fredag 13. april 2018

Neppe napp, men man må jo prøve seg

Denne uka gjorde jeg noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist: Jeg sendte et manus - på papir - til et forlag. Egentlig hadde jeg tenkt å publisere denne romanen selv nå. Den har vært til vurdering hos en håndfull forlag - jeg husker ikke eksakt hvilke eller hvor mange - og når man får mange nei til et og samme manus, så tenker man naturlig nok at dette manuset her vil neppe gi meg napp hos noen.
Men forleden kom jeg til å ta en titt på en av vurderingene jeg fikk i følge med et av avslagene. Som regel får man ikke vurderinger, bare enkle og (intetsigende) avslag, men hos et ganske lite forlag fikk jeg en veldig positiv tilbakemelding. Han som skrev til meg mente slutten av manuset ikke holdt mål, men boka hadde inntil da vært spennende. Han mente også den var velskrevet, og han mente at boka absolutt burde gis ut. Men av et annet forlag, selvfølgelig. Det er alltid lett å være raus på vegne av andre, men jeg tror likevel at mannen var ærlig. Han syntes faktisk boka var bra, bare med unntak av slutten. Og han syntes den fortjente å se dagens lys, etter noen endringer/forbedringer.
Jeg husker jeg ikke greide å mobilisere så mye glede over tilbakemeldingen da jeg fikk den. Det var jo bare nok et nei! Så jeg puttet bare eposten i en mappe og så ikke noe mer på den. Jeg tror faktisk skuffelsen var like stor som vanlig. Et nei er et nei, samme hvor hyggelig nei-et er presentert og hvor vakkert det er pakket inn.

Jeg tenkte egentlig som mannen, at slutten var for dårlig. Så jeg har skrevet en ny slutt etter at jeg fikk den tilbakemeldingen. En slutt jeg har plundret med. Lenge. Jeg er enda ikke topp fornøyd med den, men HVIS... Hvis dette forlaget jeg har sendt til nå, vil gi ut boka, så har kanskje de en ide om hvordan slutten kan løses på best mulige måte.

Jeg har prøvd og fått nei så mange ganger, så jeg klarer på en måte ikke å forvente noe annet enn nei. Det svir jo hver gang man får avslag, så for å beskytte seg, forbereder man seg på enda et nei. Det er vel bare sånn det virker. Jeg har selvfølgelig enda et lite håp, ellers hadde jeg ikke sendt inn manuset. Og jeg vet at jeg blir skuffet hvis det blir nei nå igjen. Jeg gjør som jeg pleier, jeg: Håper det beste, men er forberedt på det verste.