onsdag 22. desember 2021

Julelomper?

Gøy å kjevle rød/rosa deig
Jeg har i et tidligere blogginnlegg fortalt hvordan man kan trylle med potetrester og lage nydelige potetlomper.

En gang i høst tryllet jeg igjen, denne gangen med noen andre middagsrester. Vi hadde mos til middag en dag, som var laget av søtpotet og rødbeter. Rødbeter har en fantastisk fin farge. Du blir rød på hendene og skjærefjøla blir rød når du skreller og deler, men i gryta og på tallerkenen er det bare gøy med så mye farge. Hvis du kan tenke deg noe fargerikt og godt til middag, så kan jeg anbefale en slik blanding. Det smaker godt i tillegg til å se gøyalt ut på tallerkenen.

All mosen ble altså ikke spist, men vi tok vare på restene som vi pleier. Jeg kokte noen vanlige poteter, som jeg moste og blandet med den røde mosen, samt speltmel til passe deig. Deigen ble lett å jobbe med, og jeg koste meg mens jeg kjevlet og stekte fine røde/rosa lomper, som vi siden brukte til tacoen den dagen.
Lompene ble myke og sterke på samme tid - når man har taco så vil man jo ikke at de skal gå i stykker for lett. Saftige og veldig gode på smak ble de også.

Nå nærmer det seg jul, og da kunne det vel passe med røde lomper, vel? Jeg tror ikke jeg skal bake det selv akkurat nå, men heller kose meg med minnet om dem og bruke dem til dette juleinnlegget.

Det har vært minimalt med blogging på Interscribo i år, men jeg ville lage et innlegg nå til jul.
En annen overskrift/tema jeg drodlet på, var Manglende satsing. Jeg er på en måte tilbake til der jeg var før 2006/2007, da jeg hadde et friår og skrev og skrev. Og det jeg skrev sendte jeg rundt til forskjellige forlag. Det kan man vel kalle å satse skikkelig på skriving. Men FØR det... Da var alt inne i hodet mitt. Jeg formet setninger, spekulerte på plott. Jeg kan bli litt sliten av alt som foregår i hodet mitt; det kan være veldig godt å få det ut.
Men nå for tiden har jeg mest fokus på den "ordentlige" jobben jeg har, som bibliotekar. Jeg leser veldig mye på fritida, og blogger om det aller meste; det har jeg veldig mye nytte av i jobben når jeg skal formidle litteratur. Men dette tar mye tid og energi, så egen skriving blir det minimalt med.

Kanskje jeg i 2022 kan klare å samle meg om en ide, jobbe systematisk og planmessig med et prosjekt som kan bli til noe? Det er vel bare å bestemme seg...

God jul og godt nytt skriveår til deg som leser innlegget mitt!

De ferdigstekte lompene beholdt
også den røde fargen

fredag 20. august 2021

En smak av sommer

Helt fra jeg var liten har blåbær vært noe som hører sommeren til; som var med og preget sommeren med glede, lukt og smak. Så snart vi oppdaget blå fuglebæsj på steinhellene i hagen eller på bakken andre steder, visste vi at det fantes moden blåbær i skogen. Da fant vi noe å plukke i, tok på gummistøvler, og la i vei for å finne bær. Vi bodde midt i skogen og behøvde som regel ikke gå langt for å finne bær, men terrenget kunne være kronglete for små bein, så turene var alltid spennende. Rare insekter og planter støtte man alltids på, noen ganger en frosk eller ei mus.
Gummistøvler hadde vi lært å gå med, i tilfelle vi skulle kommer over hoggorm, men det kan jeg ikke huske skjedde noen gang da jeg var liten. Ikke på bærtur.
Som voksen har jeg støtt på hoggorm noen ganger, men ikke la slikt skremme deg fra å ta en skogstur. Ormen har ikke lyst til å møte deg, heller, og får den sjansen (sanser deg før du sanser den) så stikker den før du i det hele tatt har merket at den er der.

Gleden var stor om vi fant nok til at mamma kunne lage nok syltetøy til at vi kunne ha en pannekakemiddag alle mann.
Det var også godt å spise blåbæra som den var, med melk og sukker på. Synet av blåbærøynene som så vidt stikker opp i det hvite, og melka som langsomt ble farget lilla, smaken av de søte bærene; det er en smak av sommer for meg.

Syltetøy er selvfølgelig også veldig godt. Har du en liten skål med bær, kan du bare knuse dem med gaffel - vær obs på at det kan komme til å sprute litt! - og blande med sukker. Du trenger ikke mye sukker, da bæra er søt i seg selv.
Nystekt, hjemmebakt brød med smør og selvfanget blåbærsyltetøy; det er godt, det!
Før rørte jeg blåbærene til syltetøy og frøs det, men de siste årene har jeg fryst bærene som de er. De tiner fort om du tar opp en ladning til syltetøy. En håndfull frosne bær på havregrøten tiner mens du gjør deg klar til å spise, og grøten blir perfekt temperert.

Sommeren 2021 er et formidabelt bærår, i alle fall her hvor jeg bor. Det er massevis av blåbær i skogen, til dels veldig store og fine, så her er det bare å forsyne seg. 😋

onsdag 23. juni 2021

Lite å melde

Det går lang tid mellom hvert innlegg på denne bloggen. Det er mer aktivitet på Bokstabelig talt, lesebloggen min, hvis du skulle savne "stemmen min" ;-)

Jeg skriver ikke så mye og sammenhengende om dagen, og det er vel derfor jeg tenker at det ikke er så mye å skrive om på skrivebloggen heller.
Jeg leser andres bøker, blogger om andres bøker, og så tenker jeg en del på skriving, og jeg gjør research.

Koronapandemien har nå preget verden i mye over et år. Det er etter hvert mange som har fått vaksinen, men det kan nok enda ta noen måneder før samfunnet kan åpne helt opp og ting kan bli mer som normalt.
Forhåpentlig har vi lært noe av denne tiden, og tar med oss videre det som har vært bra, som å vaske hender og generelt ha hygiene i mente, både hjemme og ute.
Kanskje kommer vi ikke til å ta opp igjen håndhilsing og klemming med det første. Kanskje vi kommer til å hilse med vinking, nikk og bukk når vi treffes?

lørdag 23. januar 2021

Nytt år

Da er vi allerede godt i gang med 2021. Det er ikke så stor aktivitet på denne bloggen for tida, men sist jeg skrev hadde jeg sendt et manus til et forlag. Da svaret kom etter en måneds tid, var det (selvfølgelig) nok et nei. Jeg sendte manuset sporenstreks til enda et forlag, og derfra venter jeg svar når som helst. Jeg regner med at det blir nei, og da har jeg enda et forlag jeg vil prøve det hos. Men deretter antar jeg at det er best bare å gi seg med det.

Jeg har en almanakk der det for hver uke står et slagord. For neste uke står følgende: «If it doesn't open... It's not your door.» På norsk har vi et som også antyder at det noen ganger kan være greit å gi opp: «Velg dine kamper med omhu».

Kan det være at jeg etter så mange år, så mange forsøk, skal endre tankesett? Jeg har tenkt at utholdenhet er bra. Å være sta, tro på meg selv, tro på at jeg kan og at jeg får det til - at det må føre fram til sist. Kan det være at jeg har tatt helt feil? Var dette noe jeg aldri burde forsøkt meg på? Burde jeg ha forstått at jeg - halvgammel kjerring fra bygda - ikke har noe å tilføre det litterære markedet? I stedet for å stå og klore på den låste døra, burde jeg ha gått videre og brukt kreativiteten min på noe helt annet?

Jeg tror det viktigste for meg er at jeg skriver, uansett hva som skjer. Jeg kommer alltid til å skrive på et eller annet. Det er ikke sikkert det er så viktig at noen leser hva jeg skriver.
Akkurat nå lever jeg bra med å skrive på bloggen, og skrive i forbindelse med jobben min. På jobb har jeg gleden av å formidle andres litterære verk, og det er oppleves som givende, for jeg merker at folk hører/leser og følger med. Hvis ingen vil ha romanene jeg skriver, så er det kanskje ikke så mye å bry seg om? Er det så farlig? Verden går neppe glipp av noe vesentlig.
Jeg kan glede meg over at andre har lykkes. Og glede meg over at andre lesere som er like interessert i litteratur som jeg, synes det er interessant å høre hvilke bøker jeg har lest, hva jeg synes om dem, hvorvidt jeg vil anbefale dem eller ei.
Kanskje jeg bare skal innse at folk er mer interessert i hva jeg leser, enn i hva jeg skriver?

Slik kan man tenke når et nytt år har begynt. Nytt år, nye tanker? Håper du som leser bloggen har hatt en fin og optimistisk start på det nye året.