårlig det må være det jeg skriver. Ikke annet enn nei, nei og atter nei. Ingen vil ha det. Hvor tungnem kan man være, liksom!?

Men så tenker jeg på Van Gogh. Han solgte vel bare ett eneste bilde mens han levde. Men han malte og malte. Han ga seg aldri. Riktignok fikk han aldri oppleve suksessen bildene hans etter hvert oppnådde, men han levde et liv med det han elsket å gjøre. Han skapte, var kreativ. At ingen ville ha det han lagde, hadde ingen betydning; han ga seg ikke for det. Jeg får vel tenke ekstra mye på Van Gogh. Når han kunne, hvorfor skal ikke jeg kunne? Jeg lever ikke i fattige, kummerlige forhold, som han gjorde. Jeg er så heldig, så privilegert at jeg kan jobbe og har en inntekt gjennom det, og enda ha tid - en hel dag per uke og kanskje mer til, jeg kan jo skrive i helgene og feriene også - til å skrive og være kreativ.

Akkurat nå er det faktisk lystbetont å skrive. Jeg skal forsøke å holde på den følelsen.

Du lurer vel fryktelig på hva som skjer med husarbeidet? Jeg satser på å ta det innimellom, litt nå og da. Men helst ikke på fridagene mine, altså ;-)